Sorenskriver

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Arkiv etter Sorenskriveren i Follo fra 1800-tallet.

Sorenskriver er en statlig embetsmann og betegnelsen på en dommer som er øverste administrative leder av en domstol i første instans. Domstol i første instans vil, med veldig få unntak, si tingrett. Sorenskriverordningen ble innført på bygdetingene ved forordning av 31. juli 1591. Forordningen kom med påbud om at det skulle ansettes en «svoren skriver» i alle sogn, dvs. en for hvert bygdetings rettskrets, eller tinglag, som det senere ble kalt i Christian IVs Norske Lov av 1604. Embetsdistriktet til en sorenskriver bestod vanligvis av flere tinglag. Fra slutten av 1920-tallet ble ikke betegnelsen tinglag brukt. I stedet ble det beskrevet hvilke herreder (kommuner) embetene dekket.

Sorenskriveren skulle opprinnelig ikke være dommer, men en skriver som ga bistand til lagrettemennene, først og fremst med å utforme og nedskrive domsbrevene. Etter hvert fikk imidlertid sorenskriveren en dommerfunksjon; først som meddommer, senere som hoveddommer og i enkelte tilfeller enedommer. I forordning av 23. oktober 1634 fikk sorenskriveren status som enedommer sammen med lagrettemennene. Med Christian Vs Norske Lov av 1687 ble bygdetinget den nye førsteinstansen i landdistriktene, og sorenskriveren ble enedommer i alle sivile saker og straffesaker som ikke hørte inn under militær eller geistlig rett.

Sorenskriverne har i stor grad beholdt sin status siden, men viktige endringer skjedde i 1890 da Straffeprosessloven av 1887 trådte i kraft, samt i 1927 da første del av sivilprosessreformen trådte i kraft. Fordi sorenskriverne var enedommere, var praksis helt frem til 1960-tallet å opprette nye sorenskriverier når ett embete fikk for stor arbeidsbyrde. Etter dette har utviklingen gått i retning av å slå sammen embeter til større, kollegiale domstoler.

Arkiv[rediger | rediger kilde]

Arkiv etter sorenskriveriene finnes i statsarkivene, som hører inn under Arkivverket.

Kilder[rediger | rediger kilde]