Vin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
For stedsnavnet, se Vin (stedsnavn)
Årlig vinkonsum i liter pr. person (minst i lyse områder, mest i de mørkerøde):

██ mindre enn 1 liter

██ mellom 1 og 7 liter

██ mellom 7 og 15 liter

██ mellom 15 og 30 liter

██ mer enn 30 liter

Vin (fra latin vinum) er en alkoholholdig drikk som fremstilles ved gjæring av druesaft. Druer vokser på klatreplanten ekte vinranke (Vitis vinifera). Ordet vin kommer fra latin, ‘vinum’, som er relatert til greske οἶνος.

Vin laget på annen frukt eller bær enn drue kalles fruktvin.

Dyrking av vindruer spredte seg fra Den fruktbare halvmåne og Svartehavet til Middelhavet og Romerriket i tidlig historisk tid. De fleste druesorter kommer opprinnelig fra Italia og Sicilia og noe av Middelhavet.[trenger referanse]

Ifølge norsk lov er aldersgrensen for å kjøpe vin 18 år.

Historie[rediger | rediger kilde]

Førhistorisk tid[rediger | rediger kilde]

Vindruer

De første vinene tror man ble laget av druer som ble plukket fra viltvoksende vinstokker av arten Vitis sylvestris. Man spiste nok druene som de var, men vis de ble plassert i en beholder og noen gikk i stykker og beholdere fikk stå en stund kunne det nok bli dannet en form for vin.

De eldste sporene som indikerer vinproduksjon er funnet i Kaukasisk Georgia og er fra rundt 6000 f.kr. Det er også funnet spor etter vinproduksjon i det nordvestlige Persia, disse funnene er fra rundt 5400 f.Kr. Nøyaktig når mennesket gikk over fra å samle viltvoksende druer til å dyrke vinplanter er ikke kjent.[1][2]

Antikken[rediger | rediger kilde]

Fra antikken og utover finnes det i tillegg til de arkeologiske funnene også skriftlige kilder som beskriver både vindyrkingen og selve vinene. Fra disse kildene vet vi at allerede for minst 2500 år siden ble forskjellige druesorter skilt, viner fra forskjellige regioner ble ansett for å være av ulik kvalitet, og svoveltilsetningsstoffer ble brukt i vinproduksjon. De eldste tegnene på vindyrking i Europa stammer fra Hellas. Arkeologiske funn i Mykene viser profesjonell vindyrking på 1500-tallet f.Kr., og i Homer skrifter fra 700-tallet f.Kr. vin er heltenes husdrikk. Botanikeren og disippelen til Aristoteles (384 f.Kr.-322 f.Kr.) Theophrastus (ca. 370-285 f.Kr.) beskrev i sine skrifter hvordan druesort, klima og jordsmonn må stemme overens, og anbefalte at vinstokker skulle formeres blant annet ved stiklinger.[3]

I det persiske Akamenidedynastiet (550–330 f.Kr.) var vin et luksusprodukt og en viktig handelsvare for økonomien. Greske forfattere som Herodot (ca. 484 f.Kr.–425 f.Kr.) og Ctesias gir detaljerte beretninger om vinens fremtredende rolle i Iran og den sosiale etiketten som omga dens drikking. Takket være imperiets enorme geografiske størrelse kunne den iranske overklassen ha viner hentet fra fjerne steder, som Sogdia, Thrakia og Armenia, og nyte dem på fester. Disse persiske kosmopolittene var sannsynligvis verdens første mengde vinkjennere.

Vinindustriens største problem i antikken var vinenes holdbarhet. Gamle viner ble fraktet i amforaer, som ble forseglet med bek eller harpiks. (Da vinen fikk smaken av harpiks på denne måten, oppsto den harpiks smakstilsatte greske vinen retsina, som fortsatt produseres). For å forbedre holdbarheten kunne vinen belegges med et lag olivenolje på overflaten av vinen, og i tillegg diverse krydder og svovel. Mange av de gamle vinene var mer eller mindre søte. De beste vinene i antikkens Hellas ble ansett for å komme fra øyene i Egeerhavet, og vinhandel over Middelhavet var av stor betydning for mange av datidens bystater. Da grekerne koloniserte andre middelhavsland i perioden 1000 f.Kr. til 600 f.Kr de tok med sine egne druesorter og sine egne metoder for vinfremstilling. Deler av dagens Italia, fremfor alt Campania, ble navngitt av grekerne som Oinoitra (på latin Enotria), som vanligvis tolkes som "vinland", selv om andre betydninger ser ut til å være mulige.[4]

De tre mest kjente vinene under Romerrikets storhetstid ble kalt Caecubum, Falernum og Surrentinum, alle kom fra Campania, og er nevnt både av Plinius den eldre (23 e.Kr.–79 e.Kr.), og av den greske legen Galenos rundt hundre år senere. Falernum ble i flere hundre år sett på som "keiserens vin", og var tilgjengelig i både rød og hvit utgave, sistnevnte laget av druesorten Aminea. Fra beskrivelsene av Falernum på den tiden – rav til brun, veldig søt og sterk – ser det ut til å ha vært en vin som minner om søt sherry. Årets Falernum 121 f.Kr. er den eldste kjente omtalen av en vin fra en bestemt årgang som usedvanlig god og uvanlig langlivet, og denne vinen fikk egennavnet Opimianum.[5]

