Ingeborg Refling Hagen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Ingeborg Refling Hagen
Ingeborgreflinghagen.jpg
Født19. desember 1895
Tangen i Stange
Død30. oktober 1989
Tangen i Stange
Yrke forfatter, kulturarbeider
Nasjonalitetnorsk
Utmerkelser Mads Wiel Nygaards legat, Norsk kulturråds ærespris, St. Olavs Orden
BevegelseSuttung-bevegelsen
DebutNår elv skifter leie

Ingeborg Nancy Refling Hagen (født 19. desember 1895Tangen i Stange, død 30. oktober 1989) var en norsk forfatter og kulturarbeider. Hun debuterte i 1920 med Naar elv skifter leie, noveller fra gammelt Hedmarksmiljø. I tiåret som fulgte kom det en rekke romaner og novellistiske fortellinger skrevet i en fortettet, lyrisk-musikalsk stil. I 1932 stod hun fram som lyriker med samlinga Jeg vil hem att, en nordisk salgssuksess for lyrikk.

Under andre verdenskrig gikk hun inn i motstandsbevegelsen og var aktiv i arbeidet med flyktningtransport, og utgivelse av illegale aviser. Sommeren 1941 startet hun Send Videre, en avis som i september endret navn og ble kjent som Jøssingposten. Denne virksomheten førte til at hun ble arrestert i desember 1941.

Ingeborg Refling Hagen er opphavet til et kulturarbeid som etter krigen ble kjent som Suttung-bevegelsen. Den hadde utspring i hennes eget hjem Fredheim. Et resultat av dette arbeidet var Suttungteateret på Tangen, gjennom mange år Norges eneste statstøttede friteatergruppe.

I 1967 ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, i 1971 mottok hun Hedmarksprisen, og i 1975 mottok hun Norsk kulturråds ærespris.

Foreldrene[rediger | rediger kilde]

Moren Johanne (1861–1942) var fra Ringsaker. Hun var såkalt uektefødt barn av enken Johanne Angelset (1818–1905) og overjeger Ole Simensen Lier Refling (1805–1888). Johanne fødtes og vokste opp på Saugstadbakken i Ringsaker. Som tenåring fikk hun arbeid i bokhandelen hos Edvard Olsen Bodding på Gjøvik. Der var Lars Skrefsrud gjest når han var i Norge. Skrefsrud underviste sønnen i huset, den senere misjonæren Paul Olaf Bodding, som kom til å overta etter sin læremester. Johanne lyttet til undervisningen når anledningen bød seg, og tok til seg kunnskap om språk, diktning og dikteriske bilder som hun siden ga videre til egne og andres barn. På denne tida stiftet hun også bekjentskap med Anders Sandvig.

Faren Hans Petter (1862–1908) var fra Biri. Han var nesteldste sønn av gårdbrukerne Johanne Krestiansdatter (født 1838) og Ole Johannesen Undsethagen (født omkring 1827). Hans Petter avtjente militærtenesten i HMKs Garde. Siden ble han forpakter og møller på Gjøvik gård hos Augusta Mjøen. På 1880-tallet møtte han Johanne fra Ringsaker. Hun hadde tenkt å reise ut som misjonær, men giftet seg i stedet med Hans Petter. De giftet seg på Biri den 28. desember 1886. Den 1. desember 1987 ble eldstebarnet Inga Louise født. Hans Petter fikk tilbud om stilling som møller på gården Vik på Tangen. Han takket ja, og vinterstid 1889 flyttet familien til Tangen. De første årene bodde de i Møllerstua ved Vikselva, og der ble Hjalmar og Gustav født. Etter en tid bygget de sitt eget hus, Fredheim, der Ingeborg, Hilda og Ragna kom til verden.

Oppvekst[rediger | rediger kilde]

Ingeborg, foto fra ca. 1913

Ingeborg Refling Hagens vokste opp i et fortellermiljø. Mye folketradisjon ble overlevert gjennom mormoren, moren og andre bygdefolk. Tradisjoner etter Hans Nielsen Hauge og Lars Skrefsrud løp sammen i hjemmet og ble videreformidlet av Johanne-mor, som også drev sin egen søndagsskole for barn i bygda.

Faren sa opp stillingen som møller på grunn av misnøye med miljøet i mølla. Etter dette var han dagarbeider. Ved folketellingen i år 1900 står han oppført som "Sjauer ved Sagbrug". I 1907 ble han utsatt for en alvorlig arbeidsulykke som førte til at han døde i 1908. Moren måtte selge huset for å dekke legeregningen. Den nye eieren lot enken og de farløse bo på et kammers i det som tidligere var deres eget hus. Ingeborg var da 12 år gammel.

