Hopp til innhold

Heinz Guderian

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Heinz Guderian
Schneller Heinz, Hammering Heinz
FødtHeinz Wilhelm Guderian
17. juni 1888[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Chełmno
Død14. mai 1954[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (65 år)
Schwangau
BeskjeftigelseSkribent, militært personell Rediger på Wikidata
EktefelleMargarete Goerne
BarnHeinz Günther Guderian
NasjonalitetTyskland
GravlagtGoslar
Utmerkelser
9 oppføringer
Jernkorsets ridderkors med eikeløv
Fredriksorden
Tilleggsspenne til jernkorset
Æreskorset
Anschlussmedaljen (1938)
Sudetenlandmedaljen
Wehrmacht tjenestemedalje
Den saksisk-ernestinske husorden
Sankt Savas orden
TroskapKeiserriket Tysklands flagg Tyske keiserriket til 1918
Tysklands flagg Weimarrepublikken til 1933
Tysklands flagg Tyskland til 1945
VåpenartPanzerwaffe, Armored troops of the Wehrmacht and Waffen-SS
Militær gradGeneraloberst
EnhetKaiserliche Armee Kaiserliche Armee
Reichswehr Reichswehr
Wehrmacht Heer Wehrmacht Heer
Kommandoer2. Panzer Division, XVI. Arme Korps, XIX. Arme Korps, Panzergruppe Guderian og Panzergruppe 2
Deltok iFørste verdenskrig
Andre verdenskrig
Signatur
Heinz Guderians signatur
Heinz Guderian på Commons

Heinz Wilhelm Guderian (1888–1954) var en tysk general i den tyske hæren under andre verdenskrig, og en av grunnleggerne av blitzkrieg-konseptet. Han ble kjent under kallenavnet «pansergeneralen». Han spilte en viktig rolle i utviklingen av tyske panserkjøretøyer i mellomkrigstiden og utviklet mange av grunnprinsippene for stridsvognkrigføring, blant annet i den kjente boken Achtung – Panzer! Guderian var også en blant de få som våget å ta til orde mot Adolf Hitler, men mot slutten av krigen ble han avsatt på grunn av dette. Han deltok også i første verdenskrig. Guderians memoarer Erinnerungen eines Soldaten handler om hans deltagelse i andre verdenskrig.

Tidlig liv

[rediger | rediger kilde]

Guderian kom fra en offisersslekt, og faren var prøyssisk general. Fra 1901 til 1907 studerte han ved forskjellige kadettskoler. Han sluttet seg til hæren i 1908 i den 10. hannoverske jegerbataljonen kommandert av hans far. I 1911 sluttet Guderian seg til den 3. telegrafbataljonen i hærens signalkorps.

I 1913 giftet han seg med Margarete Goerne. De fikk senere to sønner, hvorav den ene, Heinz Günther Guderian, senere ble general i Bundeswehr.

Første verdenskrig og mellomkrigstiden

[rediger | rediger kilde]

Under den første verdenskrig gjorde han tjeneste som signaloffiser og senere ved Tysklands generalstab. Erfaringene fra denne krigen var avgjørende for hans senere synspunkter, blant annet problemene ved statisk krigføring og fordelene med gode radiokommunikasjoner.

Etter krigen forble Guderian i den nylig omorganiserte tyske hæren Reichswehr som ble etablert som følge av Versaillestraktaten. Her spesialiserte han seg på motorisert krigføring. Guderian snakket flytende fransk og engelsk, og studerte blant andre de britiske teoretikerne innen manøverkrigføring, J.F.C. Fuller og B.H. Liddell Hart, som han oversatte til tysk. Guderian var også interessert i skriftene til den unge franske offiseren Charles de Gaulle. I løpet av denne tiden utviklet Guderian seg til en av Tysklands fremste teoretikere innen denne form for krigføring.