Middelalderen[rediger | rediger kilde]

Romerrikets fall førte til en økonomisk nedgang i Europa, og både markeder og transportmuligheter for bedre viner forsvant. Svært lite er kjent om vindyrking i Europa fra 400-tallet til 1000-tallet. Under Karl den Stores (742 - 814) tid ble det etablert vindyrking i erobrede områder, i stor grad eid av kirken. Både i Burgund og langs Rhinen spilte cistercienserordenen en stor rolle i utviklingen av vinindustrien. Fra Kloster Eberbach i Rheingau drev cistercienserne middelalderens største vin distribuering.[6]

Siden viner ble fraktet i tunge tretønner, var handel over større avstander kun mulig via vannveier - elver og hav. Viner fra områder som ikke hadde tilgang til slike vassdrag kunne i prinsippet kun konsumeres lokalt. Vanligvis ble ikke viner lagret på denne tiden, men ble drukket året etter innhøsting.

1500- til 1700-tallet[rediger | rediger kilde]

De første vingårdene i Sør-Amerika ble etablert av europeere fra midten av 1500-tallet. De første vingårdene kom til Chile i 1548 og til Argentina i 1551. Produksjonen fra disse vingårdene var rettet mot å slukke tørsten til de europeiske conquistadorene som flyttet til disse "nye" landene.[7][8]

Den nederlandske skipslege og kolonialadministrator Jan van Riebeeck (1619–1677), etablert vingårder nær Cape Town i Sør-Afrika i 1665 med formålet å produsere viner som skulle bunkres av Det nederlandske ostindiske kompani (nederlandsk: Verenigde Oost-Indische Compagnie, forkortet VOC) på rutene mellom Europa og India.[9]

Etter at destillasjonskunsten begynte å spre seg, ble det laget en rekke sterke viner som tålte lang transport uten å bli ødelagt. Blant annet ble sherry, portvin og madeira utviklet ikke minst med tanke på det engelske markedet og for å drikkes om bord på engelske skip.

På denne tiden begynte også flaske- og flaskelagrede viner å bli vanlig. Glassflasker kunne vært produsert tidligere, men det som gjorde at glassvinflasker begynte å bli brukt til transport og oppbevaring av vin var oppdagelsen av en god måte å forsegle flaskene - korken. Etter hvert som flaskeviner ble vanlig, ble effekten som aldring og modning kunne ha på viner oppdaget. Med denne oppdagelsen begynte viner å bli laget i en stil beregnet på aldring. Dette gjelder spesielt Bordeaux, som tidligere produserte lette rødviner (Clairet), men som fra slutten av 1700-tallet begynte å produsere sterkere, aldrende rødviner beregnet ikke minst på det engelske markedet.

Blant adelen i Frankrike på denne tiden var vinene fra Burgund og Champagne-vinene de som ble mest verdsatte.[10]

1800-tallet[rediger | rediger kilde]

I løpet av begynnelsen av 1800-tallet utviklet Champagne seg fra en for det meste blek rød stille vin til en verdsatt musserende vin. Tidligere hadde gjæringen i de kalde vinkjellerne i Champagne-regionen noen ganger stoppet opp om vinteren. Når vinen ble tappet til tross for dette, hendte det at gjæringen tok til igjen på flasken om våren, som regel med det resultat at flasken sprakk. Det hendte imidlertid at Champagne-viner med en viss mengde kullsyre og bobler overlevde frem til servering, og viner med denne «defekten» viste seg å bli verdsatt i flere tilfeller. Etter hvert som engelske glassprodusenter begynte å produsere mer holdbare flasker med tykkere glass og høyere kvalitet, ble det mulig å tappe viner med trykk i flasken uten at for mange flasker gikk i stykker.[11]

Utvidelsen av jernbanen i løpet av 1800-tallet ga nye muligheter til å frakte viner også fra områder hvor det ikke fantes praktiske vannveier.

Den europeiske koloniseringen av andre kontinenter førte til at flere land fikk vingårder i løpet av 1800-tallet. I Australia ble det foretatt et mislykkede forsøk på vindyrking i 1788, men i 1825 startet skotten James Busby (1802–1871) den australske vinindustrien.[12]

I løpet av 1800-tallet ble den europeiske vinindustrien rammet av flere forskjellige nye skadedyrangrep og parasitter som hadde amerikansk opphav, og som forårsaket store skader. Etter en lang periode med co-evolusjon med disse parasittene, var de amerikanske vinrankene i hovedsak motstandsdyktige mot disse angrepene, men den europeiske vinranken var ikke det.