Allerede før farens sykeleie og død hadde moren og barna hjulpet til med inntjeningen. De trange levekårene hadde ført til at Louise, den eldste i søskenflokken, emigrerte til USA, mens Hjalmar reiste til sjøs. Et halvt år etter farens død emigrerte også Gustav til statene, der han med tida ble arkitekt. Moren og de gjenværende barna tok de arbeidsoppgaver de kunne få. Ingeborg og de to yngste søstrene fikk oppleve hvordan unger ble utnyttet som barnearbeidere. Ingeborg, som var den eldste av de gjenværende og dermed mest ettertraktet som arbeidskraft, måtte arbeide også i skoletida. Som fjortenåring reiste Ingeborg til England som barnepike. Her var hun i to og et halvt år. I England lærte hun seg såpass engelsk at hun kunne lese Shakespeare på originalspråket.

Etter at hun kom hjem, gikk hun og søsteren Hilda en vinter på Viken Folkehøgskole på Gjøvik. Moren betalte for dem ved å vaske internatet. Folkehøyskolevinteren ble, ved siden av ufullstendig folkeskole, den eneste formelle utdannelsen hun fikk.

Læretid i Kristiania[rediger | rediger kilde]

Deichmanske bibliotek var den fattiges universitet

I 1914 kom hun til hovedstaden for å søke arbeid. Hun jobbet en tid bak disken i en melkebutikk på Simensbråten som fram til Oslos byutvidelse av 1948 lå i Østre Aker. Hun arbeidet også noe på kontor. Det hun kunne avse av sin lønn, sendte hun hjem. Hun sørget også for at de to yngre søstrene, Hilda og Ragna, fikk lærerutdannelse.

På Simensbråten ble hun kjent med kunstmaleren Birgit Abrahamsen som var kunde i melkebutikken.

Abrahamsen hadde gått på Harriet Backers malerskole, var venn av Nikolai Astrup og tilhørte en krets av intellektuelle og kunstnere. Birgits bror var lyrikeren Enok Abrahamsen. Her traff Ingeborg Refling Hagen også Anders Krogvig, som skulle bli en konkurrent til litteraturprofessoratet ved Universitet. Professoratet ble imidlertid besatt av Francis Bull i 1920. Birgit Abrahamsen hadde selv sterke litterære interesser og dertil bakgrunn fra teaterarbeid. Abrahamsen oppmuntret henne også til å skrive selv. Hun tok på seg å pleie gamle fru Abrahamsen til hun døde.

Prosadebut[rediger | rediger kilde]

Da den første novellesamlingen forelå i 1920, ble den godt mottatt av Hans E. Kinck. Han skrev at det var framstått en «ny forfatterinde» med sans for form og stil, evne til å gjøre bruk av hedemarksdialekt i replikker, og som dertil satt inne med et helt spesielt stoff.

SitatDette er ikke den flate stil, den almindelige, den som læses halvt blundende som man læser et aviskauseri; den forlanger at høres, med pauser, med skiftende stemme - en stil hvis maal er at følge følsomt efter stoffet. Den har ellers det krappe, norske præg; men der kan ogsaa komme et lyrisk langsyn i sætningernes fald, som peker paa nye muligheter. ... Hvad selve valget av motivet angaar, synes der at være en kjærnesundhed i hennes syn, en stor menneskelighed; jeg skimter som hendes særpreg et ungt og usedvanlig varmt sind og et lyst humør - det kommer f.eks. frem i det fornøielige grep, hun har paa tegningen av smaabarn, det kommer frem i hendes vakre og dype tegninger av morsfølelse, av ømhet mot barn og selvoppofrelsens uutslitelighet, som hun later til at vite stundom endog kan besætte mænd ...Sitat
– Hans E. Kinck, utdrag av artikkel i Tidens Tegn 1920

Hun utga en rekke bøker utover på 20-tallet; mange av dem komprimerte romaner med et dystert, til dels uhyggelig innhold. Oftest ble bøkene godt mottatt. Enkelte kritikere sammenliknet hennes diktning med Edvard Munchs malerier. Det var tvil om hvilken litterær kategori hennes produksjon skulle plasseres i, realisme, romantikk eller ekspresjonisme.

