Benjamin Wegner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Jacob Benjamin Wegner
Jb wegner.jpg
Født 21. februar 1795
Königsberg
Død 9. juni 1864 (69 år)
Bygdøy
Gravlagt Gamle Aker kirkegård
Ektefelle Henriette Seyler
Barn
Yrke Verkseier, godseier og trelasthandler; hanseatisk og portugisisk generalkonsul
Nasjonalitet Norge (fra 1822)
Signatur
Jacob Benjamin Wegners signatur
Benjamin Wegners signatur, fra husmannskontrakt for Frognerseteren inngått med husmannen Ole Knudsen i 1837

Jacob Benjamin Wegner (født 21. februar 1795 i Königsberg, død 9. juni 1864DronninghavnBygdøy) var en norsk industrimann, verkseier, godseier, brukseier og trelasthandler.

Han vokste opp i Königsberg, og flyttet til Berlin rundt 1820, der han etablerte egen forretning som agent innen den baltisk–britiske tømmerhandelen og kornhandelen, og som nær samarbeidspartner av firmaet Isaac Solly and Sons i London. I 1822 bosatte han seg i Norge, etter å ha kjøpt Blaafarveværket, Norges største industribedrift i første halvdel av 1800-tallet, på vegne av bankieren Wilhelm Christian Benecke. Han var Blaafarveværkets administrerende direktør (titulert overdirektør) og sammen med Benecke en av to eiere i perioden 1822–1849. Han var også eier av Frogner Hovedgård 1836–1848 (og av Frognerseteren og Frognerseterskogen 1836–1864), eier av en halvpart av Hassel Jernværk (1835–1854) og den etterhvert største medeieren med rundt en tredjedel i Hafslund-godset (1835–1864) med store skoger i Østfold og Østerdalen, trelasteksport, sagbruksvirksomhet mm. I 1856 startet han sammen med Iver Albert Juel trelastfirmaet Juel, Wegner & Co., en av de største trelastbedriftene på Østlandet i 1850- og 1860-årene. Videre eide han løkken DronninghavnLadegardsøen. Alle hans forretningsaktiviteter fokuserte tungt på eksport til England, der han tilbragte mye tid gjennom hele sitt voksne liv.

Han var generalkonsul i Norge for de da selvstendige bystatene Hamburg (der hans svigerfamilie satt i regjeringen), Lübeck og Bremen samt visekonsul for Kongeriket Portugal. Han var gift med Henriette Seyler (1805–75), som tilhørte det hanseatiske bankierdynastiet Berenberg i byrepublikken Hamburg og som var datter av mangeårig medeier i Berenberg Bank L.E. Seyler og barnebarn av teaterdirektøren Abel Seyler. Ektefellen var en kort periode medeier i Berenberg Bank. Benjamin Wegner var stamfar for slekten Wegner i Norge.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Jacob Benjamin Wegner, som til vanlig bare brukte navnet Benjamin, ble født i havnebyen Königsberg ved Østersjøen 21. februar 1795 og døpt 27. februar samme år. Han var sønn av kongelig kommissær ved politiet i Königsberg[noter 1] Johann Jacob Wegner (ca. 1757–1797) og Regina Dorothea Harder[noter 2] (1770–1813), som bodde i Königsbergs forstad (Vorstadt). Familien var luthersk.[1] Foreldrene ble gift 25. april 1792 i Königsberg[2] og faren døde da han var barn (12. januar 1797) i en alder av 40 år.[3] Moren var datter av bokholder og «edsvoren veier» i Königsberg Christoph Harder. Faren var i sitt første ekteskap gift med Regina Dorotheas eldre søster Anna Christina Harder, og Regina Dorothea ble som enke i 1798 gift med skipsbygger Philipp Gutzeit (1773–1838).[noter 3] Benjamin Wegner hadde en bror, Friedrich Salomon Wegner (f. 1793), samt en rekke halvsøsken fra begge foreldrenes to andre ekteskap. Philipp Gutzeit var yngre bror av skipskaptein og senere skipsbygger Benjamin Gutzeit (f. 1771), som var far til sagbrukseier og skipsreder i Norge Wilhelm Gutzeit som grunnla den ene forløperen til skogsindustrikonsernet Stora Enso. Benjamin Wegner fikk merkantil utdannelse som lærling i et handelshus i Königsberg og behersket en rekke språk, herunder tysk, fransk, engelsk og etterhvert norsk.[4][5][6]

