Mykene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Mykene
   UNESCOs verdensarv   
Løveporten i Mykene
LandHellas’ flagg Hellas
StedArgolida
Innskrevet1999
Kriterium I, II, III, IV, VI
Se ogsåVerdensarvsteder i Europa
ReferanseUNESCO nr. 941
Mykene ligger i Hellas
Mykene
Mykene (Hellas)

Mykene (gresk: Μυκῆναι, Mykēnai eller Μυκήνη, Mykēnē) er et arkeologisk sted i nærheten av den moderne landsbyen Mykines, nordøst på Peloponnes i sørlige Hellas. Det er lokalisert rundt 90 km sørvest for Athen; 11 km nord for Argos; og 48 km sør for Korint. Stedet ligger 19 km på innlandet fra Saroniabukta og er bygd på en høyde som er rundt 274 moh.[1]

I den greske bronsealder var Mykene et av de fremste sentrene i tidlig gresk sivilisasjon. Perioden i gresk historie fra rundt 1600 f.Kr. og til rundt 1100-tallet f.Kr. er kalt for mykenske tidsalder. Det var et økonomisk og militært maktsentrum som dominerte det meste av sørlige Hellas, Kreta, Kykladene og deler av sørvestkysten av Anatolia. Ved dens høydepunkt rundt 1350 f.Kr. hadde borgen og nedre by en befolkning på rundt 30 000 mennesker og et areal på rundt 32 hektar.[2] Mykenes akropolis ble trolig befestet så tidlig som 1500 f.Kr. Løveporten, som ble bygget ca. 1250 f.Kr., var hovedinngangsporten til den befestede byen, og er blitt stående som et symbol på den mykenske kongemakten. Minnene om Mykenes makt ble bevart i gresk folkeminne. Poeten Homer skildret i eposene Iliaden og Odysseen hvordan Agamemnon, Mykenes konge, ledet det greske krigstoget mot Troja.

Den første korrekte identifikasjon av Mykene i moderne litteratur var under en undersøkelse utført av Francesco Grimani, gjort på vegne av provveditore generale, generalguvernøren, av det italienske kongeriket Morea i 1700.[3] Han benyttet seg av den gresk geografen Pausanias’ beskrivelse av Løveporten for å identifisere Mykenes ruiner.[4][5][6]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Mykenes borganlegg.

Selv om borgen i Mykene ble bygget av grekere, er det antatt at navnet Mukanai ikke er gresk, men heller et av mange før-greske stedsnavn som ble overtatt av innvandrende grekere.[7][8] Legendariske forklaringer på navnet var at det var forbundet med det greske ordet μύκης, mycēs, «sopp», basert på likhet i ord, en øvelse som var populær i antikken. Således forklarte Pausanias stedsnavnet til den greske helten Persevs som den legendariske grunnleggeren, ettersom det var sagt at han navnga stedet enten etter dekselet på sverdskaftet sitt, eller etter en sopp han hadde plukket på stedet.[9] Disse forklaringene er litterære og ikke troverdige.

Den eldste skriftlige formen på navnet er Μυκήνη, Mykēnē, og som er funnet hos Homer.[10] Det rekonstruerte navnet på mykensk gresk er mu-ka-nai (lang a), som er en flertallsform som Athênai. Endringen av en ā til ē i nyere versjoner av navnet er resultat av en velkjent lydendring i senere attisk og jonisk gresk.

Historie[rediger | rediger kilde]

Neolittisk tid[rediger | rediger kilde]

Aigisthos-graven, utenfor murene til borgen.
Utsyn fra akropolisen, eller den «høye by».

I neolittisk tid, bondesteinalderen, er det er bare funnet spredte skår fra forstyrrede rester som kan dateres til denne perioden før rundt 3500 f.Kr. Stedet ble bebodd, men lagene er ødelagt av senere bebyggelse.

Akropolis, befestningen på en høyde i innlandet på en slette med god utsikt i alle retninger var således ideelt posisjonert for å være et maktsenter, særlig ettersom den overvåket alle lette ruter til Korinteidet. Foruten dets sterke strategisk posisjon som var lett å forsvare, var det i et område som var velegnet for å dyrke korn og hadde godt med tilgjengelige vannressurser.[1] Det er kun utydelige spor etter den neolittiske bosetningen på stedet, men det har vært kontinuerlig bosatt siden tidlig neolittisk tid (EN; ca. 5000–ca. 4000 f.Kr.) via tidlig helladisk tid (EH; ca. 3200–ca. 2000 f.Kr.) og midtre helladisk tid (MH; ca. 2000–ca. 1550 f.Kr.). Regnbuekeramikk fra tidlig neolittisk tid (EN) utgjør den tidligste keramiske bevisene som hittil er funnet.[11]

Tidlig og midtre bronsealder[rediger | rediger kilde]

