Voluspå

Volven i Vǫluspá, fremstilt av den svenske maleren Carl Larsson (1853–1919).

Voluspå (norrønt: Vǫluspá = «volvens spådom»), er et dikt i 66 vers om universets historie og framtid.

Diktets navn er laget av Snorre Sturlason. Verken Codex Regius eller Hauksbók har noe navn på diktet. Voluspå er det første av de 29 diktene som innleder Codex regius av Den eldre Edda fra sent 1200-tall. I Hauksbók er det først tilføyd etter Hauk Erlendssons død i 1334. I tillegg gjengir Snorre de aller fleste versene i Den yngre Edda.

Oppbygging

Voluspå er diktet i versemålet fornyrdislag, ispedd stev gjennom bruken av faste refreng. Diktet har to tydelige refrenger:

• «Vituð ér enn – eða hvat?» («Vet dere enn – eller hva?»), som gjentas flere steder (vers 27, 28, 33, 35, 39, 41, 48, 54 og 58). Dette fungerer som en retorisk utfordring fra volven, markerer overganger i fortellingen og viser til muntlig formeltradisjon.
• Garm‑refrenget, gjentatt i vers 44, 49, 54 og 58: «Geyr nú Garmr mjök fyr Gnipahelli, festr mun slitna, en freki renna…» Dette fungerer som en apokalyptisk markør for ragnarok‑fasene og regnes ofte som et eldre formelvers.

Bruken av fornyrðislag knytter diktet til den eldste norrøne, muntlige fortellertradisjonen. Versemålet består av korte, allitererende verslinjer ordnet i par, med relativt fri syntaks og hyppig bruk av formeluttrykk. Dette gir teksten en rytmisk og arkaiserende stil som understøtter diktets funksjon som profetisk visjonsdikt.

Innhold

Dette er både en skapelsesberetning og en dommedagsprofeti, og avsluttes med en kort, men henført skildring av en etterpå følgende ny og bedre verden. Diktet er lagt i munnen på en volve som retter sine ord til «Heimdalls sønner» (en kjenning for menneskeheten). Hun het Heid, og «alltid var hun yndet av onde kvinner». I annet vers fortelles at hun «satt ute» - dvs. bedrev útiseta («utesitting») der volven satt i nattemørket i et veikryss eller på en jordfast stein - da Odin ankom for å lære om fremtiden.

I kvadet rekapitulerer hun først historien fra skapelsen og frem til samtiden, da Voluspå ble skapt. Da verden var ung, opplevde gudene en gullalder, som fikk en ende da tre jotnejenter dukket opp. Dette viser til en myte som ikke kjennes fra noen annen tekst. Hendelsen resulterer i at dvergene blir til. Det følger seks strofer med dvergenes navn, kalt Dvergatal («dverg-ramsen») som er blitt tolket som et senere innskudd og derfor utelatt i noen utgaver. Etter Dvergatal følger skapelsen av menneskene og en beskrivelse av Yggdrasil.

Etter dette spår Heid hva som vil komme; i skremmende bilder beskriver hun verdens undergang i ragnarok og gudenes fall. Odin selv blir drept av fenrisulven som har slitt seg fri, og like før verdens ende utkjemper Tor, som siste gjenlevende gud, et endelig slag med Midgardsormen. Til sist slukner solen, mens verden synker i havet. I de siste strofene beskrives hvordan jorden igjen stiger opp av havet, verdens gjenfødsel. «Åkrene vokser uten å bli sådd. Alt vondt blir bedre; Balder kommer.»

I Hauksbók er det tilføyd et 67. vers, der dragen Nidhogg kommer flygende fra Niðafjöll med lik i sine fjær. Verset er en utvidet variant av diktets avslutning og forekommer ikke i Codex Regius.

Voluspås opphav er ukjent, men det antas at det er diktet enten i Norge eller på Island sent på 900-tallet i brytningstiden mellom hedendommen og kristendommen, og nedskrevet på 1200-tallet.

