Camilla Collett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Camilla Collett
Camilla Collett 1839.jpg
Camilla Wergeland malt av Johan Gørbitz 1939
Født 23. januar 1813
Kristiansand
Død 6. april 1895 (82 år)
Kristiania
Gravlagt Vår Frelsers gravlund
Ektefelle Peter Jonas Collett
Far Nicolai Wergeland
Mor Alette Dorothea Wergeland
Søsken Joseph Frantz Oscar Wergeland, Henrik Wergeland, Harald Titus Alexis Wergeland, Augusta Antoinette Wergeland Vedøe
Barn Robert Collett, Alf Collett
Nasjonalitet Norge

Jacobine Camilla Collett (født Wergeland 23. januar 1813 i Kristiansand, død 6. mars 1895 i Oslo [da Kristiania]), var en norsk skjønnlitterær forfatter, essayist og kvinnesaksforkjemper. Både som romanforfatter og kvinnesaksforkjemper var hun en pionér og foregangskvinne.

Hun er best kjent for sin ene roman, Amtmandens Døtre (1854–1855), som drøfter kjærlighetsekteskap kontra fornuftsekteskap, og viser hvilke begrensede muligheter kvinner har til å bli lykkelige i ekteskapet. Av romanens fire døtre velger tre fornuftige, kjærlighetsløse ekteskap, mens den siste velger romantisk kjærlighet uten å bli lykkeligere av det. Colletts artikler, reisebrev og essay ble utgitt i seks bøker fra 1868 til 1885 og utgjør hovedtyngden av forfatterskapet. Et hovedtema i hennes sakprosatekster er kvinnens begrensede stilling i historien, i litteraturen og i samfunnet. Collett skrev også endringsboken I de lange Nætter (1862) om sin egen familie. I ettertid er også hennes brev og dagbøker fra ungdomsårene utgitt.

I Colletts familie og krets finner man også flere andre fremtredende skikkelser i det norske samfunnet på 1800-tallet. Faren Nicolai Wergeland var prest og eidsvollsmann, og forfatteren Henrik Wergeland var hennes bror.

Liv

Camilla, malt av faren 1830–1831

Hun var det fjerde av fem barn av sognepresten og eidsvollsmannen Nicolai Wergeland og Alette Dorothea Wergeland, født Thaulow. Dikteren Henrik Wergeland var hennes fem år eldre bror. Augusta Wergeland Vedøe var hennes to år eldre søster, mens Harald Wergeland var hennes ett år eldre bror. Hennes to år yngre bror var generalmajor Oscar Wergeland.

Hun vokste opp på Eidsvoll, der faren begynte som sogneprest i 1817.[1] Hun fikk det meste av sin utdannelse ved å følge huslærernes undervisning av brødrene.[2] Videre gikk hun ett år på Jomfru Pharos pensjonatskole for piker i Christiania (dagens Oslo) (1826–1827) og deretter to år (1827–1829) ved brødremenighetens skole i Christiansfeld i den sørlige, tysktalende delen av Jylland. Utenlandsopphold var en del av hennes videre dannelse: faren Nicolai Wergeland tok henne med på reise til Frankrike, Tyskland og Nederland sommeren og høsten 1834. Hun oppholdt seg også i Hamburg 1836–1837. Ungdomstiden i 1830-årene vekslet hun mellom å bo hjemme på prestegården i Eidsvoll og å bo hos venner i hovedstaden.

Forholdet til Welhaven

Hun møtte Johan Sebastian Welhaven hos kjøpmann Herre 24. januar 1830, der Welhaven var huslærer for sønnen, Bernhard Herre.[3] Hans førsteinntrykk av henne har nedfelt seg i diktet «Soiree-billeder», utgitt 1845.[4] Del to åpner slik:

Der kom en Stands i Soireen,
da Præstens Datter traadte ind,
og Sladren som gik om Theen,
blev stum ved hennes lette Trin.
Den fine Alf paa 16 Aar
var fostret i de grønne Dale,
og i vor vinterlige Dvale
vi studsede ved hennes Vaar.