Befolkningen hadde vokst betydelig ved midtre helladisk tid. Som andre steder var en dominerende minoisk innflytelse gjeldende fra minst rundt 1600 f.Kr., de første bevisene på dette kommer fra sjaktgraver som ble oppdaget i 1876 av Heinrich Schliemann.[1] Schliemanns sjaktgraver kom til å bli kjent som Sirkel A for skille dem fra Sirkel B-graver som ble funnet ved en senere dato, skjønt Sirkel B er graver fra tidligere dato, fra ca. 1650 til ca. 1500 f.Kr. og er innenfor epoken midtre helladisk III (MHIII). Sirkel A er datert til 1500-tallet f.Kr., inkludert overgangen fra midtre til sen helladisk tid IA (LHIA; ca. 1500–ca. 1500 f.Kr.).[1] Innholdet av de eldre Sirkel B-gravene er mindre rikt på gravgods enn de fra Sirkel A.[12]

Materialet av keramikk strekker seg fra hele tidlig helladisk og ble oppdaget i 1877–1878 av Panagiotis Stamatakis i en lav dybde i den sjette sjaktgraven i Sirkel A. Ytterligere EH og MH-materiale ble avdekket nedenfor veggene og gulvene av palasset på akropolis’ høyde, og utenfor Løveporten i området til den eldste gravområdet.[13] De første gravene i grop- eller hellekister i MHII (ca. 1800 f.Kr.) på den vestlige skråningen av akropolis var i det minste delvis innelukket av den eldste kretsen av murverk.[13]

Sen bronsealder[rediger | rediger kilde]

Mykenske sverd og drikkebeger, etterligninger på museum.

I fraværet av dokumenter og objekter som kan bli datert med nøyaktighet, kan hendelsene ved Mykene kun bli datert forholdsvis innenfor begrensningene av helladisk kronologi som hviler på kategoriseringen av lagdelte materielle objekter, hovedsakelig keramikk, innenfor det besluttede historiske rammeverket. Mykene utviklet seg til en betydelig makt i løpet av LHI (ca. 1550–ca. 1450 f.Kr.) og er antatt å ha vært det fremste senteret for egeisk sivilisasjon gjennom 1400-tallet f.Kr. i en slik grad at de to hundre årene fra rundt 1400 f.Kr. til rundt 1200 f.Kr. (tilsvarer LHIIIA og LHIIIB) er kjent som mykensk tidsalder. De minoiske hegemoniet endte i tiden rundt 1450 f.Kr. og det er bevis for at Knossos var okkupert av mykenere fram til også dette senteret ble ødelagt i tiden rundt 1370 f.Kr. Fram da av svulmet mykensk ekspansjon rundt Egeerhavet uhindret inntil det massive sammenbruddet i samfunnet på den første halvdel av 1000-tallet f.Kr. (LHIIIC) hvor den mykenske sivilisasjon gikk under og kulminerte med at også Mykene ble ødelagt ca. 1150 f.Kr.

Forsvarsverk og gravanlegg[rediger | rediger kilde]

Inngangen til Klytaimnestra-graven ved Mykene, eksempel på tholos, eller bikubegrav.
Agamemnons gullmaske.

Viktigheten av fortiden i det mykenske samfunnet er vist særskilt i de bemerkelsesverdige sjaktgravene i Sirkel A som ble funnet av Heinrich Schliemann i 1876 og det rike gravgods i dem ble forstått som typisk mykensk med deres ansiktmasker av gull. Han sendte et telegram til den greske kongen hvor han slo fast at han med stor glede har funnet «gravene til Agamemnon, Kassandra, Eurymedon og deres følge, alle drept i en bankett av Klytaimnestra og hennes elsker Aigisthos[14] Det ble senere klart at gravene ble datert til rundt 1700-1600 f.Kr., og således langt eldre enn det palasset på Mykene, og dessuten langt eldre enn den konvensjonelle dato for Trojakrigen.

Etter 1300 f.Kr. da forsvarsmuren ble utvidet mot sørvest, noe som økte området til akropolis med over en tredjedel, og Løveporten ble bygget, fikk grav Sirkel A særskilt behandling. Andre deler av det omliggende gravområdet ble bygget over, men seks sjaktgraver ble bevart. En enorm ny mur ble bygget, noe som opprettet et langt høyere bakkenivå. Rundt den ble bygget et omfattende sirkulært brystvern med ankomst via den nye Løveporten. Den storstilte hovedankomsten til Mykene, Løveporten, er hva som mest kjente fra Mykene. Den ble bygget i tiden rundt 1250 f.Kr. på nordvestsiden av akropolis og har navn etter et dypt relieff av to hunløver i heraldisk positur som står over inngangsporten.[15] Etter å ha passert porten går en trapp forbi Sirkel A og opp til palasset. Løveporten var konstruert i form en av en avlastende triangel for å støtte opp vekten av steinene. Innenfor den ble en del av de opprinnelige gravstelene fraktet som om herskerne i Mykene etter 1300 f.Kr. markerte kontinuitet og at de var de rettmessige arvingene til de gravlagte herskerne i de langt eldre sjaktgravene.[14]