I årene 1936–1937 skrev han boken Achtung – Panzer! hvor han forklarte sine teorier om hvilken rolle stridsvogner og fly skulle kunne spille i moderne krigføring. De panserstyrkene han skapte, skulle bli kjernen i de tyske stridskreftene under andre verdenskrig og det sentrale element i den stridsformen som ble kjent som blitzkrieg. Fortsatt fram til vår tid er hans teoretiske bidrag på dette området, samt hans taktiske disposisjoner i felt, emner for studier ved høyere militær utdanning.

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]
Heinz Guderian (i midten) under en tysk/sovjetisk seiersparade i Brest i 23. september 1939. Sovjetiske Semjon Krivosjein til høyre, Mauritz von Wiktorin til venstre.

Under andre verdenskrig tjente han først som sjef for XIX armékorps i den tyske og sovjetiske invasjonen av Polen i 1939 og slaget om Frankrike i 1940. Han ble forfremmet til generaloberst og kommanderte pansergruppe 2, som senere ble omdøpt til 2. panserarmé, under felttoget mot Sovjetunionen i 1941. Guderians fremragende kunnskaper i panserkrigføring var sterkt medvirkende til at invasjonen hadde stor fremgang i begynnelsen. Hans såkalte Panzerarmée Guderian avanserte så raskt mot Smolensk og Moskva at han ble kalt for «Schneller Heinz» («Raske Heinz»).[5] Guderian hadde forhåpninger om å bli den som skulle innta Moskva, men styrkene hans ble stanset like foran bygrensen. Da sovjeterne satte inn en motoffensiv, tok Guderian til orde for en tysk retrett. En konflikt med Günther von Kluge førte til at Guderian ble fratatt sin kommando og overført til reserven ved Hærens overkommando (Oberkommando des Heeres).[6]

Den 1. mars 1943 kunne han igjen tre inn i de aktive offiserenes rekker, da han ble utnevnt til generalinspektør for panserstyrkene.[7] Attentatet mot Hitler den 20. juli 1944 førte til store omrokeringer i generalstaben, foruten mange arrestasjoner. Hitler ønsket en generalstabssjef han visste ville vise ham betingelsesløs lojalitet, og utnevnte Guderian til stillingen den 21. juli.[8] Guderian begynte sin gjerning med å kreve avskjedigelsen av enhver offiser som ikke helhjertet støttet nasjonalsosialismens idealer, og forlangte at hans kolleger i generalstaben skulle komme med lojalitetserklæringer overfor Hitler. Guderian satt dessuten i hærens æresdomstol, sammen med blant andre Gerd von Rundstedt og Wilhelm Keitel, som avskjediget hundrevis av offiserer som var mistenkt for å ha vært delaktige i attentatet og kuppforsøket mot Hitler. Dermed kunne offiserene overlates til Roland Freislers Volksgerichtshof, som deretter dømte de fleste av dem til døden.

Guderians utnevnelse til generalstabssjef ble mislikt av mange av hans generalstabskolleger, som mente at Guderian manglet forståelse for strategiske spørsmål, foruten at hans fokus var for ensidig rettet mot panservåpenets operasjoner. Deres frykt skulle vise seg ubegrunnet, for Guderian fikk i realiteten minimal innflytelse på taktiske og strategiske anliggender. Hans eneste ansvarsområde var også krigen på Østfronten. Han vant likevel ikke sine kollegers tillit, og det ble snart klart at han heller ikke hadde Hitlers tillit, noe som totalt sett betydde at han ikke kunne fungere som noen effektiv generalstabssjef.

Mot slutten av krigen kom Guderian alvorlig på kant med Hitler. Han ble fritatt for tjenesten den 28. mars 1945 etter en voldsom krangel med Hitler, hvor denne nektet Guderian å foreta en ønsket omgruppering for å sikre forsvaret av Berlin. Mot slutten av krigen hadde Guderian protestert stadig mer åpent og frittalende overfor det han kalte Hitlers «strutsestrategi». Særlig mislikte Guderian diktatorens fornektelse av realitetene på østfronten, som stadig rykket nærmere hovedstaden.

