Olav Duun

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Minnesmerke over Olav Duun på Jøa

Olav Duun (født 21. november 1876Jøa i Fosnes, død 13. september 1939 i Holmestrand) var en norsk forfatter som skrev på nynorsk.

Ved debuten i 1907 var det naturlig å regne Duun til heimstaddiktinga som hadde sine beste år på den tiden; men etter hvert som Duuns hovedverk åpenbarte seg, ble det mer og mer synlig at han hørte til nyrealismen: Sammen med Falkberget og Undset, som begge debuterte samtidig med ham i 1907, representerer han et hovedtrekk i norsk litteratur mellom 1905 og 1935: den lange, episke romanen med eksistensielle spørsmål og tungt etisk alvor.

Liv[rediger | rediger kilde]

Han ble født på øya Jøa i Fosnes kommune i Namdalen, på gården Stein. Familien var fiskerbønder, med røtter i et pietistisk frikirkemiljø. Som barn bar han navnet Ole Julius Raabye; han tok navnet Olav Duun da han 25 år gammel reiste til Levanger for å gå på lærerskolen. Fra han var 16 til han ble 25 levde han i primærnæringene, og rodde vinterfiske sammen med faren.

Da han i 1901 begynte på lærerskolen fikk han blant annet forfatteren Vetle Vislie som lærer. Vislie ble en litterær fødselshjelper for Duun, og skal ha vært direkte medvirkende til at han omsider debuterte i 1907, etter flere forsøk. Etter lærerskolen var han først lærer på SakshaugInderøy (1904–05) og deretter på Singsås i Gauldalen (1905–08). Etter at han i 1908 giftet seg med Emma Møller fra hjembygda, flyttet ekteparet til Botne i Vestfold. Duun hadde fått lærerjobb på Ramberg skole (nå nedlagt), en stilling han hadde til 1927. I 1914 kjøpte de huset «Fjellvang», hvor de siden ble boende. Emma Duun overlevde ektemannen med 31 år, og døde i 1970. Skolestua fra Ramberg skole står i dag på Reidvintunet i Hillestad.

Fra 1923 mottok Duun kunstnerlønn fra Stortinget. Duun ble flere ganger foreslått til Nobelprisen fra 1919 av. I 1925 tapte han den til Shaw med én stemme.

Han døde av slag i 1939.

Forfatterskapet[rediger | rediger kilde]

Duun skrev etterhvert mest romaner, og det er romanene som er tyngdepunktene i forfatterskapet. Han skrev på nynorsk med sterke innslag av namdalsdialekt. Ved debuten i 1907 fantes det spor av lyriske stemninger, men like mye av ironi, og ofte rent humoristiske lygarsoger blant novellene hans. Duun er også kjent for sin replikkunst, og for sine aforistisk sammenlignende setninger.

Gjennombruddet kom med romanserien Juvikfolke i seks bind fra 1918. Bøkenes siste del er en samtidsskildring fra et bygdesamfunn. Hovedpersonen Odin Sætran introduseres først i bind 4; I eventyre, hvor han vokser opp som bortsatt hos ekteparet Bendek og Gurianna. De tre første bindene fanger opp 6-7 generasjoners forhistorie. Romanverket har blitt tolket som et møte mellom «gammeltida» og en moderne samfunnsforståelse. Det har også vært pekt på at forholdet mellom råskap og rivalisering på den ene siden, og samfunnsansvar og etisk plikt på den annen side, må leses i lys av at verket ble skrevet under og rett etter første verdenskrig. Hovedpersonen Odin sees som den som skal føre seg selv og slekten inn i en ny tid. Rivaliseringen mellom Odin og Lauris topper seg i scenen på båthvelvet: den kantrede båten kan bare bære en av de to; og selv om Odin vet at han er den sterkeste av de to, ser han også at de kravene han stiller til seg selv innebærer en tung nestekjærlighet og vilje til å ofre for den andres beste.

Romanen Medmenneske (1929) er et annet høydepunkt i forfatterskapet. Spenningen mellom den onde Didrik Dale, den kuede sønnen Håkon og den gode svigerdattera Ragnhild topper seg når Ragnhild dreper svigerfaren, mest for å spare Håkon fra byrden ved å gjøre det. Konklusjonen er likevel bitter: «Det vonde drep du ikkje med øks». Romanen ble fulgt opp med Ragnhild (1931) og Siste leveåre (1933). Duun omarbeidet selv stykket til scenebruk på Det Norske Teatret, med Lars Tvinde i rolle som Didrik Dale, og det ble dramatisert av Fjernsynsteatret i 1980, med Espen Skjønberg som Didrik.

Ettermæle (1932) har struktur som en kriminalroman: Hovedpersonen Brynjar kommer tilbake til hjembygda. Moren er død, og faren Torberg mistenkes for drapet. Brynjar ferdes rundt i bygda, snakker med flere personer, og forsøker å finne ut hvem de var, hva de ville, og hva som skjedde.