Det første angrepet kom fra pulveraktig mugg, som slo til for første gang i 1847, men dette kunne bekjempes med Bordeaux-væske. Atskillig mer alvorlig viste vinlusen seg å være, et insekt som nå heter Daktulosphaira vitifoliae, men tidligere kalt Phylloxera vastatrix, og som derfor fortsatt er mer kjent som Phylloxera i vinkretser. De første tegnene på phylloxera-angrep i en europeisk vingård ble notert i Arles i den sørlige Rhône i 1863, og ble tydelig ved at vinstokkene først så ut til å være syke og gav mindre, og deretter døde helt. Først i 1868 ble det forstått at sykdommen var forårsaket av at vinbladlusen spiste saft fra vinstokkens røtter med den videre konsekvensen at vinstokkene led av soppinfeksjoner som til slutt tok livet av røttene. I de neste tiårene spredte vinlusen seg over Europa, med start i Frankrike, og en stor pessimisme spredte seg i vinindustrien. Man prøvde med å plante amerikanske vinstokker i stedet, og å bruke hybrider mellom europeiske og amerikanske vinstokker, men vinene fra disse vinstokkene ble funnet å være middelmåtig. Løsningen på problemet ble til slutt å pode europeiske vinstokker på røttene til amerikanske vinstokker, eller på røttene til hybrider. Det viste seg nemlig at druene fra en slik podet vinranke hovedsakelig fikk karakter fra delen over bakken, ikke fra røttene. Det måtte imidlertid mye utviklingsarbeid til for å finne egnet rotmateriale, slik at de kunne takle det kalkholdige jordsmonnene som finnes i mange av Frankrikes beste vingårder.[13]

Vinlusens herjinger fikk store konsekvenser. Da vinmarkene ble omplantet, endret druesammensetningen seg i mange tilfeller, og noen gamle druesorter forsvant. I noen tilfeller hadde vinbøndene ingen økonomiske ressurser til å plante på nytt, og vingårder eller hele regioner ble fullstendig utslettet. Blant annet var det i løpet av 1800-tallet omfattende vingårder i det sentrale/nordlige Frankrike (hovedsakelig nord for Loire og Chablis) som tidligere hadde hatt en fordel av å være like ved Paris. Konkurransen fra Sør-Frankrike hadde allerede brakt vinindustrien på kne i disse regionene, og vinlusen var det siste dødsstøtet. Mange franske vinbønder ga også opp og flyttet til andre land hvor vinlusen ennå ikke var kommet. Spanske Rioja fikk blant annet et løft på slutten av 1800-tallet som følge av immigrasjon av vinbønder fra Bordeaux som tok med seg kunnskapen sin.[14]

I kjølvannet av vinlusens herjinger ble det også mer vanlig med ulike former for forfalskede viner, hvor importerte viner ble solgt som franske, eller hvor rene vinerstatninger bestående av fermentert sukker eller fermenterte importrosiner i vann, blandet med fargestoffer. Dette førte til stor forargelse blant seriøse vinbønder og forbrukere, og var utgangspunktet for den omfattende franske vinlovgivningen som kulminerte med innføringen av AOC-regelverket på 1930-tallet og som senere dannet grunnlaget for EUs felles regelverk.

I løpet av andre halvdel av 1800-tallet begynte vitenskapelig kunnskap om vinproduksjon å utvikle seg, og mange teknologiske nyvinninger begynte å bli tatt i bruk, både for å bekjempe skadedyrangrep og til andre formål. Den franske kjemikeren Louis Pasteur (1822–1895) som jobber med å forbedre franske viner, forstod at den alkoholiske gjæringen i vinproduksjon skyldes virkningen av gjærceller (som også ble utgangspunktet for mikrobiologi som vitenskap). Franskmannen Jean-Antoine Chaptal (1756–1832) introduserte oppfinnelsen med å tilsette sukker til druemosten før eller under gjæring, for å øke alkoholstyrken til vinene, som blant annet hadde som mål å jevne ut årgangsvariasjonene i viner fra de kjøligere områdene i Frankrike. Denne behandlingen ble senere kalt chaptalisering.

1900-tallet[rediger | rediger kilde]

En flaske hvitvin

I løpet av 1900-tallet kom mange tekniske nyvinninger inn i vinproduksjonen, først med sikte på å øke produksjonsvolumet, men senere med sikte på å skape viner med en viss stil. Den tradisjonelle naturkorken fikk også konkurranse fra nye lukkinger i form av for eksempel skrukorker.

Vinproduksjonen ble også påvirket av globaliseringen. Utenfor Europa økte kvaliteten på vinene og de begynte å sette søkelys på eksport, inkludert til Europa. Dette førte til tøffere konkurranse for vinprodusentene. Internasjonale vinskribenter fikk også økt innflytelse på hvilke viner som anses som gode, og vinsmaken ble globalisert.

I dag er det en utbredt vinkultur ikke bare i Europa, men også i for eksempel Australia, Nord- og Sør-Amerika, Sør-Afrika. Vin begynner også å bli verdsatt i Asia, spesielt Japan og Kina. Det arrangeres ulike typer vinkonkurranser rundt om i verden, og vinsmaking er et populært fenomen blant interesserte.

Fremstillingsprosessen[rediger | rediger kilde]

I og med at vin lages av druer, er det druen som i stor grad bestemmer vinens smak og farge.

Noen rødvinsdruer kan også brukes til produksjon av hvitvin. Da fjernes drueskallet før fargen har begynt å slippe ut i mosten, mens fruktkjøtt og saft gjæres.