Etter andre verdenskrigs slutt ble det vurdert å reise krigsforbrytersak mot Guderian, på bakgrunn av polske og sovjetiske anklager om at han hadde truet med å skyte polske krigsfanger dersom de resterende polske styrkene ikke overga seg. Men dette ble ikke bevist, og saken mot ham ble avvist med den begrunnelse at hans handlinger under krigen var i overensstemmelse med en profesjonell soldats. Polens anmodning om å få ham utlevert ble følgelig også avvist.

Imidlertid hadde han 6. mars 1945 gått Joseph Goebbels' ærend og talt til innbudte tyske og utenlandske journalister om Den røde armés overgrep i øst. Guderian presenterte da to tyske offiserer som hadde kjempet seg tilbake fra det beleirede Poznań, og kunne fortelle hva de hadde sett på veien. Deretter leste han opp deler av en dagsordre fra marskalk Sjukov beregnet på å gjenopprette sviktende sovjetisk disiplin, og avsluttet med en uttalelse om oppslagene i verdenspressen om konsentrasjonsleirene Auschwitz og Majdanek: «Jeg har selv kjempet i Sovjetunionen, men aldri merket noen djevelovner, gasskamre eller lignende frembringelser av en syk fantasi.»[9] – Han ble overhodet ikke trodd. Tjenestemannen Hans-Georg von Studnitz fra det tyske utenriksdepartementet noterte betenkt: «Inntrykket av denne redegjørelsen var ikke godt. Verden kjenner nå til fotografier, filmer og øyenvitneskildringer [fra] Majdanek, Auschwitz og lignende institusjoner i de tidligere okkuperte områdene. Det tyske folk vet riktignok ikke noe. Likevel bør man anta at Guderian er underrettet. Desto merkeligere fremstår det at han tar opp spørsmålet på denne måten (…) i et militært så viktig øyeblikk.»[10]

Guderian overga seg til amerikanske styrker 10. mai 1945 og var internert av amerikanerne som krigsfange i Allendorf og Neustadt i Hessen fram til juni 1948.[11] Hans erindringer utkom i 1952. Han døde 14. mai 1954 i Schwangau bei Füssen,Vest-Tyskland.

Warszawaoppstanden

[rediger | rediger kilde]

Guderian fortalte i Nürnberg at han hadde hørt om ordren om å drepe alle og ødelegge som svar på Warszawaoppstanden, men ikke mottatt den selv. Ifølge Guderian var utslettelsen av Warszawa en SS-sak og, i tråd med myten om det rene Wehrmacht, ikke noe han hadde var involvert i. Ettertiden har vist Guderian var godt informert om situasjonen i Warszawa: Oppstanden sperret den viktigste øst-vest forbindelsen for hans forflytning av styrker og nedkjemping av oppstanden var høyt prioritert av Wehrmacht, som var involvert fra 2. august 1944. Wehrmacht støttet fullt ut ødeleggelsen av byen slik at sovjetiske styrker skulle bli forsinket i fremrykking vestover.[12] Guderian innrømmet at SS og politi ledet av Erich von dem Bach-Zelewski kunne ha begått overgrep mot sivilbefolkningen og brutt folkeretten, men avviste at den tyske 9. armé hadde medvirket til forbrytelser.[13]

Personen Guderian

[rediger | rediger kilde]

Heinz Guderian var en faglig dyktig offiser, men hadde et kraftig temperament som i blant kunne få ham i vanskeligheter.[14] Tidlig i karrieren ble han dekket av sine overordnede, som så Guderians dyktighet og store potensial.

