Ivan Konev

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Ivan Stepanovitj Konev
IS Konev 01.jpg
Født 28. desember 1897
Russland
Død 21. mai 1973
Sovjetunionen
Gravlagt Kremlmurens nekropolis
Parti Sovjetunionens kommunistiske parti
Nasjonalitet Det russiske keiserdømmet, Sovjetunionen
Medlem av Sentralkomiteen i det sovjetiske kommunistpartiet, All-Russian Central Executive Committee
Utmerkelser Military Cross, Leninordenen, Medaljen for seier over Tyskland, Røde fane-ordenen, kommandørridder av Order of the Bath, øverstkommandør av Legion of Merit, Helt av Sovjetunionen, Oktoberrevolusjonsordenen, Den hvite løves orden, Klement Gottwald-ordenen, Seiersordenen, Helt av Tsjekkoslovakia, Jubileumsmedaljen for 20-året for dannelsen av Arbeidernes og bøndenes røde hær, 1. klasse av Suvorovordenen, 1. klasse av Kutuzovordenen, Røde stjerne-ordenen, Medaljen for forsvaret av Moskva, Medal "For the Liberation of Prague", Medal "For the Capture of Berlin", legionær av Legion of Merit, Medaljen til minne om Moskvas 800-årsjubileum, Gold Star, Helt av Sovjetunionen, Gold Star, Seiersordenen, Leninordenen, Leninordenen, Leninordenen, Leninordenen, Leninordenen, Leninordenen, Røde fane-ordenen, Røde fane-ordenen, 1. klasse av Suvorovordenen, 1. klasse av Kutuzovordenen, Jubileumsmedaljen for 30-året for sovjetarmeen og flåten, Jubileumsmedaljen for 40-året for Sovjetunionens væpnede styrker, Jubileumsmedaljen i anledning av 20-året for seieren i den store fedrelandskrigen 1941–1945, Jubileumsmedaljen for 50-året for Sovjetunionens væpnede styrker, Jubilee Medal "In Commemoration of the 100th Anniversary since the Birth of Vladimir Il'ich Lenin", Q4375473, Helt av Folkerepublikken Mongolia, Fedrelandets fortjenstorden i sølv, Q21916521, storkors av Ordenen Virtuti Militari, storkors av Ordenen Polonia Restituta, Sükhbaatars orden, Sükhbaatars orden, Order of the Partisan Star, Folkerepublikken Bulgarias orden, Krigskorset, Q1162231, Q2785258, Croix de Guerre, storoffiser av Æreslegionen, Q4287123
Rang generalfeltmarskalk
Militære slag Første verdenskrig
Den russiske borgerkrig
Andre verdenskrig
*Slaget om Moskva (1941-42)
*Slaget om Stalingrad (1942-43)
*Slaget om Kursk (1943)
*Slaget ved Dnepr (1943)
Oppstanden i Ungarn (1956)

Ivan Stepanovitsj Konev (16. desemberjul./ 28. desember 1897greg. nær Podosinovets i det som nå er Kirov-oblastet i Russland, død 21. mai 1973 i Moskva) var en russisk offiser og general før, under og etter andre verdenskrig. Ved siden av Georgij Zjukov var Konev kanskje den ledende frontgeneral og ledet sovjetstyrker helt fra Tyskland angrep i 1941 og til Berlin ble inntatt i april 1945. Etter krigen var han blant annet leder for de sovjetiske styrker som slo ned oppstanden i Ungarn i 1956.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ivan Konev kom fra et småsted i guvernementet Vologda. Han fikk lite formell skolegang, og arbeidet som tømmerhugger.

Tidlig militær karriere[rediger | rediger kilde]

Konev meldte seg i 1916 som frivillig til de russiske styrker under første verdenskrig og var underoffiser i et artilleriregiment ved fronten i Galizia. Etter oktoberrevolusjonen i 1917 tjenestegjorde han i Den røde armé, ble medlem av det sovjetiske kommunistparti og kommissar for fylket Nikolsk. Under borgerkrigen fra 1918 til 1920 var han først kommissar ved et pansertog, så for en brigade. Konev kjempet i Fjerne østen-armeen mot de hvite styrker under Aleksander Vasiljevitsj Koltsjak, og ved nedkjempelsen av matrosoppstanden i Kronstadt.

