Kaj Skagen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kaj Skagen

Kaj Skagen (født 23. oktober 1949) er en norsk forfatter.

Bakgrunn og arbeid[rediger | rediger kilde]

Kaj Skagen er født i Strandebarm, vokste opp på Modum og i Drangedal, men har siden 1977 bodd i Bergen. Foreldrene var kunstmaleren og læreren Kaare Johan Skagen (1911–93) og læreren Mary Emilie Skagen. Han er bror av filmkunstneren Sølve Skagen og pedagogen Kaare Skagen.

Skagen har helt siden debuten vært noe av en enfant terrible i det norske kulturelle og litterære miljø, både fordi hans synspunkter har gått på tvers av rådende retninger, og fordi han har presentert sine synspunkter med uvanlig skarphet.[trenger referanse] Gjennom flere tiår har han flere ganger vekket debatt og motsigelse. Allerede som 20-åring gjorde Skagen seg bemerket som skribent og aktivist. Han var i 1969 formann i Elevutvalget for Oslo og Omegn (EU), og ble kjent som radikaler. Men han tok tidlig avstand fra den norske maoismen, for eksempel i artikkelen SUF – en ulv i fåreklær (1969). Skagen var litteraturkritiker i Arbeiderbladet fra 1970 til 1975.

Skagen har gitt ut en rekke diktsamlinger og romaner som særlig i forfatterskapets første fase formidler etterkrigsgenerasjonens livsopplevelse. Han debuterte i 1971 med Gatedikt, som sammen med etterfølgeren Vi som arver maskinene (1972) representerte (etter Jan Bojer, senere Vindheim) et frembrudd av den anarkistiske og hippieorienterte motkulturen i norsk offentlighet, i tradisjonen fra Jens Bjørneboe. Hans første essaysamling, Mellom partikontoret og supermarkedet (1973) søkte et tredje standpunkt mellom en fordummende konsumkultur og en autoritær kapitalismekritikk. Romanene En elv under gaten (1976) og Barføtt gjennom Europa (1978) forteller om en gruppe opposisjonelle ungdommers liv i Oslo rundt 1970, konsentrert om hovedpersonen Jonas Ødes leting etter vennskap, kjærlighet og livsmening.

Tidsskriftet Arken[rediger | rediger kilde]

Skagen stiftet og drev Tidsskriftet Arken (sammen med Peter Normann Waage) som i årene 19781989 var et forum for en frittstående antroposofisk orientering, men dessuten et alment kulturtidsskrift med et bredt interesse- og nedslagsfelt.

Samfunnsdebattant[rediger | rediger kilde]

I 1982 vant Skagen Gyldendals store romankonkurranse med Broene brenner (delt førstepris med Jon Michelet og Nils Johan Rud). Han fikk Riksmålsforbundets litteraturpris i 1991 for essaysamlingen Natt til dommedag. I kampskriftet Bazarovs barn (1983) holdt han et oppgjør med den toneangivende, kulturradikale og marxistisk orienterte delen av norsk samtidslitteratur. Boken, som gikk i seks opplag, skapte en langvarig debatt.

Ståhei vakte også romanen Himmelen vet ingenting (1988) som omhandlet et selvmord i forbindelse med konflikter i et sentralt kulturmiljø. Mange[hvem?] leste romanen som en beskrivelse av en konflikt i et kjent, norsk forlag, der en av redaktørene tok sitt eget liv.[trenger referanse] Skagen har helt siden debuten vært en tydelig samfunnsdebattant med en rekke innlegg og inngrep i norsk offentlighet. Han rettet et kritisk blikk mot miljøkonsekvensene av oppdrettsnæringen med artikkelen Requiem for Salmo Salar i tidsskriftet Samtiden i 1990. Skagen var også en av de første forfattere som tok til orde mot norsk deltagelse i krigen mot Serbia. Han startet en debatt i Norge om steinerskolene med artikkelen Slik dør Steinerskolen, trykket i tidsskriftet Steinerskolen i 2003, hvor han mente steinerpedagogikken var i ferd med å forsvinne fra skolene. I 2009 kritiserte han i artikler i avisen Klassekampen Tore Rems biografi om Jens Bjørneboe Sin egen herre. Skagen hevdet her at Rem hadde feiltolket Bjørneboes forhold til antroposofien, og at han heller ikke hadde sett sammenhengen mellom Bjørneboes individualisme og samfunnsengasjement. Skagen har siden 2009 vært tilknyttet Dag og Tid som kommentator.

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

Romaner og andre tekster[rediger | rediger kilde]

  • 1973: Mellom partikontoret og supermarkedet, essays
  • 1975: En lykkejegers bekjennelser, dikt/prosa
  • 1976: En elv under gaten, roman
  • 1978: Barføtt gjennom Europa, roman
  • 1980: Notater om virkeligheten, essays
  • 1982: Broene brenner, roman
  • 1983: Bazarovs barn, essays
  • 1984: Jens Bjørneboe om seg selv
  • 1985: Retten som ingen kunne målbinde, En forsvarstale for Arne Treholt, sakprosa
  • 1988: Himmelen vet ingenting, roman
  • 1991: Natt til dommedag, essays
  • 1995: Hodeskallestedet, roman
  • 1996: Metafysikk eller selvmord, Et essay om Jens Bjørneboe og antroposofien, sakprosa
  • 1998: Ørkentaler, essays
  • 2002: Livets tre, legender
  • 2009: Den nødvendige utopi. Antroposofiske essays, Kaj Skagen, 17 essays under hovedkapitlene: Antroposofien – Skolen – Samfunnet. Antropos Forlag

Skagen oversatte Leonard Cohens romaner Yndlingsleken (1972) og Skjønne tapere (1973) til norsk.

Poesi[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]