Barolo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Barolo i Piemonte, Italia
Barolo er kjent for sin lyse farge.

Barolo er navnet på en rødvin fra en av Italias fremste vinappellasjoner. Appelasjonen Barolo DOCG er en del av vindistriktet Langhe i regionen Piemonte i Italia. Vinen har fått tilnavnet «Kongenes vin – Vinens konge». Barolo er også navnet på en landsby og en kommune.

Ved kjøp av viner fra Barolo og Barbaresco er det greit å være oppmerksom på et skille mellom tradisjonalistene og modernistene. Tradisjonelle Barolo- og Barbarescoviner ble laget ved at druesaften hadde lang tid, maserasjonstid, sammen med drueskall, steiner og stilker og trakk ut alt av stein- og stilkaromaer. Det hele ble lagret på store, gamle fat og fikk gjære naturlig den tid det måtte ta. Resultatet er en tørr og voldsom tanninrik vin. Modernistene bruker kortere maserasjonstid på rustfrie, temperaturkontrollerte ståltanker og lagring på små franske eikefat eller Barrique på 225 liter. Noen produsenter har innført franske tonneau på 550 liter i stedet for de små barrique, for å redusere eikepåvirkingen av vinene. Denne "moderniteten" gir mer avrundede viner med mer fruktighet, mer sødme og generelt litt mer lettdrikkelige viner. [1]

Regionale og lovmessige krav til Barolo[rediger | rediger kilde]

Barolo kan kun lages av vindruen Nebbiolo, og av de ulike variantene av druen (Michet, Lampia og Rosé). Druen må ha et minimum alkoholinnhold på 12,5 volumprosent, og den ferdige vinen må holde minimum 13 prosent. Vinen kan ikke legges for salg før etter måneders lagring, tidligst etter første januar to år etter innhøstingen av druene, og den må ligge minst 12 måneder på trefat. Etter 48 måneders lagring, hvorav 24 på trefat, kan vinen få betegnelsen «Riserva». Det er for Barolo DOCG kun tillatt et utbytte på 56 hektoliter per hektar (52 hl/ha etter lagring).

Barolo-produserende kommuner[rediger | rediger kilde]

Totalt 11 kommuner har rett til å produsere Barolo. Blant disse er Barolo, La Morra, Castiglione Falletto, Monforte og Serralunga d’Alba de viktigste.

La Morra[rediger | rediger kilde]

Utsikt fra landsbyen La Morra med landsbyen Barolo i midten.

La Morra ligger i den nordvestlig delen av Barolodalen, og står for den største vinproduksjonen i distriktet med 31 prosent. Vinene fra La Morra karakteriseres som en av de letteste av vinene fra de fem hovedkommunene.

En av de mer anerkjente produsentene i kommunen er Elio Altare. Et modernistforbilde fra slutten av 1970-tallet som også er kjent for mye bruk av eik som i enkelte årganger kan bikke over. Det å innføre modernistiske ideer på 70-80 tallet, i et sterkt tradisjonelt miljø, var såpass kontroversielt at Elio Altare ble gjort arveløs ved farens død i 1985. Men han fortsatte arbeidet og kjøpte gradvis tilbake vinmarkene fra sine slektninger [2].

Andre kjente produsenter er Fratelli Ravello med brødrene Lorenzo og Carlo Ravello som gjekk i lære med Elio Altare på 90-tallet.

Gode vinmarker i La Morra er; Cerequio, Brunate, Rocche, Arborina, La Serra.

Kommunen Barolo[rediger | rediger kilde]

Nebbiolodruer ovenfor landsbyen Barolo

Barolo er den historiske kjernen i vindistriktet, da grunnlaget for dagens Barolo ble lagt av slekten Marchesi Falletti som regjerte på slottet Castello di Marchesi, og det er her vinen har fått sitt navn og rykte. Kommunen har ca. 13 prosent av den samlede produksjonen.

Marchesi di Barolo er en anerkjent produsent i kommunen som blant annet eier i den berømte vinmarken Cannubi. Bartolo Mascarello er en erketradisjonell produsent som erklærer at her lages det ikke Robert Parker-vin [3]. Produsenten Luciano Sandrone har valgt en annen retning og ble verdenskjent med sin Barolo Cannubi Boschis 1990 etter å ha blitt tildelt 100 poeng av vinskribenten Robert Parker. Vinen har navnet «Barolo Cannubi Boschis» fra 1985 årgangen til 2012, etter dette endres navnet til «Barolo Aleste» etter barnebarna ALEssia og STEfano. En annen spesialitet er at hvert år settes 10-15 % av produksjonen til sides i en egen vinkjeller. For baroloer vil disse lanseres etter 10 års lagring under tilleggsnavnet «Sibi et Paucis» i form av et gyllent segl på flasken. [4]

Gode vinmarker i Barolo er; Brunate, Cannubi, Sarmassa.

Castiglione Falletto[rediger | rediger kilde]

ligger i Serralungadalen mellom La Morra og Serralunga d’Alba. Dette er den minste av de fem hovedkommunene og har en samlet produksjon på 10 prosent av totalen. I denne kommunen ligger noen av Barolos fineste vinmarker; Rocche, Villero, Monprivato og Bric del Fiasc. Dette er vinmarker som i Frankrike ville fått benevnelsen cru.