Hun offentliggjorde etter hvert en god del arbeider i pressen, f.eks. i Tidens Tegn, Arbeiderbladet og Arbeidermagasinet.

Ekebergkolonien[rediger | rediger kilde]

Parallelt med forfatterskapet skapte Ingeborg Refling Hagen sammen med Birgit Abrahamsen et kulturmiljø på Nordjordet i Ekebergskrenten. Nordjordet var en tidligere husmannsplass under Ekeberg Hovedgård som de fikk kjøpt i 1922. Ingeborg Refling Hagen bodde i første etasje, mens Birgit Abrahamsen innrettet seg på kvisten der hun også hadde sitt atelier. Miljøet som oppsto på Nordjordet fikk tilnavnet Ekebergkolonien i pressen. Det ble drevet litteraturstudier, og det ble dannet en friteatergruppe med utadrettet virksomhet: «De unge» eller «Kinck-Wergelandteateret».

Blant dem som vanket i miljøet var billedkunstnerne Gunnar Janson, Dagfin Werenskjold, etter hvert Henrik Sørensen og musikere som pianisten Melvin Simonsen.[Note 1] Komponisten Eivind Groven kom inn i miljøet gjennom Ingeborgs yngste søster Ragna, som han giftet seg med i 1925. Svogerskapet resulterte i et samarbeid, idet Eivind Groven skrev musikk inspirert av Ingeborg Refling Hagens verk, først og fremst Marihand og Brudgommen. Man hadde også kontakter med kunstnere og litterater i nabolandene.

Lyrikk[rediger | rediger kilde]

Ingeborg i midten, med søskene Gustav (1892–1981) og Louise (1887–1980). Begge utvandret til USA, bildet er fra et besøk i «gamlelandet» på 1970-tallet

I 1932 debuterte Ingeborg Refling Hagen som lyriker med samlingen Jeg vil hem att. Den besto av emigrantdikt og små noveller preget av eventyr og sagn. Samlingen, som er tilegnet «mine landsmænd i Amerika», ble en salgssuksess for lyrikk det året.

Lyrikkhistorikeren Ivar Havnevik regner lyrikeren Ingeborg Refling Hagen blant «kvinnepionerene», og plasserer henne sammen med Halldis Moren Vesaas, Zinken Hopp, Aslaug Vaa og Inger Hagerup.[1] Han skriver at hun er formfornyende, og sier bl.a. om titteldiktet at «et frirytmisk ordnet talespråk bygger seg opp mot en rytme som puster som vers». Et avsnitt fra diktet kan illustrere hennes frirytmiske stil med varsom bruk av rim. Situasjonen er at en gammel emigrantkvinne på et sykehus i det fremmede landet der hun har levd og arbeidet hele sitt voksne liv, på dødens terskel gjenkaller i erindringen hjemstavnen hun måtte forlate som ung, og som til sist faller sammen med hennes paradisdrøm:

«Langs gutu, stig og kongsvei er det dype blomstergrøfter,
der væks smørblom og balblom i frodige kjærr.
Og på mosegrodde steingar blomstrer nypetorn,
væks der renfang, væks det bring og vildripsbær.
Å du søster! Slike veier findes itte her.
Der er klokkeklang og brudeferd langs mitt lands landeveier.»

Diktet avsluttes på denne måten:

«Her er ingen fare her i skogen min.
Jeg veirer det på duften av Linnea.
En sansløs glæde risler gjennem sjæl og sind.
Jeg hører det paa kvitrningen at retnu er det morgen,
jeg hører det paa susingen. 'Jeg er i skogen min.»

Lyrikk og politikk[rediger | rediger kilde]

Hagen var bekymret over fascistiske krefters frammarsj i Italia, Spania og Tyskland. Her: Mussolini sammen med en gjestende Hitler.
Teksten på monumentet over nordmenn i De internasjonale brigadene i den spanske borgerkrigen (Birkelunden i Oslo) med dikt av Refling Hagen

Fra tidlig på 1930-tallet var hun oppmerksom på den økende trusselen fra fascismen og nazismen i Europa. Forfatterskapet fikk et tiltagende radikalt, politisk preg, og hun fikk venner som soknet til «Mot Dag». Hun arbeidet raskt, og gav ut opp til flere bøker i året, noen av dem under pseudonym.

