Amtmandens Døtre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Omslag til 5. utgave fra 1897. Tegnet av Thorolf Holmboe

Amtmandens Døtre er en roman skrevet av Camilla Collett. Første del kom i 1854 og andre del seks måneder senere, i 1855. Teksten ble omarbeidet og utgitt på nytt i 1860 og 1879. Hovedpersonen er amtmannsdatteren Sofie. I løpet av historien blir vi bl.a. kjent med foreldre og søstre, huslæreren Georg Kold og hans venn legen Müller, den mer eller mindre forkomne Lorenz Brandt, prosten Rein og hans datter Ada. Gjennom Kolds eldre venninne Magrethes dagboknotater, Margrethes blade, får vi innsikt i en reflektert kvinnes syn på samtiden, på selskapeslivet og forholdet mellom de to kjønn.

Sofie har opplevd at to av hennes tre eldre søstre er blitt giftet bort til menn de egentlig ikke elsket og ble svært ulykkelige. Sofie har sverget på at noe slikt aldri skal skje med henne. Den tredje søsteren, Amalie, gifter seg med en mann hun innbiller seg at hun elsker, men heller ikke dette ekteskapet blir lykkelig. Sofie har god grunn til å være skeptisk til arrangerte ekteskap.

Vi følger Sofie fra sky, følsom og begavet småpike, gjennom hennes forelskelse i Kold, hennes sorg da hun tror at han har forrådt deres hemmelighet, fram til hun inngår fornuftsekteskap med den aktverdige enkemannen, prost Rein som er en god del eldre enn henne.

Forholdet mellom Sofie og Kold er i begynnelsen anspent. En tid er hun hos en tante i København, og når hun vender tilbake til amtmannsgården, er hun blitt en tiltrekkende ung pike. Det blusser opp hete følelser mellom Sofie og huslæreren, følelser som de prøver å skjule.

Kold skildres som en sympatisk person, men lett påvirkelig. Samtidig er han noe av en romantisk helt, noe i retning av en ung Lord Byron? Han er, som Sofie, kritisk til samtidens konvensjoner, og de opplever at de har mye felles. Hun og Kold havner etter en stund i en situasjon der de røper sin kjærlighet for hverandre. Men da Kold ikke lenge etter får besøk av sin venn, den kyniske Muller, som utesker hans forhold til døtrene i amtmannsfamilien, våger han ikke å tilstå sin kjærlighet til Sofie, og sier til Muller at han kun leker med henne. Dette overhører Sofie uheldigvis, og hennes tillit til Kold er for alltid knust. Det hjelper ikke hva han gjør for å reparere skaden.

Under et familiebesøk hos prost Rein, frir prosten til Sofie. Drevet av sin dype skuffelse over det hun opplever som Kolds svik, og av familiens og samfunnets forventninger, aksepterer hun etter en tid ekteskap. Kold, som på det tidspunkt har forlatt amtmannsgården, får høre om Sofies forlovelse og forsøker å gripe inn og forklare seg på selve bryllupsdagen, men forgjeves. Skildringen av det siste møtet mellom Kold og Sofie er hjerteskjærende.

Ekteskapet mellom Sofie og prosten blir slett ikke ulykkelig. Hun finner seg til rette, blir budt meningsfylte oppgaver som krever noe av henne, og hun blir oppriktig glad i Reins datter Ada. Men noe er utvilsomt gått tapt.

Norges første tendensroman[rediger | rediger kilde]

Romanen har klar tendens mot tidens konvensjoner og oppdragelsesmetoder som gjør det umulig for unge mennesker å gifte seg med den de egentlig elsker. Amtmanninnen, fru Ramm, er legemliggjørselsen av de konvensjoner og fordommer som kveler kjærligheten hos de unge i fødselen. I Margrethes etterlatte notater står blant annet dette å lese;

«Hvad vi vil, er en større Tankens og Følelsens Frihed, Ophævelsen af de utallige latterlige Hensyn og Fordomme, der hemmer denne, sandere og mindre forskruede Dydsbegreber, en sundere Moral, der af sig selv vilde afvise alle Antastelser af en umoralsk offentlig Dom, for hvilken den bedste nu ikke er sikker, en større aandelig uafhængighed af Mændene, der vilde bringe en større Nærmelse tilveie og tillade os at være mere for dem, og det i en dybere Forstand enn nu.»

Alt tyder på at dette er oppfatninger Camilla Collett selv delte.

Se også[rediger | rediger kilde]

  • Kommandørens døtre, Jonas Lies tematiske oppfølgerroman fra 1886. Jf. også hans roman fra 1883, Familien på Gilje.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

litteraturstubbDenne litteraturrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.