Serralunga d’Alba[rediger | rediger kilde]

Serralunga d'Alba, Piemonte, Italia

Serralunga d’Alba utgjør Barolos østlige flanke, og står for ca. 16 prosent av den samlede produksjonen. Vinmarkene i den nordlige halvdelen av kommunen eies nesten utelukkende av den store produsenten Fontanafredda, og disse markene produserer ca. 70 prosent av all Barolo i kommunen. Fontanafredda produserer over 6 millioner flasker vin (ca. 750 000 flasker Barolo) per år. Produsenten eksporterer til hele verden, også Norge, der blant annet deres Nebbiolo Langhe DOC har høstet stor anerkjennelse.

Beste vinmarker: Vigna Rionda, Francia, Arione, Ornato, Falletto, Rivette med flere.

Gode produsener som Massolino og Bruno Giacosa holder seg til de tradisjonelle metoder, selv om Massolino bruker moderne teknikk på andre viner. Bruno Giacosa var en meget kritisk detaljist som forkastet hele 2006 produksjonen da han mente den ikke holdt mål [5]. Luigi Pira, som lager noen av de beste baroloer fra toppmarken Vigna Rionda, benytter modernistiske metoder som temperaturkontrollert fermentering i 12-15 dager og delvis lagring på små franske eikefat (225- og 550 liter), men også store 2500 liters slovenske fat som er så typisk for tradisjonistene. Pragmatisk tilnærming med en fot i begge leirer.

Monforte d’Alba[rediger | rediger kilde]

Tidlig morgentåke ligger over nebbiolorankene ved en vingård på strekningen mellom Monforte d'Alba og Barolo. Det italienske ordet for tåke, nebbia, er en mulig forklaring på navnet Nebbiolo.

Monforte d’Alba ligger sør for Castiglione Falletto, og står for 17 prosent av den samlede produksjonen i Barolo. Vinene fra denne kommunen er mørkere og kraftigere enn de nordvestlige kommunene. Store produsenter i Monforte d’Alba er bla. brødrene Aldo Conterno og Giacomo Conterno, der Aldo har valgt en moderat moderne stil og Giacomo den tradisjonelle. Begge høyt respekterte. Domenico Clerico var en av frontfigurene blant modernistfornyerne og talsmann for bruk av ny eik. Produsentens toppvin, Percristina, den mest tradisjonelle, fikk 100 poeng i 2000-utgaven av Wine Spectator.

Gode vinmarker er; Bussia Soprana, Bussa Sottana, Ginestra, Grassi, Mosconi, Ravera.

Andre kommuner[rediger | rediger kilde]

De andre kommunene som produserer Barolo er Novello, Grinzane Cavour, Diano d’Alba, Cherasco, Verduno og Roddi d’Alba.

Druetyper[rediger | rediger kilde]

Barolo kan kun lages på vindruen Nebbiolo. Navnet kommer av det italienske ordet «nebbia», som betyr tåke. Druen er vel utbredt i Nord-Italia, men finnes også i Argentina, Australia, Mexico, USA og Østerrike. I Italia er Nebbiolo hoveddrue i Piemonte, Lombardia, Valle d'Aosta og Valtellina.

Det er identifisert ca. 40 forskjellige kloner av Nebbiolo, men de tre som er mest utbredt er Lampia, Michet og Rosé.

Nebbiolo-druen trivest best i sør- og vest hellingene i 150–300 meters høyde.

Tilvirkningsprosessen[rediger | rediger kilde]

Frem til ca. 1850 ble det laget mest søte rødviner av Nebbiolodruen. Disse gikk under navnet Barol. Men en revolusjon startet da Marchesa Guilia Vittorina Falletti di Barolo hentet inn ønologen Louis Oudart fra Reims i Champagne. Oudart plukket druene senere, økte uttrekkningsfasen (maserasjon), og lot gjæringen gå helt ut. Dette resulterte i tørre, kraftigere viner som trengte lang lagring i store kastanjetrefat for å komme til sin rett.

Resultatet ble ikke alltid som forventet, men tradisjonene er sterke i Barolo, og vinene ble i stor grad produsert på denne måten helt frem til 1980-tallet.

Moderne vinifikasjonsmetoder introduserte fruktighet til Baroloen. Modernistene plukker druene tidligere, og med moderne utstyr kan man nå fastslå nøyaktig når druen er på sitt beste. Gjæringen foregår for det meste i ståltanker med en kontrollerbar temperatur, og maserasjonen gjennomføres i løpet av noen dager, fremfor uker og måneder.