Hun skrev mange samfunnsengasjerte dikt, blant annet om tilstanden i Spania, og gav opplesninger til støtte for kampen mot Franco. Hennes dikt «Den internasjonale brigades kirkegård» skal være oversatt til minst 16 språk, og siste strofe er sitert på det monumentet som i 1989 ble reist i Birkelunden i Oslo over nordmenn som falt i kampene i Spania:

For verden ga brigaden,

men den ga verden tro,

og fylte svikets avgrunn

og la seg selv til bro.

Når verdensharpen engang kan varsle bedre kår,

senk flagget, kamerater, for brigadens kirkegård.[2]

Et høydepunkt i produksjonen fra slutten av 1930-tallet, er romantrilogien Tre døgn på storskogen 1937-39. Den tar utgangspunkt i norsk virkelighet, men handler like mye om stemningen i Europa og varsler om krigsutbruddet som hun så måtte komme. Verket kan i så måte sammenliknes med Olav Duuns Menneske og maktene (1939) og Tarjei Vesaas' Kimen (1940), skjønt det er store forskjeller i fortellerteknikk og stemning.

To av hennes bøker vakte særskilt debatt: Hvor kom vi fra? og Utenfor balkongen. Utenfor balkongen utkom 1936, men var skrevet tidligere. Den tar for seg forholdene i Italia under Mussolini. Hvor kom vi fra? fra 1935 forteller i en poetisk form om hvordan barn blir til. Debatten om bøkene nådde blant annet til Stortinget, der det skulle avgjøres om hun skulle få kunstnerlønn. Hun fulgte selv med fra publikumsplass. Da avstemningen var over, var resultatet at hun, som den yngste norske dikter noen sinne, var tildelt Statens kunstnerlønn i 1936.

Wergeland-formidling[rediger | rediger kilde]

Hagen ønsket å revitalisere Wergelands forfatterskap for nye generasjoner –
Daguerreotypi fra 1840-åra
Hagens Ex libris, tegnet av tegnet av Per Teigen, som også har illustrert flere av Ingeborg Refling Hagens bøker. Hun sitter med en diktbok i fanget, og styrer livsseilasen etter den

Refling Hagen overførte Henrik Wergelands bok Jødesaken i det norske Storting til moderne norsk og fikk den utgitt i 1936. Her satte hun også inn et eget dikt om Wergeland som blant annet inneholder formuleringer som «Han blir den seige rota, som hver voldsmann snubler i», og «Wergeland oppstanden er et farlig, brennbart lyn».[3] Hun oppfattet Wergelands diktning som en vaksine mot nazistisk ideologi. Hun inviterte til det første Wergelandstevnet på Eidsvoll 17. juni 1938, på Henrik Wergelands fødselsdag. Hun holdt selv hovedtalen det året. Neste år gjentok hun stevnet, men med en annen taler.

Stein skoleRomerike kalles i dag «Eventyrskolen». Sammen med lærer Erling Elverhøy bidro Ingeborg Refling Hagen til utsmykningen av skolen. Dette ble en oppgave hvor hun utnyttet sitt nettverk av venner blant samtidskunstnerne, mellom dem Reidar Aulie, som malte et bilde av Henrik Wergeland som såmann. Maleriet dekker en vegg i et av klasserommene.[Note 2] inspirert av Refling Hagens diktning om ham, slik som boka I natt red'n Henrik forbi, og «Steinbarnas Wergelandsang». I mellomkrigstiden arbeidet Ingeborg Refling Hagen arbeidt utrettelig for å samle inn enger til dette prosjektet.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Ved krigsutbruddet i 1940 gikk hun inn i det illegale motstandsarbeidet og redigerte undergrunnsavisen «Jøssingposten».[4] Parallelt opprettet hun, på initiativ fra venner, en litterær barnehage. Hun skrev sanger og fortellinger med emne fra norrøne myter med tanke på barna, og hun skrev også en litteraturhistorie for barn på vers som kunne synges på kjente melodier. I desember 1941 ble hun arrestert i sitt hjem på Nordjordet. Birgit Abrahamsen ble av venner smuglet over til Sverige.

