Sigbjørn Obstfelder

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Sigbjørn Obstfelder
Obstfelder.jpg
Født21. november 1866[1]
Stavanger
Død29. juli 1900[1] (33 år)
København
Beskjeftigelse Lyriker, skribent
Nasjonalitet Norge
Wikisource Forfatterens side på Wikikilden
Signatur
Sigbjørn Obstfelders signatur

Sigbjørn Obstfelder (født 21. november 1866 i Stavanger, død 29. juli 1900 i København) var en norsk forfatter. Han regnes som en av Norges første modernistiske diktere.

Oppvekst[rediger | rediger kilde]

Sigbjørn Obstfelder ble født i det som i dag er Kongsgata 22[2] i Stavanger. Her ligger i dag Sigbjørn Obstfelders plass til minne om barndomshjemmet. Obstfelderhuset ble revet i 1966. Foreldrene var bakermester Herman Friedrich Obstfelder og Serine Egelandsdal. Obstfelders mors fødte 16 barn, men bare syv av disse vokste opp. Sigbjørn var nummer fire i søskenflokken, og vokste opp med to brødre og fire søstre.

I 1879 flyttet bakermesteren til Jørpeland for å drive landhandel i Jørpelandsvågen. Den 13 år gamle Obstfelder ble værende i Stavanger for å gå på Kongsgård skole, og bodde på hybel med sin eldste søster Bertha, som var lærerinne. Det året fikk hans eldre bror, Johan Gottfried, nervøst sammenbrudd og ble betraktet som uhelbredelig sinnssyk, 21 år gammel. Senere fikk han plass på Rosenbergs asyl i Bergen. Senere skulle også de to yngste søstrene, Signe og Anna, bli psykiatriske pasienter. Da Obstfelder ble konfirmert våren 1882, bodde han og Bertha i Waisenhusgaten 45. På Jørpeland døde deres mor, Serine Obstfelder, «som Følge af Abort» da hun var gravid med sitt 17. barn, bare 44 år gammel. Et par år senere flyttet faren med de andre barna tilbake til Stavanger og leide bosted og bakeri i Nygaten 28.[3] Obstfelder var elev ved Stavanger katedralskole, hvor han var med på å stifte Gymnasiesamfundet Idun i 1883. I 1886 ble Iduns Julekomedie etablert, og er i dag skoleteater for Stavanger katedralskole. Obstfelder var med som skuespiller i en av julekomediens første forestillinger julen 1886.[4] I 1887 skrev han dikt under navnet «Sigbjørn Bukseslider».

Voksne år[rediger | rediger kilde]

Sola var han våren 1886 huslærer hos familien Bennetter, som hadde ombygd Sola gamle kirkeruin til bolig og atelier. Her underviste Obstfelder husets sønner, og hadde ellers forefallende oppgaver. I helgene spaserte han fra Sola og Ullandhaug til Stavanger, der faren og søsken nå bodde i Pedersgaten 25.[5] Han bodde også på Studenterhjemmet i Oslo fra 1884 til 1888.

Obstfelder utdannet seg til ingeniør før han flyttet til USA, hvor bodde i Milwaukee og Chicago mellom 1890 og 1891. Broren hans, Herman, var også reist til USA. Obstfelder var glad i å reise fra sted til sted og var en grublende, fjern og rastløs sjel. Vel hjemme fikk han et nervesammenbrudd, kledde seg naken og skrek for en borgerlig familie, der han var interessert i datteren. Dette førte til innleggelse på Gaustad sykehus. Etter dette oppholdet virket han lammet i sosiale sammenhenger. Under en fin middag i Stavanger, avholdt mer eller mindre til hans ære etter debuten i 1893, satt han helt taus. Han nærmest snek seg fra bordet, hvoretter gjestene hørte ham spille fiolin et annet sted i huset. Alexander Kielland gikk inn til ham, like imponert over spilleferdigheten hans som resten av selskapet, og de to ble sittende og snakke hele kvelden. Etterpå sa Kielland: «Det var en merkelig mann.»[6] Jens Thiis tok ham med på tur til Paris, Brüssel og Brügge, og i 1893 utkom samlingen Digte,[7] antatt av bokhandler John Grieg i Bergen.

