Bygmester Solness

For den norske tv-filmen fra 1981, se Byggmester Solness (TV-film)

Bygmester Solness er et drama av Henrik Ibsen utgitt i 12. desember 1892. Boken forelå på engelsk, tysk og fransk omtrent samtidig med orginalutgaven. Kort etter fulgte oversettelser på russisk, nederlandsk, böhmisk og polsk. Stykket hadde premiere på Lessingtheater i Berlin 18. januar 1893.^[1]

Til tross for at Byggmester Solness fikk en stort sett god mottagelse som bok, slo det i begynnelsen feil på scenen, nesten overalt hvor det ble oppført. I Christiania nådde det bare femten oppførelser den første sesongen og tretten sesongen etter.^[2]

I Byggmester Solness viser Ibsen den forrykkende virkning stor berømmelse har på personligheten, samtidig som han forsøker å analysere den.^[3]

Rollene[rediger | rediger kilde]

Halvard Solness, byggmesteren
Aline Solness, Solness' kone.
Doktor Herdal
Knut Brovik, tidligere arkitekt, nå ansatt av Solness.
Ragnar Brovik, hans sønn.
Kaja Fosli, hans niese, en bokholder.
Frk. Hilde Wangel.
Noen kvinner.
En folkeansamling på gaten.

Handlingen[rediger | rediger kilde]

Skuespillet innledet en ny vending i Ibsens forfatterskap. Hovedpersonen er en gammel mann som har nådd toppen i sin karriere, men som oppdager at han ikke er tilfreds. Han synes at han egentlig ikke har oppnådd det han ville, hverken i kunsten eller i kjærligheten. Han frykter og undertrykker dem som er yngre enn seg, men han lengter desperat etter ungdom, også. Den unge og forførende frekke Hilde Wangel (som også er med i Fruen fra havet) trenger inn i livet hans og tvinger ham til å se alt dette i øynene.

Mens Ibsens samtidsdramaer opp til nå har hatt enkle og klare sosiale konflikter, ekteskapsdramaer, økonomiske kriser og så videre, er Solness en person som er konfrontert med mer abstrakte eksistensielle dilemmaer. Han sier han har drømt om å bygge tårn, men har bygd hus. Det symbolske og det mystiske, som begynte å komme til syne i Rosmersholm, preger nå måten Ibsen bygger opp intrigen på.

Det er rimelig at mange har spurt seg om Ibsen nå skrev om seg selv som gammel mann. Alle hans fire siste stykker handler om veletablerte menn som hadde feilet, i sine egne eller andres øyne. I tre av dem dør disse mennene før stykket er over. Mislykket kjærlighet, og gjerne lengsel etter ungdom, er også sentrale temaer.

Noen produksjoner[rediger | rediger kilde]

2018: Nationaltheatret. Mads Ousdal som Halvard Solness, Gisken Armand som Aline Solness, Mariann Hole som Hilde Wangel, Rebekka Jynge som Kaja Fosli, Lasse Lindtner som Dr. Herdal, Bjørn Skagestad som Knut Brovik og Mikkel Bratt Silset som Ragnar Brovik. Regi: Stéphane Braunschweig.
2004: Trøndelag Teater. Stein Grønli som Halvard Solness. Regi: Jo Strømgren.^[4]
1994: Nationaltheatret. Sverre Anker Ousdal som Halvard Solness, Mona Hofland som Aline Solness, Gisken Armand som Hilde Wangel. Regi: Stein Winge.^[1]

29. desember 1981 Fjernsynsteatret. Kjell Stormoen i tittelrollen. Regi: Terje Mærli

Visningshistorie[rediger | rediger kilde]

Sitater[rediger | rediger kilde]

«Luftslotte, – de er så nemme å ty inn i, de. Og nemme å bygge også – aller helst for de byggmesterne som har en – en svimmel samvittighet.» (Hilde Wangel, tredje akt)

Trivia[rediger | rediger kilde]

I Andrew Lloyd Webber sin musikal Aspects of Love starter forestillingen med at hovedpersonen Rose spiller Hilda i Bygmester Solness. Ibsen, og forestillingen, blir nevnt flere ganger i musikalen