Ingeborg Refling Hagen ble holdt i fangenskap i to og et halvt år, dels på Grini fangeleir, dels på Ullevål sykehus der åtte mann skiftesvis holdt vakt over henne døgnet rundt. Hun røpet ingen hemmeligheter, og unngikk å bli skutt[klargjør] ved å spille sinnssyk, og ved å påføre seg selv livsfarlige sykdommer, blant annet difteri, som hun bare så vidt overlevde. Professor P.M.Holst, overlege på «Smitten» på Ullevål, har fortalt om denne tida:

«Dag og natt lå hun anspent og parat til å ta imot inspeksjon. Aldri lykkedes det noen uvedkommende å se annet enn et elendig menneskevrak, som lå apatisk, klynkende i sengen. Men i hennes indre flammet en hellig ild, som ingen tysker kunne slukke. Når jeg bøyet meg over sykesengen, skiftet ansiktet øyeblikkelig uttrykk. Den imbecile maske falt bort, og man opplevde plutselig å stå på randen av en vulkan hvor det kokte og boblet. Man sto ansikt til ansikt med et temperament som selv da evnet å juble med de glade og hulke med de bedrøvede. I 2 1/2 år kjempet Ingeborg Refling Hagen sin kamp mot mørkets makter, en vill, fortvilet og betagende kamp, hvor hun seiret stort. Mine fattige ord er ikke gode nok til å skrive det epos hun fortjener.» (Fra den danske avisen Land og Folk, 25. juli 1946.)

Hun ble løslatt sommeren 1944. Ettersom hun ikke kunne stå på bena, ble hun sendt på båre til barndomshjemmet Fredheim. Hennes mor var død i 1942, mens Ingeborg Refling Hagen var i fangenskap, men søsteren Hilda Hagen, som hadde kjøpt huset tilbake i 1930, tok i mot henne.

Suttung-bevegelsen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Suttung-bevegelsen

Etter krigen blev hun boende på Fredheim. Det litterære arbeidet Ingeborg Refling Hagen begynte i fangenskapet, grep om seg og utviklet seg til det kulturarbeidet som med tida fikk navnet Suttung, og som er kjent som Suttung-bevegelsen. Det heter seg i norrøn mytologi at den som drikker av skaldedrikken Suttungs mjød enten blir skald eller vis. Suttungarbeidet gikk hånd i hånd med hennes dikteriske virksomhet. Wergelandsstevnet fra Eidsvoll ble tatt opp igjen på Romerike i 1948 med Stein skole som base. Siden 1950 har det vært avviklet på Tangen, med en Blomsterprosesjon som sentral del av programmet.[Note 3]

Parallelt med at hennes elever studerte og arbeidet med litteratur med Fredheim som arnested, tok de gjerne gymnas, lærerskole og universitetseksamener. Hun reiste også til Oslo hver uke og drev lesesirkler og undervisning i opplesning og teaterarbeid i en årrekke. Noen av pleierskene fra Ullevål var av dem som var på Fredheim. Hun tok aldri betalt for sin undervisning.

Etter hvert arrangerte de elevene som hadde fordypet seg i særlige emner, egne studieleirer i sommermånedene. Det ble det også i noen grad studert bakgrunnslitteratur/sekundærlitteratur i samband med leirene. Etterhvert ble det arrangert teaterleirer der man forberedte Suttungteaterets hovedsatsing kommende år. Tradisjonen med litterære sommerleirer for henholdsvis barn og ungdom er siden ført videre, bl.a. av Wergelandakademiet.

Kulturarbeidet og 17.-juni-stevnet vokste gradvis og var på sitt aller største på 1970-tallet og inn på 1980-tallet. I 2015 ble Foreningen Ingeborg Refling Hagen kulturhus - Fredheim stiftet. Foreningen arbeider for å ta vare på Ingeborg Refling Hagens kunstnerhjem Fredheim, og å drive stedet som et åpent kulturhus, inspirert av hennes arbeid.

Suttungteatret[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Suttungteatret

Utgangspunktet for Suttungteatret var husteatret på Fredheim. Da samfunnshuset på Tangen sto ferdig i 1965, hadde kommunen gått inn for å bygge scene og sal med tanke på Ingeborg Refling Hagens teaterarbeid. Suttungteatret oppførte heldagsforestillinger av blant annet Wergeland og Kincks verker på Tangen samfunnshus. Også verker av Gunnar Heiberg, Jonas Lie, H.C.Andersen, greske tragedier, ungdomsverk av Henrik Ibsen, og dramatiseringer av prosatekster fra bibel, myte og store klassikere som Dante, Dostojevskij og Dickens ble framført. Suttungteatret kom inn på statsbudsjettet og oppnådde god omtale også i hovedsstadspressen.

Kulturarbeid[rediger | rediger kilde]

Fredheim, ca. 1930-35. I.R. Hagen helt til høyre.

Refling Hagen mente at den litterære arven og gammel visdom kunne virke personlighetsutviklende og bevisstgjørende og var egnet til å motarbeide at nazistiske tendenser skulle blomstre opp igjen. Erfaringene fra fangenskapet var nok også medvirkende til at hun skapte verket Livsfrisen.