  1. Druene høstes og sorteres. Råtne druer fjernes. Enkelte vinmakere er mer nøye på dette enn andre.
  2. Druene sendes til produksjonslokalet. Druene bearbeides tidligst mulig og knuses i en vinpresse tilpasset druesorten og vintypen.
  3. Gjæring (også kalt fermentering). Ved rødvinsproduksjon gjæres most og skall sammen for å gi vinen farge. Fargeuttrekk kalles maserasjon. Ved hvitvinsproduksjon gjæres bare den fraskilte mosten, mens skall og stilker fjernes. Gjærsoppen, som sitter rett innenfor drueskallet, blir aktivert når druen moses og soppen kommer i kontakt med saften.
  4. Filtrering. Etter at vinen er lagret ferdig blir den silt for grums.
  5. Lagring. Hovedregelen er at kvalitetsviner lagres en tid slik at de kan utvikle aroma. Størsteparten av all vin lagres likevel kun kort tid, gjerne på ståltanker. For kvalitetsvin er lagring i eiketønner vanlig. Mest brukt er amerikansk og fransk eik. Den amerikanske er kjent for å gi en karakteristisk vaniljepreget aroma. Eik tilfører kompleksitet til vinen.

Terroir er en betegnelse franskmennene og vinbøndene bruker om vinmarkene sine. Ordet omfatter alt som har med vekstbetingelsene til en vinmark å gjøre. Altså jordsmonnets karakter, vær og temperatur, druetrærnes alder, druetrærnes plantningstetthet. Kort sagt miljøet rundt drueplantene.

  • Hvilke druesorter som benyttes, og blandingsforholdet mellom dem.
  • Modningsgrad ved høstingen
  • Gjæringstemperatur, og jevn kvalitet på druer ved innhøsting.
  • Lagringsmåte
    Eik (eller ikke), og hvilken skog/region eika eventuelt er hentet fra.
    Malolaktisk gjæring (rødviner gjennomgår alltid malolaktisk gjæring, om ikke smaker de beskt).

Vindruer[rediger | rediger kilde]

Selv om ikke alle typer druer gir vin, finnes det et stort antall typer vindruer. Ulike druesorter kan blandes sammen for å variere aroma, smak og kvalitet.

Blå druesorter
Grønne druesorter

Vintyper[rediger | rediger kilde]

  • Rødvin, laget av blå druer. Fargen er middels røde til mørke lilla, etter lengre lagring kan de få mer mursteinsfarge. Røde viner har generelt en tøffere smak enn hvitviner og roséviner.
  • Hvitvin, laget av grønne/gule druer, eller blå der drueskallet er blitt fjernet etter at gjæringen har startet. Fargen kan variere fra nesten vannklar, gjennom grønnaktig blekgul og dyp gyllengul til rav.
  • Orangevin en type hvitvin laget ved å la drueskall og frø være i kontakt med saften, noe som skaper et dypt oransje ferdig produkt.
  • Rosévin kan blandes av vin fra grønne og blå druer, eller ved å bruke blå druer der drueskallet fjernes når gjæringen har vart en tid.
  • Musserende vin, vin med kullsyre. Både hvit, rosé og grønn vin kan være musserende. Musserende vin har et trykk på fra 3 til 6 atmosfærer i flasken.
  • Perlende vin har også kullsyre slik som musserende, men har lavere trykk i flasken, fra 1 til 2,5 atmosfærer.
  • Sterkvin, også kalt hetvin, med litt høyere alkoholinnhold enn øvrige viner, herunder portvin, sherry og madeira. Alkoholinnholdet er vanligvis fra 14 til 22 %.
  • Desservin er søt vin som vanligvis serveres til dessert.
  • Fruktvin, herunder eplesider.

Alkoholprosent[rediger | rediger kilde]

Vin kan være hvit, rosa eller rød, og deles videre i tre kategorier: tørr, halvtørr eller søt. Jo høyere sukkerinnhold etter gjæring, jo søtere blir vinen.

For å fremstille en volumprosent alkohol forbrukes omkring 17 gram sukker per liter væske. For å oppnå en alkoholstyrke på 14 volumprosent kreves det derfor cirka 240 gram sukker per liter. I denne sukkermengden inngår både opprinnelig sukkerinnhold og tilsatt sukker. Det er uvanlig med drueviner sterkere enn 14 volumprosent alkohol, men fruktviner kan oppnå en alkoholstyrke på omkring 18 volumprosent.[15] Vin som inneholder mellom 14 og 22 volumprosent alkohol kalles sterkvin.

Det finnes alkoholfrie rødviner, hvitviner, roséviner og musserende viner. Viner som inneholder mindre enn 0,7 volumprosent alkohol betegnes vanligvis som alkoholfritt.

