Wilh. Wilhelmsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Dette begrepet har flere betydninger.
Wilh. Wilhelmsen Holding ASA
Organisasjonsform Aksjeselskap
Etablert 1861
Hovedkontor Lysaker, Norge
Bransje Skipsfart
Styreleder Diderik Schnitler
Adm. dir. Thomas Wilhelmsen
Antall ansatte 28 000 (2012)
Omsetning USD 3,4 milliarder (2012)
Nettside www.wilhelmsen.com
Wilhelmsens hovedkvarter på Lysaker Brygge, Bærum.

Wilh. Wilhelmsen (WW) (OSE: WWI) er en global, maritim industrigruppe. Selskapet tilbyr logistikk- og maritime servicetjenester gjennom et nettverk som omfatter 13 000–14 000 medarbeidere fordelt på i overkant av 330 kontorer i 72 land. Når deleide selskap inkluderes, teller gruppens ansatte nærmere 18 800 fordelt på nærmere 450 kontorer i 75 land.

WW-gruppen omsetter årlig for rundt USD 3,4 milliarder og er notert på Oslo Børs. Selskapet, som ble grunnlagt 1. oktober 1861 i Tønsberg av Wilhelm Wilhelmsen, er i dag blant Norges mest globale virksomheter. Hovedkontoret på Lysaker utenfor Oslo.

Historie[rediger | rediger kilde]

Firmaet ble grunnlagt i 1861 i Tønsberg av Wilhelm Wilhelmsen (1839–1910), som drev med skipsmegling og salg av skipsutstyr. Kjøpet av en andel i skipet Mathilde i 1864 markerte starten for rederidriften til selskapet, og i 1886 var Wilhelm Wilhelmsen blitt byens største skipsreder med 11 skip. Hans sønn Halfdan Wilhelmsen (1864–1923) viste tidlig forretningsteft, og var blant pionérene i overgangen fra seilskip til dampskip. Hans overbevisning om at dampskip var fremtiden resulterte, til dels mot farens vilje, i kjøpet av dampfrakteren Talabot i 1887. Skipet var umiddelbart lønnsomt, og tjente inn 28 prosent av salgssummen allerede det første året. Resultatet var så godt at forbokstaven T fra da av ble synonymt med Wilh. Wilhelmsens skip. Lillebroren til Halfdan, Wilhelm Wilhelmsen (1872–1955), gjorde karrière som sjømann før han i 1904 ble partner i selskapet til sin far og bror. Grunnleggeren Wilhelm døde etter et slag i 1910.

Fra 1902 og fremover ble alle WWs skip "kledd i kjole og hvitt": svarte skip med en hvit horisontal linje over skroget og hvite overbygninger. I tillegg fikk de to lyseblå horisontale striper på den svarte skorsteinen. Disse kjennemerkene, sammen med T-navnene, gjorde skipene gjenkjennelige. De blå skorsteinsstripene var senere opphav til uttrykket "Wilhelmsen Lines, black and blue", og disse føres fortsatt på alle Wilhelmsens skip.

I tiårene som fulgte bygget WW seg opp i utenriksfart. Bulkskipene Tellus og Themis var med sine 13 000 dødvekttonn verdens største tørrlastskip da de ble levert i 1911, og fraktet kull fra Canada til Rotterdam. Samme år etablerte WW sammen med et annet norsk rederi, Faernley & Eger, Den Norske Afrika- og Australielinie (NAAL), som begynnelsen på WWs linjefart. I tillegg kontraherte WW fra 1912 og de kommende årene 10 oljetankere, som på den tiden utgjorde 92 % av Norges totale flåte av slike skip. Disse og andre skip bygget i Storbritannia forble under britisk kontroll gjennom første verdenskrig.

I 1917 ble selskapets hovedkontor flyttet til Oslo, men Tønsberg forble hjemmehavn for alle skip. Dette gjelder også for dagens WW-skip som seiler under norsk flagg.