I september samme år kom Obstfelder første gang til København og flyttet inn i et kvistværelse i Abel Cathrinesgade på Vesterbro. Obstfelder trivdes med liv og røre, og fant seg fort til rette. Han gikk mye i Tivoli og hjem til en tante av seg i Svanemosegårdvej 8. Hun var husholderske for to eldre norske damer, og her spiste han ofte middag og underholdt damene med å spille fiolin. Han leste iblant diktene sine høyt for dem, men de ble mer forbauset enn henrykt. Som sin beste venn i København regnet han billedhuggeren Anders Bundgaard, som han kjente fra oppholdet i Paris.[8]

Han var også venn med Thomas Krag, men hans rake motsetning - liten og innadvendt. Viggo Stuckenberg[9] skrev: «Jeg har aldri møtt en så stillferdig nordmann.» Liksom Hamsun oppholdt Obstfelder seg i København da hans første bok kom ut. Selveste nyttårsaften hadde Politiken en positiv omtale av Obstfelders dikt, skrevet av Helge Rode. Obstfelder var likevel nedtrykt, siden skrivingen var gått i stå for ham. Han spilte fiolin og gikk på kafé Bernina på Strøget, der han ble oppmuntret av Gunnar Heiberg, Gabriel Finne og ekteparet Krohg. Men nå var han tom for penger også, og flyttet inn hos damene i Svanemosegårdvej 8 før han til sist forlot København.[10]

Gyldendals hus i Klareboderne, København.

17. august 1895 portretterte Christian Krohg ham i Verdens Gang. Obstfelder satte liten pris på resultatet, og gjennom fem år skrev han på et tilsvar, formet som en kriminalnovelle som foreligger i tre versjoner. Her fantaserer Obstfelder om en mørk natt å gå hjem til Kroghs bolig i Skovveien med en ladd revolver for å skyte ham. Verdens Gangs redaktør, Ola Thommessen, ville ikke sette det på trykk «av hensyn til min gode venn Krogh»,[11] og Obstfelder døde uten å få det offentliggjort.[12]

Høsten 1896 var Obstfelder tilbake i København. John Grieg i Bergen hadde anbefalt ham å snakke med Peter Nansen i Klareboderne om å skifte forlag, og kortromanen Korset ble til hans forbauselse antatt av Gyldendal. Nok en gang ble København bekreftet som norsk litteraturs hovedstad. Obstfelder bodde først i Nyhavn 17, og støtte en dag på Georg Brandes som bodde i nabolaget. De vekslet bare noen ord, men Brandes hadde bidratt til å få Korset antatt, og han skrev rosende om boken da den ble utgitt samme høst.[13]

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

5. juni 1898 giftet den 32-årige Obstfelder seg med den ti år yngre Ingeborg Weeke. Kort etter dro de til Paris, og i løpet av de to årene de var gift, var de nærmest konstant på farten. Obstfelder var trykket av sin kones ustadighet, og Johan Bojer, som de besøkte på Rivieraen, skrev: «Den unge fruen en dansk og sjeldent vakker, med mørkt hår og store, dunkle øyne. Hun er sluppet ut av et strengt hjem og tumler seg nå som frigjort kvinne. Hun vil bare tale om erotikk, at hun alltid har drømt om favntak og flammende elskovstimer - og han, han ser bort og bøyer hodet...» På besøk i Norge sommeren 1899 var hun derimot mer stille og diskret. Til Stavanger gikk paret til fots, over fjellet. Obstfelder var vant til å gå lange avstander, men turen fra Setesdal til Ryfylke var drøy for den mindre fjellvante Ingeborg; og ingen av dem var skikkelig kledd da det satte inn med dårlig vær. Forkomne og våte ble de funnet av sauesankere og tatt med til Nilsebu innenfor Lysebotn. Ingeborg brøt ut i franske arier av lettelse over å være reddet, mens Obstfelder virket apatisk.[14] I Stavanger var de invitert hjem til borgmester Alexander Kielland. Men i Berlin var de blakke, og Obstfelder som strevet med å skrive ferdig En Præsts Dagbog, etterlot like godt sin kone i Berlin, mens han selv søkte arbeidsro utenfor Randers.[15]

Siste tid[rediger | rediger kilde]

