Franz Halder

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Franz Halder
Franz Halder
Født 30. juni 1884
Bayern Würzburg, Kongeriket Bayern
Død 2. april 1972 (87 år)
Tyskland Aschau im Chiemgau, Vest-Tyskland
Troskap Keiserriket Tyskland Tyske keiserriket til 1918
Tyskland Weimarrepublikken til 1933
Tyskland Tyskland til 1945
Tjenestetid 19021945
Rang Generaloberst
Enhet Kaiserliche Armee Kaiserliche Armee
Reichswehr Reichswehr
Wehrmacht Heer Wehrmacht Heer
Kommandoer Oberkommando des Heeres
Militære slag Første verdenskrig
Andre verdenskrig
Utmerkelser Keiserriket Tyskland Königlicher Hausorden von Hohenzollern
Tyskland Jernkorsets ridderkors
Keiserriket Tyskland Jernkorset av 1. klasse
Keiserriket Tyskland Jernkorset av 2. klasse
Senere arbeid Historisk rådgiver for USA

Franz Ritter von Halder (født 30. juni 1884 i Würzburg, død 2. april 1972 i Aschau im Chiemgau i Bayern) var en tysk generaloberst og sjef for generalstaben fra 1. september 1938 fram til 24. september 1942, da han ble avskjediget etter uenigheter med Adolf Hitler. Disse uenighetene hadde kommet til overflaten etter den mislykkede «Operasjon Tyfon» der tyskerne var nær ved å ta Moskva og etter det mislykkede slaget om Stalingrad.

Han ble avsatt og erstattet av Kurt Zeitzler. Halder satt i ulike konsentrasjonsleirer og fengsler etter attentatet mot Hitler 20. juli 1944 og fram til han ble frigjort av amerikanerne i Flossenbürg konsentrasjonsleir 23. april 1945. Samtidig satt hans hustru og eldste datter i Ravensbrück.

Etter andre verdenskrig arbeidet han som historisk rådgiver ved den amerikanske hærens historiske avdeling.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrinn, tidlige år[rediger | rediger kilde]

Halder blev født i Würzburg som sønn av general i artilleriet Max Halder. I 1902 kom han til 3. kongelige bayerske feltartilleriregiment i München. Han ble forfremmet til løytnant i 1904 etter eksamen fra krigsskolen i München, hvorpå han kom på artilleriskole (19061907) og det bayerske Krigsakademi (19111914), begge i München.

Første Verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under første verdenskrig var han først ordonnansoffiser og tjenestegjorde ved hovedkvarteret ved det 3. bayerske armekorps. I august 1915 ble han forfremmet til hauptmann (kaptein) i generalstaben til den bayerske kronprins 6. infanteridivisjon. I løpet av 1917 tjenestegjorde han som generalstabsoffiser ved hovedkvarteret til 2. arme før han senere ble overført til 4. arme.

Mellomkrigsårene[rediger | rediger kilde]

I 1919-1920 gjorde Halder tjeneste i Reichswehr, krigsministeriets treningsseksjon. I 1921-1922 var han instruktør i taktikk i Wehrkreis VII i München. Halder ble forfremmet til major i mars 1924, og i 1926 fungerte han som Oberquartiermeister for operasjoner for generalstaben i Wehrkreis VII i München. I februar 1929 ble han forfremmet til oberstløytnant, og fra oktober samme år og til slutten av 1931 gjorde han tjeneste ved treningsstaben i Reichswehr-ministeriet.

Etter å ha blett forfremmet til oberst i desember 1931 gjorde Halder tjeneste som stabschef i Wehrkreis Kdo VI, i Münster (Westfalen) til begynnelsen av 1934. I 1930-årene gikk det tyske militær ut fra at Polen kanskje ville angripe det isolerte Østpreussen. På den bakgrunn gjennomgikk de planer for Østpreussens forsvar.

Som generalmajor fra oktober 1934 gjorde Halder tjeneste som kommandør for 7. Infanteridivision i München.

Halder var anerkjent som en dyktig stabsoffiser og planlegger, og i 1936 ble han forfremmet til generalløytnant og direktør for manøverstaben. Kort tid etter ble han direktør for treningsseksjonen ved hærens generalstab i Berlin mellom oktober 1937 og februar 1938. Han ledet viktige treningsmanøvrer, de største som var blitt avholdt siden gjeninnførelsen av verneplikten i 1935.

Den 1. februar 1938 ble Halder general i artilleriet. Heromkring arbeidet general Wilhelm Keitel med å reorganisere ledelsen av den tyske hær. Keitel hadde bedt Halder om å bli sjef for generalstaben for operasjoner, trening og forsyning, og rapportere til general Walter von Reichenau. Dette avslo Halder fordi han mente at han ikke kunne arbeide med Reichenau, på grunn av dårlig personkjemi. Ettersom Keitel anerkjente Halders overlegne evner som militær planlegger, fikk han general Walther von Brauchitsch utnevnt som øverstkommanderende for den tyske hær. Nå aksepterte Halder å bli sjef for generalstaben Oberkommando des Heeres OKH den 1. september 1938 og avløste general Ludwig Beck.

