Axel Jensen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Axel Jensen
Axel Jensen ved Piano-AJ2.jpg
Født 12. februar 1932
Trondheim
Død 13. februar 2003
Kristiansand
Ektefelle Prathiba Jensen
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser Cappelenprisen

Axel Buchardt Jensen (født 12. februar 1932 i Trondheim, død 13. februar 2003 i Kristiansand) var en norsk forfatter. Fra 1957 til 2002 gav han ut en rekke romaner og andre bøker.

Jensen er oversatt til tysk, engelsk, nederlandsk, fransk, italiensk, dansk og finsk. I et par tilfeller skrev han manuskript på engelsk, som så ble oversatt og utgitt på norsk.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Jensen ble født i Trondheim. Hans far, Finn Reidar Jensen (1901–60) var slakter, og drev en kjent pølsemakerbedrift, Axel Jensens fabrikker i Oslo. Axel ble odlet til å bli pølsemaker og ta over familiebedriften, men valgte å bli kunstner. Denne tiden danner grunnlaget for handlingen i de delvis selvbiografiske romanene Junior (1978) og Senior (1979).

Karriere[rediger | rediger kilde]

Han debuterte på eget forlag i Oslo i 1955 med boken Dyretemmerens kors. Senere brente han det resterende opplaget. Romanen Ikaros (1957) er til en viss grad preget av beat-bevegelsen, og handler om en manns reise til Algir, gjennom Sahara 200 mil på lastebil til Tamanrasset og hans liv som eneboer i flere måneder ute i ørkenen. Ikaros er Jensens gjennombruddsroman. Jensen skrev også Line (1959), som ble filmatisert i 1961 med Margrete Robsahm og Toralv Maurstad, i hovedrollene[1]

Utenlandsopphold og gjenkomst til Norge[rediger | rediger kilde]

Fra 1958 bodde han og hans første kone Marianne (Ihlen) på den greske øya Hydra. Jensen var venn av den canadiske forfatteren og musikeren Leonard Cohen. Der innledet han et forhold til Cohens venninne Lena, og Cohen bodde etter bruddet sammen med Marianne på Hydra i mange år. Det er en utbredt oppfatning at Jensen baserte figuren Lorenzo i romanen Joacim etter ham, men han skal ha fortalt Cohen at Lorenzo var modellert etter den svenske forfatteren Göran Tunström.

Etter hvert kom Axel Jensen tilbake til Norge og til Fredrikstad. En engelsk poet og psykologistudent ved navn Noel Cobb kom for å intervjue ham. Et forhold oppstod mellom samboer Lena og Noel. Jensen forlot paret og reiste til London, hvor han traff blant psykiateren R. D. Laing på institusjonen Kingsley Hall. Laing ble en nær venn, og Axel Jensen ga uttrykk for at LSD hjalp ham i denne perioden.

I forbindelse med en miljøkonferanse i Stockholm i 1972 traff han Pratibha, som han giftet seg med i India. De bodde en tid i Vaxholm utenfor Stockholm og kjøpte en gammel selfangerskute som de omdøpte til «Shanti Devi», Fredens gudinne, navnet til Pratibhas mor.

Etter restaurering seilte de båten til Oslo i 1984.

Da Axel Jensen kom til Oslo, traff han sin gamle venn, forfatteren Olav Angell, og ble styreformann i et omfattende felles prosjekt, Oslo Internasjonale Poesifestival (OIPF) i 1985 og 1986.

Ålefjær[rediger | rediger kilde]

10. august 1990 satte «Shanti Devi» kurs for Ålefjær utenfor Kristiansand. Ekteparet bosatte seg i en hundre år gammel skolestue og solgte senere skuta da Jensen ble syk.

Jensen engasjerte seg sterkt i Salman Rushdie-saken og skrev artikler og ytringer om den (samlet i Den øredøvende stillheten) samt essayet Gud leser ikke romaner.

De siste leveårene[rediger | rediger kilde]

I de siste ti år av livet var Axel Jensen fysisk sterkt hemmet av sykdommen amyotrofisk lateralsklerose (ALS). Han ble gradvis lammet, mistet til slutt alle motoriske evner, og den siste tiden lå han i respirator i sitt hjem uten å kunne skrive eller snakke. Han førte også en hard kamp for retten til å pleies i sitt hjem. Jensen skrev om dette i artikkelsamlingen Pasienten i sentrum (Rapport fra Nimbus). Før helsevesenet gav ham hjelpen han trengte hjemme, ble det samlet inn private midler for pleien. Pratibha brukte all energi på å pleie sin mann helt til det siste. Axel Jensen døde i Ålefjær.

Inspirasjonen fra Gurdjieff[rediger | rediger kilde]

Den siste boken Jensen skrev fikk tittelen Guru – glimt fra Gurdjieffs verden, og er en biografi om den armenske vismannen og guruen G. I. Gurdjieffs. Jensen hadde fått kjennskap til Gurdjieff gjennom Georg Brochmann, og ble tidlig fascinert av Ouspenskis og Gurdjieffs ideer. Hans forfatterskap inneholder flere referanser til Gurdjieff og Ouspenskij, både i form av spredte henvisninger til Gurdjieff og til hans tenkning i en rekke romaner – den første dukker opp allerede i debutromanen Dyretemmerens kors fra 1955. I sin selvbiografi trekker Jensen fram guruen som en viktig inspirasjonskilde.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

(utgitt av Cappelen der annet ikke er angitt)

Romaner[rediger | rediger kilde]

Annet[rediger | rediger kilde]

Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Festivaler[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.imdb.com/tt005618

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forrige mottaker:
 Paal-Helge Haugen 
Vinner av Cappelenprisen
Neste mottaker:
 Erik Bye og
Tor Bomann-Larsen