Lagring[rediger | rediger kilde]

I ung alder kan tannin eller garvestoffer oppleves som grove og veldig markante i munnhulen. Viner med nebbiolo vil vanligvis ha behov for mange års lagring før det høye tanninnivået er redusert til et behagelig nivå. Den utvikler lagringsaromaer av trøfler, lær, sjokolade og tobakk.[1]

Selv om modernistene lager viner for en tidligere konsum enn tradisjonalistene, er Barolo en kompleks vin med harde tanniner, noe som gjør vinen ekstremt lagringsdyktig. Særlig viner fra tradisjonalistene bør lagres lenge før de kan nytes. En stor vin fra toppåret 1997 vil normalt være konsumferdig etter 5 år, men bør da luftes et par timer før den drikkes. Den vil ikke nå sin store høyde før etter 10 år og er på topp etter 15 til 20 år. De neste 10 årene er vinen definitivt på nedtur, og kun ekstremt gode viner kan drikkes etter passerte 30 år.

Det finnes selvsagt eksempler på Baroloer som kan lagres mye lengre enn dette.

Vinlusangrepet på 1870-tallet[rediger | rediger kilde]

Vinlusen phylloxera herjet Europa1860- og 1870-tallet. På slutten av 1800-tallet var Piemonte rammet, og mange bønder så sitt snitt til å plante Barberadruen istedenfor. Dette er en vindrue som er mer stabil og gir høyere avkastning enn Nebbiolo. Nebbiolo dekker nå bare rundt 6 prosent av vinmarkene i Barolo, men på grunn av den høye prisen på Barolovinen, plantes det i dag mer og mer Nebbiolo i vinmarkene.

Salg og markeder[rediger | rediger kilde]

Et søk på Vinmonopolets nettsider (2018) viser at de har ca. 260 forskjellige Baroloer til salgs i prisklasser fra kr 199,- til kr 3400,-. Der cirka halvparten ligger i mellom 400-800 kroner. Vinmonopolet hadde Piemonte som satsningsområde på sitt vinslipp i 2006, og har tatt inn flere Baroloer i sitt sortiment. I tillegg finnes det flere Baroloer i bestillingslistene fra importørene. På grunn av den økte etterspørsel av Baroloviner, er det i økende grad blitt plantet viner i det som historisk har blitt ansett som mindre egnede områder. Det er derfor viktig å finne gode produsenter fra anerkjente vinmarker.

Noen produsenter tilgjengelig i Norge[rediger | rediger kilde]

Når det gjelder kvalitativt gode produsenter tilgjengelig i Norge ser det ut til å være en gjennomgående enighet blant vinanmelderne om følgende produsenter: Bruno Giacosa, Aldo Vajra, Conterno-Fantino, Aldo Conterno og Renato Ratti. Marchesi di Barolo og Fontanafredda får også gode, om enn noe springende, anmeldelser.

Kuriosa[rediger | rediger kilde]

I kommunen La Morra i det 15 århundre var straffen for å kutte ned en vinplante med Nebbiolodruer å få armen hugget av eller å bli hengt.

Liste over gode produsenter[rediger | rediger kilde]

Produsent Ulike vinmarker/viner Type produsent
Elio Altare Arborina, Ceretta Vigna Bricco, Cannubi, Brunate, Unoperuno Modernist
Fratelli Revello Cerretta, Rocche dell’Annunziata, Giachini, Conca, Gattera Modernist
Sandrone Luciano Le Vigne Barolo, Cannubi Boschis (Aleste) Modernist
Giuseppe Rinaldi Cannubi San Lorenzo-Ravera, Brunate-Le Coste Tradisjonell
Bartolo Mascarello Cannubi, San Lorenzo, Rue og Rocche di la Morra blir blandet i en og samme vin Tradisjonell
Marchesi di Barolo Cannubi, Coste di Rose, Sarmassa Varierte metoder
Domenico Clerico Percristina, Ciabot Mentin Ginestra, Pajan Modernist
Aldo Conterno Bussia, Bussia Romirasco, Bussia Cicala, Bussia Colonello, Granbussia riserva Varierte metoder
Giacomo Conterno Ceretta, Cascina Francia, Arione, Monfortino riserva Tradisjonell (priser i eliteklassen)
Massolino Margheria, Parafada, Vigna Rionda, Parussi Varierte metoder med vekt på det tradisjonelle
Giuseppe Mascarello Villero, Santo Stefano di Perno, Monprivato, Monprivato Ca’ d’Morissio Riserva Tradisjonell

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Geir Salvesen (2008). Vinskolen (1. utg.). Oslo: Forlaget Historie & kultur AS. s. 68-69, 122-128. ISBN 978-82-92870-10-5. 
  2. ^ «Elio Altare, produsentens hjemmeside». 
  3. ^ Merete Bø & Bendik Dannevig Kristiansen (07.05.2015). «Befriende tradisjonelle Baroloer». Vinguiden. Dagens Næringsliv. 
  4. ^ «Sandrone Luciano, produsentens hjemmeside». Besøkt 6. mai 2018. 
  5. ^ Merete Bø (22.01.2018). «Vinprodusent Bruno Giacosa er død - Men etterlater seg en legendarisk vinarv». Vinguiden. Dagens Næringsliv. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Bøker[rediger | rediger kilde]

Magasiner[rediger | rediger kilde]

  • Vinbladet (kundemagasin for vinmonopolet): flere artikler
  • Vinforum: flere artikler

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]