Fra 1922 til 1928 var Konev kommissar for 17. divisjon, gikk så på krigsskole og så ved Frunse-militærakademiet. Fra 1931 til 1938 kommanderte han en divisjon i 2. selvststendige Fjerne østen-armé. Fra 1938 til 1941 kommanderte han så hele denne armeen, og ble derpå kommandant for militærdistriktet Bajkal.

Annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Da Nazi-Tyskland angrep Sovjetunionen i juni 1941, ble Konev tildelt kommandoen over den 19. armé i Vitebsk-regionen, og han ledet en rekke defensive slag under retretten til Den røde armé, først til Smolensk, og deretter til Moskva. Han spilte en sentral rolle i kampene rundt Moskva og den sovjetiske motoffensiven ved årsskiftet 1941-1942. For sin rolle i den vellykkede forsvaret av den sovjetiske hovedstaden, ble Konev forfremmet til generaloberst av Josef Stalin.

Konev holdt høye kommandoer for resten av krigen. Han kommanderte den sovjetiske vestfronten frem til februar 1943, nordvestfronten fra februar til juli 1943, og den andre ukrainske fronten fra juli 1943 til mai 1945. Han deltok også i slaget ved Kursk, samt at han kommanderte den sørlige delen av den sovjetiske motoffensiven.

Etter seieren ved Kursk frigjorde Konev flere arméer ved flere store byer som Belgorod, Odessa, Kharkov og Kiev. For alle hans prestasjoner og bragder i Ukraina ble Konev forfremmet av Stalin til Marskalk av Sovjetunionen i februar 1944. Han var en av Stalins favorittgeneraler og en av de få ledende kommandantene som Stalin selv beundret for sin hensynsløshet.

I løpet av 1944 avanserte Konev og hans hær fra Ukraina og Hviterussland, Polen og senere til Tsjekkoslovakia. I juli dette året hadde han avansert til elven Wisla i det sentrale Polen, og ble tildelt tittelen Helt av Sovjetunionen. I september 1944 hadde hans styrker, som da hadde navnet Den fjerde ukrainske front, rykket inn i Slovakia og hjalp de frivillige slovakiske partisanene i deres opprør mot den tyske okkupasjonsmakten.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etter krigen ble Konev utnevnt til sjef for den sovjetiske okkupasjonsmakten i Øst-Tyskland og til alliert høykommissær for Østerrike. I 1946 ble han sjef for de sovjetiske bakkestyrkene, før han fikk stillingen som vise-forsvarsminister i Sovjetunionen. Senere utnevnte Stalin ham til kommandør for et undernasjonalt område i Sovjetunionen. Dette var helt klart en degradering, og var i tråd med Stalins politikk når det gjaldt å kvitte seg med populære militære ledere fra krigstiden slik at de ikke ville utgjøre noen trusler mot Stalins ledende posisjon som generalsekretær.

Etter Stalins død returnerte Konev til hovedstaden der han ble en viktig alliert av den nye partilederen, Nikita Khrusjtsjov. Han ble igjen utnevnt til første vise-forsvarsminister og sjef for de sovjetiske bakkestyrkene. Kort tid etter disse utnevnelsene ledet han undertrykkelsen av den ungarske oppstanden i 1956.

Han hadde denne stillingen fram til 1960, da han trakk seg tilbake fra aktiv militær tjeneste. I 1961 til 1962, derimot, ble han kalt tilbake, og var igjen sjef for de sovjetiske styrkene i Øst-Tyskland. Han ble deretter utnevnt til den stort sett seremonielle stilling som generalinspektør i det sovjetiske Forsvarsdepartementet. Konev forble en av Sovjetunionens mest beundrede militære ledere helt frem til sin død i 1973. Han giftet seg to ganger, og hans datter Natalija ble dekan ved Institutt for lingvistiske og litteratur på det russiske militære universitet.

Han var utnevnt til Marskalk av Sovjetunionen, to ganger utnevnt til Helt av Sovjetunionen, og var innehaver av den prestisjetunge Seiersordenen for sin innsats under verdenskrigen.

Ivan Stepanovitsj Konev ble begravet i Kremlveggen sammen med flere av de største heltene av Sovjetunionen, og denne graven kan fremdeles besøkes den dag i dag.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • David M. Glantz: Soviet Military Deception in the Second World War. Routledge, 1989.
  • Das Jahr fünfundvierzig. Deutsch von Arno Specht. Militärverlag der Deutschen Demokratischen Republik, Berlin 1989. ISBN 3-327-00826-4.
  • Janusz Piekalkiewicz: Unternehmen Zitadelle, Pawlak Verlag 1989, ISBN 3-88199-579-X.