Parallelt med suttungarbeidet skapte hun det litterære verket Livsfrisen i seks bind, fire bind 1948–50 og to i 1975–77. Det er blitt karakterisert som et folkepedagogisk verk. I en kombinasjon av diktning og søkende refleksjoner i rammefortellingen kaster hun lys over sin egen utviklingsvei gjennom ledefiguren, sitt alter ego, Ingrid Mostua. Til Livsfrisen hører også seksbindserien Eventyr og historier fra Mostua (1967–73), som er gjennomillustrert av Olav Bjørgum.

Alderdom og død[rediger | rediger kilde]

Ingeborg som nasjonens kulturelle grunnfjell. Tegning av Oddmund Mikkelsen, 1985
Hun er begravet ved Tangen kirke i Stange

Mellom 1979 og 1982 skrev hun tre erindringsbøker. Den første av dem, De unge, omhandler begivenhetene på 1920- og 30-tallet. I Gnister i mørket forteller hun om de første Wergelandstevnene og om krigsårene, mens hun i Løfet må holdes forteller om kulturarbeidet etter krigen. Hun fortsatte dessuten å gi ut lyrikksamlinger til det siste. Diksamlingen Vårvåt Lørdagskveld kom i 1984, og kan sies å knytte forbindelsen tilbake til Jeg vil hem att.

I 1984 begynte Ingeborg Refling Hagens helse å svikte, og hun lot arbeidet med Wergelandsstevnet gå over til yngre krefter. Hun døde i sitt barndomshjem i 1989 nesten 94 år gammel, og er begravet på kirkegården ved Tangen kirke, under samme gravstein som søsteren Hilda Johanne Hagen (1898–1972). I gravsteinen står en Kristusstatuett, laget av billedhuggeren Gunnar Jansson. I nærheten ligger den yngste søsteren Ragna (1902–1960) og hennes mann, komponisten Eivind Groven (1901–1977). Denne graven er utsmykket med en glassmosaikk av billedkunstneren Inger Kvarving.[trenger referanse]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Mange av hennes elever ble lærere på alle nivåer i skoleverket. Flere har gått inn i barne- og ungdomsarbeid med foranking i Ingeborg Refling Hagens virke. Impulsene har og gitt støtet til friteatergrupper, kulturarbeid og kunstnerisk virksomhet av ymse slag. Enkelte av hennes elever har havnet ved institusjonsteatre. Wergelandakademiet i Oslo og Forening Ingeborg Refling Hagen kulturhus - Fredheim er også en avlegger av hennes kulturarbeid.[trenger referanse]

Hennes 17.-juni-stevne holdes fortsatt i hevd på Tangen, der de spesielle 17.-juni-blomstene fremdeles er en tradisjon.[5] Etter hennes død har blomsterprosesjonen på Wergelandsdagen gjort et opphold ved hennes grav på Tangen kirkegård med opplesning og sang til ære for Henrik Wergeland. Det er blitt tradisjon at programmet på kirkegården avsluttes med allsang. Det er to sanger som nesten alltid går igjen. Først synges «Efter Tidens Leilighed» av Henrik Wergeland til Grovens melodi. Deretter følger gjerne «Steinerbarnas Wergelandsang» av Ingeborg Refling Hagen.

I Norsk litteraturhistorie ved Harald og Edvard Beyer[6] kan man lese bl.a. dette:

SitatI hennes beste diktning lever kjærligheten til småfolk i Mjøsbygdene, til de store skogene og til hele Norge. Hennes utvikling går - sterkt forenklet - fra vill uhygge og krass, ofte barokk realisme gjennom eventyrstemning og frodig fabulering til øm og jordnær lyrikk. Hennes sterke tradisjonskjensle henger sammen med et kulturkonservativt grunnsyn. Samtidig er hun politisk og sosialt radikal ...Sitat

