Kaj Skagen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kaj Skagen

Kaj Skagen (født 23. oktober 1949 i Strandebarm) er en norsk forfatter. Skagen har helt siden debuten vært noe av en enfant terrible i det norske kulturelle og litterære miljø, både fordi hans synspunkter har gått på tvers av rådende retninger, og fordi han har presentert sine synspunkter med uvanlig skarphet. Gjennom flere tiår har han flere ganger vekket debatt og motsigelse. Kaj Skagen har siden 1977 mottatt Statens Garantiinntekt for kunstnere.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Foreldrene var kunstmaleren og læreren Kaare Johan Skagen (1911–93) og læreren Mary Emilie Skagen. Han er bror av filmkunstneren Sølve Skagen og pedagogen Kaare Skagen. Han vokste opp på Modum og i Drangedal, men har siden 1977 bodd i Bergen. Han var elev ved Kragerø gymnas, og i 1968-69 ved Forsøksgymnaset i Oslo. Allerede som 20-åring gjorde Skagen seg bemerket som skribent og aktivist. Han var i 1969 formann i Elevutvalget for Oslo og Omegn (EU), og ble kjent som radikaler. Men han tok tidlig avstand fra den norske maoismen, for eksempel i artikkelen SUF – en ulv i fåreklær (1969). Skagen var litteraturkritiker i Arbeiderbladet fra 1970 til 1975.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Tidsskriftet Arken[rediger | rediger kilde]

Tidsskriftet Arken ble stiftet i 1978 av Stein Jarving, Kaj Skagen og Jan Bojer Vindheim. Initiativtagerne ville skape et bredt forum for det som dengang var på offensiven under begrepet motkultur, med blikket rettet mot økologi, mystikk og anarkisme. Arken skulle være et organ for tanker som ble tenkt innenfor den anti-autoritære, ikke-marxistiske delen av 1960-tallets ungdomsopprør. Kaj Skagen var fra begynnelsen av tidsskriftets ansvarlige redaktør. Fra 1979 ble tidsskriftet redigert av Kaj Skagen og Peter Normann Waage. Tidsskriftet var deretter et alment kulturtidsskrift med bredt interesse- og nedslagsfelt, men med en frittstående antroposofisk orientering.

Dikt[rediger | rediger kilde]

Skagen debuterte i 1971 med Gatedikt, som sammen med etterfølgeren Vi som arver maskinene (1972) representerte (etter Jan Bojer Vindheim) et frembrudd av den anarkistiske og hippieorienterte motkulturen i norsk offentlighet. Det lange titteldiktet i Vi som arver maskinene bærer preg av å være inspirert av Allen Ginsbergs Howl. Skagen utga sin tredje diktsamling Dikt i 1977, og sin fjerde og foreløpig siste, Sarosperiodene, i 2009.

Romaner[rediger | rediger kilde]

Romanene En elv under gaten (1976) og Barføtt gjennom Europa (1978) forteller om en gruppe opposisjonelle ungdommers liv i Oslo rundt 1970, konsentrert om hovedpersonen Jonas Ødes leting etter vennskap, kjærlighet og livsmening. I 1982 vant Skagen Gyldendals store romankonkurranse med Broene brenner (delt førstepris med Jon Michelet og Nils Johan Rud).

Ståhei vakte romanen Himmelen vet ingenting (1988) som omhandlet et selvmord i forbindelse med konflikter i et sentralt kulturmiljø. Et samlet litteraturkritikerkorps leste romanen som en beskrivelse av en konflikt i Gyldendal Norsk Forlag, der en av redaktørene tok sitt eget liv.[1]

Skagens betydeligste roman er Hodeskallestedet (1994). Romanen, som har undertittelen «Adalbert Morgenstjernes erindringer fra det tyvende århundre», er formet som et erindringsverk langt i munnen på vegetarkokken og skraphandleren Adalbert Morgenstjerne. Handlingen spenner over det tyvende århundre fra det gamle Østerrike-Ungarn og det industrielle gjennombruddet på Rjukan under første verdenskrig, og til de norske etterkrigsårene, som formidles gjennom fortellingen om pietisten, radikaleren og mystikeren Tristian Ruglebarm, som etterhvert blir romanens hovedperson. Et hovedtema er Adalbert Morgenstjernes opplevelser fra et mysteriesenter ved Dornach i Sveits, åpenbart modellert etter det første Goetheanum bygget av antroposofen Rudolf Steiner, som har stått modell for romanens Der Doktor, et universalgeni som gjør et tragisk og umulig forsøk på å redde den europeiske sivilisasjon fra undergangen ved å bringe en okkult verdensanskuelse til gjennombrudd. Litteraturkritikeren Henning Hagerup kalte romanen en vellykket «vakling mellom metafysikk og parodi».[2]

Bazarovs barn.jpg

Essays[rediger | rediger kilde]

Hans første essaysamling, Mellom partikontoret og supermarkedet (1973) søkte et tredje standpunkt mellom en fordummende konsumkultur og en autoritær kapitalismekritikk. Han fikk Riksmålsforbundets litteraturpris i 1991 for essaysamlingen Natt til dommedag.