På utsiden av forsvarsmuren er det ti hellekistegraver i midtre helladisk stil og flere sjaktgraver, som har sunket dypere. Rike gravgods marker gravene som muligens kongelige. Hauger over toppen inneholder brukne drikkebegre og bein fra et måltid, noe som kan bevitne om mer enn en ordinær avskjed.[16] Steler rager over gravhaugene.

Grav Sirkel A, omgitt av murer, inkluderer ytterligere seks sjaktgraver med ni kvinner, åtte menn og to barn. Gravgodset er mer kostbart enn i Sirkel B. Tilstedeværelsen av dekorerte og graverte sverd og dolker, foruten spyd- og pilspisser, etterlater liten tvil om det er høvdinger og deres familier som er gravlagt. En del kunstobjekter fra gravene er en rhyton, drikkebeger av sølv, hva som kalles Agamemnons dødsmaske i gull, en stor gullkopp som har fått navnet Nestors kopp, foruten våpen av ulike slag, både offergaver og ordinære.

Den britiske arkeologen Alan Wace delte de ni tholosgravene, formet som bikube- eller kuppelformede steinbygg, i grupper av tre, hver basert på arkitektur. Hans eldste, kyklopiske grav, Epano Phournos, og den såkalte Aigisthos-graven.[17] Begravelse i tholoi er forstått som at det erstattet begravelse i sjaktgraver. Den omsorg som ble tatt for å bevare sjaktgraver bevitner at de ble holdt som en del av en kongelig arv, gravene til forfedrehelter. Ved å være mer synlige ble alle tholoigravene plyndret allerede i antikken, eller i senere historisk tid.

Waces andre gruppe av tholoi er datert mellom LHIIA og LHIIIB: Kato Phournos, Panagia Tholos, og Løvegraven. Den siste gruppen, Gruppe III: Atrevs' gravkammer, Klytaimnestra-graven og Genii-graven, er datert til LHIIIB ved et potteskår under terskelen til Atrevs' gravkammer, den største av de ni gravene. Som med skattekammeret til Minyas ved Orkhomenós i Boiotia har graven blitt plyndret for dets innhold og monumentets karakter har blitt glemt og fikk det tradisjonelle navnet «Skattekammeret».

Palasskultur[rediger | rediger kilde]

Detalj av Løveporten, den eneste monumentale skulpturen fra bronsealderens Hellas.

Ved en konvensjonell dato av ca. 1350 f.Kr. ble befestningen av akropolis og andre omliggende høyder ombygd i en stil som kalles kyklopisk mur grunnet at seinblokkene som ble benyttet var så store og massive at de ble i senere tid antatt å være bygget av mytologiske enøyde kjemper kalt kykloper.[18] Innenfor disse murene, hvorav mye fortsatt kan bli sett, ble suksessive monumentale palasser bygget. Det siste palasset, ruinene av det er fortsatt synlig på Mykenes akropolis, er datert til begynnelsen av sen helladisk tid (LHIIIA). Eldre palasser må ha eksistert, men de hadde blitt fjernet eller bygget over.

Konstruksjon av palasser på denne tiden med en tilsvarende arkitektur var rådende over hele sørlige Hellas. De hadde alle en megaron, eller et tronerom, med en opphøyd sentral arne (ildsted) under en åpning i taket, som var støttet opp av fire søyler i en kvadrat rundt arnestedet. En trone var plassert mot midten av en vegg på siden av arnen, noe som ga et uforstyrret syn av herskeren fra inngangen. Freskoer dekorerte veggene og gulvet. Ankomsten til rommet fra en gårdsplass med portiko med søyler. En storstilt trapp førte fra en terrasse nedenfor gårdsplassen på akropolis.