Litteraturhistorikeren Rolv Thesen skriver at «Boka – er skriven av ein livsvis mann, ein diktar som har skoda inn i livsens mysterium og forstått litt av det store lagnadsspelet om mennesket.»

Sitat Vi skapar lagnaden vår i vårt bilete, og andre skaper ettermælet vårt i sitt bilete. Kven er vi så? Vi er eitt for ein og noko anna for ein annan. Kva er stjerna på himmelen? Ein prikk for Per og Pål, men ei veldig sol for andre. Men det var det eg meinte, at ber vi lagnaden vår, da kan vi bera order om han og. --- Men kom i hug at vi alle er medskyldige i alt som hender i kring oss Sitat
– fra Ettermæle

Duuns siste verk Menneske og maktene (1938) regnes også blant hans aller beste, og kan leses som et forvarsel om «den store katastrofen» som var i ferd med å ramme Europa med den andre verdenskrig. I boka skildres øya Øyvære, som rammes av en storm som tar flere menneskeliv. Duun hadde tidligere brukt et lignende motiv i Gud smiler (1935). Boka er en kollektivroman hvor flere ulike mennesketyper testes etter hvordan de er i stand til å møte katastrofen.

Arven etter Duun[rediger | rediger kilde]

Olav og Emma Duuns hus i Holmestrand har vært museum siden 1973. Barndomshjemmet Øver-Dun ble restaurert og åpnet for publikum i 2011.

Bøker av Olav Duun[rediger | rediger kilde]

  • 1907: Løglege skruvar og anna folk
  • 1908: Marjane
  • 1909: På tvert
  • 1910: Nøkksjølia
  • 1911: Gamal Jord
  • 1912: Hilderøya, Storbåten
  • 1913: Sigyn, Sommareventyr
  • 1914: Tre venner
  • 1915: Harald
  • 1916: Det gode samvite
  • 1917: På Lyngsøya

Bøker om Olav Duun[rediger | rediger kilde]

  • Sivert Fløttum. Olav Duun – dikteren på Rambergfjellet. 2003
  • Otto Hageberg. Forboden kjærleik, spenningsmønster i Olav Duuns dikting. Samlaget, 1996
  • Otto Hageberg. Olav Duun, biografiske og litteraturhistoriske streiflys. Samlaget, 1996
  • Heming Gujord. Olav Duun : sjøtrønder, forteller. Aschehoug, 2007
  • Kåre Holt. «Olav Duun, maktene og mennesket». I: Forfatternes litteraturhistorie, bd 3. 1981
  • Liv Marit Idsø. Duun – eit omriss. Lea as, 2000 (hovedkilde til artikkelen)
  • Olav Solberg. «Olav Duun som barnebokforfattar». I tidsskriftet Syn og segn, 1976
  • Bjarte Birkeland. Olav Duuns soger og forteljingar. Samlaget, 1976
  • Rolv Thesen. Mennesket og maktene : Olav Duuns dikting i vokster og fullending. Norli, 1942, revidert utgave 1945, ny utgave 1969
  • Arnulf Øverland. Olav Duun. Det Norske Studentersamfunds Folkeskrifter nr 13. Norli, 1926. Ny utgave Aschehoug, 1955.
  • Alv G. Schjelderup. Dikteren Olav Duun. Norli, 1945
  • Rolv Thesen. Olav Duun. Norske folkeskrifter nr 88, Noregs boklag, 1946
  • Rolv Thesen (utg.) Seks unge om Olav Duun, Norli, 1950
  • Daniel Haakonsen. Olav Duun – tre essays.Det Norske Studentersamfunds Kulturuvalg, 1958
  • Kari Johanne Dalen. Olav Duuns samtid – en analyse. Universitetsforlaget, 1971
  • Pål Espolin Johnson. Mennesket i motgang – en innfallsport til Olav Duuns diktning". Cappelen, 1973
  • Olav Dalgard (red.). Olav Duun – ei bok til 100-årsjubiléet. Noregs boklag, 1976
  • Åsfrid Svensen. Mellom Juvika og Øyvære – tre artikler om Olav Duuns romaner. Novus forlag, 1978
  • O.M. Høystad. Odin i Juvikfolke – Olav Duuns språk og menneskesyn. Aschehoug, 1987
  • Lars Groven. Frå Olav Jakobsson Høyem til Olav Duun – fire nynorske føregangsmenn i Trøndelag. Tapir, 1994
  • Lars Groven. På sporet av Olav Duun – artiklar og kommentarar. Tapir, 1998
  • Reidar Astås. Barndommens eventyrland? Duun: 'I eventyre' som kilde. Tano Aschehoug, 1998
  • Bjørn Paulsen Nordheim. Lys over Olav Duun. Nidaros trykkeri & forlag, udatert
  • Digitaliserte bøker om Duun hos Nasjonalbiblioteket.

Priser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forrige mottaker:
 Ingen – Duun var først 
Vinner av Gyldendals legat
Neste mottaker:
 Peter Egge, Herman Wildenvey
og Arnulf Øverland