Benjamin Wegner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jacob Benjamin Wegner
Jb wegner.jpg
Født 21. februar 1795
Königsberg
Død 22. mai 1864 (69 år)
Bygdøy
Ektefelle Henriette Seyler
Barn
Yrke Verkseier, godseier og trelasthandler; hanseatisk og portugisisk generalkonsul
Statsborger i Norge (fra 1822)
Signatur
Jacob Benjamin Wegners signatur
Benjamin Wegners signatur, fra husmannskontrakt for Frognerseteren inngått med husmannen Ole Knudsen i 1837

Jacob Benjamin Wegner (født 21. februar 1795 i Königsberg, død 22. mai 1864Bygdøy) var en norsk industrimann, verkseier, godseier og trelasthandler.

Han vokste opp i Königsberg, og flyttet til Berlin rundt 1820, der han etablerte egen forretning som agent innen den baltisk–britiske tømmerhandelen og kornhandelen. I 1822 bosatte han seg i Norge, etter å ha kjøpt Blaafarveværket, Norges største industribedrift i første halvdel av 1800-tallet, på vegne av bankieren Wilhelm Christian Benecke. Han var Blaafarveværkets administrerende direktør og medeier i perioden 1822–1849. Han var også eier av Frogner Hovedgård 1836–1848 (og av Frognerseteren og Frognerseterskogen 1836–1864), den etterhvert største medeieren i Hafslund-godset (1835–1864) med store skoger, trelasteksport, sagbruksvirksomhet mm. og eier av en halvpart av Hassel Jernværk (1835–1854). I 1856 startet han sammen med Iver Albert Juel trelastfirmaet Juel, Wegner & Co. Alle hans forretningsaktiviteter fokuserte tungt på eksport til England, der han tilbragte mye tid gjennom hele sitt voksne liv.

Han var generalkonsul i Norge for de da selvstendige bystatene Hamburg (der hans svigerfamilie satt i regjeringen), Lübeck og Bremen samt for Kongeriket Portugal. Han var gift med Henriette Seyler (1805–75), som tilhørte det hanseatiske bankierdynastiet Berenberg i byrepublikken Hamburg og som var datter av medeier i Berenberg Bank L.E. Seyler og barnebarn av teaterdirektøren Abel Seyler.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Henriette Seyler tegnet av søsteren Molly i 1827

Jacob Benjamin Wegner, som til vanlig bare brukte navnet Benjamin, vokste opp i havnebyen Königsberg ved Østersjøen.[1][2] Om hans familiebakgrunn er nokså lite sikkert kjent, ikke engang foreldrenes navn. Faren skal ha dødd ung og moren var gift på nytt med kjøpmann i Königsberg Benjamin Gutzeit.[noter 1] Han fikk merkantil utdannelse som lærling i et handelshus i Königsberg og behersket tysk, engelsk og fransk, senere også norsk.[3]

Forretningsmann i Berlin[rediger | rediger kilde]

Rundt 1820 flyttet Benjamin Wegner til Berlin, der han etablerte egen agenturforretning innen den britiske tømmerhandelen og kornhandelen, dvs. eksport av tømmer og korn fra Østersjøområdet til England, som ble kjøpt inn fra godseiere i Baltikum. Arbeidet innebar regelmessige opphold i England. Hans bankforbindelse og nære samarbeidspartner var handelshuset Gebrüder Benecke og spesielt dets leder Wilhelm Christian Benecke (senere adlet til baron), et samarbeid som kom til å bestå i mange årtier. Han hadde også et nært samarbeid med det engelske handelshuset Isaac Solly and Sons, som ble grunnlagt av Isaac Solly og var det ledende engelske firma som var aktivt i import av tømmer fra Østersjølandene. Wegner var også en venn og samarbeidspartner av Isaacs bror Edward Solly, som bodde i Berlin og som er kjent for sin store kunstsamling, og Wegner forhandlet frem avtalen med den prøyssiske stat om overtagelse av kunstsamlingen, som dannet grunnstammen i Gemäldegalerie i Berlin. Firmaet Gebrüder Benecke fattet på samme tid interesse for Norge, og gav etter forhandlinger med Herman Wedel-Jarlsberg Norge det statslånet som reddet statsfinansene, men som førte til at Wedel-Jarlsberg ble stilt for riksrett og frikjent i 1822.[2]