Palasset i Mykene, som et økonomisk og administrativt senter, var en del av et palassystem på det greske fastlandet. Det var tilsvarende sentre i Pylos, Tiryns, Midea, Asine, Theben og Gla. Det var en lang utviklingsprosess fra spredte høvdingdømmer på 2000-tallet f.Kr. mot mer sentraliserte statsdannelser. Palassystemet i Hellas er yngre enn de på Kreta, som var dominert av minst sju (eller ti) palasser, hvor Knossos fra midten av 2000-tallet f.Kr. er det mest kjente.[19] De rundt ti palassene på Kretadannet et nettverk av sentrer som hadde felles arkitektonisk struktur og tilsvarende funksjoner. De fraktet varer seg imellom og hadde antagelig også annen samhandling.[20]

De mykensk palassene som etablerte seg rundt 1400 f.Kr. fulgte også et felles mønster, men til forskjellige fra de minoiske på Kreta. Palasset i Pylos er det best bevarte, og har tilsvarende arkitektonisk struktur som det i Mykene. De hadde alle en akropolis på en høyde, hvor Gla var det med mektigst befestning.[21] Rundt palassentrene var det betydelige bosetninger, en del som store landsbyer, ved Mykene dekket de rundt 32 hektar. Innenfor palasset var det en hersker, wa-na-ka, wanax, som hadde sist ord indre beslutninger og ekstern diplomati. Under ham var det rekke myndighetspersoner og adel. En form av de lokal myndighetspersonene ble kalt for basileis. Deres autoritet hvilte kanskje på slektskap og overvåket lokal produksjon av håndverk, men deres posisjon endret seg over tid, selv etter at palassystemet ramlet sammen med den mykenske kultur, og fikk betydning «adelig» og til sist «kongelig», se Basileus.[22]

En av de få grupper med utgravde hus i landsbyene utenfor Mykenes murer ligger bortenfor grav Sirkel B og tilhører samme periode. De har fått konvensjonelle navn som Skjoldhuset, Huset til oljehandeleren, Huset til sfinksene, og Vesthuset. Disse var antagelig boliger og verksteder. I motsetning til de minoiske palassene ble ikke varer lagret sentralt, men de ble nedtegnet og administrerte landbruksprodukter andre steder. Viktigst synes den interne redistribuering av varer, særskilt prestisjefylte varer som parfymerte olje som ble utvekslet langt utenlands, antagelig i bytte mot metaller, krydder og elfenbein.[23]

Palassene på Kreta var større enn de mykenske på det greske fastlandet, men begge var langt mindre enn de samtidige palassene i Levanten. Mykenes palass var på 1 hektar innenfor en borg på nær 4 hektar mens Knossos på Kreta hadde et palass på nær 2 hektar og palasset inkludert befestning i Hattusa var ikke mindre 180 hektar. Den store forskjellen marker vesensforskjell i kompleksitet mellom de minoiske og mykenske palassystemene. I motsetningen til statene i Levanten utviklet de ikke skriftlige lover eller skriftsystemer i variert kontekst eller litterære sammenhenger, men de utviklet en form for skriftsystem i begrenset kontekst.[24]

Ekspansjon[rediger | rediger kilde]

Homers Hellas.

I Mykenes tempel bygget innenfor borgen er det funnet en skarabé av dronning Teje av Egypt, ektefelle av Amenhotep III, plassert i rommet med idoler ved siden av minst en statue. Amenhotep IIIs forhold med m-w-k-i-n-u, *Mukana, har blitt bekreftet fra en inskripsjon ved Kom el-Hettân, dødstempelet til Amenhotep III ved Luxor.[25][26] Amenhoteps styre er sammenfallende med sen helladisk IIIA og at skarabéen ble gitt til en eldre generasjon, som siden bygget borgen som kyklopisk, og deretter flyttet den egyptiske kostbarheten, som vitnet om langveisfarende kontakt, til palasset.

Allerede i sen helladisk tid (LHIIIA:1) kjente oldtidens egyptiske monarki til *Mukana som navnet på en hovedstad på nivå av Theben og Knossos. Noe senere (LHIIIB) hadde Mykenes politiske, militære og økonomiske innflytelse strukket seg så langt som Kreta, Pylos i vestlige Peloponnes, og til Athen og Theben. Bosetning var allerede nådd kysten av Anatolia. En konflikt med det hettittiske rike over deres besittelse ved en da strategisk lokalisering, Troja, var uunngåelig. I folkeminnet og mytologien hersket den mektige pelopideætten over mange av de greske statene, en gren av denne var atreidedynastiet ved Mykene.

Den minoiske innflytelse på øyene i Egeerhavet og mønsteret av oversjøisk bosetning endret seg med mykensk ankomst og bosetning på Kreta. Minoisk innflytelse ble erstattet av sterk mykensk. Hovedsakelig i keramikk, både importert og produsert lokalt, følger mykensk mønster. Mer betydningsfullt er at hus og gravanlegg følger mykensk mønster. En sone av mykensk bosetning strakte seg ned kysten av Anatolia fra Miletos og til øyene, også Rhodos.[27]

Nedgang[rediger | rediger kilde]

Ved 1200 f.Kr. var Mykenes makt i nedgang, og til sist, i løpet av 1100-tallet f.Kr. fikk den mykenske dominansen fullstendig sammenbrudd. Den endelige ødeleggelsen av Mykene utgjorde en del av den generelle sammenbruddet i bronsealderen på det greske fastlandet og bortenfor. Innenfor en relativt kort rundt 1200 f.Kr. ble alle palasskomplesene i sørlige Hellas brent og ødelagt, inkludert det i Mykene. Utvandrede befolkningsgrupper dro til tidligere mykenske kolonier i Anatolia og andre steder hvor de kom til å snakke en jonisk dialekt. Det ble tidligere tilskrevet en dorisk invasjon av grekere fra nord, men denne tradisjonelle forklaringen er nå betvilt som årsaken for ødeleggelsen av de mykenske palassene.