De to møttes med ujevne mellomrom i årene som fulgte når hun var på sine månedlange besøk i hovedstaden. Konflikten mellom Wergeland og Welhaven må ha gjort forholdet mellom dem krevende.[3] Camilla sto faren og broren nær, og var samtidig betatt av Welhaven. Han var utvilsomt også opptatt av henne. I 1837 bestemte hun seg for å avvikle forholdet. Da hadde Welhaven allerede fridd til Ida Kjerulf, en av Camillas venninner, som døde av tuberkulose ganske ung. Edvard Beyer oppsummerer tilhøvet mellom Camilla Collett og Welhaven slik: «For Welhaven ble forholdet til Camilla en 'episode'. For henne ble det skjebne.» [5]. Selv skrev hun i et brev til Welhaven mange år etterpå, i september 1859: «det føler jeg, var jeg bleven forenet med Dem, vilde jeg aldrig kommet til at skrive en Linie, det vilde da Alt ha gaaet i Dem.»[6]

Ekteskap og enkestand

Peter Jonas Collett.
Camilla Colletts fire sønner, 1860.

I mars 1839 forlovet hun seg med den jevngamle Peter Jonas Collett, som tilhørte Welhaven-kretsen. De hadde kjent hverandre lenge gjennom selskapslivet i Christiania, og han hadde vært betatt av henne lenge.[3] I 1841 giftet de seg. Han var jurist, skribent og litteraturkritiker, og ble i 1848 forfremmet fra lektor til professor i lovkyndighet ved Universitetet. I løpet av sju år fikk de fire sønner, Robert (1842), Alf (1844), Oscar (1845) og Emil (1848). To av barna ble senere kjent for sin egen virksomhet: historikeren Alf Collett og zoologen Robert Collett.

Peter Collett døde i 1851. Enkepensjonen var beskjeden, og Camilla måtte selge huset i Uranienborgveienbak slottet, og greide aldri å skape et nytt hjem. Robert og Oscar vokste opp hos hver sin av farens brødre, Robert hos Johan Christian Collett og Oscar hos Carl Collett, mens Alf og Emil vokste opp hos sin mor.[3] Hun bodde i København 1852–1853 mens hun skrev Amtmandens døtre; i København igjen 1863–1864; i Stockholm 1865–1866 for sønnen Emils utdannelse; i København fra 1870 og deretter i en vandring mellom ulike bosteder i København, Modum Bad og Kristiania. Sønnen Alf Collett skrev at «Saalænge hun endnu havde sønner at forsørge, var hun mere bundet til hjemmet, men fra aaret 1862 befandt hun sig jevnlig paa reiser i udlandet, med længere ophold i Kjøbenhavn, Berlin, Paris, Stockholm, München og Rom.»[3]

Både som ung, i 1830-årene, og som enke, etter 1862, oppholdt hun seg jevnlig i europeiske storbyer.[7]

I 1876 ble hun, etter en del diskusjon, bevilget en halv diktergasje av Stortinget.[2] Hun tok seg nær av forskjellen mellom de 1600 kr som ble bevilget til mannlige forfattere og komponister, og de 800 kr som ble bevilget til henne.[3]

Forfatterskap

En utgave av Amtmandens Døtre fra 1897; omslag ved Thorolf Holmboe.
I de lange Nætter; utgave fra 1906.
Camilla Collett fotografert av sønnen Robert ved 80-årsdagen i 1893

