Hokkien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ni språk av min-gruppen, hokkien i mørkegrønt.

Hokkien (tradisjonell kinesisk: 福建話, forenklet kinesisk: 福建话, også kalt chuanchew–changchew (泉漳片 / 泉漳片) er et kinesisk språk innen språkgruppen minnan. Det tales i provinsen Fujian i Kina, på Taiwan og i mange utenlandskinesiske miljøer i Sørøstasia.

Hokkien er beslektet med teochew, men gjensidig språkforståelse er vanskelig. En fjernere slekning er hainanesisk, med enda større forståelsesproblemer.

Geografisk fordeling[rediger | rediger kilde]

Hokkien kommer opprinnelig fra den sørlige del av provinsen Fujian, og har utbredt seg med den kinesiske utvandring i den grad at det stør svært sterkt i kinesiske miljøer langs Sørkinahavets kyster. Den kinesiske folkegruppen som benytter hokkien kalles gjerne hoklo utenfor sør-Fujian. Man finner dem i Guangdong, på Taiwan, i Malaysia, Singapore, Indonesia, Burma, Thailand, i Hongkong og på Filippinene.

I Singapore utgjør hokkientalende ca. 70 % av befolkningen.