Forretningsmann i Berlin[rediger | rediger kilde]

Rundt 1820 flyttet Benjamin Wegner til Berlin, der han etablerte egen agenturforretning innen den baltisk–britiske trelasthandelen og kornhandelen, dvs. i storeksport av trelast og korn fra Østersjøområdet til England. Han var en nær samarbeidspartner av det engelske handelshuset Isaac Solly and Sons, som var det ledende engelske firma som var aktivt i import av tømmer fra østersjølandene og som ble ledet av Isaac Solly. Han var også en venn og forretningspartner av Isaacs bror Edward Solly, som bodde i Berlin og som var en av Europas fremste kunstsamlere på denne tiden, og opptrådte regelmessig som representant for både firmaet Isaac Solly and Sons og for Edward Solly i forretninger. Wegner forhandlet bl.a. frem avtalen med den prøyssiske stat om overtagelse av Sollys store kunstsamling, som dannet grunnstammen i Gemäldegalerie i Berlin. Wegner hadde også et nært samarbeid med handelshuset Gebrüder Benecke i Berlin og spesielt dets leder Wilhelm Christian Benecke, et samarbeid som kom til å bestå i mange årtier. Benecke fattet på denne tiden interesse for Norge, og gav etter forhandlinger med Herman Wedel-Jarlsberg Norge det statslånet som reddet statsfinansene, men som førte til at Wedel-Jarlsberg ble stilt for riksrett og frikjent i 1822.[6]

Blaafarveværket og andre industriinteresser i Norge[rediger | rediger kilde]

Benjamin Wegner; daguerreotypi av O.F. Knudsen, 1850
Frogner Hovedgård i 1842, malt av I.C. Dahl for Wegner
Benjamin Wegner utnevnes av Lübecks senat til konsul i Norge

I 1821 ble både Edward Solly, Wilhelm Christian Benecke og Benjamin Wegner kjent med at Blaafarveværket i Norge var til salgs. Det tidligere kongelige verket hadde blitt pantsatt av kongen under Napoleonskrigene og overtatt av private da staten ikke kunne innløse pantet. Edward Solly ønsket å kjøpe verket og sende Wegner som sin representant for å gjennomføre kjøpet, men fikk økonomiske problemer og planene måtte avlyses. Benecke hadde gode forbindelser i Norge gjennom statslånet som han hadde gitt Norge tidligere, og ble i stedet den som kjøpte verket. Wegner fikk i oppdrag av Benecke å reise til Norge for å besiktige Blaafarveværket, og fikk fullmakt til å kjøpe Blaafarveværket for Benecke dersom han vurderte at verket kunne drives på en lønnsom måte. Wegner reiste til Norge og satte 16. desember 1821 første gang foten på norsk jord; etter å ha vurdert Blaafarveværket kjøpte han bedriften i 1822 for 150 000 Hamburger Banco på vegne av et konsortium hvor Benecke var hovedinteressent og gjennom en stråmann bosatt i Norge. Kjøpet ble oppfattet som et svært gunstig kjøp, fordi beholdningen av blåfarve alene dekket kjøpesummen. Det ble etablert et aksjeselskap, et av de første i Norge, som hadde fire aksjonærer. Etter kort tid overtok Benecke og Wegner alle aksjene og drev firmaet under navnet Benecke & Wegner; Wegner ble også bedriftens administrerende direktør (med tittelen «overdirektør»). Både Wegner og Benecke hadde signaturrett for Blaafarveværket. I løpet av 1820-årene utviklet Blaafarveværket seg til Norges eneste vellykkede storindustri i denne perioden, som ellers var en nedgangstid for mange næringer i Norge. Perioden blir omtalt som Blaafarveværkets storhetstid og varte til kriseåret 1848. Verket dekket 80 prosent av verdensmarkedet for koboltblått, omfattet rundt 40 enkeltgruver og sysselsatte omkring 2 000 mennesker. Blaafarveværket utmerket seg i denne perioden også med omfattende og generøse velferdsordninger for de ansatte. Wegner rekrutterte Karl Friedrich Böbert som bergmester og Friedrich Roscher som hytteinspektør.[7][8][9][10]