I ungdommen, i 1830-årene, skrev hun brev, dagbøker og erindringer. Disse er bevart og utgitt i fem bind i perioden 1926–1934; de viser stor grad av selvransakelse og refleksjon over liv og roller.[7] Dagboken fra forelskelsen i Welhaven utgjør en stor del av dette materialet; og i senere år la Collett tekstene til rette for at de kunne utgis etter hennes død.[8] Ved utgivelsen i 1926 ble det omtalt som «1800-tallets kjærlighetsroman».[9] Sammen med venninnen Emilie Diriks redigerte hun også et håndskrevet tidsskrift, Forloren skildpadde i seks hefter i november 1837; noe som kan tyde på at hun hadde ambisjoner om litterær virksomhet.[8][10]

Sammen med ektemannen skrev og publiserte hun noen tekster gjennom 1840-årene. Mest kjent er «Nogle Strikketøisbetragtninger» som sto i avisen Den Constitutionelle i 1842.[11] Her gis en kritisk skildring av hvordan de såkalte dannede klasser omgås hverandre i hverdag og selskapsliv; hun hevder at mennene svikter sin forpliktelse til gjensidig utveksling av kunnskap og dannelse mellom kvinner og menn.[7] Novellene «Kongsgaard» (1846) og «Et Gjensyn» (1850) ble trykt i samlinger som vennen Peter Christen Asbjørnsen utga.[8] Ekteparet Collett kjente Asbjørnsen, og diskuterte eventyrutgivelsene. Med eventyrpastisjen «En vandring og et eventyr» i Den Constitutionelle i 1844 tok de til orde for en mer forfinet gjengivelse av folkeeventyrene. Novellesamlingen Fortællinger (1861) inneholder 8 tekster som dels skriver seg fra 1840-årene.[12][8] Tekstene er inspirert av blant annet Maurits Hansen, gotiske romaner og Asbjørnsens eventyr overført til et finere borgerskapsmiljø.[13]

Nesten alt hun skrev ble utgitt anonymt, uten at hennes navn sto på bøkene eller ved artiklene. Dette gjaldt helt fram til tredje bind av Sidste Blade i 1873.[7][14] Det siste bindet er signert med hennes eget navn. I hennes tid var det forventet at kvinner skulle utgi bøker anonymt eller med bistand av en mann.

I de lange Nætter (1862) er en erindringsbok om livet i prestegården på Eidsvoll, med portretter av blant annet broren Henrik og foreldrene. Den omtales som «en sterkt poetisk fremstilling av noen få episoder fra Camilla Colletts liv.»[2] I fiksjonsform skildrer hun et kjærlighetsforhold som muligens kan være hennes og Jonas Colletts.[2] Hun skriver om broren Henrik også i noen andre tekster.[15]

Amtmandens Døtre

Sofies skjebne er hovedsak i romanen Amtmandens Døtre, som kom ut i to deler i 1854 og 1855.[16][17] I romanen drøfter hun ulikhetene mellom menn og kvinner: «Kvinner hadde ingen innflytelse på sitt eget liv. Ettersom de ble definert som følelsesvesener, burde samfunnet ta den kvinnelige kjærlighetsevnen på alvor, men det skjer ikke. Det beste i kvinnene går til grunne fordi samfunnet ikke respekterer denne evnen.»[1]

Romanen skildrer familien Ramm som tilhører det finere borgerskap. Den består av foreldrene, en sønn og fire døtre. De to eldste døtrene gifter seg av plikt og fornuft, uten kjærlighet eller respekt for sin ektemann. Det meste av handlingen følger de to yngste døtrene, Amalie og Sofie. Amalie er forelsket i en fattig prest, Brandt. En eldre, rik prest frir til henne, men Amalie velger kjærligheten – uten at det gjør henne lykkeligere når hverdagens påkjenninger kommer.[8] Hun er den eneste av amtmannens døtre som gifter seg etter sitt eget hjerte. Sofie er skremt av sine eldste søstres skjebner, og er redd for kjærligheten. Selv om hun er forelsket i huslæreren Georg Kold tør hun ikke å satse på ham. Hun gifter seg med Amalies frier, den gamle prosten Rein.