Den amerikanske arkeologen Emily Vermeule og andre har isteden formulert at katastrofene på det greske fastlandet som la Mykene og de andre palassene i grus var ankomsten av de uklare havfolkene som påførte kaos i Egeerhavet.[28] I henhold til egyptiske opptegnelser ble det hettittiske rike ødelagt ved havfolkene, og deretter angrep Egypt under 19. og 20. Dynasti (ca. 1300–1164). De kan være tilknyttet ødeleggelsen av de mykenske sentrene. Nedtegnelser ved Pylos omtaler angrep fra havet. Det er generelt tre former for forklaringer på ødeleggelsene: utenlandske angrep (havfolkene), interne stridigheter og naturlige katastrofer (jordskjelv). Enkelte forskere fremmer kun én av forklaringene, men antagelig var det ikke bare én årsak til at et utbredt samfunnssystem som palasskulturen som ved Mykene, som hadde fungert i århundrer, til å rase sammen.[29] På det greske fastlandet tidlig på 1200-tallet f.Kr. synes det å ha vært en rekke jordskjelv. Amos Nur har fremmet jordskjelv som en viktig årsak,[30] men ødeleggelser fra jordskjelv er jevnlig fenomener og de fleste tilfeller blir samfunnene bygget opp igjen. Angrep utenfra og/eller innenfra kan også ha vært en årsak, men øyene i Egeerhavet synes ikke å ha vært påvirket, og det er ingen klare bevis på angrep fra havfolkene på det greske fastlandet. Tørke kan ha bidratt til den mykenske nedgangen ved at landbruket sviktet, men det er ingen klimatologisk bevis som støtter dette. Manolis Andronikos har fremmet interne konflikter som førte til samfunnsmessige revolusjoner og omkastninger,[31] men ettersom alle de mykenske palassene synes å fått et sammenbrudd omtrent samtidig er det en forklaring som ikke har bred akademisk støtte.[32] George E. Mylonas mener å påvise at etter 1200 f.Kr. var det en del forsøk på gjenoppretting i Mykene, og mener at herskerne var i innbyrdeskrig som ble fulgt av en dorisk invasjon.[33]

Det er klart at det var et systemsammenbrudd. Palasskulturen gikk i oppløsning. Handelsveger ble brutt eller forstyrret, og det oppsto et tap av lese- og skrivekyndighet. Det er ikke nødvendigvis utelukkende én bestemt årsak til sammenbruddet, ikke nødvendigvis samtidig, men kanskje i et samspill som skapte en form for dominoeffekt i kulturene i Midtøsten og rundt Egeerhavet. Sammenbruddet ved den sene bronsealder har markert begynnelsen på hva som har blitt kalt for den gresk mørke tidsalder og som varte i mer enn 400 år. Palasset ved Mykene fikk økonomiske problemer som det ikke klarte å utbedre og hvor det komplekse samspillet i samfunnet rundt brøt sammen. Palasset ble ikke bygget opp igjen, det administrative systemet opphørte, og med det også det første primitive skriftsystemet, Linear B.[34]

Senere epoker[rediger | rediger kilde]

Under arkaisk tidsperiode (800 f.Kr. – 480 f.Kr.), etter den mørke tidsalder, ble et tempel for Hera bygget på høyden av den mykenske borgen. En kontingent av soldater fra Mykene kjempet ved Thermopylene (480 f.Kr.) og Plataiai (479 f.Kr.) under perserkrigene. I 468 f.Kr. ble Mykene erobret av soldater fra Argos, forviste dens innbyggere og raserte befestningene.[35]

Mykene ble kortvarig bosatt på nytt under den hellenistiske perioden og det ble bygget et teater over Klytaimnestra-graven. Stedet ble deretter forlatt igjen og ved den romerske perioden i Hellas hadde ruinene ved Mykene blitt en turistattraksjon. Den antikke reisende skribenten Pausanias besøkte stedet og kortfattet beskrev de framstående befestningene og Løveporten, fortsatt synlig på hans tid.[36]

Mykene i mytologien[rediger | rediger kilde]

Perseidedynastiet[rediger | rediger kilde]

Persevs, fra Stabiae

Legenden går ut fra at Mykene ble grunnlagt av Persevs, barnebarn av kong Akrisios av Argos, sønn av Akrisios' datter, Danae. Perseus drepte ved et uhell sin bestefar og kunne ikke eller ville ikke arve tronen i Argos. I stedet byttet han kongerike med sin mors fetter, Megapenthes, og ble konge av Tiryns, mens Megapenthes tok Argos. Derfra grunnla han Mykene og hersket over kongedømmene fra Mykene.