Våren 1900 ble paret gjenforent i København og flyttet til Østerbro. Obstfelder klaget over sår hals, og hostet seg gjennom nettene. Ingeborg var langt på vei med barn. I mai flyttet de til en nedlagt gård utenfor Randers, der de ventet besøk av hans bror Herman på vei hjem fra USA. Men Herman kom ikke, og i juli flyttet de tilbake til Østerbro. Obstfelder var nå alvorlig syk. Han ble innlagt på Kommunehospitalet der han døde av tuberkulose, og ble gravlagt på Frederiksberg Ældre Kirkegård[16] i København 1. august 1900, samme dag som hans eneste barn, Lili, ble født. Tre måneder senere utkom En Præsts Dagbog.[17]

Helge Rode var blant de som besøkte Obstfelder under sykehusoppholdet frem til hans død. Etterpå skrev Rode en rekke vers om ham, deriblant:

Ingen stod der ved hans Leje.
Døden kom i Natten silde.
Ensom Mand paa stejle Veje
var den Død vel, som du vilde.[18]

Diktning[rediger | rediger kilde]

Sigbjørn Obstfelder tegnet av Oda Krohg.
Faksimile fra Carl Nærup: Illustreret norsk litteraturhistorie: sidste tidsrum: 1890–1904, s. 178. Kristiania: Det norske aktieforlag, 1905

Obstfelder debuterte som dikter i 1889 med verket Heimskringlam, en satirisk skildring av Studenterhjemmets historie, nedtegnet i sagastil med kommentarer.

Sigbjørn Obstfelder

Da han kom hjem til Norge etter sitt opphold i USA, gav han ut samlingen Digte i 1893. Den vakte oppsikt og gav ham siden plassen som en av de fremste nyromantiske dikterne i Norge. En del av diktene i samlingen, blant annet «Jeg ser», er preget av ensomhet, undring, angst og fremmedfølelse, mens andre dikt er preget av mystikk og erotisk/religiøs lengsel. Mange av diktene er melodiøse, pga Obstfelders lidenskapelige forhold til musikk.

Med Digte førte Obstfelder norsk lyrikk inn på nye veier – ikke minst formelt. Verselinjene er ikke ordnet i jevne strofer med rett venstremarg. Noen strofer er lange, andre kan være på ei linje. Verselinjene har svært varierende lengde; ett eller to ord på linja kan forekomme. Han bruker innrykk av ulik bredde, og en svært variert tegnsetting. Enderim er lite brukt, i stedet skaper han en stor klangverden av allitterasjoner, assonanser og onomatopoetikon. Rytmen kan iblant være fast i deler av et dikt, men ellers er rytmen fritt vekslende etter tema og innhold.

Selv om mange dikt kan være preget av ensomhet og liten tro på menneskelig fellesskap i det moderne, rastløse samfunnet, er Obstfelder ingen tilbakeskuende fortidsdyrker. Gjennom sin utdannelse var han fortrolig med ny teknikk, og han var ingen fiende av materielle fremskritt.

Obstfelder publiserte flere enkeltdikt i tidsskrifter og aviser, men det ble ikke noen stor samlet produksjon. Derimot inspirerte han flere forfattere med sine symbolistiske billedvalg og sin melodiøse stil.

Obstfelder skrev også innen andre sjangrer. Kjærlighetfortellinger i To novelletter fra 1895, romanen Korset fra 1896, skuespillene De røde draaber fra 1897, Esther fra 1899 og Om vaaren posthumt fra 1902, samt en rekke prosadikt.

Han skrev dessuten et dypt personlig verk, En prests dagbog, som ble utgitt kort etter hans død. Den uferdige boka regnes som hans hovedverk ved siden av Digte. Den preges av dyptgripende sannhetssøken og erkjennelsestrang.

Minnesmerke[rediger | rediger kilde]

I Stavanger er det satt opp en støtte til minne om Sigbjørn Obstfelder, laget av Gustav Vigeland og avduket i desember 1917.[19] Videre har en plass i sentrum som inkluderer tomta til det nedrevne Obstfelderhuset, fått navnet Obstfelders plass.

