Enevoldsarveregjeringsakten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Enevoldsarveregjeringsakten, også kalt Suverenitetsakten, var Danmark-Norges forfatning[1] fra 1661, og formaliserte eneveldet som styringsform. Akten var et høytidelig dokument og en erklæring (et «instrument og pragmatisk sanksjon»), som ble undertegnet i tiden fra og med den 10. januar 1661 av representanter for stendene i Danmark-Norge, dvs. av de to privilegerte stendene adel og geistlighet samt representanter for de «ufrie stender», borgere og i Norge også bønder. Dette ble gjort på bakgrunn av at det høsten 1660 ble foretatt et statskupp i København av unionskongen Fredrik III, som ved hjelp av en gruppe personer rundt ham innførte eneveldet som ny stats- og styreform. Da hadde han fått stendene til å oppheve håndfestningen og overlate til Kongen å skrive en ny forfatning, noe adelen motvillig gikk med på. Både borgerstanden og adelen fremla flere forslag til en ny forfatning, hvor stendene hadde politisk makt, men Fredrik III ønsket ikke å dele makten med stendene, og resultatet ble en forfatning der Kongen fikk ubegrenset makt og der hans maktstilling ble gjort helt uavhengig av det gamle riksrådet og stendene.

Segl og signaturer på den danske Enevoldsarveregjeringsakten

Enevoldsarveregjeringsakten blir også kalt for suverenitetsakten, i det akten gav Kongen «absolutt suverenitet». I Danmark ble det samtidig også innført et formelt arvekongedømme (i motsetning til det tradisjonelle valgmonarkiet). Dermed måtte kongen ikke lenger undertegne en håndfestning som sikret adelens rettigheter mot en for sterk kongemakt. Norge var et arvekongedømme, men kongene arrangerte de såkalte hyllingene i Christiania for å markere at det ble en ny konge eller arveprins, bl.a. i 1591 og 1610. Hyllingene var både en høytidelig seremoni og en form for stendermøte. Representantene møtte etter innkalling fra kongemakten. De hadde med seg sine egne signeter for å kunne underskrive og besegle det dokumentet som bekreftet at hyllingen var foretatt. Til hyllingene hadde representantene gjerne med seg bønneskrifter («supplikker» ), som de overleverte til kongen eller hans representant, der de i ærbødige ordelag klaget over embetsmenn, over skatter o.l., eller de ba om forskjellige ytelser og ordninger m.v.

De danske makthaverne greide å få de utpekte stenderrepresentantene til å skrive under på at de godtok innføring av eneveldet, noe som skjedde uten særlige protester. Innføringen av eneveldet innebar først og fremst en kraftig svekkelse av den gamle adelens maktstilling til fordel for Kongen. Noe av forklaringen på den manglende motstanden mot innføringen av eneveldet fra adelens side var at det danske riksrådet, og dermed høyadelen, under Karl Gustav-krigene (1657–60) helt hadde mistet kontrollen over hæren, og dermed kunne Fredrik III bruke hærens tyske offiserskorps og vervede tropper til å skremme adelen i Danmark fra å sette seg til motverge mot innføringen av arvekongedømme og absolutt monarki og opphevelse av kongens håndfestning.[2] Danmark befant seg dessuten i en prekær situasjon både økonomisk og militært, og adelens krigstjeneste hadde vist seg svært ineffektiv under Karl Gustav-krigene. Fredrik III hadde ved sitt kongevalg i 1648 måttet undertegne den strengeste håndfestning noensinne, som gav riksrådet og adelen større innflytelse enn noensinne og la store begrensninger på kongens makt. Innføringen av enevelde førte gjennom maktoverføringen fra adelen til kongemakten etter hvert til en mer profesjonell statsadministrasjon og en styrking av både borgerklassens og vanlige folks stilling i forhold til det gamle føydalsamfunnet, og var derfor en viktig begivenhet i fremveksten av en moderne stat.

I Norge ble dokumentet underskrevet i forbindelse med en «arvehylling» i Christiania den 15. august 1661. Representantenes underskrifter og segl ble satt på det som danskene kaller for «enevoldsarveregeringsakterne af 1661 og 1662». Den norske delen av disse dokumentene er oppbevart i det norske Riksarkivet, mens resten er i det danske Rigsarkivet.

Enevoldsarveregjeringsakten har underskriftene til i alt 2.297 navngitte enkeltpersoner. Et flertall av disse har både underskrevet og satt sitt segl eller et håndtegnet bumerke på dokumentet. For Norges del er det 18 adelsmenn, 87 geistlige, 46 byborgere og hele 406 bønder fra store deler av landet. For Danmark er det derimot ikke noen bønder, men 183 adelige, 987 geistlige og 419 borgere. Fra Island er det 109 personer og fra Færøyene 41.

Både betegnelsen Enevoldsarveregjeringsakten og Suverenitetsakten brukes på både dansk og norsk, men på dansk er Enevoldsarveregjeringsakten vanligst. På norsk er Suverenitetsakten noe vanligere.

Forfatningsendringen ble i 1665 nærmere presisert i Kongeloven, der det het at Kongen skal «holdes og aktes for det ypperste og høyeste hode her på jorden, over alle menneskelige lover, og .. ingen .... over seg ... uten Gud alene». I Norge gjaldt Kongeloven til oppløsningen av den dansk-norske unionen i 1814, da grunnloven ble vedtatt av en riksforsamling. I Danmark ble de fleste bestemmelsene i Kongeloven opphevet i 1849, da Danmarks grunnlov ble vedtatt. Arvereglene bestod likevel frem til Tronfølgeloven ble vedtatt i 1853. I dag anses bare to paragrafer i Kongeloven som gjeldende rett i Danmark (§§ 21 og 25).

Enevoldsarveregjeringsakten med alle underskrifter, segl, bumerker og flere forklarende artikler, ble utgitt i 2013 av det skandinaviske Heraldisk Selskap. Redaktør var bumerkeforskeren Allan Tønnesen, mens det norske seglmaterialet i boken er presentert av Hans Cappelen, Audun Lem og Kaare Seeberg Sidselrud.

Norske signatarer[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kongens nye magt – Enevoldsarveregeringsakten af 10. januar 1661, Statens Arkiver
  2. ^ Øystein Rian (2003). «Eneveldet og den nye elitens voksende tyngde», i: Maktens historie i dansketiden. Makt- og demokratiutredningens rapportserie. ISSN 1501-3065.

Litteratur[rediger | rediger kilde]