Patronymikon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Patronymikon (fra gresk: av pater, «far», og onyma, «navn»;[1] flertall på -on eller -a, fra gresk πατρωνυμία eller πατρωνυμικὸν [ὄνομα]) er et avstamningsnavn basert på farsnavnet (altså farens fornavn).[2] I norsk og skandinavisk navnetradisjon ender patronymika vanligvis på -son, -søn eller -sen med varianter for menn og -dotter eller -datter for kvinner. I Skandinavia gikk ekte patronymikon gradvis ut av bruk mellom 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, da det ble påbudt med faste slektsnavn og mange eksisterende patronymikon gikk over til å bli dette, såkalte «stivnede patronymikon». Patronymikon brukes også i mange andre språk og kulturer og kan ha ulike former.

Bruk i ulike land[rediger | rediger kilde]

Et patronymikon er ikke opprinnelig noe slektsnavn, men var et rent personlig tilleggsnavn og av mindre betydning enn fornavnet. En person med patronymikon ble tradisjonelt til- og omtalt enten bare med fornavnet eller med både fornavnet og patronymet, men aldri med patronymet alene.

Bruk av patronymika var lenge vanlig i alle de skandinaviske landene og på Island, og kjennes også fra andre land. I løpet av senmiddelalderen begynte spesielt adelsslekter, presteskap og embedsmenn, og fra tidlig moderne tid også byborgerskapet, å ta seg faste slektsnavn, mens patronymika fortsatte å være vanlig i bondestanden frem til 1800-tallet i Danmark og begynnelsen av 1900-tallet i Norge. Det er kjent at opprinnelige patronymika ble tatt som faste slektsnavn allerede på 1600-tallet, men dette hørte til unntakene og gjaldt ikke folk flest. Island er det eneste nordiske landet der det tradisjonelle navnemønsteret med fornavn som primært navn og virkelige patronymika fortsatt er i bruk i dag; på Island blir f.eks. telefonkatalogen fortsatt alfabetisert etter fornavn.

Opprinnelige patronymnavn som har blitt faste slektsnavn er en av de mest vanlige navnetypene i Europa, både i tysk-, fransk-, engelsk- og nederlandsktalende områder. Patronym brukes også svært ofte som etternavn i Øst-Europa, hvor «-witz» eller «-vitsj» betyr «-sønn» som i Theodorovitsj, Milosevitsj (sønn av Theodor, Milos, osv). Det brukes også som mellomnavn i Russland, som i Josef Vissarionovitsj Dzjugasjvili (Josef, sønn av Vissarion, fra Dzjugasvili, også kjent som mannen av stål, «Stalin»), eller Vladimir Iljitsj Uljanov (Vladimir, sønn av Ilja, fra Uljanov, senere kjent som mannen fra Lena, «Lenin»). I Russland er patronymet normalt mellomnavn for menn.

Moderne norsk navnelovgivning[rediger | rediger kilde]

I navneloven av 1923 ble det påbudt med slektsnavn i Norge. Mange beholdt et etternavn basert på et patronymikon, mens andre tok et gårdsnavn eller navn fra annen geografisk tilhørighet som slektsnavn, en praksis som ble stueren med nasjonalromantikken. Begge disse typene etternavn er vanlig i Norge i dag. Det er fremdeles tillatt å ta et patronymikon enten som etternavn eller som mellomnavn (eksempelvis Tore Hermundsson Vigerust, Audhild Gregoriusdotter Rotevatn). Navneloven av 2002 (Lov om personnavn) er langt mer fleksibel på dette området enn tidligere lover. Man kan således øke distinktiviteten i et mye brukt patronymisk slektsnavn (av typen Hansen) ved å legge til et mellomnavn, selv om dette ikke har vært i bruk i de to siste generasjonene (slik den tidligere navneloven krevde), eksempelvis Per Schrøder Hansen.[3]

Matronymikon[rediger | rediger kilde]

Et avstamningsnavn basert på morens fornavn er langt sjeldnere, men forekom i blant, særlig i tilfeller der moren hadde langt høyere sosial status enn faren; slike navn kalles matronymikon. Eksempler på dette er Eiliv Godrunarsson og Svein Estridsson.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «patronymikon», Bokmålsordboka
  2. ^ «patronymic (n.)», Online Etymology Dictionary
  3. ^ «Lov om personnavn (navneloven)», Lovdata