Blaafarveværket og andre industriinteresser i Norge[rediger | rediger kilde]

Frogner Hovedgård i 1842, malt av I.C. Dahl for Wegner
Benjamin Wegner utnevnes av Lübecks senat til konsul i Norge

I 1821 ble både Edward Solly, Wilhelm Christian Benecke og Benjamin Wegner kjent med at Blaafarveværket i Norge var til salgs. Det tidligere kongelige verket hadde blitt pantsatt av kongen under Napoleonskrigene og overtatt av private da staten ikke kunne innløse pantet. Edward Solly ønsket å kjøpe verket og sende Wegner som sin representant for å gjennomføre kjøpet, men fikk økonomiske problemer og planene måtte avlyses. Benecke hadde gode forbindelser i Norge gjennom statslånet som han hadde gitt Norge tidligere, og ble i stedet den som kjøpte verket. Wegner fikk i oppdrag av Benecke å reise til Norge for å besiktige Blaafarveværket, og fikk fullmakt til å kjøpe Blaafarveværket for Gebrüder Benecke dersom han vurderte at verket kunne drives på en lønnsom måte. Hans vurdering var at det var mulig, og i 1822 kjøpte han Blaafarveværket for 150 000 Hamburger Banco på vegne av et konsortium hvor Benecke var hovedinteressent. Kjøpet ble oppfattet som et svært gunstig kjøp, fordi beholdningen av blåfarve alene dekket kjøpesummen. Det ble etablert et aksjeselskap, et av de første i Norge, som hadde fire aksjonærer. Etter kort tid overtok Benecke og Wegner alle aksjene og drev firmaet under navnet Benecke & Wegner; Wegner ble også bedriftens administrerende direktør (med tittelen «overdirektør»). I løpet av 1820-årene utviklet Blaafarveværket seg til Norges eneste vellykkede storindustri i denne perioden, som ellers var en nedgangstid for mange næringer i Norge. Perioden blir omtalt som Blaafarveværkets storhetstid og varte til kriseåret 1848. Verket dekket 80 prosent av verdensmarkedet for koboltblått, omfattet rundt 40 enkeltgruver og sysselsatte omkring 2 000 mennesker. Blaafarveværket utmerket seg i denne perioden også med omfattende og generøse velferdsordninger for de ansatte. Wegner rekrutterte Karl Friedrich Böbert som bergmester og Friedrich Roscher som hytteinspektør.[4][5][6][7]

Under sine første år i Norge bodde Wegner på Fossum Hovedgård ved Blaafarveværket. Willibald Alexis omtaler et besøk hos Benjamin og Henriette Wegner på Modum i boken Herbstreise durch Scandinavien («Høstreise gjennom Skandinavia») fra 1828.[8] I 1836, etter at den tidligere eieren Morten Anker gikk konkurs, kjøpte Wegner Frogner Hovedgård i Aker, der han bodde sammen med sin familie til 1849. Blaafarveværkets hovedkontor lå på dette tidspunktet i Christiania, og Wegner tilbrakte mye tid på forretningsreiser. Wegner videreførte tradisjonen fra Bernt Ankers tid med storslått selskapelighet på Frogner fra tid til annen, med bl.a. ball og båtfester i Frognerdammen. Han støttet også kulturelle formål i samtiden. Den kjente maleren I. C. Dahl besøkte Norge i 1842 og var gjest på Frogner Hovedgård. Han sa da ja til å male det etterhvert meget kjente maleriet av gården.

