Samisk litteratur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Samisk litteratur har ingen lang skriftlig tradisjon, men en muntlig fortellertradisjon som stammer fra langt tilbake i tid. Den tradisjonelle samiske folkediktninga uttrykkes gjennom sagn, eventyr, folkemusikk, ordtak og gåter. Samisk litteratur utgis på samisk, mens mange andre urfolk utgir sin litteratur på majoritetens språk i det respektive landet.[1]

En særskilt samisk lyrisk sjanger er joiken. Mange joiker henter motiver fra sagn og eventyr, og joiketekster kan i sin tur bli opphav til fortellinger. Opprinnelig hadde joiken en funksjon som en del av religiøse ritualer. Dessuten er personjoiker blitt brukt til å knytte enkeltmennesker tettere til fellesskapet, ved at en joiket en person og dermed tildelte vedkommende ære. Andre personjoiker kan være kjærlighetserklæringer. Tekstene kan også uttrykke kjærlighet til vidda eller til reinen. Det er også laget joiker til bryllup, begravelser o.a. høytidelige anledninger. Noen joiker kan karakteriseres som rene skjemteviser. Det finnes joiker med et skjult politisk budskap, idet de retter seg mot inntrengerne i Sápmi.

Den første samiske diktninga som ble nedtegna var to joiker, i verket Lapponia fra 1673. Som et ledd i den allmenne begeistringa for folkekulturen på 1800-tallet ble det satt i gang en viss innsamling av joiker.

Den første samiske romanen – Beaivi-Álgu (Daggry) – ble skrevet av Anders Larsen i 1912. I 1914 kom ei dikt- og novellesamling av Pedar Jalvi, Muohtačalmmit (Snøfnugg). I første omgang ble det med disse to spredte forsøka, etter som en strengere fornorskings- og forsvenskingspolitikk gjorde litterær virksomhet vanskelig.

Den første store forfatteren av samisk litteratur var Paulus Utsi. Allerede i mellomkrigstida begynte han å skrive dikt med en samepolitisk tendens, men de ble ikke utgitt før på 1970-tallet. Utsi gir uttrykk for et pessimistisk syn på framtida for den samiske nasjonen.

Den som i nyere tid har nådd lengst ut av de samiske forfatterne er Nils-Aslak Valkeapää, fra finsk side av Sápmi. Han er en multikunstner som kombinerer dikt med musikk, billedkunst og fotografi.

I takt med den kulturelle oppvåkninga på 1970-tallet kom en del institusjoner for samisk litteratur i stand. I 1973 ble det oppretta en komité for fremme av samisk litteratur, og mot slutten av tiåret ble den første forfatterorganisasjonen stifta. I 1984 ble det for første gang anledning til å nominere samiske bøker til Nordisk råds litteraturpris, og i 1991 fikk Nils-Aslak Valkeapää som den første samiske forfatter prisen.

Blant yngre lyrikere bør Rauni Magga Lukkari nevnes. Hos henne kan en merke en avstand til tilløpet til romantisering av samisk kultur på 1970-tallet. I stedet tar hun opp kvinnepolitiske temaer, der hun også kan kritisere kvinnediskriminering innafor det samiske samfunnet. I det hele tatt ble det fra 80-tallet av vanskeligere å skille ut en egen samisk temakrets hos forfattere av samisk opprinnelse.

På den andre sida kan en hos samiske forfattere bosatt utafor Sápmi og som skriver på norsk merke en sterk interesse for det samiske. Det gjelder f.eks. Ailo Gaup, Annok Sarri Nordrå og Aagot Vinterbo-Hohr.

Utgivere av samisk litteratur innenfor ulike sjangre, er blant annet det største samiske forlaget Davvi Girji i Karasjok. Andre samiske forlag er Iđut, DAT, Čálliid Lagadus og ABC Company E-skuvla.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Samisk litteratur». Kulturnett.no. Besøkt 11. mai 2008.