Estisk litteratur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Estisk grammatikkbok fra 1637 ved Heinrich Stahl

Estisk litteratur består av folkediktning og kunstdiktning i Estland. Mens folkediktningen har lange røtter, er det meste av kunstdiktningen fra 1800-tallet og senere. Estiske litteratur er først i den senere tid oversatt til norsk. Særlig Turid Farbregd har gjort en stor innsats for å formidle denne litteraturen i norsk språkdrakt. Det er bare om lag en million estisktalende, så språket er et lite språk.

Bibeloversettelse[rediger | rediger kilde]

I mange land har en bibeloversettelse etter reformasjonen vært den første skriftlig trykte og utgitte publikasjon på landets språk. Allerede på 1520-tallet ble flere av Martin Luthers skrifter utgitt på estisk. Men store deler av disse ble beslaglagt og brent opp da de ble ansett som kjetterske. Det var først på 1600-tallet, da Sverige dominerte de baltiske områdene ved Østersjøen at arbeidet med å oversette Bibelen til estisk skjøt fart. Men det dro ut i tid, og første opplag kom ikke før i 1739.

Estisk folkediktning[rediger | rediger kilde]

I motsetningen til skriftlig litteratur som er av nyere dato strekker estisk folkediktning seg langt tilbake i tid, og i alle fall fra det uavhengige tiden fra før de nordiske korstogene1100-tallet. Første gang estisk sang nevnes er datert tilbake til Saxo Grammaticus' Gesta Danorum (ca. 1179). Her fortelles det om at estiske krigere som sang om natten mens de ventet på å slåss neste dag.[1]

De første fragmentariske nedtegnelsene av estisk folkeminne og poesi er datert fra 1200-tallet og finnes i Krønikene om Henrik av Latvia hvor estisk offerskikker, guder og ånder ble beskrevet. På slutten av 1700-tallet utga Johann Gottfried von Herder eksempler av estiske folkesanger i sin antologi Volkslieder (1807). Jakob Hurt (1839-1907) var den første som systematisk samlet inn i estisk folkeminne i løpet av andre halvdel av 1800-tallet og planla å utgi en bokserie på tallrike bind med estisk folkeminne og diktning kalt Monumenta Estoniae Antiquae. Hurt var den som sto bak det faste uttrykket som den dag i dag har formet nasjonens mentalitet: om vi ikke er store i antall, må vi være store i ånden.[2]

På 1700-1800-tallet oppstod en nyere folkediktning. Da skjedde det også en nasjonal oppvåkning i landet. Den førte til et innsamlingsarbeid som fortsatt pågår. På grunnlag av folkelige dikt og prosafortellinger skapte legen Friedrich Reinhold Kreutzwald (1803–1882) Kalevipoeg. Dette verket har fått status som nasjonalepos. Det innledet nasjonalromantikken i Estland.

Estisk kunstdiktning før 1917[rediger | rediger kilde]

Tysk litteratur påvirket estisk kunstdiktning i lang tid. Blant de tidligste estiske dikterne finner vi lyrikeren Kristian Jaak Peterson (1801–22). Han døde svært ung og etterlot seg ikke mye, men hans patriotiske og filosofiske dikt benytter seg av folkediktningens motiver og formgrep. Andre forfattere med nasjonalromantisk tone er Johann Voldemar Jannsen (1819–90) og Carl Robert Jakobson (1841–82). De forente journalistisk og skjønnlitterær virksomhet. Anna Haava (1864–1957) var sin tids mest avholdte lyriker.

Mot slutten av 1800-tallet preget Eduard Vilde estisk litteratur. Han skrev realistisk og med utgangspunkt i samfunnsforholdene på 1800-tallet og var en dyktig forteller. Men fra 1880 var det ikke lov å bruke estisk språk i administrasjon og undervisning i landet.

Under revolusjonen i 1905 ble estisk igjen et lovlig språk, og det ble dannet en forfattergruppe som kalte seg Noor-Eesti (Det unge Estland). Den besto blant andre av lyrikeren Gustav Suits og Friedebert Tuglas, som skrev noveller og utviklet en moderne estisk prosastil. Andre medlemmer var Villem Grünthal–Ridala, Konrad Mägi, Gustav Suits og Johannes Aavik. Da Vanemuine-teaterets nye bygning ble åpnet i Tartu i 1906, ble det til inspirasjon for dramatikeren August Kitzberg (1856–1927), som innførte det psykologiske drama i Estland; mest kjent er Varulven (1912). Oskar Luts (1897–1953) er kjent for sine fargerike skoleskildringer i Vår (1912–13).

Selvstendighetstiden 1917-1940[rediger | rediger kilde]

I denne perioden fikk estisk litteratur en sterk vekst. Noen av forfatterne som virket i denne perioden er Anton Hansen Tammsaare, Karl August Hindrey (1875–1947) og lyrikeren Marie Under (1883–1980). En annen lyriker var Ants Oras, som redigerte antologien Arbujad (Sannsigerne) fra 1938. Tammsaare skrev romanen Sannhet og rett i fem bind fra 1926 til 1933, den vurderes som et høydepunkt i estisk prosakunst.

Under sovjetisk okkupasjon[rediger | rediger kilde]

I 1940 ble Estland okkupert av Sovjetunionen og fra 1941 til 1944 av Tyskland. I denne tiden flyktet mange forfattere. Noen kom til Sverige. Lyrikeren Bernard Kangro var sjef for et estisk forlag i Lund med mange utgivelser. Det var også et estisk forlag i Toronto i Canada. Først mot slutten av 1950-årene kom det til en fornyelse av litteraturen inne i landet. Den var det Ain Kaalep (1926–), Ellen Niit (1928–) og Jaan Kross (1920–2007) som sto for.

1960-tallet fikk Uku Masing (1909–1985) en sentral rolle. Deler av Arthur Alliksaars litterære produksjon kom ut posthumt. Betti Alver var en annen betydelig poet. Andre kvinner som skrev lyrikk var Lilli Promet (1922–2007) og Aimée Beekman (1933–). Viivi Luik (1946–) sin roman Den sjuande fredsvåren vakte sensasjon i 1985 (oversatt til norsk i 1988) med omtale av emner fra Estlands historie under Stalin.

Et selvstendig Estland[rediger | rediger kilde]

Etter 50 år som sovjetrepublikk ble Estland selvstendig i 1991. I årene etter løsrivelsen fra Sovjetunionen har flere forfattere blitt oversatt til norsk. Det gjelder blant andre Andrus Kivirähk (1970–), Emil Tode (1962–), Mati Unt (1944–), Jaan Kaplinski (1941–) og Sofi Oksanen (1977–).

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Agder leser baltisk – Et møte med den baltiske litteraturen 2009. Foreningen Norden Agder distrikt (hovedkilde for artikkelen)
  • Turid Farbregd: Estland – litteratur i snl.no
  • Turid Farbregd. «Forstadsliv.» I: Vinduet nr. 4, 1983.
  • Turid Farbregd. «Sanning = galskap?» I: Vinduet nr. 4, 1983
  • Jørgen Norheim. «Leirsjefen blir avløyst av bankdirektøren.» S. 87–91. I: Syn og segn nr. 1, 1991.