Pietisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pietismen har hatt en sterk posisjon blant allmuen i Norge. Tavler med religiøse motiver i soverom på Fosnes Bygdemuseum.

Pietisme kommer av det latinske ordet pietas som betyr «fromhet» eller «gudfryktighet».

Det hersker en viss uenighet om hva som rommes av begrepet pietisme. Dels menes med pietisme en spirituell og antiklerikal tendens i religiøse miljøer (såkalt radikalpietisme), dels til en teologisk og religiøs retning. Pietismen kom til uttrykk omtrent samtidig i flere land, og er ikke knyttet til noen bestemt konfesjon. Den representerer heller ikke noe abstrakt og overgripende læresystem, men forstås best gjennom sine konkrete ytringer.

Generelt kan man si at pietismen i første rekke kjennetegnes ved at tyngdepunktet flyttes fra ortodoksi til ortopraksi, det vil si at vekten legges på en personlig fromhet og livsførsel (praxis pietatis) fremfor dogmatisk tilslutning til en bestemt lære.

Man regner at pietismen oppstod i Tyskland under andre halvpart av 1600-tallet. Utgivelsen av Philipp Jacob Speners (16351705) skrift Pia Desideria (no. Fromme ønsker, 1675) er i den forbindelse en viktig hendelse. Pia Desideria ble skrevet som forord til en nyutgivelse av Johann Arndts bok Den sanne kristendom, besørget av Spener selv. Pia Desideria regnes gjerne som pietismens programskrift, men det legges vekt på at Spener langt på vei sammenfattet tanker i tiden og dermed representerte den «zeitgeist» som hersket i Tyskland og resten av Europa etter tredveårskrigens ødeleggelser. Pietismens fremvekst tolkes oftest som en reaksjon på tidens teologiske dogmatikk og vanefromhet.

Pietismen representerer ingen enhetlig størrelse, og samles ikke om bestemte læresetninger. Likevel er det mulig å peke ut enkelte generelle trekk som typiske for den pietistiske vekkelsen og dens fromhetsideal.

Kallsetikken[rediger | rediger kilde]

Pietismen er blitt kalt den første kristne retning der moral kommer foran lære. Pietismen tar til orde for å gjenopplive Luthers begrep om «det allmenne prestedømme» ved å oppfordre til et aktivt lekfolk, som med autoritet til å tolke bibelen sprer dens budskap gjennom et liv i fromhet (praxis pietatis). Dette ble satt ut i livet gjennom konventikler (oppbyggelsesmøter), misjon, utdanning og fattigdomsomsorg. Ved eksempelets makt, den virkekraftige tro, skal de kristne arbeide for rikets komme. Denne betoningen av fides efficax kan i følge Weber sees i sammenheng med reformasjonens avvikling av det sakramentale apparat, gjennom hvilket den troende kunne ta del i kirkens akkumulerte frelse.

Unio Mystica[rediger | rediger kilde]

Gjennom avvisningen av kirkens mandat som frelsesformidler og sakramentenes mirakel blir troen på den direkte og personlige gudskontakt et sentralt kjennetegn for pietismen. Den personlige gjenfødelseserfaringen er derfor en sentral del av det pietistiske fromhetsideal, og peker mot pietismens karakter av å være en vekkelsesbevegelse. I pietistiske kretser var det vanlig å nøyaktig tidfeste øyeblikket for sin vekkelse, og vi vet derfor at Hans Nielsen Hauge opplevde sin «kallelse» den 5. april 1796, mens han gikk og pløyde i åkeren og sang på salmen «Jesus, din søte forening å smake».

Guds folk og Guds rike[rediger | rediger kilde]

Pietismen hadde klare millenarianistiske trekk, og forventningen om gudsrikets komme – og forberedelsen av denne hendelsen – er en sentral del av den pietistiske forkynnelse.

Både som teologisk retning og religiøst opprør regnes pietismen vanligvis med å ha nådd sin kulminasjon i løpet av første halvdel av 1700-tallet. Etter dette avtar pietismens innflytelse, men dens betydning fortsetter likevel å være sterk. På tross av at opplysningstidens religionskritikk og fornuftsreligion utover på 1700-tallet svekket den pietistiske vekkelsen over Europa, fortsatte likevel mange av dens ideer og virksomheter, slik som skolesystemet, misjonsarbeidet og fattigomsorgen, å ha betydning for det religiøse liv – ikke minst i Norge. Pietismens påvirkningskraft varer helt inn i nåtiden, og mange senere vekkelsesbevegelser videreføre de tanker og ideer som pietismen virkeliggjorde.

Om Norge er det blitt sagt at landet ikke ble virkelig protestantisk før det ble pietistisk. Den pietistiske vekkelsesfromheten sto uansett sterkt i Norge fra begynnelsen av 1700-tallet. Fra 1735 regnes den såkalte «statspietismens» tid i Danmark-Norge under Christian VI, og denne strakk seg frem til hans død i 1746. Denne perioden er blitt omtalt som «en kontrollert vekkelse av folket», og kom til uttrykk først og fremst gjennom statlige lover og forordninger. Eksempler på slike er: helligdagsforordningen, konfirmasjonsforordningen (med innføringen av Pontoppidans forklaring til Luthers katekisme), lov om allmueskolen og latinskoleforordningen, og konventikkelplakaten. Disse ulike forordningene viser en spenning mellom ønske om å vekke folket til sann kristendom, og å motvirke utskudd og radikale forsamlinger.

I Norge har kirken siden den gang vært preget av ulike og vekslende tendenser. Likevel har vekkelser etter pietistisk mønster fortsatt å oppstå både på innsiden og utenfor den offisielle kirken i løpet av de 200 år som har gått. Den pietistiske vekkelsen har derfor blitt omtalt som «et kulturelt paradigme i Norge». Mest kjent av disse er Haugebevegelsen i begynnelsen av 1800-tallet, men også senere vekkelser har klart pietistisk preg.

Kilde[rediger | rediger kilde]

Lenker[rediger | rediger kilde]

Mette-Marit gjør pietisme til sin sak (Vårt Land 26.02.2008 )