Persevs giftet seg med Andromeda og fikk mange sønner, men til slutt gikk han til krig mot Argos og ble drept av Megapenthes. Hans sønn Elektryon ble den andre i dynastiet, men arvefølgen ble dratt i tvil av tafiene under Pterelaos, en annen perseide som angrep Mykene og trakk seg tilbake med kveget da han tapte. Kveget ble tatt tilbake av Amfitryon, et barnebarn av Perseus, men han drepte sin onkel med en klubbe ved et uhell i en uregjerlig hendelse med kveget og måtte dra i eksil.

Tronen gikk til Sthenelos, den tredje i dynastiet, som var sønn av Persevs. Han la grunnlaget for framtidig storhet ved å gifte seg med Nikippe, en datter av kong Pelops av Elis, den mektigste staten i regionen på den tiden. Med henne fikk han en sønn, Eurysthevs som var den fjerde og siste i perseidedynastiet. Da en sønn av Herakles, Hyllos, drepte Sthenelos, ble Eurysthevs kjent for sitt fiendskap mot Herakles og den nådeløse forfølgelsen han satte i gang mot herakleidene, etterkommerne til Herakles.

Dette er det første man hører om i legendeform om disse kjente sønnene som ble et symbol for de hatede dorerne. Herakles hadde vært en perseide. Etter hans død bestemte Eurysthevs seg for å drepe disse rivalene til tronen i Mykene, men de fant tilflukt i Athen, og i krigens gang ble Eurysthevs og alle hans sønner drept. Perseidedynastiet var slutt. Folket i Mykene satte Eurysthevs onkel på morssiden, Atreos som var pelopide, på tronen.

Atreidedynastiet[rediger | rediger kilde]

Folket i Mykene tok i mot et orakel som sa at de skulle velge en ny konge fra pelopidene. De to utfordrerne var Atreos og hans bror Thyestes. Sistnevnte ble valgt først. På dette tidspunktet blandet naturen seg inn. Solen så ut til å trekke seg tilbake og gå ned i øst. Siden solen hadde snudd retning, hevdet Atreos, skulle valget av Thyestes snus. Atrevs ble konge. Hans første handling var å forfølge Thyestes og hele hans familie, men Thyestes klarte å flykte fra Mykene.

Agamemnons hjemkomst

I legenden fikk Atrevs to sønner, Agamemnon og Menelaos, kalt «atreidene». Aigisthos, sønnen til Thyestes, drepte Atrevs og gjeninnsatte Thyestes på tronen. Med hjelp fra kong Tyndareos av Sparta, drev atreidene Thyestes igjen i eksil. Tyndareos hadde to døtre, Helena og Klytaimnestra som henholdsvis Menelaos og Agamemnon giftet seg med. Agamemnon arvet Mykene og Menelaos ble regent i Sparta.

Mordet på Agamemnon

Helena flyktet med Paris av Troja. Agamemnon førte en tiårig krig mot Troja for å få henne tilbake for sin bror. På grunn av manglende vind, ofret Agamemnon sin datter Ifigeneia ved Tauris. Gudene var fornøyd med et slikt offer, vindene startet å blåse og krigsflåten seilte av sted.

Legenden forteller oss at den lange trojanerkrigen, selv om den var en knepen gresk seier, førte med seg anarki, piratvirksomhet og ødeleggelse. Etter krigen ble den returnerende Agamemnon kongelig hyllet med et rødt teppe rullet ut foran ham, og han ble så myrdet i sitt badekar av Klytaimnestra som hatet ham bittert for å ha ofret deres datter. Klytaimnestra fikk hjelp av Aigisthos som ble konge etterpå, men Orestes, Agamemnons sønn, ble smuglet ut til Fokis. Han kom tilbake som voksen mann for å drepe Klytaimnestra og Aigistheos. Han flyktet så til Sparta for å unngå dom og ble sinnssyk for en stund. I mellomtiden gikk tronen i Mykene til Aletes, Aigistheos' sønn, men ikke for lang tid. Etter at Orestes kom seg igjen, vendte han tilbake til Mykene, drepte Aletes og tok tronen.

Orestes etablerte så en større stat i Peloponnes, men han døde av et slangebitt i Arkadia. Hans sønn, Tisamenos, den siste av atreidedynastiet, ble drept av herakleidene da de returnerte til Peloponnes. De krevde retten som perseider til å arve de forskjellige kongedømmene i Peloponnes og kastet lodd om herredømmet over dem.