Vinproduserende land[rediger | rediger kilde]

Se også: Liste over vinproduserende land

Tradisjonelt er det blitt produsert vin i Frankrike, Italia, Spania, Portugal og Tyskland med flere, innbefattet land som befant seg bak «Jernteppet». Fra 1990-tallet er disse landene i stigende grad blitt utfordret av nye vinproduserende land som Australia, Chile, Sør-Afrika og Argentina. De sistnevnte landene går under betegnelsen «Den nye verden». Asiatiske land som Kina begynner også gradvis å gjøre seg bemerket som vinland. De ikke-europeiske vinene tilbyr ofte en kombinasjon av sødmefull smak, lave priser og lettfattelig kommunikasjon[trenger referanse] – en kombinasjon, som har vist seg å være en alvorlig utfordring for de europeiske vinbøndene.

De største vinproduserende land
Et glass rødvin

Servering av vin[rediger | rediger kilde]

Glass[rediger | rediger kilde]

Et glass hvitvin

Vinglass bør krumme innover slik at duften konsentreres i glasset. Dessuten bør de være klare, så man kan se vinens farge tydelig. Glasset bør ha stett som er lang nok til at man kan holde i den uten å berøre klokken, slik at vinen ikke blir varmet opp av hånden. Det finnes mange fasonger å velge i, spesielt laget for å fremheve ulike vintypers smak og aroma.

Rødvinsglassene bør romme 30 – 70 cl vin. Har man rødvinsglass i flere størrelser brukes de minste til lettere viner mens de største brukes til de kraftigste vinene. Noen foretrekker bredere form på glasset for å få frem mer av vinens aroma. Glassene bør fylles ca. en tredjedel. Da blir det plass til at duften kan samles i glasset, og til å rotere vinen i glasset slik at ekstra duft utvikles.[16]

Hvitvin bør serveres i et mindre glass enn de som er beregnet til rødvin, 30 – 50 cl. En smalere fasong vil tillate å kondensere aromaene. Hvitvin bør serveres i et avlangt (tulipanformet) glass med forsiktig utfoldende kanter. Hvitvin trenger ikke stor kontakt med luft på overflaten. Et større glass kan forårsake at en delikat aroma av hvitvin vil gå seg vill. Før var hvitvinsglassene mer kuppelformet, rundere med større åpning, fordi vinen stort sett var søtere og hadde mindre aroma. Glassene bør fylles litt over en tredjedel.[17]

Til rosévin benyttes hvitvinsglass.

For alle musserende viner kan man bruke et smalet fløyte eller tulipan glass, som rommer 25 – 35 cl.. Fløyteglass er et helt rett glass og et tulipanglass er litt bredere med en innsnevring i toppen av glasset, mer som et hvitvinsglass. Glassene bør ikke fylles mer enn en tredjedel. Til lette og fruktige musserende viner, som Prosecco, Sekt, enklere Cava og enklere Crémant, kan man bruke et skålformet glass som er bredt og flatt. Denne "champagneskål" typen ble populær på 1960-tallet og er fortsatt et godt valg for servering av lette og fruktige musserende viner. For Champagne, Petillant naturel, Britisk musserende, mer kompleks Cava og mer kompleks Crémant kan man med fordel bruke tulipan glass for å "holde på" bobler og aroma. Komplekse viner som fatlagrede champagner og årgangschampagne krever et litt større og bredere glass, tulipan glass er bra men man kan også vurdere å bruke hvitvinsglass.[18]

For dessertviner er det vanlig at glasset har tulipanform som for musserende vin og rommer 8 – 32 cl.

Har man ikke alle typer vinglass bruker man det man har som er nærmest i størrelse og fasong. Det viktigste er å nyte vinen ikke hvilke glass den er i.

Man kan vaske vinglass i oppvaskmaskinen om man ikke vasker dem sammen med fettete oppvask, helst bør de vaskes separat. Etter at de er vasket bør man tørke av dem med et rent håndkle. Har man ikke et separat lukket skap for glassene bør man skylle dem i rent vann før de brukes.[19]

Serveringstemperatur[rediger | rediger kilde]

Rosévin

Tallene er hentet fra Vinbladet og er ment som en generell veiledning for drikketemperaturer på ulike vinstiler og vintyper. En lavere temperatur vil framheve friskhet og syrlighet i vinen mens en høyere temperatur vil framheve fylde og kompleksitet. Tommelfingerregelen er, at til dyrere og mer kompleks vin, til høyere temperatur tåler den. Servering av vin i romtemperatur er tabu ifølge Ken Canaiolo Engebretsen og må aldri forekomme da dette ødelegger vinen uansett prisklasse [20].[21]

Serveringstemperatur
Vintype Serveringstemperatur
Musserende viner 6–10 ℃
Tørre, lette hvitviner 6–10 ℃
Kraftige hvitviner 10–12 ℃
Rosévin 7–10 ℃
Lette rødviner 12–14 ℃
Middels kraftige rødviner 14–16 ℃
Kraftige og tanninrike rødviner 16–18 ℃
Tørre sterkviner 14—16 ℃
Søte viner 10–12 ℃
Søte sterkviner 16–18 ℃
Champagne i fløyte glass

Temperaturen i et kjøleskap ligger på rundt 4 ℃. En vin fra kjøleskapet holder ca. 8 ℃ etter 20 minutter i romtemperatur. Settes en rødvin som holder 24 ℃ inn i kjøleskapet, holder den ca. 18 ℃ etter 30 minutter.