En uke etter presenterte Halder en plan for Hitler om å invadere Tsjekkoslovakia med en knipetangsmanøver utført av general Gerd von Rundstedt og general Wilhelm Ritter von Leeb. Men Hitler bestemte at Reichenau skulle gjennomføre hovedangrepet mot Praha. Dette ble ikke nødvendig, ettersom den britiske statsminister Neville Chamberlain ved Münchenavtalen oppgav Sudeterlandet til Tyskland. Like før Chamberlain gav etter for Hitler overveiet Halder og flere andre generaler å fjerne Hitler fra makten. Den 29. september gav Chamberlain etter for Hitlers krav. Dermed mente Halder at muligheten for å kvitte seg med Hitler var tapt. Han la hodet ned på skrivebordet og brast i gråt. [1] To dager senere, den 1. oktober, gikk tyske styrker inn i Sudeterlandet.

Halder mente at Hitler var både sinnssyk og ond. Han fortalte medoffiseren Helmuth Groscurth at Hitler og Göring aktet å «tilintetgjøre og utrydde det polske folk». [2] I august 1938 hadde Hitler begynt å snakke om å erobre Tsjekkoslovakia, men general Beck var i mot det. Beck skrev også et notat der han anbefalte generalene å nekte å adlyde Hitler hvis han beordret dem til å invadere Tsjekkoslovakia. «Unormale tider krever handlinger som også er utenfor det normale,» skrev han. Samlet motstand ville frelse dem alle fra «blodskyld». Hitler fikk det å vite, og forlangte Becks avgang.

Beck overlot stillferdig kommandoen til Halder. «Nå avhenger alt av Dem,» sa han. Halder rådførte seg med andre som også ønsket Hitler avsatt, men de ville iverksette et kupp straks mens Halder først ville se ubestridelige beviser for at Hitler aktet å føre landet ut i en ny verdenskrig. Dessuten var gruppen splittet i tre fraksjoner: Halder og Beck ville ha Hitler arrestert og stilt for retten; en annen gruppering ville ha ham undersøkt av psykiater og erklært sinnssyk; mens en tredje ville ha ham myrdet med det samme.[3]

Annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Franz Halder og Walther v. Brauchitsch, 1939

Tidlig 1939 deltok Halder i skisseringen av planer for en invasjon av Polen. Halder uttalte at polske soldater var dumme, og mente at krigen kunne være over i løpet av to-tre uker.

Den 1. september 1939 invaderte Tyskland Polen og derved starter annen verdenskrig. Den 10. september noterte Halder i sin dagbok at SS-lederen Reinhard Heydrich hasde fortalt ham at SS nå begyndte sin kampanje for å rense Polen for jøder og alle intellektuelle. Det førte etter krigen til kritikk av at Halder kjente til drapene på jøder meget tidligere enn han ville innrømme under forhør etter krigen, og av at han unnlot å protestere. I sin dagbok noterte Halder sin tvil «om de av Himmler påtenkte tiltak». [4]

I november 1939 konspirerte Halder med general Brauchitsch. Halder ville støtte ham hvis Brauchitsch ville begrense Hitlers planer om utvidelse av krigen. Men Brauchitsch avviste Zossenkonspirasjonen. Selv om Halder var mot Hitlers planer om utvidelse av krigen, hadde han som alle offiserer avlagt en personlig troskapsed til Hitler, og følte seg ute av stand til at handle mot Føreren personlig.

I slutten av 1939 tilså Halder udviklingen av planerne om invasjon av Frankrike, Nederland, Belgia og Balkan. I begynnelsen tvilte Halder på om Tyskland med hell kunne invadere Frankrike. General Erich von Mansteins dumdristige plan om å invadere Frankrike gjennom Ardennerne ble imidlertid en suksess og førte til seier. Halder skrev senere at hæren ble fordervet av utdelingen av «lukkede konvolutter med ekstraordinære belønninger», en månedlig bonus utbetalt fra en av Rikskanselliets spesielle konti til generaler som gjorde som Hitler sa. I virkeligheten tok Halder også selv i mot Rikskanselliets bestikkelser. [5]

Den 19. juli 1940 ble Halder forfremmet til generaloberst. I august begynte han å arbeide på Operation Barbarossa, planen for en invasjon av Sovjetunionen. For å begrense hans muligheter til å kommandere styrker valgte Hitler kort tid etter å innskrenke hans involvering i krigen til bare å utvikle slagplaner for Østfronten.

