Walther von Brauchitsch

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Walther von Brauchitsch
Bundesarchiv Bild 183-E00780, Walther von Brauchitsch.jpg
Foto 1939
Født4. okt. 1881[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Berlin[5]Rediger på Wikidata
Død18. okt. 1948[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (67 år)
Hamburg[5]Rediger på Wikidata
Lungebetennelse
Beskjeftigelse MilitærRediger på Wikidata
Embete
Utdannet ved Französisches Gymnasium BerlinRediger på Wikidata
Far Bernhard von BrauchitschRediger på Wikidata
Parti Nationalsozialistische Deutsche ArbeiterparteiRediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Gravlagt SalzgitterRediger på Wikidata
Utmerkelser
15 oppføringer
Storbånd av Den oppadstigende sols orden, Jernkorsets ridderkors, Ridder av Johanniterorden, Ritter I. Klasse des Friedrichs-Ordens, Finlands hvite roses orden, NSDAPs partimerke i gull, Mikael den tapres orden, tilleggsspenne til jernkorset, Æreskorset, Wehrmacht tjenestemedalje, Anschlussmedaljen (1938), Sudetenlandmedaljen (1938), Memellandmedaljen, Militærfortjenstkorset, Sankt Aleksanders ordenRediger på Wikidata
TroskapNazi-Tyskland
VåpenartDen tyske keiserlige hær
Deltok iFørste verdenskrig, andre verdenskrig, felttoget i Polen i 1939, Slaget om Frankrike, Operasjon Barbarossa
Signatur
Walther von Brauchitschs signatur

Walther von Brauchitsch (født 4. oktober 1881 i Berlin, død 18. oktober 1948 i Hamburg) var en tysk generalfeltmarskalk og øverstkommanderende for Wehrmachts landstyrker (hæren).

Under andre verdenskrig ledet Brauchitsch hærens militære operasjoner i Polen, Sovjetunionen og Frankrike. Han var uenig med Hitler i politiske og militære disposisjoner, men motarbeidet dem likevel ikke. Han ba imidlertid flere ganger i perioden 1939 til 1941 om å få tre tilbake. Brauchitsch ble utnevnt til generalfeltmarskalk i 1940. Han ble avsatt av Adolf Hitler etter nederlaget i slaget om Moskva i desember 1941.

Han ble anklaget for krigsforbrytelser etter krigen, men døde av lungebetennelse før rettsprosessen startet.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Brauchitsch nedstammet fra den schlesiske adelsslekten med samme navn. Han var det sjette av syv barn av den senere prøyssiske kavalerigeneral og direktør for det prøyssiske militærakademi Bernhard von Brauchitsch (1833–1910) og hans hustru Charlotte Sophie Auguste Bertha, født Gordon (1844–1906).[6] Han var onkel til racerbilsjåføren Manfred von Brauchitsch. Han var svoger til Hans von Haeften, far til Hans Bernd von Haeften og Werner von Haeften, som begge deltok under attentatet mot Hitler i 1944.[7] Hans søster Hedwig var forstander for det protestantiske diakonissemoderhus i Frankenstein. Hans bror var generalmajor Adolf von Brauchitsch (1875–1935).

Han gikk på Französisches Gymnasium i Berlin. I 1895 gikk kan inn i kadettkorpset i Berlin og tjenestegjorde som livpasje for keiserinne Auguste Viktoria.

Han giftet seg 1910 med Elizabeth von Karstedt,[8] en rik arving til 120.000 ha jord i Pommern.[trenger referanse] Paret fikk to sønner og en datter.[8]

Den prøyssiske garde og Reichswehr[rediger | rediger kilde]

Brauchitsch ble utnevnt til offiser i den prøyssiske garde i 1900. Han ble ansett som en dyktig fagmann. I 1912 ble han utnevnt til en stilling i generalstaben, og tjente under første verdenskrig i ulike enheter som generalstabsoffiser.[8]

I 1921 ble han utnevnt som major i Reichswehr, der han fikk kommandoposter som stabsoffiser og dessuten deltok i utdanningen av troppene. Han ble i 1927 stabssjef i Wehrkreis VI, en forvaltningsenhet i hæren og som hadde hovedkvarter i Münster. I 1928 ble han utnevnt som oberst.[8]

I 1931 reiste han i Sovjetunionen for å bedre samarbeidet mellom Reichswehr og Den røde arme.[8]

Wehrmacht[rediger | rediger kilde]

Etter Hitlers maktovertakelse Brauchitsch ble utnevnt til leder av Wehrkreis I, Königsberg (som besto av Øst-Preussen og provinsen Bialystok) som etterfølger til Werner von Blomberg. Han ble i 1936 utnevnt som general og overtok i 1937 ansvaret for alle motoriserte stridskrefter i Wehrmacht.[8]

Brauchitsch var motstander av mange ting i det nazistiske system, men han var også tilhenger av politikken om gjenopprustning og var blendet av Hitlers personlighet.[trenger referanse]

I 1938 skilte han seg fra sin hustru Elizabeth og giftet seg seg med Charlotte Rüffer. Det nye ekteskapet kunne inngås etter at Hitler hadde forstrukket ham med midler slik at han kunne sikre sin tidligere hustru økonomisk.[8] Brauchitsch ble samme år utnevnt til øverstkommanderende for hæren etter general Werner von Fritsch, som var blitt avskjediget etter falske anklager om homofili.[9]

Brauchitsch var utilfreds med SS' stigende makt, og mente at de forsøkte å overta hærens oppgaver som landets væpnede styrker.[trenger referanse] Han kom i konflikt med Erich Koch, (Gauleiter) i Østpreussen, og Adolf Hitler måtte løse konflikten mellom dem.

