Ole Paus Ibsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Ole Paus Ibsen (født 19. desember 1835 i Skien, død 1917 i Stavern) var sønn av Knud Ibsen og Marichen Altenburg, og bror av Henrik Ibsen. Han ble oppkalt etter Ibsen-barnas ikke-kjødelige bestefar, Knud Ibsens stefar, skipsreder Ole Paus på Rising i Gjerpen.

Ibsen dro til sjøs, ble senere skipper, landhandler, gårdbruker og endelig fyrvokter på Kvitsøy. Han drev en forretning i Skien, frem til han i 1884 overdro den til sin søstersønn Carl Stousland.

J. Borchsenius skriver om ham:

Ibsen var en ualmindelig godlidende mann, alltid snild mot oss barn. Jeg hadde engang vært så uheldig å slå ut en av rutene i hans butikk. Jeg rømte naturligvis straks men betenkte mig på veien, og gikk like inn til Ibsen og sa det var mig som hadde gjort det. Herover blev den eiegode mann så rørt at han fylte mine lommer med rosiner og andre herlige «godter».[1]

Fra 1904 bodde Ibsen i Stavern.

Han var gift i første ekteskap med Anne Marthe Boyesen og i andre ekteskap med Jenny Myhre.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ J. Borchsenius (1934): Skien før branden 1886. Oslo: Fabritius & sønners forlag. Nettversjon.