Som et svar på lesernes ønske om en lykkelig slutt på romanen, skrev Collett et forord til tredje utgave i 1879:[18] romanen måtte ende slik, for slik er virkeligheten. Et kvinneliv er styrt av tilfeldighetene. Kvinnen er ikke tillatt å være aktivt medvirkende i sitt liv.[19]

Romanen er tydelig i sin kritikk av fornuftsekteskapet, men har et nyansert syn på hva som er den perfekte ektemann; presten Brandt er for varm, huslæreren Cold er for kald og reservert. En rød tråd i romanen er «sammenligningen mellom ekteskapet og døden. Et bryllup er en begravelse.»[20]

Essays om litteratur og kvinnesak

Selv om Collett er mest kjent for romanen, ligger tyngden av forfatterskapet i essayene.[21] «Kvinneperspektivet gjennomsyrer det meste av det Collett skriver. Men hun utfordrer også sin samtid ved å skrive om ting som kvinner ikke har skrevet om før.[...] Den røde tråden i essayene er kvinners posisjon, eller snarer mangel på sådan. Samtidig skriver Collett om alt mulig, gjerne i samme essay. Hun skriver om tiggere, mishandling av dyr, om hvem som får lov til å innta gatene, og er særlig opptatt av den franske revolusjon og byplanlegging.» [21] Hennes bruk av forord i bøkene sine, både i 1879-utgaven av Amtmandens Døtre og i fem andre bøker, var utypisk for nordisk litteratur i hennes tid, men trolig inspirert av forbildet George Sand.[22] I forordene til essaysamlingene drøfter hun «det å skrive, det å være forfatter og særlig en kvinnelig forfatter.»[22]

I sine essay, artikler og reisebrev drøfter Collett kvinnens stilling i historien, i litteraturen og i samfunnet.[23] Avhandlingen «Kvinden i Litteraturen» fyller det meste av Fra de Stummes Leir (1877). I sin litteraturkritikk gjennomførte Camilla Collett en rent moralsk lesning. Hun sympatiserte med den kvinnelige hovedpersonen og anklaget de forfatterne som ikke leverte det hun betraktet som sanne skildringer.[2] Hun drøfter særlig «En nys udkommen europæisk Literaturhistorie», som må være Georg Brandes' Hovedstrømninger i det 19. aarhundredes literatur.[2] «Som essayist bedriver Collett en integrert litteraturkritikk og -historie, hele tiden med skarp brodd mot tidstypiske oppfatninger og stivnede forestillinger. At det er Georg Brandes hun utfordrer aller mest, viser med hvilken selvfølgelighet hun opptrådte på den litterære scenen. Med sin kritiske påståelighet og polemiske vilje holder hun Brandes’ Hovedstrømninger for publikum og peker på alle de vinterbleke punktene av sjåvinisme som har fatt være i fred under et dekke av mannlig vilje, kraft og melankoli. Søkelyset hun kaster på generaliseringene er blendende, og avstedkom flere vitnesbyrd om at Brandes selv syntes de var sviende.»[24]

I reisebrevet «Berlins gader», som ble publisert i Illustreret Nyhedsblad 1863, drøftet hun kvinners liv i lys av tanken om byen som offentlig scene. Det å ta en spasertur på boulevarden ble brukt som en metafor for å ta del i livet.[21][25]

Forfatteren Henrik Jæger skrev en artikkel om Collett i Nordisk Tidsskrift (1877) og beskrev forfatterskapet som «Tungsind, Grubleri, Selvfordybelse og atter Selvfordybelse.». Collett svarte med artikkelen «Et Gjenmæle»; hun tilbakeviste Jægers påstander og framstilte seg selv som en forfatter som tegner kvinnevirkeligheten slik den egentlig er, slik mennene ikke vil se den.[2]