Smaking på vin[rediger | rediger kilde]

På en restaurant er det vanlig at, når vinen har en kork av naturkork, kelneren åpner flasken og heller litt i glasset til den som bestilte. Vedkommende skal da godkjenne vinen før servering. Man skal da lukte på vinen og sjekke om vinen er korket, da vil den lukte av kork, papp-aktig, muggen kjeller, støv, jord eller lignende. Det er ikke nødvendig å smake på vinen, dette er heller ikke nødvendig å lukte på vinen når vinen har syntetisk kork eller skrukork.[22]

Dekantering[rediger | rediger kilde]

Dekantering betyr omhelling. Som hovedregel er det ikke nødvendig å dekantere vin. Noen viner utvikler med tiden bunnfall. Dette er ikke farlig og ødelegger ikke vinen, men det kan være udelikat å få i glasset og drikke. Derfor dekanteres eldre kvalitetsvin ofte før servering. Ved å avslutte omhellingen på riktig tidspunkt, kan man sortere bunnfallet før vinen blir servert. Unge, kraftige viner kan via dekantering få en mer avrundet smak og utvikle en bedre duft.

Vin til mat[rediger | rediger kilde]

Stort sett krever lett mat en lett vin og tung mat en vin med litt tyngde.

Rødvin kan drikkes bare for å nytes, men er vanlig som matvin. Tidligere mente man at rødvin kun skulle serveres til rødt kjøtt, som lam, kalv, storfe, svin, storvilt og småvilt. I dag er det også akseptert at man kan servere rødvin til fisk. En klassiker her til lands er rødvin til juletorsken. Det er allmenn enighet om at forskjellige typer rødvin passer til forskjellige typer matretter. Til krydret mat kan man også benytte rødvin, for eksempel amerikansk zinfandel.

Hvitvin kan selvfølgelig også drikkes uten mat, gjerne på terrassen en sommerdag. Den er brukt som en aperitiff og til lettere retter som fjærkre, småvilt, fisk, skalldyr og ost. Hvitviner går også til asiatisk mat, for eksempel riesling som er kjent for å passe når maten er krydret med sitrongress, karri og andre sterke smaker. Ønsker man ikke å drikke rødvin kan man selvfølgelig benytte en hvitvin til kalv-, lam- og også til storfekjøtt, for eksempel en vin av druen pinot gris (pinot grigio).

Orangevin blir beskrevet som en dristig vin og passer til karriretter, tradisjonell japansk, marokkansk, etiopisk og koreansk mat.

Rosevin kan man benytte til det samme som hvitvin, også til kjøtt, og den passer godt til grillmat, sushi eller for eksempel til spekeskinke og melon.

Det er ingen faste regler for når man kan drikke de forskjellige vinene eller hvilken mat man kan ha til. Det viktigste er at man drikker det man liker og at man nyter den.

Emballasje[rediger | rediger kilde]

Flaske og Bag-in-box[rediger | rediger kilde]

Opprinnelig ble vin oppbevart på trefat eller på amforaer (leirkrukker). På slutten av 1600-tallet begynte man tappe vin på glassflasker, med oppfinnelsen av korken kunne vinen lagres på tette flasker. Glassflasken har vært den mest brukte, å er det fremdeles. På slutten 1990-årene begynt man og selge Bag-in-box vin (pappvin) i Norge. Den består av en plastpose med tappemekanisme inne i en pappeske. Man kan også få vin på Tetra Pak kartonger og Stand Up Pouch.

Det blir mer og mer interesse for miljøvennlig emballasje også for vin. Flate flasker som er laget av polyetylentereftalat (PET), et resirkulerbart plastmateriale, kan stables tett i pappesker og er langt mer miljøvennlig å frakte enn en kasse med vanlige flasker av glass. Papirflasker, eller egentlig en “pose-i-flaske” med en plastpose inne i den komprimerte papirflaske-skallet. Det finnes også flasker laget av lin som er biologisk nedbrytbart materiale.[23][24]

Kork[rediger | rediger kilde]

På vinflasker har det vært brukt kork av naturkork i mange år, men nå går man mer og mer over til syntetisk kork eller skrukork. Dette gjelder først og fremst rimelige viner og men kommer mer og mer på viner i middelklassen.

Flaske med silketrykk

Vinetiketter[rediger | rediger kilde]

Årgangsviner får alltid oppgitt navn etter vingård eller produsent. Normalt er distriktet nevnt på etiketten hvis det ikke dreier seg om en enkel, «folkelig» blandingsvin. Vinmonopolets «femkronersrødvin» er i så måte en klassiker. Enkeltdruevin har alltid druesort oppgitt på etiketten. Det samme gjelder vin laget av en blanding av to druesorter. Hvis det er flere druer i blandingen, finner man ofte opplysninger bak på flasken. Druen som det er størst andel av står nevnt først, og de andre deretter.

Etiketten er vanligvis laget av papir, men på enkelte viner har man i nyere tid isteden begynt å benytte silketrykk på flasken.