Diktet i oversettelse

Diktet er her oversatt fra norrønt fra den norrøne teksten, som:

1. Jeg ber alle hellige ætter om å høre, store og små, Heimdalls sønner. Vil du, Valfar, at jeg skal fortelle vel de gamle sagn om folk, slik jeg husker dem fra først av?

2. Jeg minnes jotnene, født i urtiden, de som oppfostret meg i eldgamle dager. Jeg minnes ni verdener, ni trollkvinner, og det mektige skjebnetreet under molden.

3. I tidens morgen, da ingenting var, fantes verken sand eller sjø eller kjølige bølger. Jorden fantes ikke, heller ikke himmelen. Bare Ginnungagap – og intet gress.

4. Før Burs sønner løftet landet opp, de som skapte det mektige Midgard. Solen skinte sørfra på hallens steiner, og jorden ble grønn av spirende løk.

5. Solen kastet sørfra sin følgesvenn månen med høyre hånd over himmelens kant. Solen visste ikke hvor hun hadde sin hall, månen visste ikke hvilken makt han eide, stjernene visste ikke hvor de skulle stå.

6. Da gikk alle makter til dommerseter, de hellige guder, og rådslo om dette. Natt og hennes ætter gav de navn, morgen kalte de én, og midt på dagen, ettermiddag og kveld, for å telle årene.

7. Æsene møttes på Idavollen. Der bygde de høye hov og altere. De smidde ovner, formet rikdom, skapte tenger og laget verktøy.

8. De spilte brettspill på tunet, glade var de, og de manglet ikke gull til noe. Til tre mektige trollkvinner kom fra Jotunheimen.

9. Da gikk alle makter til dommerseter, de hellige guder, og rådslo om hvem som skulle skape dvergenes ætter av Brimes blod og Blåins knokler.

10. Mótsognir var den mektigste av alle dverger, Durin den andre. Mange menneskelignende vesener skapte de i jordens dyp, slik Durin sa.

11–16. (Her følger dvergenavnene, gjengitt uten modernisering.)

Nýi, Niði, Norðri, Suðri, Austri, Vestri, Alþjófr, Dvalinn, Nár og Náinn, Nípingr, Dáinn, Bívurr, Bávurr, Bömburr, Nóri, Ánn og Ánarr, Óinn, Mjöðvitnir.

Veggr og Gandalfr, Vindalfr, Þorinn, Þrár og Þráinn, Þekkr, Litr og Vitr, Nýr og Nýráðr, Reginn og Ráðsviðr.

Fíli, Kíli, Fundinn, Náli, Hefti, Víli, Hannar, Svíurr, Billingr, Brúni, Bíldr og Buri, Frár, Hornbori, Frægr og Lóni, Aurvangr, Jari, Eikinskjaldi.

Dverger i Dvalins følge skal telles blant løvenes ætter, de som dro fra hallens stein fra Aurvangrs hjem til Jøruvoll.

Draupnir var der og Dolgþrasir, Hár, Haugspori, Hlévangr, Glóinn, Dóri, Óri, Dúfr, Andvari, Skirfir, Virfir, Skáfiðr, Ái.

Alfr og Yngvi, Eikinskjaldi, Fjalarr og Frosti, Finnr og Ginnarr. Dette skal alltid bli husket så lenge verden står.

17. Til tre kom fra denne flokken kraftige og kjærlige æsene til huset. På stranden fant de Ask og Embla, svake og uten skjebne.

18. De manglet ånd, de manglet sinn, de manglet varme og liv og gode farger. Ånd gav Odin, sinn gav Hønir, varme gav Lódur og gode farger.

19. Jeg vet at Ask står, Yggdrasil heter han, det høye treet, skyllet med hvit leire. Derfra kommer doggen som faller i dalene. Alltid står han grønn over Urds brønn.

20. Derfra kommer møyer med stor visdom, tre fra sjøen som står under treet. Urd het den ene, Verdande den andre, Skuld den tredje. De ristet runer, de la lover, de valgte liv for menneskebarn, skjebner for menn.