Collett var en av Norges tidligste forkjempere for kvinners rettigheter. Hun kjempet ikke for politiske reformer, men for respekt og likeverd, og hun ble en viktig inspirasjonskilde for kvinnebevegelsen i Norge.[7] I 1874 var hun initiativtaker til Læseforeningen for Kvinder.[26] I essaysamlingen Mot strømmen (1879) skrev hun om temaer som prostitusjon, enkers kår og dyrenes sak. Hun skrev også om usunne damemoter, husmortilværelsen, ball og lettsindige forlovelser. Et gjennomgangstema i boka er at menn har et nedlatende syn på kvinner, og at kvinnene selv har for lav selvfølelse og for lite selvrespekt.[14]

Ettermæle

«I storm», Gustav Vigelands statue av Camilla Collett, reist i Slottsparken i 1911.
Ingemund Berulvsons statue av Collett reist av Kristiansand kvinneråd i Kristiansand 1964.

Mot slutten av sitt liv mottok Collett etterhvert bred anerkjennelse for sin innsats. En æresfest for henne i København i februar 1878 «rørte henne dybt»,[3] og ved 80-årsfeiringen i 1893 ble det holdt en fest for henne i Studentersamfundets lokaler i Christiania. Henrik Ibsen førte henne til bords, og professor Lorentz Dietrichson holdt festtalen. Dietrichson hadde også tatt initiativet til festen. Ved en 80-årsfest i Kvindelig leseforening sa Magdalene Thoresen at Collett var den andre egentlige forteller i norsk litteratur, etter Maurits Hansen.[27]

Hun ble det første æresmedlem i Norsk Kvinnesaksforening etter at NKF ble stiftet i 1884, og ble i 1893 æresmedlem i Foreningen til dyrenes beskyttelse i Christiania og Norsk Kvindeforening til Dyrenes Beskyttelse.[3]

I en nekrolog i det danske tidsskriftet Kvinden og samfundet het det at «Er Kvinders Sind og Kvinders Kaar her i Norden anderledes end for fyrretyve Aar siden, saa maa Camilla Collett nævnes forrest blandt dem, som har skabt det ny, først og fremst nævnes som den, der har lidt mest for det, ja, givet sit Liv hen til Sorg for sin Sags Skyld.»[28]

Gustav Vigelands statue av henne i Slottsparken i Oslo, «I storm», ble reist i 1911. Ambrosia Tønnesen nådde ikke opp i konkurransen om monumentet i 1911, men en miniatyr av hennes skulptur ble laget i marmor. Den sto tidligere i lokalene til Kvindelig leseforening, men står nå i Nasjonalbiblioteket.[29] Ingemund Berulvsons statue av henne på Strandpromenaden i Kristiansand ble avduket i 1964, i etterkant av 150-årsjubileet.[30] Ada Madssens statue ved Eidsvoll kirke ble avduket i 1977.[31]

Åse Marie Nesse har skrevet diktet «Camilla Collett» med utgangspunkt i Vigelands skulptur: «Du frys i dine Sjal, Camilla Collett.» Nesse framstiller hennes skapingsstunder som brennende, «kvitglødande» i en «tapper og tidleg kamp / mot dei heilage allmenne kvinneburet». Men kampen er åpenbart ikke over. Diktet slutter slik: «Du frys på din sokkel / ennå - / er ikkje istida slutt?»[32]

Collett var avbildet på portrettsiden av den norske 100-kroneseddelen fra 1977–1994, som den første kvinne på en norsk seddel.[33] Ved 150-årsjubileet i 1963 ble hun avbildet på to norske frimerker.[34] 200-årsjubileet for hennes fødsel falt sammen med 100-årsjubileet for kvinnelig stemmerett; Posten Norge ga ut et frimerke med Collett og et med den første kvinnelige stortingsrepresentanten: Anna Rogstad.[35]