Franz Halder for Nürnbergdomstolen

I oktober 1940 sendte lord Halifax et utkast til fredsforslag til generalene Halder, Beck og von Brauchitsch: Det tilkjente Tyskland Østerrike, deler av Polen og Tsjekkoslovakia, men en av forutsetningene var at Hitler selv skulle myrdes. Det ville generalene ikke gå med på, og tilbudet ble trukket tilbake.[6]

Sommeren 1942 fortalte Halder Hitler at Føreren undervurderte antallet sovjetiske enheter, mens Hitler hevdet at Sovjetunionen var like på sammenbruddets rand. «Et ubeskrivelig hat bygger seg opp mot oss» hadde general Ulrich von Hassell skrevet i sin dagbok i mars 1941, og konstaterte at han på det nærmeste hadde opgitt Halder og von Brauchitsch – de var knapt annet enn Hitlers lakeier. [7] I det øvrige kunne Hitler ikke tåle Halders innvendinger mot å sende general Mansteins 11. hær til hjelp ved beleiringen av Leningrad. Halder hadde også ment at det var uklokt å angripe inn i Kaukasus.

Hitler mente å at generalen ikke lenger hadde den rette aggressive krigsmentalitet, og sendte ham på pensjon i «Führer Reserve» den 24. september 1942.

Den 20. juli 1944 forsøkte en gruppe tyske offiserer å myrde Hitler. Dagen etter ble Halder arrestert av Gestapo. Hitler anså Halder for å være en mulig lede, som kunne styrte ham, og Halder ble sendt til konsentrasjonsleiren Flossenbürg og siden til Dachau. Da han i krigens siste fase satt fengslet i Auschwitz, så han flak av aske og røyk komme drivende inn i sin celle. Han kalte det «menneskerøyk». [8]

Den 31. januar 1945 ble Halder offisielt avskjediget fra hæren. Han og medlemmer av 20. juli-sammensvergelsen ble med andre prominente fanger overført til fangeleir i Sør-Tyrol, hvor amerikanske tropper overtok ham den 4. mai 1945, [9] etter at SS-vaktene var flyktet. Halder tilbrakte så et tid som krigsfange i Italia.

Etter annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I 1950-årene arbeidet Halder som krigshistorisk rådgiver ved den amerikanske hærs historiske avdeling. Han døde i 1972 i Aschau im Chiemgau i Bayern.

Bøker[rediger | rediger kilde]

Halder utgav Hitler als Feldherr, 1949, og Kriegstagebuch i tre bind 1962-1964. Den amerikanske historiker William Shirer brukte krigsdagbøkene som en viktig kilde til standardverket The Rise and Fall of the Third Reich.

Den britiske forfatter Hugh Trevor-Roper skrev: «Halder er en militær snobb som tror at ingen amatør noensinne kan forstå krigens mysterier.» Forfatteren Kenneth Macksey skrev: «Hurtig, snedig og vittig, han var en enestående dyktig spesialist i operative og treningsmessige forhold og sønn av en utmerket general. Han støttet Becks motstand mot Hitler, men da det kom til stykket var han ikke til noen riktig hjelp. Selv om han flørtet med dem som var mot Hitler, rettet han seg inn etter partilinjen da det ble utøvet det allerhøyeste press for å tilbakelevert Sudeterlandet og dets tyske innbyggere til Tyskland fra tsjekkerne.»

Andre kilder: Christian Hartmann and Sergei Slutsch, Franz Halder und die Kriegsvorbereitungen im Frühjahr 1939. Eine Ansprache des Generalstabschefs des Heeres in the journal Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte (July 1997); Christian Hartmann, Halder: Generalstabschef Hitlers: 1939-1942, (1991), og Hitler's Generals, redigert af Correlli Barnett.

Historikerne Ronald Smelser og Edward J. Davies II argumenterer i The Myth of the Eastern Front, Cambridge University Press, 2008, for at Halder etter 1945 spilte en nøkkelrolle i skapelsen av det uriktige og mytiske bilde av den tysk-sovjetiske krig hvori Wehrmacht stort sett var uten skyld i Tysklands nederlag og krigsforbrytelser.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • The Halder War Diary 1939-1942, redigeret af Charles Burdick og Hans~Adolf Jacobsen (1988). Udgivet af Presidio Press. ISBN 0-89141-302-2

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nicholson Baker: Menneskerøyk (s. 101), forlaget Spartacus, Oslo 2010, ISBN 978-82-430-0538-9
  2. ^ Nicholson Baker: Menneskerøyk (s. 151)
  3. ^ Nicholson Baker: Menneskerøyk (s. 100-1)
  4. ^ Hitler Strikes Poland, s. 22, 116, 176
  5. ^ Nicholson Baker: Menneskerøyk (s. 183)
  6. ^ Nicholson Baker: Menneskerøyk (s. 253)
  7. ^ Nicholson Baker: Menneskerøyk (s. 308)
  8. ^ Nicholson Baker: Menneskerøyk (s. 488)
  9. ^ Hartmann, Christian: Halder. Generalstabschef Hitlers 1938-1942, Paderborn: Schoeningh 1991, ISBN 3-506-77484-0

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Franz Halder – bilder, video eller lyd


Forgjenger:
 Ludwig Beck 
Sjef for OKH (generalstabssjef)
Etterfølger:
 Kurt Zeitzler