Gullveigs henrettelse. Frimerke fra Færøyene.

21. Hun minnes det første folkemord i verden, da Gullveig ble gjennomboret med spyd og brent i Hars hall. Tre ganger brent, tre ganger født, ofte, ikke sjelden – og likevel lever hun.

22. Heid kalte de henne når hun kom til husene, en spåkyndig volve som trollbandt staver. Hun seidet der hun kunne, hun seidet sinnene bort, alltid var hun elsket av onde kvinner.

23. Da gikk alle makter til dommerseter, de hellige guder, og rådslo om hvorvidt æsene skulle betale bot eller om alle guder skulle eie goder.

24. Odin kastet spydet og skjøt i folket, det var det første folkeslaget i verden. Borgmuren brast i æsenes by, vanene stormet over vollene.

25. Da gikk alle makter til dommerseter, de hellige guder, og rådslo om hvem som hadde blandet luften med svik eller gitt jotunætt til Odins brud.

26. Tor alene slo i rasende mot, han sitter sjelden når slikt blir sagt. Ed ble brutt, ord og løfter, alle mektige avtaler mellom gudene.

27. Hun vet at Heimdalls hemmelige horn er skjult under det hellige treet. Hun ser seg selv skylle i gjørmete vann av Valfars pant. Vet dere ennå – eller hva?

28. Alene satt hun ute da den gamle kom, gudenes skaper, og så henne i øynene. Hva spør du meg om? Hvorfor prøver du meg? Jeg vet alt, Odin – hvor du skjulte øyet, i Mimes brønn. Mimir drikker mjød hver morgen av Valfars pant. Vet dere ennå – eller hva?

29. Herfar gav henne ringer og smykker, kloke ord og spådomsstaver. Vidt og bredt så hun over verden.

30. Hun så valkyriene komme vidt omkring, ferdige til å ri til gudefolket. Skuld bar skjoldet, Skögul det andre, Gunn, Hild, Göndul og Geirskögul. Nå er Herjans døtre nevnt, ferdige til å ri over slagmarken.

31. Jeg så Balder, den blodige guden, Odins barn, skjebnen skjult. En misteltein sto høyere enn marken, slank og vakker.

32. Av denne kvisten, som syntes så uskyldig, ble en farlig sorgpil laget. Hod skjøt den. Balders bror ble født for tidlig, men Odins sønn hevnet ham én natt gammel.

33. Han vasket aldri hender eller kjemmet hår før han bar Balders fiende til bålet. Frigg gråt i Fensalene over Valhalls ulykke. Vet dere ennå – eller hva?

34. Vali vred de harde bånd, sterke lenker av tarmer.

35. Hun så et fanget vesen ligge under Hveralund, en listig skikkelse lik Loke. Der sitter Sigyn ikke glad ved sin mann. Vet dere ennå – eller hva?

36. En elv faller østfra gjennom giftige daler, med kniver og sverd. Slid heter den.

37. I nord sto på Nidavoll en hall av gull for Sindres ætt. En annen sto på Okolnir, en ølhall for jotnen Brimir.

38. Hun så en hall stå langt fra solen på Nástrond. Nordvendte dører. Gift drypper gjennom taket, hallen er flettet av ormenes rygger.

39. Hun så der vade i tunge strømmer menedsmenn og mordere og de som forfører andres ektefeller. Nidhogg sugde de dødes lik, ulven rev dem. Vet dere ennå – eller hva?

40. I Jarnveden satt den gamle og fødte der Fenres slekt. En av dem skal sluke månen i trollham.

41. Han fylles av livet til dødsdømte menn, farger guders haller med rød blod. Solen blir sort somrene etter, alle vinder onde. Vet dere ennå – eller hva?

42. På en haug satt og slo på harpe gygrenes vokter, glad Eggther. En rød hane gol i galgetreet, Fjalar heter han.

43. Gullinkambe gol for æsene, han vekker helter hos Herjafar. En annen galer under jorden, en svart rød hane i Hels saler.

