Riesling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Rieslingdruer

Riesling hvitvinsdrue som benyttes til fremstilling av en rekke av verdens fremste hvite viner. Spesielt utbredt i Tyskland der den også er den mest plantede vindrue siden 1996.[1] Riesling er en aromatisk druesort, blomsteraktig, nesten parfumert og med mye syre. Den brukes til tørre, halvtørre og søte hvitviner. Den lagres sjeldent på eikefat og aldri på nye fat.

I Tyskland er rieslingdruen først dokumentert i Rüsselsheim i nærheten av Rheingau i 1435. Omtrent hundrede år tidligere er det funnet et kart fra Kinzheim i Alsace, på det tidspunktet en del av Tyskland, som avmerker en vingård med navnet «zu dem Russelinge». Det hefter en vis usikkerhet om det faktisk er riesling som er ment i disse nedtegnelsene eller om det er snakk om annen drue med likeklingende navn. Andre funn tyder på at riesling var en velkjent kvalitetsdrue lenge før dette. I 1477 hyller Hertug Rene av Lorraine vinproduksjonen i Alsace og nevner spesielt riesling.[2]

Dyrking[rediger | rediger kilde]

Tyskland[rediger | rediger kilde]

I Tyskland produseres det kvalitetsvin i Mosel-Saar-Ruwer, Pfalz, Rheingau, Rheinhessen og i Nahe. I tillegg til Mittelrhein, Franken og Baden. Riesling passer best i litt nordlige og kjølige områder med sen modning. Lengre sør i Europa vil druen modne for raskt og for tidlig til å opparbeide nok smak i druemosten.

Frankrike[rediger | rediger kilde]

Riesling anses for å være kongen av druer i Alsace i Frankrike.

Østerrike[rediger | rediger kilde]

Mye plantet i Østerrike, fremfor alt i Wachau.

Australia[rediger | rediger kilde]

Det finnes også rieslingproduksjon i noen avgrensede deler av Australia. Nærmere bestemt Clare-dalen nord for Adelaide og Eden-dalen.

USA[rediger | rediger kilde]

I USA er den plantet i spesielt kjøligere stater som Washington og New York.

Smak og karakter[rediger | rediger kilde]

  • Aroma Gir ofte aroma av epler, blomster, sitrusfrukter, fersken og mineraler. Kjølig og mineralsk i Europa. Ved god modning kan man få aroma som minner om honning. Lagrede utgaver kan få et petroleumslignende preg på duft.
  • Smak Riesling gir ofte i sin ungdom syrlige, friske og leskende viner. Den kan smake stålaktig, mineralsk, jordaktig og blomsterpreget. Grønne epler, sitrus, syrlig blomsterduft og fersken er vanlige beskrivelser. Modne viner fra sørligere områder kan smake som av aprikos og ananas. Lagrede utgaver har et petroleumslignende preg som kommer fra skiferholdig jordsmonn.[3] [4]

Lagring[rediger | rediger kilde]

Vinkjeller for langtidslagring av vin
  • Tysk riesling: Vin fra kvalitetsprodusenter har fantastisk holdbarhet. Viner med litt restsødme kan lagres i både ti og tyve år. Selv tørre viner fra topprodusenter tåler lang lagringstid. For de aller søteste vinene slik som, Beerenauslese og Trockenbeerenauslese (TBA), er det oppgitt lagringstider opp mot 50 år.[4] [5]
  • Fransk riesling/Alsace: Kvalitetsproduserte viner vil kunne tåle både ti og tyve års lagring.




Kjente produsenter[rediger | rediger kilde]

Zell (Mosel), Tyskland. Vinproduksjon i bratte skråninger i Moseldalen
Rheingau

Tyskland[rediger | rediger kilde]

Mosel Rheingau Rheinhessen Pfalz
Dr. Loosen Georg Breuer Kuhling-Gillot Buklin-Wolf
Markus Molitor Franz Künstler Keller Reichsrat von Buhl
Carl Loewen Peter Jakob Kuhn Wittmann Georg Mosbacher
Egon Muller Robert Weil Gunderloch Koehler-Ruprecht

Østerrike[rediger | rediger kilde]

  • Franz Prager
  • Nigl

Frankrike/Alsace[rediger | rediger kilde]

  • Beyer
  • Hugel
  • Trimbach

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Riesling». Deutsches Weininstitut GmbH. Besøkt 13.09.2016. 
  2. ^ Jancis Robinson. «The Oxford Companion to Wine». Oxford University Press. Besøkt 13.09.2016. 
  3. ^ Tom Stevenson (2005). The Sotherby's Wine Encyclopedia (engelsk) (4. utg.). s. 352. ISBN 0-7566-1324-8. 
  4. ^ a b Arne Ronold og Jørgen Mønster (2009). Verdt å vite om vin (2. utg.). Bergen: Vigmostad & Bjørke AS. s. 227. ISBN 978-82-419-0432-5. 
  5. ^ Geir Salvesen (2008). Vinskolen (1. utg.). Oslo: Forlaget Historie & kultur AS. s. 75. ISBN 978-82-92870-10-5. 

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]