Folkediktning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Johann Gottfried von Herder

Folkediktning er et begrep som er laget etter modell av Johann Gottfried von Herders Volkslied (Folkevise). Herders ide innebar at det fantes en diktning som lever i øre og hjerte, uavhengig av de klassiske genrekrav. Dette var dikting som gav direkte uttrykk for folkesjelas (nasjonens) særpreg eller lynne.

Brødrene Jacob og Wilhelm Grimm. Malt av Elisabeth Maria Anna Jerichau-Baumann, 1855.

Begrepet virket svært inspirerende på mange som begynte å samle inn muntlig diktning (Brødrene Grimm, M. B. Landstad og Asbjørnsen og Moe) eller begynte å dikte folkedikting (Henrik Wergeland, Oehlenschlæger eller Bürger) Utover 1800-tallet kom anonymt opphav og muntlig tradisjon til å overta som viktigste kjennetegn på folkedikting. Denne fokuseringen førte til en ny kunnskap om den muntlige traderingen, men skapte også et kunstig skarpt skille mellom folkediktning og litterær diktning. Ideen om at folkedikningen gav uttrykk for selve folkets tanker og lynne hang fremdeles ved, og har for så vidt en reell bakgrunn siden det muntlig traderte er blitt omdiktet, tildiktet og tilpasset gjennom flere generasjoner. Men folkediktningen er likevel ikke nasjonal. Eventyrtypene er i høyeste grad internasjonale mens den konkrete utformningen er lokal.

Inspirert av Herders ideer begynte lærde menn i Tyskland å interessere seg for den folkelige diktningen. I Tyskland ga brødrene Grimm i perioden 1812 til 1815 ut folkeeventyr og deres arbeid var en viktig inspirasjon for Asbjørnsen og Moe som er de mest kjente innsamlerne av eventyr og sagn i Norge. Asbjørnsen og Moe ga i 1832 ut en stor samling med eventyr og sagn fra hele Norge.

På 1800-tallet var nasjonsbyggerne mest interessert i de «store» folkediktgenrene: Folkeviser, eventyr og sagn. Men etter hvert ble det også samlet inn stev, slåttestev, barnerim, ordtak, gåter og andre smågenre.

I litteraturhistorier har ofte folkediktningen blitt plassert i perioden mellom den norrøne diktningen og reformasjonen (perioden 1350-1500), men dette er i beste fall en hypotese, delvis fordi man nesten ikke har kilder som kan fortelle noe om folkedikting i denne perioden, men også fordi en stor del av folkediktningen må ha fått sin form lenge etter reformasjonen.