Under sine første år i Norge bodde Wegner på Fossum Hovedgård ved Blaafarveværket. Willibald Alexis omtaler et besøk hos Benjamin og Henriette Wegner på Modum i boken Herbstreise durch Scandinavien («Høstreise gjennom Skandinavia») fra 1828.[11] I 1836, etter at den tidligere eieren Morten Anker gikk konkurs, kjøpte Wegner Frogner Hovedgård i Aker, der han bodde sammen med sin familie til 1849. Blaafarveværkets hovedkontor lå på dette tidspunktet i Christiania, og Wegner tilbrakte mye tid på forretningsreiser. Wegner videreførte tradisjonen fra Bernt Ankers tid med storslått selskapelighet på Frogner fra tid til annen, med bl.a. ball og båtfester i Frognerdammen. Han støttet også kulturelle formål i samtiden. Den kjente maleren I. C. Dahl besøkte Norge i 1842 og var gjest på Frogner Hovedgård. Han sa da ja til å male det etterhvert meget kjente maleriet av gården.

Sammen med bl.a. Herman Wedel-Jarlsberg kjøpte Benecke og Wegner i 1835 også Hafslund hovedgård, som eide større skogseiendommer i Østfold og i Østerdalen og som drev omfattende tømmereksport og sagbruksvirksomhet med utgangspunkt i de verdifulle fallrettighetene i Sarpsfossen. I 1853 ble Beneckes eierandel overtatt av Wegner og de nye medeierne Jacob Peter Meyer, sistnevntes sønn Thorvald Meyer, sistnevntes svoger Stener Rosenberg, Westye Egeberg og Hans Gulbranson; Wegner ble dermed den største eieren med 25/77 parter (ca. 32,46%). I 1837 kjøpte Blaafarveværket nabobedriften Hassel Jernværk fra enken etter Peter Collett, og etter en tid overtok Benecke og Wegner jernverket personlig med en halvpart hver. Jernverket var imidlertid et tapsprosjekt som i årevis belastet Blaafarveværkets og hans egen økonomi; Wegner tapte anslagsvis 50 000 speciedaler over en tiårsperiode på å eie jernverket. Etter at Blaafarveværket måtte levere inn sitt bo i kriseåret 1848 konsentrerte Wegner seg om trelasthandel gjennom sin store eierandel i Hafslund hovedgård, som gav en betydelig inntekt i alle år.[12] I 1854 ble Hassel Jernværk også oppdelt og eiendommene solgt enkeltvis på auksjoner, noe som innbragte et større beløp.

Benjamin Wegner ble i 1836 utnevnt til Kongeriket Portugals visekonsul i Christiania og dermed Portugals fremste representant i Norge, ettersom Portugal ikke hadde noen høyere diplomatisk eller konsulær representant i Norge. Han ble etterhvert generalkonsul i Norge for de tre hanseatiske bystatene Hamburg, Lübeck og Bremen, som alle var fullt suverene land på denne tiden: I 1842 ble han Hamburgs konsul i Christiania og i 1844 ble han Hamburgs generalkonsul for Kongeriket Norge. I 1843 ble han Lübecks konsul i Christiania og i 1861 ble han forfremmet til generalkonsul for Lübeck. I 1859 ble han også Bremens generalkonsul i Christiania. Han innehadde alle disse fire konsulære embedene til sin død.

