Operasjon Blau

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Den tyske framrykkingen mot Kaukasus 7. mai til 18. november 1942

██ til 7. juli

██ til 22. juli

██ til 1. august

██ til 18. november

Østfronten
BarbarossaFinlandMurmanskLeningradSmolensk 1Kharkov 1MoskvaKrim og SevastopolRzjevKharkov 2Blau og KaukasusStalingradVelikiye LukiKharkov 3KurskSmolensk 2DneprKiev 2KorsunKamenets-PodolskBagrationLvov-SandomierzLublin-BestWarszawaRomaniaUngarnWisła-OderBerlinPraha

Fall Blau (norsk: Operasjon blå) var det tyske kodenavnet for den tyske sommeroffensiven i 1942, med angrepet mot Kaukasus og Stalingrad.

Offensiven begynte 28. juni 1942, mens slaget om Sevastopol var i sluttfasen. Det endte med tysk seier. Målet for Fall Blau var å forflytte den sørlige delen av østfronten og slik sikre tilgangen av råvarer, særlig råolje fra Kaukasus og kull og malm fra Donetsbassenget. Slik ville tyskerne sikre disse råvarene selv, og ikke minst gjøre de sovjetiske forsyningene vanskeligere ved å ta dette fra dem og slik svekke den sovjetiske krigsindustrien.

Etter at Blitzkrieg-strategien hadde vist sine svakheter, og særlig etter nederlaget i slaget om Moskva, måtte den tyske planleggingen ta utgangspunkt i at krigen på østfronten kunne bli langvarig og da ble disse forsyningen viktige også i et operativt perspektiv.

I tillegg til råstoffene ønsket Tyskland å legge press på de britiske posisjonene i Det nære østen (Iran og Irak).

Stor fremgang[rediger | rediger kilde]

Tyskerne hadde stor fremgang. 28. juli, en måned etter at de hadde startet offensiven, nådde de Kalatsj-na-Donu (75 km vest for Stalingrad) og hadde erobret hele Don-buen, bortsett fra at sovjeterne fortsatt holdt to brohoder nord og nordvest for Kalatsj. Deretter rykker de sørover, hvor de 19. august tok oljefeltene ved Maikop. I sørøst ble de stanset først ca. 50 km vest for Groznyj. Lenger nord rykket de i slutten av august de østover fra Kalatsj for å ta Stalingrad, og sist i måneden nådde de Volga nord for byen.

Ingen avgjørende seier[rediger | rediger kilde]

Tross all fremgangen gikk operasjonen ikke etter den opprinnelige planen. Alt i juli ble tyskerne og deres allierte stoppet ved Voronezj, så de klarte ikke å komme seg over Don nord for Kalatsj. På den måten fikk de en lang, sårbar nordflanke. Og under tilbaketoget klarte den sovjetiske hærsjefen Timosjenko å trekke ut hovedstyrkene. Tyskerne kunne ikke melde om overveldende fangetall som sommeren og høsten 1941. Ved Stalingrad møtte tyskerne forbitret motstand. Kampene om byen krevde veldige ressurser. Sammen med lange forsyningslinjer og økende sovjetisk motstand i Kaukasus gjorde dette at fremrykkingen stoppet opp der også. I tillegg ble de sårbare flankene holdt besatt av allierte tropper (rumenere, ungarere, italienere) av ujevn kvalitet. Mens tyske styrker forblødde i første fase av slaget om Stalingrad, forberedte sovjeterne en motoffensiv. Den ble startet 19. november. Dermed ble store tyske og rumenske styrker omringet, og slaget endte med katastrofe for tyskerne.