Sammen med Herman Wedel-Jarlsberg kjøpte Benecke og Wegner i 1835 også Hafslund hovedgård, som eide skoger som strakte seg over flere amt og drev omfattende tømmereksport og sagbruksvirksomhet med utgangspunkt i de verdifulle fallrettighetene i Sarpsfossen. Etter noen år trakk Benecke seg ut og Wegner økte sine parter i foretaket fra de opprinnelige 3/14 (ca. 21,42%) til 25/77 (ca. 32,46%) og ble den største eieren. Nye medeiere var bl.a. Thorvald Meyer og Westye Egeberg. I 1837 kjøpte Blaafarveværket nabobedriften Hassel Jernværk fra enken etter Peter Collett, og etter en tid overtok Benecke og Wegner jernverket personlig med en halvpart hver. Jernverket var imidlertid et tapsprosjekt som i årevis belastet Blaafarveværkets og hans egen økonomi; Wegner tapte anslagsvis 50 000 speciedaler over en tiårsperiode på å eie jernverket. Etter at Blaafarveværket måtte levere inn sitt bo i kriseåret 1848 konsentrerte Wegner seg om trelasthandel gjennom sin store eierandel i Hafslund hovedgård, som gav en betydelig inntekt i alle år.[9] I 1854 ble Hassel Jernværk også oppdelt og eiendommene solgt enkeltvis på auksjoner, noe som innbragte et større beløp. Wegner var generalkonsul for de hanseatiske bystatene Hamburg, Lübeck og Bremen, og for Kongeriket Portugal.

Wegner solgte det meste av Frogner Hovedgård i 1848 for 72 500 speciedaler, men beholdt Frognerseteren med Frognerseterskogen, som dermed ble skilt fra hovedgården, samt enkelte andre eiendommer og rettigheter. Familien bosatte seg i 1849 i Christiania. Benjamin Wegner døde på sitt landsted DronninghavnLadegårdsøen (Bygdøy) i 1864. Etter hans død solgte barna Frognerseteren med Frognerseterskogen til Thomas Heftye.[10][11]

Familie[rediger | rediger kilde]

Benjamin Wegners ektefelle Henriette Seyler (1805–1875), tegnet av søsteren Molly i 1822

Benjamin Wegner ble gift 15. mai 1824 i Nikolaikirken i Hamburg med Henriette Seyler (1805–75), datter av L.E. Seyler (1758–1836) og Anna Henriette Gossler (1771–1836). Svigerfaren var medeier og leder for handels- og bankhuset Joh. Berenberg, Gossler & Co. (Berenberg Bank), president for Hamburgs Commerz-Depution, et av de tre politiske hovedorganene i bystaten, og medlem av parlamentet i Hamburg. På farssiden var Henriette barnebarn av den sveitsiske bankieren og senere teatermannen Abel Seyler og tippoldebarn av den kjente kalvinistiske teologen Friedrich Seyler, gift med Elisabeth Socin. På morssiden var hun barnebarn av bankierene Johann Hinrich Gossler og Elisabeth Berenberg, og oldebarn av Johann Berenberg. Hennes far ble tatt opp som medeier i Berenberg Bank i 1788 av svigerfaren Gossler, og ble firmaets leder fra 1790 etter svigerfarens død. Henriette Seyler var bl.a. kusine til Hamburgs førsteborgermester (statsoverhode) Hermann Gossler, og en lang rekke familiemedlemmer satt i senatet (regjeringen) i Hamburg. Farens søster Sophie var gift med dikteren Johann Anton Leisewitz. På farssiden stammet Henriette Seyler også fra bl.a. slektene Burckhardt, Merian og Faesch, som alle var blant Basels ledende patrisierfamilier. På morssiden var hun også etterkommer etter bl.a. slektene Amsinck og Welser.