I krisen om Sudetenland i 1938 delte han general Ludwig Becks motstand mot Hitlers planer, men tok likevel ikke uttrykkelig avstand fra dem.[8] Han var også motstander av Hitlers annektering av Østerrike (Anschluss)[trenger referanse] selv om han ikke gikk imot planene. Han gjorde intet, idet Beck ba ham om å overtale hele generalstaben til å tre tilbake hvis Hitler fortsatte med sin invasjon av Tsjekkoslovakia.[trenger referanse]

I september 1938 begynte en gruppe offiserer å konspirere mot Hitler og forsøkte gjentatte ganger å overtale Brauchitsch til, som hærens øverstkommanderende, å lede det forventede kupp, men det eneste tilsagn han gav dem var: «Jeg vil ikke foreta meg noe, men jeg vil ikke stoppe andre fra å handle».[trenger referanse] Etter at kupplanene i 1938 brøt sammen, ignorerte Brauchitsch alle senere appeller fra Beck og de andre konspiratorerne om å bruke hæren til å avsette Hitler, før Tyskland ble kastet ut i en verdenskrig.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig ledet Brauchitsch hærens militære operasjoner i Polen, Sovjetunionen og Frankrike. Han var uenig med Hitler i politiske og militære disposisjoner, men motarbeidet dem likevel ikke. Han ba imidlertid flere ganger i perioden 1939 til 1941 om å få tre tilbake. Brauchitsch ble utnevnt til generalfeltmarskalk i 1940.[10]

Etter at Frankrike var beseiret, ble invasjonen av Storbritannia, kalt operation Seelöwe planlagt. Hitlers plan var å gi Brauchitsch kommando over okkupasjonen.[11] Luftwaffe kunne imidlertid ikke etablere det nødvendige luftherredømme, og planen ble oppgitt.

I 1941 la Hitler ansvaret på Brauchitsch for det mislykkede felttoget i Sovjetunionen og avskjediget ham fra stillingen som sjef for hæren. Hitler tok deretter selv ledelsen av hæren.[10]

Brauchitsch fordømte i 1944 i en artikkel i Völkischer Beobachter, attentatet mot Hitler. Han talte imidlertid enkelte av de arrestertes sak overfor Hitler.[10]

I tillegg til å ha avveket fra Hitlers mening om rett prioritering av angrepsmål i øst, hadde Brauchitsch markert seg som motstander av den tyske hærs brutale fremferd på Østfronten.[trenger referanse] Av en krigsdomstol var en major Salah blitt dømt til døden for å ha drept fem polske kvinner, og Brauchitsch hadde forlangt dommen fullbyrdet. Hitler motsatte seg dette, og fikk personlig omgjort dommen til fengselsstraff. Brauchitsch hadde innsett hvilken undergravende virkning dette hadde på Wehrmacht-soldatenes moral, og hadde nektet å skrive forordet til bildeboken Med Hitler i Polen.[12]

Brauchitsch tilbrakte de siste tre år av krigen i Tři Trubky-jakthytten i Brdy-fjellene sørvest for Praha.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Brauchitsch ble internert i august 1945 av britiske styrker.[13] og ble innkalt som vitne ved Nürnbergprosessen 1945–1946. Domstolen besluttet i juni 1947 at han skulle utleveres til Polen som krigsforbryter.[13][trenger bedre kilde]Innen det ble klart for en slik utlevering og rettslig prosess, døde han i britisk krigsfangenskap i Hamburg.[8]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Walther-von-Brauchitsch, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000545, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Croatian Encyclopedia, Hrvatska enciklopedija-ID 9315[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Браухич Вальтер фон, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Kurt von Priesdorff: Soldatisches Führertum. Band 8, Hanseatische Verlagsanstalt Hamburg, o. O. [Hamburg], o. J. [1941], s. 384, Nr. 2658.
  7. ^ Barbara von Haeften: Nichts Schriftliches von Politik – Hans Bernd von Haeften. Ein Lebensbericht, München 1997, ISBN 3-406-42614-X.
  8. ^ a b c d e f g h i Biographie, Deutsche. «Brauchitsch, Walther von - Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (tysk). Besøkt 19. desember 2021. 
  9. ^ Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: NS-Regime». www.dhm.de (tysk). Besøkt 19. desember 2021. 
  10. ^ a b c Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Biografie». www.dhm.de (tysk). Besøkt 19. desember 2021. 
  11. ^ History Channels udsendelse Hitler's Britain
  12. ^ Guido Knopp: Hitlers krigere (s. 108), forlaget Historie og kultur, Oslo 2008, ISBN 978-82-92870-06-8
  13. ^ a b Svensk uppslagsbok, andra upplagan 1947

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]