Wegner solgte det meste av Frogner Hovedgård i 1848 for 72 500 speciedaler, men beholdt Frognerseteren med Frognerseterskogen, som dermed ble skilt fra hovedgården, samt enkelte andre eiendommer og rettigheter, herunder et landsted og en av Frognerløkkene med tanke på eiendomsutvikling. Familien bosatte seg i 1849 sentralt i Christiania, først i Kirkegaden 28 og senere i Prindsens Gade 12. Han kjøpte i 1855 lystgården DronninghavnLadegårdsøen (Bygdøy), som da omfattet over 200 mål og som familien brukte som sommerbolig, og døde der 9. juni 1864.[13] I tillegg eide han et mindre landsted ved Bekkebukten nær Hukodden på Bygdøy.[14] Etter hans død solgte arvingene Frognerseteren med Frognerseterskogen til Thomas Heftye.[15][16]

Benjamin Wegner ble begravet på Gamle Aker kirkegård 13. juni 1864;[17] ektefellen ble begravet i samme grav i 1875. Gravminnet eksisterer ikke lenger; graven lå på område 004 til høyre for kirken.

Familie[rediger | rediger kilde]

Benjamin Wegners ektefelle Henriette Seyler (1805–1875), tegnet av søsteren Molly i 1822

Benjamin Wegner ble gift 15. mai 1824 i Nikolaikirken i Hamburg med Henriette Seyler (1805–75), datter av L.E. Seyler (1758–1836) og Anna Henriette Gossler (1771–1836). Svigerfaren var medeier og leder for handels- og bankhuset Joh. Berenberg, Gossler & Co. (Berenberg Bank), president for Hamburgs Commerz-Depution, et av de tre politiske hovedorganene i bystaten, og medlem av parlamentet i Hamburg. På farssiden var Henriette barnebarn av den sveitsiske bankieren og senere teatermannen Abel Seyler. På morssiden tilhørte hun den belgiskættede bankierfamilien Berenberg/Gossler, en av Hamburgs aller fremste hanseatiske familier. Henriette Seyler var en kort periode medeier i Berenberg Bank.[18]

Benjamin og Henriette Wegner var foreldre til seks barn, hvorav fem vokste opp. Den eldste sønnen Johan Ludwig Wegner (1830–1893) var trelasthandler og senere byfogd i Larvik, og var gift med Blanca Bretteville, datter av statsminister Christian Zetlitz Bretteville; den andre sønnen Heinrich Benjamin Wegner (1833–1911) var trelasthandler og gift med Henriette Vibe, datter av professor Frederik Ludvig Vibe; den eldste datteren Sophie Wegner (1838–1906) var gift med oberst og adjutant for kong Karl IV Hans Jacob Nørregaard; den yngste datteren Anna Henriette Wegner (1841–1918) var gift med skolemannen Bernhard Pauss; den yngste sønnen George Wegner (1847–1881) var høyesterettsadvokat.

Barnebarnet, høyesterettsadvokat Harald Nørregaard, malt av Edvard Munch i 1899. Nørregaard var formann i Advokatforeningen og grunnla det nåværende Advokatfirmaet Hjort