Vigelands støtte av marmor er satt opp på Frederiksberg kirkegård, mens hermetikkfabrikant Omund Braadland i Stavanger betalte for at få en kopi av granitt satt opp i Stavanger. Han ville dog ikke ha den satt opp på noen kirkegård, men derimot på plenen foran Stavanger domkirke. Obstfelders ungdomsvenn, direktør Jens Thiis ved Stavanger kunstmuseum, lovet å holde tale når støtten ble reist. I starten av desember 1917 hadde avisene mistet tålmodigheten og spurte hvorfor ingenting skjedde. Forsinkelsen skyldtes Rasmus Sand, medlem av Stavanger formannskap, kirkens tilsynsutvalg, og ellers både avholdsmann og en markant religiøs personlighet uten å være noen pietist. Han var likevel klar på at han ikke ville ha Sigbjørn Obstfelder stående rett foran domkirken. Han demonstrerte hvorfor ved å lese høyt utvalgte vers fra Obstfelders Brennevin, skål og skjøgen i parken. Men Sands synspunkter druknet i latter - aldri hadde så mange ledd så hjertelig av Obstfelders vers som formannskapets medlemmer. Formannskapets flertall sluttet seg nå til Braadlands ønske om å sette støtten opp foran domkirkens kor, nær nabolaget fra Obstfelders barndom. Rasmus Sand ga likevel ikke opp. Han skrev en interpellasjon til bystyret; men da ordføreren var vekkreist, ble behandlingen utsatt til et senere bystyremøte, mot slutten av desember 1917. I mellomtiden fikk øvrigheten travelt. At ordføreren skulle ha lovet Sand å la saken stå i bero inntil neste bystyremøte, valgte varaordfører Ole Jacobsen å ignorere, og fikk støtten reist i en fart. Fredag 7. desember 1917 kl. 13:00 ønsket Jacobsen velkommen til avduking av Gustav Vigelands statue. Skolene hadde tatt fri, og publikum var møtt fulltallig frem da Jens Thiis holdt talen sin.[20]

Verk[rediger | rediger kilde]

  • Heimskringlam, 1889
  • Digte, 1893
  • To novelletter, 1895
  • Korset (roman), 1896
  • De røde dråber (skuespill), 1897
  • En præsts dagbog (roman), posth. 1900
  • Efterladte arbeider, 1903
  • Samlede skrifter I-III, 1950 inneholder mye tidl. utrykt materiale

Dikt[rediger | rediger kilde]

Navnløs

Mørkets taage sænker sig over trær, over plæner,
bladene har ingen farver, græsset har intet grønt.
Lygternes blus er mørkets gule pupiller —
gule pupiller, som vider sig ud saa sælsomt.
Ingen er der, som ler eller sukker i parkens gange.
Jeg hoster. Min hosten lyder som spøgelseharken.
Jeg gaar. Mine skridt er som spøgelseskridt.

Men i parkens mørkeste gang, hvor lygter ei brænder,
sidder skjult mellem trær paa en ensom bænk en skjøge.
Der er slør for de blege kinder, sort slør —
bag det sorte slør er der øine, som sælsomt glimter.

Og jeg gribes af en vemodig, natlig glæde,
ved at møde i mørket, i den døde nat, et menneske.
Jeg sætter mig ned stille, drar sløret tilside taust,
nærmer mine øine til hendes, min sjæl til hendes.

Lydløst daler nogle blade.
Varsomt lægger jeg øret til hendes hjerte . . .
Og brister i graat, graater i hendes kolde hansker,
graater og graater, og ved ikke, hvorfor jeg graater.

Hun støder mig ikke bort.
Hun tørrer mine øine nænsomt.
Og jeg griber hendes hænder i angstfuldt tungsind
og ber hende gjemme mig, gjemme mig, gjemme mig.

Mørkets taage sænker sig over trær, over sjæle.
Løvet har ingen farver, græsset intet grønt.
Men i taagen daler lydløst sorte blade,
og i mørket sidder skjult på en ensom bænk en navnløs,
og gjemmer ved det hede bryst en sygs ansigt,
og gjemmer i de myge hænder en ræds øine,
og ingen uden Gud hører hans saare hulken,
og ingen uden Gud hører hendes trøstende hvisken.

Jeg ser

Jeg ser paa den hvide himmel,
jeg ser paa de graablaa skyer,
jeg ser paa den blodige sol.

Dette er altsaa verden.
Dette er altsaa klodernes hjem.