Bibliografi

Referanser

  1. ^ a b Kristin Ørjasæter. Camilla Collett (1813–95) – kvinnesakspionér; wergeland2008.no
  2. ^ a b c d e f g Kristin Ørjasæter. Camilla Collett i Norsk biografisk leksikon
  3. ^ a b c d e f g h Alf Collett, 1911
  4. ^ Johan Sebastian Welhaven: Soiree-Billeder; Wikisource
  5. ^ Edvard Beyer, 1978: Norsk litteraturhistorie s. 169
  6. ^ Collett 1926, s. 316 i Optegnelser fra Ungdomsaarene.
  7. ^ a b c d e Camilla Collett i Store norske leksikon
  8. ^ a b c d e Hauge, Ingard (1974). «Camilla Collett». I Beyer, Edvard. Norges litteraturhistorie. Bind 2. Fra Wergeland til Vinje. Oslo: Cappelen. s. 365–383. ISBN 8202029937. 
  9. ^ Leiv Amundsens innledning i Optegnelser fra ungdomsårene
  10. ^ Forloren Skilpadde, fulltekst; bokselskap.no
  11. ^ Strikketøisbetragtninger, fulltekst; bokselskap.no
  12. ^ Collett, Camilla (1861). Fortællinger. Christiania: Steensballe. 
  13. ^ Liv Bliksrud (1996). «Forord». Camilla Collett. Fortellinger i utvalg. Oslo: Aschehoug. s. 7-16. ISBN 8203177387. 
  14. ^ a b Camilla Collett (født Wergeland) 1813-1895; stemmerett.no
  15. ^ Henrik Wergeland sett med søsterens, Camilla Colletts, øyne; wergeland2008.no
  16. ^ Aarnes, Sigurd Aa., red. (1977). Søkelys på Amtmandens Døtre. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200050068. 
  17. ^ Sofies historie; fortellingeromhenne.no
  18. ^ Camilla Collett (1977). «Forord til tredje utgave av Amtmandens døtre 1879». I Aarnes, Sigurd Aa. Søkelys på Amtmandens Døtre. Oslo: Universitetsforl. s. 79-82. ISBN 8200050068.  Også online hos bokselskap.no
  19. ^ Camilla - Norges første feminist; kjonnsforskning.no, 7.3.2003. Intervju med Kristin Ørjasæter
  20. ^ Gerd Brantenberg (1980). «Camilla Collett, norsk litteraturs ulykkelige storesøster». Forfatternes litteraturhistorie. Bind 1 : Fra Maurits C. Hansen til Arne Garborg. Oslo: Gyldendal. s. 61–68. ISBN 82-05-12384-5. 
  21. ^ a b c Eldre, skarpere og morsommere; kjonnsforskning.no, 8.3.2013. Intervju med Tone Selboe
  22. ^ a b Jorunn Hareide. «To pionerkvinner i dansk-norsk litteratur». I: Bokhistorie. Redigert av Tore Rem. Gyldendal, 2003. Side 102-120. ISBN 82-05-30116-6
  23. ^ «'Veike, blaserte og selvopptatte'»; Dagbladet, 17.6.2013. Intervju med Tone Selboe
  24. ^ Sigurd Tenningen. «En uomgjengelig essayist». Morgenbladet, 20.5.2013
  25. ^ Tone Selboe. «Camilla Collett og retten til å gå» Nordlit, Nr. 13 (2003): Festskrift til Nils Magne Knutsen
  26. ^ Norgeshistorie.no, Gro Hagemann, «Kvinneemansipasjon». Lest 10. mar. 2017.
  27. ^ «Magdalene Thoresens Tale ved Camilla Collett-Festen i Kvindelig Læseforening»; Hvad vi vil, nr 9, 1893
  28. ^ «Camilla Collett. 23. Januar 1813 - 7. Marts 1895.» Kvinden og samfundet, nr 3, 1895
  29. ^ Balansekunstnaren; kjonnsforskning.no, 1.12.2009. Intervju med Jorunn Veiteberg om Ambrosia Tønnesen
  30. ^ Skulptur i Kristiansand; agderkultur.no
  31. ^ Eidsvolls mange ansikter; Romerikes blad, 30.7.2005
  32. ^ Åse Marie Nesse. «Camilla Collett» i samlingen Til ord skal du bli, 1973
  33. ^ 100 kr Camilla Collett; samlerhuset.no
  34. ^ HK 530-531; trondhjemssamlerbors.no
  35. ^ 9. september 2013 - Camilla Collett 200 år - Stemmerett for kvinner 100 år; posten.no