Benjamin Wegner er stamfar for den norske slekten Wegner. Han var farfar til amtmann og politimester Benjamin Wegner (1868–1949) og til kvinnesakskvinnen Olga Wegner, gift med høyesterettsjustitiarius Karenus Kristofer Thinn, og morfar til bl.a. den internasjonalt kjente krigskorrespondenten Benjamin Wegner Nørregaard (som var arbeidsminister i den internasjonale provisoriske regjering i Kina under Bokseropprøret), til høyesterettsadvokat Harald Nørregaard (som var formann i Advokatforeningen og i 1893 grunnla det som nå er Advokatfirmaet Hjort), til vinhandler og konsul i Tarragona Ludvig Nørregaard, til kirurg og president i Norges Røde Kors Nikolai Nissen Paus, til advokat og direktør i Norsk Arbeidsgiverforening George Wegner Paus og til ingeniør og industrileder Augustin Thoresen Paus. Blant hans oldebarn er bl.a. høyesterettsadvokat Jakob Thinn, sorenskriver Rolf Benjamin Wegner, fjellklatreren og motstandsmannen Egmont Nørregaard, stormester i Den Norske Frimurerorden Bernhard Paus og motstandskvinnen Henriette Bie Lorentzen. Benjamin Wegner er tippoldefar til bl.a. tidligere politimester i Bergen Rolf B. Wegner, tingrettsdommer Jens-Sveinung Wegner og arbeids- og velferdsdirektør Joakim Lystad.[4]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Stillingen som commissarius (loci)/commissair(e) i Preussen var et høyere embede knyttet til byforvaltningen, og kommissæren var en representant for kongen, i motsetning til lokalt utpekte tjenestemenn. Kommissæren hadde i oppgave å føre tilsyn med byens lokale forvaltning på vegne av kongen, dvs. sentralforvaltningen. Stillingen tilsvarer ikke den moderne bruken av uttrykket kommissær i det tyske politiet, men var en høyere stilling som i regelen krevde juridisk utdannelse. Kommissærer hadde særlig i oppgave å føre tilsyn med aksise, finans- og politisaker. Politisaker omfattet et bredere virkefelt enn politi i moderne forstand.
  2. ^ Det var tidligere vanlig å bøye etternavn i hunkjønn på tysk, og navnet kan derfor også skrives Harderin.
  3. ^ Navnet Gutzeit kommer av baltisk og kan vise til en som bor i krattskogen, jf. gammelprøyssisk gudde, eller i overført betydning prøyssisk-litauisk gudžiuoti, en som «snakker som en hviterusser», muligens også prøyssisk-litauisk juočkis, en person med brunett utseende. Navnet kommer ikke av tysk gut Zeit («god tid»); dette er en falsk etymologi.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dåpsinnførsel for Jacob Benjamin Wegner. Dåp og ekteskap, Königsberg, lutherske kirkebøker, 1795
  2. ^ Viede, Königsberg og Kneiphof, lutherske kirkebøker, 1792
  3. ^ Begravelsesinnførsel for Joh. Jacob Wegner, begravelser, kirkebøker, Königsberg og Kneiphof, 1797
  4. ^ a b Rolf B. Wegner (d.e.): Familien Wegner, Halden, 1963
  5. ^ «Benjamin Wegner», i Store norske leksikon
  6. ^ a b Lars Roede: «Industriherren Benjamin Wegner på Frogner», i Lars Roede, Frogner hovedgård: Bondegård, herskapsgård, byens gård (s. 148–161), Pax forlag, 2012
  7. ^ Tone Sinding Steinsvik: Blaafarveværket ; ved kgl. res. av 2. april 1776 (Modum 1978)
  8. ^ Kai Hunstadbråten: Bergverk, mennesker og miljø (Drammen 1997)
  9. ^ Tone Sinding Steinsvik: Koboltgruvene og Blaafarveværket – en del av den store verden (Modum 2000)
  10. ^ Kjell Arnljot Wig: Eventyret om Blaafarveværket (Drammen 1995)
  11. ^ Willibald Alexis (1828). Herbstreise durch Scandinavien. Schlesinger, Berlin 1828, bd. 1, s. 107ff
  12. ^ Rolf B. Wegner (d.y.): Wegner-slektens virksomhet ved Glomma, 2011
  13. ^ Morgenbladet 1866.04.25. 
  14. ^ Morgenbladet 1866.03.03. 
  15. ^ Kjeld Magnussen: Gaarden Store Frogner
  16. ^ Rolf B. Wegner (d.y.): Mine tippoldeforeldre Henriethe og Benjamin Wegner forteller, 2013, 184 s., ill.
  17. ^ Oslo domkirke, kirkebøker, F/Fa/L0025, ministerialbok nr. 25, 1847–1867, s. 831–832
  18. ^ Hamburger Nachrichten, 19. april 1837 s. 5

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]