Vinlus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vinlus
Vinlus
Vitenskapelig(e)
navn
:
Daktulosphaira vitifoliae
(Fitch, 1856),
Dactylosphaera vitifolii
Viteus vitifoliae
Norsk(e) navn: vinlus
Hører til: Viteus,
Phylloxerini,
Phylloxeridae,
dvergbladlus
Habitat: vindruer
Utbredelse: Nord-Amerika, Europa

Vinlus (Daktulosphaira vitifoliae) er en liten dvergbladlus (Phylloxeroidea) og er regnet som et alvorlig skadedyr på vindruer.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Vinlus er vanligvis omkring én millimeter lang. Størrelsen kan variere. Den er blekt farget. De vingede formene (alatae) har store, skjøre vinger. Vinlus mangler «rørene» oppe på bakkroppen som de fleste bladlus har.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Vinlus tar til seg næring gjennom munndelene som er formet som en sugesnabel. Siden vinlus gjerne lever skjult i galler ser man ikke ofte disse dyrene.

Vinlus har en kompleks livssyklus, på opptil atten ulike stadier, disse kan grovt deles inn i fire former: den kjønnsmodne form, blad formen, rot formen, og den vingede formen.

  • Kjønnsmodne hanner og hunner, hannene er vingeløse, mens hunner har vinger som er langt lengre enn kroppen. De kan ikke ta til seg næring.
  • «Jomfrustadiet» (partenogenese), er vingeløst. De kan ta til seg næring og lever i galler på bladene, eller i jorden på vinrankens røtter.

Spredning til nye planter skjer ved at de vanligvis kryper over på bladverket. Men de kan også bevege seg i, eller gjennon hulrom i jorden, til nye planter (røtter).

Røtter angrepet av vinlus.

Skadedyr[rediger | rediger kilde]

Det er vinlusene som lever på rotsystemet til planten som er den alvorligste trusselen. De sprøyter inn et stoff i røttene som til sist hindrer vanntilførselen til planten. De som danner galler på bladene utgjør ingen alvorlig trussel for planten.

Den var opprinnelig utbredt i Nord-Amerika, men ble ved et uhell innført til Europa på 1860-tallet, da botanikere i viktorianske England plantet amerikanske vinstokker. Amerikanske vindruer (druestokker) var resistente mot vinlus, men det var ikke de europeiske. Resultatet ble at store deler av de europeiske vingårdene ble ødelagt. På slutten av 1800-tallet truet den med å rasere europeisk vindyrking fullstendig. Løsningen var å pode inn europeiske druesorter på amerikanske vinstokker. Enkelte vinkjennere hevder at dette førte til at kvaliteten på europeisk vin sank merkbart. Først etter andre verdenskrig, på 1950-tallet var de europeiske vingårdene var på det nivået de var før vinlus-angrepet.