Kvitsjøen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kart over Kvitsjøen.

Kvitsjøen, Kvitehavet eller Hvitehavet (russisk Бе́лое мо́ре (Bjeloje More), «hvite hav») er en stor innbuktning av Nordishavet i det nordvestlige Russland, sør for Barentshavet. Grensa mot Barentshavet trekkes langs ei linje fra Svjatoj Nos på Murmanskkysten til Kapp Kanin.

Hele Kvitsjøen er under russisk overherredømme og betraktes som en del av de innenlandske havene til Russland.[1] Den fremste havnen i Arkhangelsk er lokalisert i Kvitsjøen. For det meste av Russlands historie var dette Russlands fremste senter for internasjonal maritim handel, gjennomført av de såkalt pomorer («kystboere», avledet fra pomorje, «kyst»),[2][3][4] russere som drev byttehandel i Finnmark fra Kholmogory, såkalt pomorhandel. I moderne tid, fra begynnelsen av 1900-tallet, ble den viktig sovjetsk marinebase for ubåter. Kvitsjøkanalen forbinder Kvitsjøen med Østersjøen.[5]

Kvitsjøen har et areal på ca. 90 000 km² og gjennomsnittsdybden er på ca. 90 m. Havet er omgitt av Karelen i vest, Kolahalvøya i nord og Kaninhalvøya i nordøst. Barentshavet er forbundet med Kvitsjøen gjennom den 50 km brede Kvitsjøhalsen og lenger inn deler havet seg i Dvina-, Onega- og Kandalaksjabukta. Kvitsjøen er forbundet med Østersjøen gjennom elver og kanaler; via Kvitsjøkanalen til innsjøen Onega, videre på elven Svir og elven Neva til St. Petersburg. Kvitsjøen er islagt mellom oktober og mai; men råker holdes åpne av isbrytere.

Historie[rediger | rediger kilde]

Klosteret på Solovkiøyene i Kvitsjøen

Den viktige havnebyen Arkhangelsk ligger ved Kvitsjøen. I mange hundre år har byen vært hovedsentrum for internasjonal handel over havet, fra vikingene og håløygene i tidlig middelalder til engelskmenn1500-tallet og hollendere1600-tallet. Ottar fra Hålogaland fortalte at han hadde besøkt Kvitsjøen (norrøn: Gandvik) for handel så tidlig som på 800-tallet. Allerede da var det bosetting på bredden av Nordre Dvina, trolig i det området Arkhangelsk ligger i dag. Nordmenn skal også ha drevet selfangst i Kvitsjø-området. Handelsfolket ved Kvitsjøen kaltes pomorer (folket ved havet), og vi kjenner dem gjennom pomorhandelen med Nord-Norge, som hadde sin blomstringstid på 1800-tallet. I moderne tid har området hatt en viktig russisk millitærbase for undervannsbåter.

Klosteret på Solovkiøyene i Kvitsjøen var i flere hundre år det religiøse hovedsetet i Nordvest-Russland. Klosteret har hatt to glansperioder; den ene på 1500-tallet da den første store kirka og kampesteinsmuren ble bygget, og den andre på 1800-tallet da det ble bygget ny kirke, skipsverft (med blant annet en av Russlands første tørrdokker) og kraftverk. Det ble også anlagt botanisk hage på klosteret. Like etter den russiske revolusjon i 1917 og Lenin overtok styret opprettet han landets første Gulag-leir på øyene, og dette varte til andre verdenskrig. Etter krigen ble klosteret brukt til marineskole. Først i 1992 fikk den russiske kirken kontroll over klosteret igjen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dobrovolskyi, A. D.; Zalogin, B. S. (1982): Белое море («Russiske hav: Kvitsjøen»), Universitetet i Moskva
  2. ^ «Pomors», Barentsinfo
  3. ^ «pomor», Bokmålsordboka
  4. ^ «Pomor Ethnos», The Official Tourist Web Portal of Arkhangelsk
  5. ^ Gorkij, Maxim; Auerbach, L.; Firin, S. G. red. (1935): The White Sea canal; being an account of the construction of the new canal between the White Sea and the Baltic Sea, London: John Lane.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]