44. Nå uler Garm ved Gnipaheller, lenken vil briste og ulven renne. Jeg vet mange ting, jeg ser langt frem til gudenes skjebne og seierherrenes fall.

45. Brødre skal slåss og bli hverandres bane, søskenbarn skal bryte slektskap. Hardt er i verden, hor er stort. Øksetid, sverdtid, skjold blir kløvd. Vindtid, ulvetid, før verden styrter. Ingen mann skal skåne en annen.

46. Mimes sønner leker, skjebnen tennes ved det klangfulle Gjallarhorn. Høyt blåser Heimdall, hornet er i luften. Odin taler til Mimes hode.

47. Yggdrasil skjelver, asken står, det gamle treet stønner. Jotnen bryter løs. Alle skjelver på helveiene før Surts ild sluker alt.

48. Hva er med æsene? Hva er med alvene? Jotunheim dundrer, æsene holder ting. Dvergene stønner foran steinportene, fjellviserne. Vet dere ennå – eller hva?

49. Nå uler Garm ved Gnipaheller… Nå uler Garm ved Gnipaheller, lenken vil briste, og ulven renne. Jeg vet mange ting, jeg ser langt frem til gudenes skjebne og seierherrenes fall.

50. Hrymr kommer østfra, løfter skjoldet. Jormungand vrir seg i jotunraseri. Ormen slår bølgene, ørnen skriker, den bleke sluker lik. Naglfar løsner.

51. Skipet kommer østfra, Muspells menn farer over havet, og Loki styrer. Tåpne sønner følger ulven, Byleists bror er med i følget.

52. Surt kommer sørfra med ødeleggende ild. Sverdet hans skinner som solen. Fjell knaker, troll faller, menn trår helveier, himmelen revner.

53. Da kommer Friggs andre sorg, når Odin går mot ulven. Beli’s banemann går mot Surt. Da faller Friggs elskede.

54. Nå uler Garm ved Gnipaheller…

55. Da kommer Vidar, Sigfars sønn, og kjemper mot uhyret. Han lar Hvedrungs sønn stå med sverdet i hjertet, og hevner faren.

56. Da kommer den mektige Hlódyns sønn, Odins barn, mot ormen. Midgards vokter dreper den i raseri. Alle menn må forlate hjemmet. Ni skritt går Fjorgyns sønn før han faller for den fryktløse slangen.

57. Solen sortner, jorden synker i havet, klare stjerner forsvinner fra himmelen. Ilden raser, livets tre brenner, høy varme slår mot himmelen.

58. Nå uler Garm ved Gnipaheller…

59. Hun ser jorden stige opp igjen for andre gang, grønn og frisk fra havet. Fossene faller, ørnen flyr over, fanger fisk fra fjellet.

60. Æsene møtes på Idavollen og dømmer jordens skjebne. De minnes de store hendene og Fimbultyrs gamle runer.

61. Der skal de finne de underlige gylne tavlene i gresset, som de eide i urtiden.

62. Usådde åkrer skal vokse. Alt ondt skal bedres. Balder skal komme. Hod og Balder skal bo sammen i Hrofts hellige saler, gudenes helligdom. Vet dere ennå – eller hva?

63. Hønir skal velge hellige staver, og sønnene til to brødre skal bygge vindens vide hjem. Vet dere ennå – eller hva?

64. Hun ser en sal stå lysere enn solen, tekket med gull, på Gimle. Der skal trofaste flokker bo og nyte lykke i all evighet.

65. Da kommer den mektige til gudedømmet, en som råder over alt.

66. En mørk drage kommer flygende, en skinnende orm fra Nidafjell. I fjærene bærer han lik. Nidhogg flyr over sletten. Nå synker hun ned.

Eksterne lenker

• (en) Völuspá – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Völuspá – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Voluspå på norrønt Flere oversettelser til norsk, færøysk, dansk og svensk.
• McKinnell, John: «Völuspá and the Feast of Easter» (PDF), Alvíssmál 12 (2008): 3-28.
• Knut Ødegård: "Edda-dikt I", Oslo 2013.