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Når elv skifter leie, Steenske forlag 1920.
  • Svartsnær, Steenske forlag, 1921.
  • Loke sår havre, 1922.
  • Ugild, Aschehoug 1923
  • Valvarsel, Aschehoug 1924
  • Glaam, Aschehoug 1925
  • Marihand, Asch. 1926
  • Brudgommen, Asch. 1927, ny utgivelse 1966, illustrert av Olav Bjørgum
  • Fostersverdet, Asch. 1928
  • Tidhvervsklokken, Asch. 1929
  • I skreddertimen, noveller, Asch.1930
  • Har du hørt det?, noveller, Asch. 1931.
  • Jeg vil hem att, dikt og noveller, Asch. 1932.
  • Lørdagskveld, dikt og noveller, Asch. 1933.
  • Jeg har møtt en engel, dikt og noveller, Asch. 1934.
  • Himmeriks hellesten, barnebok, illustrert av Reidar Aulie, Asch. 1935.
  • Hvor kom vi fra?, dikt og noveller, Asch. 1935.
  • Livets dans, Roman, Asch. 1936
  • Henrik Wergeland, dikt, utgitt sammen med oversettelsen av Jødesaken, Tiden 1936.
  • Utenfor Balkongen, Roman, Asch. 1937
  • Kjørekaren (Tre døgn på Storskogen 1), roman, Asch. 1937
  • Den gamle pioner, dikt, ill. av Dagfinn Werenskjold, Tiden 1937.
  • Sognebudet (Tre døgn på Storskogen 2), roman, Asch. 1938
  • Annendagsfesten, dikt, Asch. 1938
  • Den nye læreren (Tre døgn på Storskogen 3), Asch. 1939.
  • Låndag på Skolen, litterør ønskeliste for barn, stensil-utgave 1939, nye opplag på Suttung forlag.
  • Ridderleken, barnebok 1940 (Stensilutgave)
  • Mytesanger, norrøn mytologi for barn, stensilutgave 1940
  • Fedrenes guder, mytologi illustrert av Per Teigen. stensilutgave 1941, opptrykk Suttung 1980 og 1992.
  • Hva er forskjellen på fengsel og dødsdom, dikt mot dødsstraff, eget forlag 1945.
  • Vi må greie oss selv, Livsfrisen 1, Asch. 1948.
  • Jeg vil lete og banke, Livsfrisen 2, Asch. 1949.
  • Den første morgentimen, Livsfrisen 3, Asch. 1950.
  • Jeg så det, Livsfrisen 4, Asch. 1953.

Livsfrisen samlet utgitt på Suttung forlag 1977.

  • Agnes – ga du alt, barnebok, utgitt av Suttung 1962.
  • Elva flyt så stille under bakkelandet, dikt, Asch. 1954.
  • Kongen farer forbi Tangen, dikt, Asch. 1956.
  • I natt red´n Henrik forbi, en samling Wergelandsminner, Asch. 1958.
  • Livet svikter ikke livet, dikt, Asch. 1960.
  • Jeg foretrekker lyset, dikt, Asch. 1962.
  • Ellisiv og Harald Hardråde, noveller og dikt, Asch. 1966.
  • Også vi når det blir krevet, barnebok, barnebladet Magne 1967.
  • Underveis, prolog til åpningen av DNAs landsmøte, DNA 1967.
  • Jeg vil hem att – Utvandrerdikt, Suttung forlag, 1970.
  • Eventyr og historier fra Mostua, I–VI, Suttung forlag, 1967–73.
  • Guds Tuntre, dikt, Suttung forlag 1972
  • Vi løfter de lenkede hendene våre, Skuespill til minne om Andrew Furuseth, Suttung forlag 1972
  • Jesabels latter, dikt, asch. 1973.
  • Lyst for og mørkt bak, prolog, Asch. 1974.
  • Spekulanten (livsfrisen 5), Suttung forlag 1975
  • «Når du går til kvinnen, så glem ikke pisken», dikt, Asch. 1975
  • Sigrid og de andre, barnebok, Suttung forlag 1976.
  • Min venn jeg drømte det jo bare (livsfrisen 6), Suttung forlag 1977.
  • Ellisiv og Harald, dramatiserte dikt, utvidet utgave, Suttung forlag 1977.
  • Hilda og de andre, barnebok, suttung forlag 1978.
  • Lynglimt fra landeveien, enaktere, Suttung forlag 1979.
  • De unge, selvbiografi, Asch. 1979
  • Gudmund og de andre, barnebok, Suttung forlag 1980.
  • Gnister i mørket, selvbiografi, Asch. 1980.
  • Løftet må holdes, Selvbiografi, Asch. 1982.
  • Vellystinger, dikt, Asch. 1983.
  • Vårvåt lørdagskveld, dikt, Asch. 1984.
  • Louise og de andre, 1984.
  • Tre dagers moro og tre dagers vent, 1996.
Under psevdonymet Inge Borg
  • Vi må greie oss selv, Tiden norsk forlag 1934
  • Verden er så stor så stor, Tiden norsk forlag 1935
  • Ingen penger, ingen billett, Tiden norsk forlag 1936
  • Skole og gode dager, Tiden norsk forlag 1937
Under psevdonymet Hans Haga
  • Møllerkammerset, første natt, Tiden Norsk Forlag 1936.
  • Møllerkammerset, annen natt, Tiden Norsk Forlag 1937.