Benjamin Wegner og Henriette Seyler hadde fire sønner og to døtre

Barnebarnet Harald Nørregaard, malt av Edvard Munch. Nørregaard var formann i Advokatforeningen og grunnla Advokatfirmaet Hjort

Han er stamfar for den norske slekten Wegner. Han var farfar til amtmann og politimester Benjamin Wegner (1868–1949) og til kvinnesakskvinnen Olga Wegner, gift med høyesterettsjustitiarius Karenus Kristofer Thinn, og morfar til bl.a. den internasjonalt kjente krigskorrespondenten Benjamin Wegner Nørregaard (som var arbeidsminister i den internasjonale provisoriske regjering i Kina under Bokseropprøret), til høyesterettsadvokat Harald Nørregaard (som var formann i Advokatforeningen og i 1893 grunnla det som nå er Advokatfirmaet Hjort), til vinhandler og konsul i Tarragona Ludvig Nørregaard, til kirurg og president i Norges Røde Kors Nikolai Nissen Paus, til advokat og direktør i Norsk Arbeidsgiverforening George Wegner Paus og til ingeniør og industrileder Augustin Thoresen Paus. Blant hans oldebarn er bl.a. høyesterettsadvokat Jakob Thinn, sorenskriver Rolf Benjamin Wegner, fjellklatreren og motstandsmannen Egmont Nørregaard, stormester i Den Norske Frimurerorden Bernhard Paus og motstandskvinnen Henriette Bie Lorentzen. Benjamin Wegner er tippoldefar til bl.a. tidligere politimester i Bergen Rolf B. Wegner, tingrettsdommer Jens-Sveinung Wegner og arbeids- og velferdsdirektør Joakim Lystad.[3]

Wegner var muligens en slektning av Wilhelm Gutzeit (også fra Königsberg), som grunnla det firmaet som etterhvert ble kjent som Enso-Gutzeit Oy og som i dag inngår i Stora Enso, Finlands største skogsindustrikonsern. Politimester Rolf B. Wegner d.e. kom etter at han hadde skrevet slektskrøniken i kontakt med en norsk etterkommer etter Gutzeitfamilien som opplyste at Wilhelm Gutzeit var Wegners halvbror og i 1825 ble invitert til å besøke Wegner på Modum. Etter å ha bodd der kortere tid slo han seg ned som kjøpmann i Drammen. Det har imidlertid blitt sådd tvil om Gutzeit virkelig var hans halvbror, selv om det kan være en form for slektskap.[12]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Navnet Gutzeit kommer av baltisk og kan vise til en som bor i krattskogen, jf. gammelprøyssisk gudde, eller i overført betydning prøyssisk-litauisk gudžiuoti, en som «snakker som en hviterusser», muligens også prøyssisk-litauisk juočkis, en person med brunett utseende. Navnet kommer ikke av tysk gut Zeit («god tid»); dette er en falsk etymologi.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Benjamin Wegner», i Store norske leksikon
  2. ^ a b Lars Roede: «Industriherren Benjamin Wegner på Frogner», i Lars Roede, Frogner hovedgård: Bondegård, herskapsgård, byens gård (s. 148–161), Pax forlag, 2012
  3. ^ a b Rolf B. Wegner (d.e.): Familien Wegner, Halden, 1963
  4. ^ Tone Sinding Steinsvik: Blaafarveværket ; ved kgl. res. av 2. april 1776 (Modum 1978)
  5. ^ Kai Hunstadbråten: Bergverk, mennesker og miljø (Drammen 1997)
  6. ^ Tone Sinding Steinsvik: Koboltgruvene og Blaafarveværket – en del av den store verden (Modum 2000)
  7. ^ Kjell Arnljot Wig: Eventyret om Blaafarveværket (Drammen 1995)
  8. ^ Willibald Alexis (1828). Herbstreise durch Scandinavien. Schlesinger, Berlin 1828, bd. 1, s. 107ff
  9. ^ Rolf B. Wegner (d.y.): Wegner-slektens virksomhet ved Glomma, 2011
  10. ^ Kjeld Magnussen: Gaarden Store Frogner
  11. ^ Rolf B. Wegner (d.y.): Mine tippoldeforeldre Henriethe og Benjamin Wegner forteller, 2013, 184 s., ill.
  12. ^ Slekten Wegner

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Benjamin Wegner – bilder, video eller lyd