Sakprosa[rediger | rediger kilde]

I kampskriftet Bazarovs barn (1983) holdt han et oppgjør med den toneangivende, kulturradikale og marxistisk orienterte delen av norsk samtidslitteratur. Boken, som gikk i seks opplag, skapte en langvarig debatt. Metafysikk og selvmord fra 1996 er en undersøkelse av Jens Bjørneboes forhold til antroposofien.

OmslagMvM.jpg

I 2015 utga Skagen Rudolf Steiner-biografien Morgen ved midnatt. Den unge Rudolf Steiners liv og samtid, verk og horisont 1861-1902. Skagen arbeidet med biografien i seksten år, fra 1999. Formelt er verket en biografi i mer tradisjonell mening, idet Rudolf Steiners livsløp fra fødselen i 1861 til hans overgang til Teosofisk Samfunn i 1902, blir beskrevet. Men Morgen ved midnatt er også en verkanalyse ved at Steiners skrifter, artikler og foredrag frem til 1902 blir lagt frem, tildels i stor detalj. I tillegg har boken en tysk kulturhistorisk linje som dekker tiden fra Goethe rundt 1800 og frem til neste århundreskifte, med vekt på tenkere som spilte stor rolle for Steiners utviklingsgang, først og fremst Fichte, Goethe, Stirner, Nietzsche og Haeckel. Også kulturmiljøet i Wien på 1880-tallet og i Weimar og Berlin på 1890-tallet er bredt skildret som den unge Steiners omgivelser.

Debattant[rediger | rediger kilde]

Skagen har helt siden debuten vært en tydelig samfunnsdebattant med en rekke innlegg og inngrep i norsk offentlighet. Han rettet et kritisk blikk mot miljøkonsekvensene av oppdrettsnæringen med artikkelen «Requiem for Salmo Salar» i tidsskriftet Samtiden i 1990. Skagen var også en av de første forfattere som tok til orde mot norsk deltagelse i krigen mot Serbia. Han startet en debatt i Norge om steinerskolene med artikkelen Slik dør Steinerskolen, trykket i tidsskriftet Steinerskolen i 2003, hvor han mente steinerpedagogikken var i ferd med å forsvinne fra skolene. I 2009 kritiserte han i flere artikler i avisen Dag og Tid Tore Rems biografi om Jens Bjørneboe Sin egen herre. I en artikkel i Klassekampen hevdet Skagen at Rem hadde feiltolket Bjørneboes forhold til antroposofien, og at han heller ikke hadde sett sammenhengen mellom Bjørneboes individualisme og samfunnsengasjement. Skagen har siden 2009 vært tilknyttet Dag og Tid som kommentator.

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

Poesi[rediger | rediger kilde]

Romaner[rediger | rediger kilde]

  • 1975: En lykkejegers bekjennelser
  • 1976: En elv under gaten
  • 1978: Barføtt gjennom Europa
  • 1982: Broene brenner
  • 1988: Himmelen vet ingenting
  • 1994: Hodeskallestedet
  • 2002: Livets tre. Legender

Essays og sakprosa[rediger | rediger kilde]

  • 1980: Notater om virkeligheten
  • 1983: Bazarovs barn. Grunner og avgrunner i norsk litteratur
  • 1984: Jens Bjørneboe om seg selv
  • 1985: Retten som ingen kunne målbinde, En forsvarstale for Arne Treholt
  • 1991: Natt til dommedag
  • 1996: Metafysikk eller selvmord. Et essay om Jens Bjørneboe og antroposofien
  • 1998: Ørkentaler
  • 2009: Den nødvendige utopi. Antroposofiske essays
  • 2015: Morgen ved midnatt. Den unge Rudolf Steiners liv og samtid, verk og horisont

Skagen oversatte Leonard Cohens romaner Yndlingsleken (1972) og Skjønne tapere (1973) til norsk.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Se Audun Vinger, «En forleggers død», Vinduet 1/2011, s. 116-117.
  2. ^ «Oversanselig og overstadig». Morgenbladet. 2.-5. september 1994. s. 12-13. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]