På den andre siden fremstod han som en av de mest Hitler-tro blant generalene, et faktum som han etter krigen delvis forsøkte å dekke over. Hans lojalitet gikk så langt, og var så velkjent, at hans kolleger ikke våget å kritisere Hitler i Guderians nærvær. De kunne ikke stole på at samtalen ville forbli fortrolig. Generalene i hærens overkommando kunne ellers lufte sin motvilje mot Hitler med hverandre på en forholdsvis fri måte.

Ikke desto mindre skulle han bli en av de få høyere offiserene som våget å motsi Hitler, selv om de store sammenstøtene først kom helt mot slutten av krigen.[15] Da kom han også i krasse krangler med Hitler, noe som til slutt fikk ham avskjediget. Han viste seg som en nytenker og innovatør, og nøt stor popularitet, både som planlegger og som kommandant i felten. I sistnevnte posisjon likte han å være i fremste frontlinje sammen med sine soldater.[trenger referanse] Hans resultater kom som følge av grundig faglig kunnskap og analyse, i motsetning til den mer intuitive Erwin Rommel.

Guderians sønn Heinz Günther Guderian ble en prominent tysk general i Bundeswehr i etterkrigstiden som inspektør for panserstyrkene.

Se også

[rediger | rediger kilde]

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
  • Die Panzertruppen und ihr Zusammenwirken mit den anderen Waffen, 1937
  • Achtung – Panzer! (1937) ISBN 0-304-35285-3
  • Erinnerungen eines Soldaten (1952) ISBN 0-306-81101-4
  • Kann Westeuropa verteidigt werden?, Plesse-Verlag, Götfingen, 1951

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Heinz-Wilhelm-Guderian, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000546, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Online, FOCUS. «General Heinz Guderian: So scheiterte Hitlers Panzer-Chef». FOCUS Online. Besøkt 17. oktober 2016. 
  6. ^ Higgins, Major George A. (15. august 2014). Operational Tenets Of Generals Heinz Guderian And George S. Patton, Jr (på engelsk). Pickle Partners Publishing. ISBN 9781782893165. 
  7. ^ «Heinz Guderian war Hitlers „Marschall Vorwärts“: Akteure - WELT». DIE WELT. Besøkt 18. oktober 2016. 
  8. ^ «Heinz Guderian war Hitlers „Marschall Vorwärts“: Akteure - WELT». DIE WELT. Besøkt 18. oktober 2016. 
  9. ^ «Der Geist Guderians». Die Zeit. 23. april 1965. ISSN 0044-2070. Besøkt 17. oktober 2016. 
  10. ^ Niclas Sennerteg: Stalins hevn, forlaget Schibsted, Oslo 2006, ISBN 978-82-516-2303-2
  11. ^ Straga, Vincent; minutes, 50 (1. juli 2014). La bataille de France: La Blitzkrieg qui marque le début de l'occupation allemande (på fransk). 50 Minutes. ISBN 9782806254054. 
  12. ^ Finder, Gabriel N.; Prusin, Alexander V. (2018). Justice behind the Iron Curtain: Nazis on Trial in Communist Poland. University of Toronto Press. ISBN 978-1-4875-2268-1. doi:10.3138/j.ctv2fjwqpm.13. 
  13. ^ Finder, Gabriel N.; Prusin, Alexander V. (2018). Justice behind the Iron Curtain: Nazis on Trial in Communist Poland. University of Toronto Press. ISBN 978-1-4875-2268-1. doi:10.3138/j.ctv2fjwqpm.9. «Kapittel 2: Poles at Nuremberg» 
  14. ^ Mcateer, Sean M. (1. januar 2009). 500 Days: The War in Eastern Europe, 1944-1945 (på engelsk). Dorrance Publishing. ISBN 9781434961594. 
  15. ^ Germany, SPIEGEL ONLINE, Hamburg,. «„DANN MÜSSEN SIE SICH EINKRALLEN!“ - DER SPIEGEL 28/1965». www.spiegel.de. Besøkt 17. oktober 2016. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Heinz_Guderian&oldid=24682246»