Atreidene i Lilleasia?[rediger | rediger kilde]

Hettittenes rike, 1300 f.Kr.

Der var faktisk en total solformørkelse ved Egeerhavet den 5. mars 1223 f.Kr. som Atreus kan ha trodd var en solnedgang i øst. Men denne datoen løser ikke alt det ukjente.

En sen dato er antydet for Trojanerkrigen som i så fall ville ha vært krigen mot Troja VIIa. Perseidene ville hatt makten rundt ca. 1380, datoen på fundamentet til en statue fra Kom el-Heitan i Egypt som har detaljerte nedtegnelser om reisen til en egyptisk utsending til Egeerhavet på Amenhotep IIIs tid. M-w-k-i-n-u (fonetisk: «Mukanuh»?) var en av byene de besøkte, en sjelden tidlig dokumentasjon på navnet til Mykene. Det var en av byene til tj-n3-jj («Tinay»?)[37], homerisk Danaans som ifølge legenden var oppkalt etter Danae, noe som antyder at perseidene faktisk hadde et slags herredømme.

På 1300-tallet begynte også «ahhiya» å bli problematisk for tallrike konger i hettittenes imperium. Ahhiyawa eller ahhiya som forekommer noen få dusin ganger på hettittiske tavler i løpet av århundret, er antagelig Achaiwia, rekonstruert mykensk gresk for Akhaia. Hettittene brukte ikke «Danaja» slik som egypterne, selv om den første referansen i «anklageskriftet til Madyattes»[38] er fra tiden før korrespondansen mellom Amenhotep og en av Madyattes' etterfølgere i Arzawa, Tarhunta-Radu. De eksterne LHIIIA:1-kildene er likevel enige i deres tale om en «stor konge» eller annen samlende struktur bak Tinay/Ahhiya.

I «anklageskriftet til Madyattes» angrep Attarissiya, «mannen av Ahhiya» (= hersker), Madduwatta og drev ham fra hans land. Han skaffet seg tilflukt og militær støtte fra den hettittiske storkongen Tudhaliya. Etter Tudhaliyas død og i styret til hans sønn Arnuwanda, allierte Madduwatta seg med Attarissiya og sammen med en annen hersker, plyndret de Alasiya, dvs Kypros.

Dette er den eneste kjente kilden til en mann ved navn Attarissiya. Forsøk på å forbinde hans navn til Atreus har ikke fått bred støtte, ei heller er der noen bevis for en mektig pelopide som het Atreus på den tiden.

I løpet av LHIIIA:2 utvidet Ahhiya, nå kjent som Ahhiyawa, sin innflytelse over Milet, befolket kysten til Anatolia og konkurrerte med hettittene om innflytelsen og kontrollen i det vestlige Anatolia til for eksempel Uhha-Zitis Arzawa og gjennom ham Manapa-Tarhuntas Seha-elveland. Disse dokumentene skapte like mange problemer som de løste, selv om de etablerte troverdigheten til de mykenske grekernes historiske makt.

På lignende vis skrev en hettittisk konge det såkalte Tawagalawabrevet[39] til storkongen i Ahhiyawa om udådene til den luwiyanske eventyreren Piyama-Radu. Navnet til storkongen nevnes ikke. Hettittkongen kunne enten vært Muwatalli II eller hans bror Hattusili III som i det minste daterer brevet til LHIIIB etter mykensk standard. Men hverken Atreus eller Agamemnon i legenden hadde noen brødre som het *Etewoclewes (Eteoklos). Dette navnet assosieres i stedet med Theben som i den følgende LHIIIA-perioden ble sett på som likeverdig med Mykene av Amenhotep III.

Muwatalli II (regjerte 1296–1272) inngikk en avtale med Alaksandu (muligens Aleksander), konge av Wilusa (Ilium, et alternativt navn for Troja), og i et annet dokument har Wilusa sverget ved Appaliuna (Apollon). Men Alaksandu i avtalen er for tidlig til å være kongen av en by som ble angrepet av Agamemnon, og dessuten var Priam kongen i den byen.

Det finnes ingen tilfredsstillende måte å forene de hettittiske tavlene med senere greske legender.