Lagring av vin[rediger | rediger kilde]

Noen viner kan, og enkelte bør, lagres for å få ut hele sitt potensial. Vinen kan lagres i et vinskap, en vinkjeller eller et kjølig rom. Da unngår en også kvalitetsforringelse på grunn av sollys. Hvis temperaturen er høy eller vinen er eksponert for mye lys, risikerer en at vinen eldes raskere. De fleste viner er anbefalt lagret i 13 til 15 grader celsius og i luftfuktighet på over 50 % slik at korken holder seg fuktig.

Har vinflasken kork av naturkork må den lagres liggende og luften må ikke være for tørr. Blir korken tørr kan det komme oksygen inn til vinen og vinen blir oksidert. Hvis vinen er oksidert lukter det ofte litt sherry-aktig, og det er lite smak i vinen.

Vinsmaking[rediger | rediger kilde]

Vinsmaking er en måte å lære mer om ulike typer vin, druer og vinregioner. Kriteriene som oftest vurderes er vinens utseende, aroma, smak og et sammendrag. Ut fra ulike områder vurderes vinen til å ikke være verdt prisen, god kjøp eller veldig god kjøp.

Man har forskjellige temaer som rødvin, hvitvin, rosévin eller musserende. Det kan også være druer fra en vinregion, eller samme drue fra ulike land.

Man bruker et vinglass som passer til vinen man smaker på, gjerne litt stort, med stett for å ikke varme opp vinen. Glasset kan man snurre på slik at oksygen kommer inn i vinen og frigjør duftene og man kan vinkle det opp mot lyset, så det beste er å fylle glasset en femtedel. Man undersøker farge, viskositet, duft og smak. Viskositet vil si om vinen "henger" igjen på sidene av glasset, det forteller noe om hvor mye sukker og/eller alkohol vinen inneholder. Ved hjelp av dette vil du ofte kunne avsløre vinens bruksområde (hvilken type mat den passer best til). Man lukter på vinen flere ganger til man kan identifisere lukten, den kan si deg noe om vinens tyngde og skarphet. Hold vinen i munnen, sug inn litt luft og gurgle rundt vinen, slik at aromaene frigjøres.[25][26]

Man kan diskutere aromaer som fruktighet (dette er primære aromaer som kommer fra selve druene, i hvitvin kan dette være sitrus, grapefrukt, appelsin og muskat, mens i rødvin kan det være bringebær, blåbær, rips, solbær og kirsebær), blomsteraktig (akasie, lind, roser og fiol), vegetabilsk (grønn pepper, pinje, timian og paprika), krydder (noen viner kan ha en distinkt krydderaroma) og aldring/aromaer fra fatlagring (når vinen lagres på fat eller i flaske, utvikler den tertiære aromaer eller “bouquet”. Dette kan inkludere aromaer som røyk, brent, vanilje, tørkede frukter, sopp, sedertre, lakris, sigarboks, lær, toast, ristede mandler, hasselnøtt, karamell og mørk sjokolade). Folk er forskjellige og har forskjellig smak, så alle oppfatninger om vinen er like riktige. Men husk å ikke svelge vinen, spytt den ut i en spyttebakke.[27]

Mellom hver vin må sansene nullstilles, man kan bruke vann men det beste er et nøytralt brød.

Det er viktig at det ikke er sterke lukter i rommet eller at noen bruker (kraftig) parfyme.

Statistikk[rediger | rediger kilde]

Tallene er hentet fra Vinbladet[28]

  • I EU fremstilles vinen av mer en 2,4 millioner vinhus som tilsammen eier 3,6 millioner hektar vinmarker. Dette er et areal som dekker 2 % av EUs totale landbruksområde.
  • Frankrike, Spania og Italia er verdens største vinproduserende land, og står for 80 % av det totale vinmark-arealet i EU.
  • 60 % av all vin som fremstilles i verden, blir drukket av europeere.
  • Hvert år siden 1996 har import av vin til EU steget med 10 %.
  • I perioden 1999–2004 ble vineksporten fra Australia og Chile fordoblet.
  • Produksjonen av vin i de ikke-europeiske vinlandene har steget kraftig de siste 10 årene. New Zealand topper med en stigning på hele 360 %. I EU har produksjonen i samme periode falt med 15 %.
  • Sør-Afrika eksporterer omtrent 85 % av sin produksjon til EU.

Liste over vinproduksjon[rediger | rediger kilde]

Verdens vinproduksjon i millioner hektoliter (ikke inkludert juice og most). Tall fra 2017 er estimater. Listet alle land med en rapportert produksjon over 1 million hektoliter i 2017 [29]:

Verdens vinproduksjon (Mhl)
2013 2014 2015 2016 2017
Italia 54 44,2 50 50,9 42,5
Frankrike 42,1 46,5 47 45,4 36,7
Spania 45,3 39,5 37,7 40 32,1
USA 24,4 23,1 21,7 23,6 23,3
Australia 12,3 11,9 11,9 13 13,7
Argentina 15 15,2 13,4 9,4 11,8
Kina 11,8 11,6 11,5 11,4 10,8
Sør Afrika 11 11,5 11,2 10,5 10,8
Chile 12,8 9,9 12,9 10,1 9,5
Tyskland 8,4 9,2 8,9 9 7,7
Portugal 6,2 6,2 7 6 6,6
Russland 5,3 4,8 5,6 5,2 4,7
Romania 5,1 3,7 3,6 3,3 4,3
Brasil 2,7 2,6 2,7 1,3 3,4
Ungarn 2,6 2,4 2,8 2,8 3,1
New Zealand 2,5 3,2 2,3 3,1 2,9
Hellas 3,3 2,8 2,5 2,5 2,6
Østerrike 2,4 2 2,3 2 2,4
Serbia 2,3 2,3 2,3 2,9 2,3
Moldova 2,6 1,6 1,6 1,5 1,8
Ukraina 2,8 1,5 0,9 1,2 1,2
Bulgaria 1,7 0,7 1,3 1,2 1,2
Georgia 1 1,1 1,3 1,1 1,1
Andre land 12,4 11,5 12,6 15,6 13,5
Sum verden 290 269 275 273 250

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «THE HISTORY OF GEORGIAN WINE | Marani». web.archive.org. 3. august 2020. Besøkt 29. september 2023. 
  2. ^ «Wayback Machine» (PDF). web.archive.org. Besøkt 29. september 2023. 
  3. ^ «Antike Weine | Glossar | Wein-Plus». web.archive.org. 6. januar 2017. Besøkt 29. september 2023. 
  4. ^ «SeWiki > Vin». SeWiki (svensk). Besøkt 29. september 2023. 
  5. ^ «Falerner | Glossar | Wein-Plus». web.archive.org. 6. januar 2017. Besøkt 29. september 2023. 
  6. ^ Hoffmann, Esten (23. juni 2023). «Burgund: En fullverdig reiseguide til vinparadiset». Veien til vin. Besøkt 29. september 2023. 
  7. ^ «Chile Wine Regions: A Guide to the Country's Best Vineyards» (engelsk). 18. mai 2023. Besøkt 29. september 2023. 
  8. ^ Wytsma, Ken (22. juni 2023). «Luigi Bosca Wine: How the Arizu Family Created a Top Argentinean Winery». This Day in Wine History (engelsk). Besøkt 29. september 2023. 
  9. ^ «Jan van Riebeeck | Explorer, Settler, Cape Town Founder | Britannica». www.britannica.com (engelsk). Besøkt 29. september 2023. 
  10. ^ «A Basic Guide to Burgundy Wine by Leah». The greatest destinations in the vineyards of France – France’s official wine tourism portal (engelsk). 26. oktober 2017. Besøkt 29. september 2023. 
  11. ^ «Champagne and its history | Le site officiel du Champagne». www.champagne.fr. Besøkt 29. september 2023. 
  12. ^ «James Busby’s viticulture and wine manual». 
  13. ^ «Pest Alert: Grape phylloxera (Daktulosphaira vitifoliae)» (PDF). 
  14. ^ Wills, Matthew (23. juni 2020). «The Great Grape Graft That Saved the Wine Industry». JSTOR Daily (engelsk). Besøkt 29. september 2023. 
  15. ^ Teien, Thor Richard: fruktvin i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 18. september 2022.
  16. ^ by (21. november 2022). «Hvilke glass til rødvin? | Les svaret her». frieord.no (engelsk). Besøkt 27. september 2023. 
  17. ^ admin2 (12. juni 2019). «Hvordan velge riktig vinglass». Vi kan vin. Besøkt 27. september 2023. 
  18. ^ «Hvilke glass til hvilke musserende vin». www.hadeland.com. Besøkt 27. september 2023. 
  19. ^ admin2 (12. juni 2019). «Hvordan velge riktig vinglass». Vi kan vin. Besøkt 27. september 2023. 
  20. ^ «Fire av fem serverer rødvinen for varm - Romtemperatur er tabu». Dinside.no. 17.03.2012. 
  21. ^ Vinbladet (2009). Marie Steffens, red. Serveringstemperatur. 22. årg. (2 utg.). Vinmonopolet. 
  22. ^ Bjørseth, Mediabyggeriet (27. juni 2021). «Hvordan lære å drikke rødvin? (Kort forklart)». Helsehverdag.no. Besøkt 26. september 2023. 
  23. ^ Nilssen, Tom (1. mars 2019). «Flate plastvinflasker kan komme til Norge». NRK. Besøkt 28. september 2023. 
  24. ^ «Will alternative wine packaging ever replace the traditional bottle?». Cult Wines (engelsk). Besøkt 28. september 2023. 
  25. ^ «ARRANGER DIN EGEN VINSMAKING». www.sundqvistnorge.no. Besøkt 29. september 2023. 
  26. ^ Nielsen, Frederik (25. september 2019). «Slik er du vert for et event for vinsmaking: 11 ting du må vite». Billetto Blog. Besøkt 29. september 2023. 
  27. ^ Berdouaré, Nicolas Mahé de (26. september 2016). «Om aromaer i vin». Besøkt 29. september 2023. 
  28. ^ Vinbladet (2007). Noen tall om vin i EU. 20. årg. (5 utg.). Vinmonopolet. 
  29. ^ OIV (april 2018). «State of the vitiviniculture world market 2017» (PDF). Besøkt 17. juni 2018. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]