Den norske santalmisjon

Den norske santalmisjon
Stiftet	1867
Land	Norge
Opphørt	31. desember 2000
Erstattet av	Normisjon

Den norske santalmisjon var en norsk humanitær- og misjonsorganisasjon med tilknytning til Den norske kirke som drev et omfattende humanitært arbeid og skolevirksomhet i utviklingsland. Den ble etablert i 1867 og var den norske grenen av en multinasjonal virksomhet med utspring i Norge og Danmark, som opprinnelig drev humanitært arbeid og misjonsarbeid blant santalfolket i India og Bhutan. Etterhvert ble virksomheten utvidet til en rekke andre land i Asia, Sør-Amerika og Afrika. Den norske santalmisjon drev skoler, sykehus, teplantasjer og andre former for sosiale prosjekter, ved siden av evangeliserende arbeid. Santalmisjonen utgav bladet Santalen fra 1883 til 2001. Den norske santalmisjon ble fusjonert inn i Normisjon i 2001 og hovedsakelig videreført som Normisjons internasjonale gren, med misjons- og bistandsprosjekter i utviklingsland.

Historie[rediger | rediger kilde]

Misjonen blant det indiske santalfolket ble først etablert under navnet The Indian Home Mission to the Santals av den norske misjonæren Lars Olsen Skrefsrud og dansken Hans Peter Børresen, som begge regnes som stiftere og opphavsmenn for Santalmisjonen i sine respektive hjemland. Nordmannen Paul Olaf Bodding fortsatte pionerenes misjonsarbeid og forfattet flere verker om santalfolkets språk og folklore. Santalmisjonen drev etterhvert et omfattende humanitært arbeid og skolevirksomhet i India og Bhutan.

Santalmisjonen i Norge ble stiftet i 1867, men fikk først en nasjonal ledelse, sentralkomiteen, i 1883. Sentralkomiteen i Den norske santalmisjon ble de første fire årene ledet av den radikale legen og politikeren Oscar Nissen, og deretter var teologen Bernhard Pauss i 20 år leder. Under kirkestriden tidlig på 1900-tallet mellom den offisielle kirken ledet av universitetsutdannede teologer og en mer lavkirkelig fløy som særlig bestod av Indremisjonen stod sentralkomiteen i Santalmisjonen nærmere den offisielle kirken og «fjernt fra indremisjonens populisme».^[1] Sentralkomiteen var et selvsupplerende organ frem til 1911, da det ble omdannet til et valgt landsstyre. I 1912 ble Ole Hallesby leder.

I tillegg til Den norske og Den danske Santalmission ble det etablert støtteforeninger i Sverige, Storbritannia og USA. De britiske santalforeningene avviklet sin støtte allerede før 1910. I Sverige ble de siste organisasjonene med engasjement for santalene nedlagt i 2003. I dag gjenstår derfor kun Normisjon, Danmission og den amerikanske World Mission Prayer League som giverorganisasjoner for The Santal Mission of the Northern Churches som i 1950 ble utgangspunktet for en egen indisk kirke, NELC.

Siden misjonæren Oddvar Holmedal avsluttet sin tjeneste for Santalmisjonen ca. 1990 har det ikke vært vestlige misjonærer i det indiske santalområdet. Virksomheten er nå fullstendig overlatt til den nasjonale indiske kirken, NELC.

Santalmisjonen fusjonerte i 2001 med Det norske lutherske Indremisjonsselskap og Langesundsfjordens indremisjonsselskap til den nye misjonsorganisasjonen Normisjon. Ved fusjonen ble Santalmisjonen i hovedsak videreført som Normisjons internasjonale gren, med misjons- og bistandsprosjekter i utviklingsland. Normisjon viderefører humanitært arbeid og misjonsarbeid blant santalene i Bangladesh, i tillegg til arbeid i andre områder, som Aserbajdsjan, Bangladesh, Bhutan, Cuba, Ecuador, India, Mali, Nepal og Uganda. Etter fusjonen har det også blitt opprettet misjonsvirksomhet i Kambodsja og Senegal.