Turisme[rediger | rediger kilde]

I dag er Mykene et populært turistmål noen få timers kjøring fra Athen. Stedet er godt bevart, særlig når en tenker på at det ble bygget et tusen år før monumentene til antikkens Hellas, og de massive ruinene av de kyklopiske murene og palassene på akropolisen blir fremdeles beundret av besøkende.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Bury & Meiggs (1975), s. 20
  2. ^ Chew (2000), s. 220; Chapman (2005), s. 94. Sitat: «..Thebes at 50 hectares, Mycenae at 32 hectares...»
  3. ^ Beaudouin (1880), s. 206–210.
  4. ^ Pausanias: Description of Greece, 2.16.5
  5. ^ Blakolmer (2010), s. 50. Sitat: «Thus it is no wonder that the Lion Gate attracted the attention of European scholars who visited this prominent city-gate in the Argolid - a region constituting not only a focal point of antiquity but also the heart-land of early modern Greece and thus presenting good preconditions for foreign travellers and scholars in the 19th century. Mycenae's first identification by a European traveller was by M. de Monceaux in 1669, while the first mention of the Lion Gate is due to the Venetian engineer Francesco Vandeyk in 1700.» [Merk: Tolkningen av besøket i 1669 er bestridt av Moore, Rowlands & Karadimas (2014) ved at de Monceaux ikke besøkte Mykene etter feilaktig å ha identifisert en akropolis som Mykene på hans reise til Tiryns.]
  6. ^ Moore, Rowlands & Karadimas (2014), s. 4. Sitat: «The first modern, correct, identification of Mycenae seems to have been made in 1700, when the government of Venice ordered Francesco Grimani, Proveditor General of the Armies in Morea, to register all their properties in the Peloponnese. The record was completed under the direction of the engineer, Francesco Vandeyk, who not only made detailed plans for each village, but also studied and described ancient monuments. Among them was the ancient site of Mycenae which he was able to identify on the basis of Pausanias' description. Vandeyk reported a monumental entrance where a triangular relief was sculpted with two lions disposed heraldically against a column. He noted that these lions stepped their forepaws on two altars and, as a result, the entrance is known today as the Lion Gate. Indeed, Pausanias' own description of the Lion Gate was so accurate that it did not leave any doubt that the monumental acropolis, close to the modem village of Charvati, was the site identified by the ancient author as Agamemnon's citadel.»
  7. ^ Beekes (2009), s. 29, oppslagsord Ἀθήνη
  8. ^ Chadwick (1976), s. 1. Selv om Chadwick slår fast at stedsnavnet 'Mykene' er avledet fra et tidligere ukjent språk snakke i Hellas, innrømmer han at hans antagelse av et gresk språk utenfor Hellas er «en hypotese for hvor det er intet bevis.»
  9. ^ Pausanias: Description of Greece, 2.16.3
  10. ^ Homer: Illiaden, 4.52, 7.180, 11.46 (engelsk oversettelse)
  11. ^ Shelton (2010), s. 58.
  12. ^ Bury & Meiggs (1975), s. 22
  13. ^ a b Forsén (1992), «Mycenae – Argolid (A:5)», s. 51–52.
  14. ^ a b Price & Thonemann (2010), s. 25
  15. ^ Gates (2003), s. 136–137.
  16. ^ Velikovsky (1999); Schorr, Edwin M.: «Later Use of Grave Circles», Applying the Revised Chronology
  17. ^ «Tombs of Mycenae: the Forgotten Five», Dr Dud's Dicta, 12. juli 2014
  18. ^ French (2002), s. 56.
  19. ^ Price & Thonemann (2010), s. 18, 22
  20. ^ Price & Thonemann (2010), s. 21
  21. ^ Price & Thonemann (2010), s. 24
  22. ^ Price & Thonemann (2010), s. 25-26
  23. ^ Price & Thonemann (2010), s. 26
  24. ^ Price & Thonemann (2010), s. 28
  25. ^ Cline & Stannish (2011)
  26. ^ «Scarab Queen Tiye name faience Amenhotep III Mycenae Greece», APE, Archaeological Photography Exchange
  27. ^ Price & Thonemann (2010), s. 36
  28. ^ Vermeule (1960), s. 67.
  29. ^ Price & Thonemann (2010), s. 42
  30. ^ Nur (2008), kapittel 8: Earthquake Storms and the Catastrophic End of the Bronze Age, s. 224–245.
  31. ^ Andronikos (1954), s. 221–240.
  32. ^ Desborough (1975), s. 658–677.
  33. ^ Mylonas (1966), s. 232.
  34. ^ Price & Thonemann (2010), s. 44
  35. ^ French (2002), s. 142. Sitat: «The dedications continue at the Shrine by the Bridge into the fifth century, probably beyond the disablement of the walls by the Argives in 468 BC.»
  36. ^ French (2002), s. 19, 146–150.
  37. ^ For en mer utfyllende diskusjon om fundamentet på denne statuen, navnene på den og uttalen, Tinay, som ser ut til å være knyttet til Danaj-, se Dokumentasjon og arkeologiske bevis på minoisk handel Arkivert 14. juni 2007 hos Wayback Machine.
  38. ^ Oversettelse av anklageskriftet til Madyattes til engelsk
  39. ^ Oversettelse av Tawagalawabrevet til engelsk Arkivert 21. oktober 2013 hos Wayback Machine.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]