Fearnley & Eger ble kjøpt ut av NAAL og Norge - Mexico Gulf Linjen i 1927, og etter dette erstattet "Wilhelmsen Lines" alle tidligere individuelle linjenavn. Linjefart med motorskip ble satsingsområdet fremover, under slagordet "For Speed and Service". Et samarbeid med Barber Steamship Company i USA etablerte linjefart mellom USAs vestkyst til fjerne østen, og raske og mer hydrodynamiske skip gjorde det mulig å få verdifull returlast av ull fra Australia til Europa.

Under andre verdenskrig seilte 44 av 54 WW-skip for de allierte via Nortraship. De resterende var fanget i tyskkontrollerte farvann. I løpet av krigen gikk 26 skip ned og 52 sjømenn døde. Etter krigen tok selskapet fatt på den store oppgaven med å gjenoppbygge linjefarten, til dels ved hjelp av et stort nybyggprogram. Ved selskapets 100 års-jubileum i 1961 besto flåten av 52 linjeskip, og i tillegg ni oljetankere. Tankskipene brukte, med datidens rater, kortere tid på å nedbetale lån enn lasteskipene: i 1956-57 tjente WW mer på sine syv oljetankere enn på de 52 lasteskipene kombinert.

Fra 1970 og utover ble linjefarten i WW fokusert på container og roll on/roll off-carriers (ro-ro), i stor grad i samarbeid med ulike europeiske partnere. Dette ble gjort med skip som kombinerte rullende last og containere (RoCon), og senere med rene bilskip. Også samarbeidet med Barber i USA fortsatte med RoCon-skip, og i 1975 tok WW over fullt eierskap av Barber Lines. I tillegg hadde WW både oljetankere og tørrlastskip i linjefart.

En stor nysatsing på 70-tallet ble Wilhelmsen Offshore Services (WOS), eid 50 % av WW, som gikk inn i oljeindustrien med supplyskip og borerigger. Fra 1972 og de neste 15 årene ble over 30 supplyskip og skip for andre støttefunksjoner satt inn i flåten.

Da fraktmarkedet for olje kollapset i 1979 og oljeprisen raste i 1985 var krisen nær for WW. Ansatte ble sagt opp, skip og aksjer solgt, lån refinansiert og selskapet restrukturert. Denne restruktureringen bar frukter, og etter å ha samlet all aktivitet innen linjefart i en "round-the-world"-tjeneste ble Wilhelmsen Lines igjen en av de store aktørene innenfor dette segmentet.

Etter år 2000 har WW konsentrert sin virksomhet rundt to områder: shipping og logistikk på den ene siden, og maritime produkter og tjenester på den andre. Alle skip kontrahert siden den gang har vært skip som frakter såkalt rullende last, inkludert biler og store kjøretøyer. Sammen med det svenske Walleniusrederierna (OW) dannet WW operatøren Wallenius Wilhelmsen Lines (WWL), som sørger for befraktning av rullende last ombord WWs og OWs ro-ro-skip. Navnet ble i 2006 endret til Wallenius Wilhelmsen Logistics, da de ønsket å utvide den delen av logistikkoperasjonene som foregikk også utenfor selve skipet, med blant annet landtransport og terminaltjenester.

I 2005 ble flere selskaper slått sammen til det heleide WW-selskapet Wilhelmsen Maritime Services. Samme år ble Unitor kjøpt opp, som ga en betydelig utvidelse av selskapets tilbud på produkt- og utstyrssiden.

I WMS inngikk de tidligere forretningsområdene Wilhelmsen Ships Equipment (maritime systemer og miljøtilpassede løsninger) og Wilhelmsen Marine Engineering som var leverandør av elektroteknikk, automasjon og oppvarming, ventilasjon og klimaanlegg til marin- og offshoremarkedene.[trenger referanse]

Den nåværende administrerende direktøren i WW, Thomas Wilhelmsen, er femte generasjon av Wilhelmsenfamilien som sitter ved roret i selskapet.