Litteratur om henne

  • Baugstø, Line: Camilla Collett, født Wergeland. Cappelen Damm, 2013. ISBN 978-82-7634-979-5. Biografi for ungdom
  • Benterud, Aagot: Camilla Collett : en skjebne og et livsverk, Oslo: Dreyer, 1947
  • Bergsøe, Clara: Camilla Collett : et Livsbillede, København: Gyldendal, 1902
  • Collett, Alf (1911). Camilla Colletts livs historie: belyst ved hendes breve og dagbøker. Kristiania: Gyldendal. 
  • Gran, Gerhard: «Camilla Collett», i Norsk aandsliv i hundrede aar III. Kristiania: Aschehoug, 1913.
  • Hareide, Jorunn: «To pionerkvinner i dansk-norsk litteratur». I boka: Bokhistorie. Tore Rem (red.). Gyldendal, 2003. Om Camilla Collett og Magdalene Thoresen
  • Hareide, Jorunn. «Etterord.» I de lange nætter. Gyldendal, 1994
  • Haugen, Trond (red.): Å bli en stemme : nye studier i Camilla Colletts forfatterskap. Nasjonalbiblioteket; Novus forlag, 2014. ISBN 978-82-7099-777-0
  • Heber, Lilly: Camilla Collett, Kristiania: Gyldendal, 1913
  • Midttun, Birgitte Huitfeldt: «Etterord». Amtmandens døttre, 2006
  • Nielsen, Ragna: Camilla Collett, Stockholm, 1913
  • Siri Senje Biografien om Camilla Collett : stemmen fra de stummes leir 2013 ISBN 978-82-05-45205-3. . Biografi for ungdom
  • Steen, Ellisiv: Diktning og virkelighet : en studie i Camilla Colletts forfatterskap, 1947
  • Steen, Ellisiv: Den lange strid : Camilla Collett og hennes senere forfatterskap, 1954
  • Steen, Ellisiv: Camilla Collett, et minneskrift til 150-års jubileet for hennes fødsel 23. januar 1963, 1963
  • Steen, Ellisiv (red): Camilla Collett om seg selv, 1985
  • Steen, Ellisiv: «Etterord». Amtmandens døttre, 1969
  • Selboe, Tone. Camilla Collett : engasjerte essays. Aschehoug, 2013. ISBN 978-82-03-35375-8
  • Steinfeld, Torill: Camilla Collett : ungdom og ekteskap. Gyldendal, 2012. ISBN 978-82-05-43007-5 Første utgave Den unge Camilla Collett. Et kvinnehjertes historie. 1996
  • Steinfeld, Torill: «Etterord». Amtmandens døttre, 1992
  • Ørjasæter, Kristin: «Kjærlighet og kvinnesyn i Camilla Colletts forfatterskap». I: P2-akademiet, W, 2002
  • Ørjasæter, Kristin: Camilla. Norges første feminist. Cappelen, 2003 ISBN 82-02-22516-7
  • Ørjasæter, Kristin: «Innledning». Amtmandens døttre, 2013
  • Littforsk 107 bøker, artikler og avhandlinger om Collett.

Eksterne lenker

Wikisource-logo.svg Wikikilden: Camilla Collett – originaltekster av og om forfatteren
Wikiquote Wikiquote: Camilla Collett – sitater

(en) Kategori:Camilla Collett – bilder, video eller lyd på Wikimedia CommonsRedigere på wikidata