En regndraabe!

Jeg ser paa de høie huse,
jeg ser paa de tusende vinduer,
jeg ser paa det fjerne kirketaarn.

Dette er altsaa jorden.
Dette er altsaa menneskenes hjem.

De graablaa skyer samler sig. Solen blev borte.

Jeg ser paa de velklædte herrer,
jeg ser paa de smilende damer,
jeg ser paa de ludende heste.

Hvor de graablaa skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser...
Jeg er vist kommet paa en feil klode!
Her er saa underligt...

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Sigbjorn Obstfelder, biography/Sigbjorn-Obstfelder
  2. ^ Martin Nag: Sigbjørn Obstfelder - Øyeblikksbilder fra Hjelmeland, Strand og Stavanger
  3. ^ https://www.xn--slvberget-l8a.no/Obstfelder-150-aar/Obstfelders-liv/Obstfelder-og-Stavanger/Sigbjoern-Obstfelder-og-Stavanger
  4. ^ http://www.stavanger-katedralskole.vgs.no/Aktuelt/Nyhetsarkiv/2015/Juli-August/Iduns-Julekomedie-hedrer-Obstfelder
  5. ^ https://www.xn--slvberget-l8a.no/Obstfelder-150-aar/Obstfelders-liv/Obstfelder-og-Stavanger/Sigbjoern-Obstfelder-og-Stavanger
  6. ^ [1] Hadle Oftedal Andersen: "En mærkelig mand", Klassekampen 23. desember 2017
  7. ^ Rolf Nyboe Nettum, Per Amdam og Bjarte Birkeland (1995). Litteraturhistorie. Tja. s. 114. 
  8. ^ Øystein Rottem: Vårt København (s. 156-59), forlaget Press, 2000, ISBN 82-7547-069-2
  9. ^ http://adl.dk/solr_documents/stuckenberg-p
  10. ^ Øystein Rottem: Vårt København (s. 164-65)
  11. ^ https://www.dagbladet.no/kultur/den-forste-gonzojournalist/65138608
  12. ^ Arvid Bryne: Christian Krohg. Journalisten, forlaget Oktober, Oslo 2009, ISBN 978-82-74774452
  13. ^ Øystein Rottem: Vårt København (s. 165-66)
  14. ^ https://www.sølvberget.no/Obstfelder-150-aar/Paa-hver-sin-klode-730-meter-over-havet
  15. ^ Øystein Rottem: Vårt København (s. 170)
  16. ^ https://www.gravsted.dk/person.php?navn=sigbjoernobstfelder
  17. ^ Øystein Rottem: Vårt København (s. 171)
  18. ^ https://kalliope.org/en/text/rodeh2018091527
  19. ^ Stavanger Morgenavis, 30. juni 1966.
  20. ^ http://www.bokstaver.no/litteraert-spaltet/historisk-sus/1052-obstfelder-fikk-aldri-jordisk-hvile.htm

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Greiff, Trygve: Sigbjørn Obstfelder Alb. Calmeyers forlag; 1945.
  • Brodwall, O. K.: Sigbjørn Obstfelder. Edda, 1948.
  • Bjørnsen, Johan Faltin: S.O., mennesket, poeten og grubleren, 1959.
  • Hannevik, Arne: Obstfelder og mystikken, 1960.
  • Alfred Hauge: Johannes Arneson om Sigbjørn Obstfelder, Stavanger Aftenblad, 19. november 1966.
  • Martin Nag: Sigbjørn Obstfelder: Uro og skaperkraft. En biografi. Solum forlag 1996
  • Rettestøl, Nils: Store tanker, urolige sinn. 21 psykiatriske portretter. N. W. Damm & Søn 2006.
  • Tore Renberg: Introduksjon til Sigbjørn Obstfelder: Samlede skrifter (femte utgave) Gyldendal, 2000.
  • Risa, Einar O: L.C. Nielsens papirer (roman, Tiden, 2000).
  • Birger Juell-Tønnessen: Mennesket Sigbjørn Obstfelder, Edda.
  • Theodor Dahl: Sigbjørn Bukseslider – skald fra St. Hansvolden i Stavanger.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikikilden: Sigbjørn Obstfelder – originaltekster av og om forfatteren