Wilhelmsen-familien[rediger | rediger kilde]

Wilhelmsen-familien stammer fra Wilhelm Zachariassen Holst (ca. 1732–1807), trolig av holstensk opprinnelse, som jobbet på Vallø saltverk. Han var oldefar til firmaets grunnlegger Wilhelm Wilhelmsen (1839–1910). Hans sønner var skipsreder Halfdan Wilhelmsen (1864–1923), fabrikkeier Finn Wilhelmsen (1867–1951), skipsreder Wilhelm Wilhelmsen (1872–1955) og direktør Axel Wilhelmsen (1881–1957).[1]

Halfdan Wilhelmsen var far til overhoffmesterinne Else Werring (1905–89), gift med skipsreder Niels Roth Heyerdahl Werring (1897–1990). Wilhelm Wilhelmsen (1872) var far til skipsreder Tom Wilhelmsen (1911–78), som var far til fjerde generasjon hovedeiere av firmaet, Wilhelm Wilhelmsen (f. 1937), Finn Wilhelmsen (f. 1939), Cecilie Paus (f. 1943) og Helen Juell (f. 1947).

Shipping[rediger | rediger kilde]

WW driver avansert, industriell shipping og er markedsledende innen transport av rullende last. Sammen med partnere kontrollerer WW 162 bilskip og roll-on roll-off skip, som opererer i et globalt rutenett, samt fire skip i ordre. På kundelisten står produsenter av biler samt anleggs- og jordbruksmaskiner. Årlig frakter WWs shippingselskaper samlet nærmere 5,3 millioner biler til sjøs og 2 millioner biler på land. I tillegg kommer tung, rullende last samt statisk last.

WW både eier og leier inn skip, som settes inn i flåtene til datterselskapene Wallenius Wilhelmsen Logistics (WWL), EUKOR Car Carriers og American Roll-on Roll-off Carrier.

Den 18. juni 2008 offentliggjorde selskapet at deler av den skipseiende virksomheten skulle flyttes ut av Norge og til Malta, grunnet «usikkerhet knyttet til forutsigbarhet og forventet levetid» for den nye skatteordningen for norske rederier.[2] Selskapet ble ikke med i den nye norske rederiskatteordningen.

Logistikktjenester[rediger | rediger kilde]

I tilknytning til sjøtransporten tilbyr WW ulike typer logistikktjenester på land: terminaltjenester, tekniske tjenester, innlandstransport og styring av transporttjenester for kjøretøy (supply chain management). I tillegg til logistikktjenester som tilbys gjennom WWL, har WW-gruppen aktiviteter i koreanske Glovis og de to amerikanske logistikkselskapene American Auto Logistics og American Logistics Network.

Sammen med svenske Wallenius er Wilh. Wilhelmsen størst i verden på frakt av biler.

Maritime tjenester[rediger | rediger kilde]

WW har også vært involvert i oljeboring i Nordsjøen, og kontraherte plattformer på 1980-tallet for boring også i Norskehavet i arktiske strøk. WWs heleide datterselskap Wilhelmsen Maritime Services (WMS) tilbyr idag et bredt utvalg av produkter og tjenester til en stor del av handelsflåten gjennom sitt nettverk. WMS tilbyr også tjenester til verftsindustrien. Gjennom Wilhelmsen Ships Service blir skip betjent i rundt 2 200 havner i 115 land. I 2007 håndterte dette forretningsområdet 195 000 produktleveranser til 20 000 skip i tillegg til å håndtere 54 000 havneanløp. Selskapets bemannings- og driftsselskap, Wilhelmsen Ship Management, drifter 310 skip og har en mannskapsbase på 8 600 sjøfolk.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Wilhelmsen – Store norske leksikon». snl.no. 2012. Besøkt 28. august 2012. 
  2. ^ Hegnar Online: Wilh. Wilhelmsen dropper Norge

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • The history of Wilh. Wilhelmsen
  • Pedersen, Bjørn: Fleet List. Wilh. Wilhelmsen i samarbeid med World Ship Society. WW/Dinamo Forlag, 2011.
  • Kolltveit, Bård og Bangsmoen, Hans Chr.: Wilh. Wilhelmsen 150 år: Historien og historier. WW/Dinamo Forlag, 2011.