Dessuten en rekke litterære gjennomgåelser av Shakespeare, Ibsen, Homer, Victor Hugo og Dante.

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Se Gunnar Janson i Av skalden fikk vil landet
  2. ^ Foto av Aulies bilde kan sees på nettsiden http://www.frognerstrand.no/aktiviteter.htm
  3. ^ Bilde av blomsterprosesjon på Museumsnett[død lenke]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dikt i Norge. Pax, 2002. side 308ff
  2. ^ i samlingen Annendagsfesten 1938
  3. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2011-07-12. Besøkt 4. desember 2009. 
  4. ^ Jøssingsposten; ingeborgmuseet.no
  5. ^ wergeland2008.no Arkivert 11 juli 2011 hos Wayback Machine.
  6. ^ Norsk litteraturhistorie 1978 s. 357

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Jørgen Bukdahl. Om Ingeborg Refling Hagen i Det skjulte Norge. København, 1926. Gjenutgitt 1981; ISBN 82-521-2031-8.
  • Alfhild Kraugerud. Dikteriske virkemidler hos Ingeborg Refling Hagen. Aschehoug, 1951.
  • Svein Gundersen. Jeg vil hem att. Samtale med Ingeborg Refling Hagen om hennes utvandrerdiktning. Gammalt frå Stange og Romedal 1975, s. 99-102; ISBN 82-90139-04-7
  • A. Thorsen (red.): Norsk årbok for barne- og ungdomslitteratur, 1980
  • Svein Gundersen (red.) «Av skalden fikk vi landet» – Festskrift til Ingeborg Refling Hagen på hennes 85-årsdag 19. des. 1980, Suttung forlag, 1980. ISBN 82-7066-212-7.
  • Dagne Groven Myhren (red.): etterord i Livet svikter ikke livet, diktantologi, 1985
  • Aslaug Groven Michaelsen “Ingeborg Refling Hagen som teaterbygger” i "Velkommen til samarbeid". Innledninger til Suttungteatrets forestillinger, bd. 2, Tangen 1990
  • V. Ystad. «Ingeborg Refling Hagen» I Norsk kvinnelitteraturhistorie. 1988-1990. ISBN 82-530-1433-3.
  • Svein Gundersen: Under samme tak? (s. 119-129) i Tankeblikk, utgitt på Oplandske Bokforlag 1992 http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007111201080#119
  • Siri Lappegård (red.). Ingeborg Refling Hagen – uklar myte eller bevisst pedagog?: artikler om pedagogiske ringvirkninger. Oplandske bokforlag, 1995. ISBN 82-7518-051-1.
  • Vigdis Ystad. «Ingeborg Refling Hagen som modernist og ekspresjonist». i Norsk litterær årbok, 1995, s. 134–150.
  • A. G. Michaelsen: “Ingeborg Refling Hagens kultursyn”, i Bokvennen nr. 3/1995
  • Ingrid Elise Wergeland. Slik som kjærlighet vekker deg En bok om Ingeborg Refling Hagen. Aschehoug, 1995. ISBN 82-03-26114-0.
  • D.G. Myhren: “Ny biografi om Ingeborg Refling Hagen, presentasjon og kommentar”, i Bokvennen nr. 1/1997
  • I. E. Wergeland. «Ingeborg Refling Hagen: en magisk realist», radioforedrag trykt i NRK P2-akademiet; bind F. 1996.
  • G. A. Steen (red.): Eventyrets landeveier. Foredrag ved Ingeborgdagene 1995, Tangen 2000, ISBN 82-7066-334-4.
  • Svein Gundersen: Jeg foretrekker lyset. En dikter - et århundre – publikasjon til Sommerutstillingen om Ingeborg Refling Hagen på Aulestad, 2001
  • Svein Gundersen: Ingeborg Refling Hagen - og noen av kvinnene rundt henne. I Gammalt frå Stange og Romdal 2013, s. 204-238

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forrige mottaker:
 Hans J. Henriksen 
Norsk kulturråds ærespris
Neste mottaker:
 Sigbjørn Bernhoft Osa