Den anglo-sovjetiske invasjonen av Iran

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Den anglo-sovjetiske invasjonen av Iran
Konflikt: Andre verdenskrig
Allied Forces Sweep on in Iran.png
Skisse av styrkenes fremrykning inn i Iran.
Dato25. august-17. september 1941
StedIran
ResultatAlliert seier; Okkupasjon av Iran.
Stridende parter
Storbritannia Storbritannia
Sovjetunionen Sovjetunionen
Iran Iran
Tap
Storbritannia 22 døde
Sovjetunionen 40 døde
Iran Til sammen rundt 1000 (sivile og militære)

Den anglo-sovjetiske invasjonen av Iran var et alliert angrep på det iranske Pahlavi-dynastiet under andre verdenskrig utført av Storbritannia og Sovjetunionen. Invasjonen, som varte fra 25. august til 17. september 1941, ble gitt kodenavnet Operasjon Countenance (Operasjon Åsyn). Den offisielle begrunnelsen for invasjonen var at sjahen nektet å utvise tyske borgere fra landet.[1] Mens den raske tyske fremrykningen på østfronten pågikk var det frykt for at tyske styrker kunne nå Irans grenser mot Sovjetunionen. Okkupasjonen sikret tilgang til oljekildene i området og til en sikker forsyningsrute, den persiske korridor, til Sovjetunionen mens kampene på østfronten pågikk.[2]

Bakgrunn og motiver[rediger | rediger kilde]

Ali Mansur, Irans statsminister til 27. august 1941.

Målet med invasjonen var særlig å sikre Irans oljefelt og sørge for at de allierte forsyningslinjene (se den persiske korridor) ikke ble forstyrret. Det var også frykt for at en tysk fremrykning mot Kaukasus kunne true Irans grenser i de vestlige delene av landet.[3]

Situasjonen i Iran[rediger | rediger kilde]

Sjah Reza Pahlavi og kronprins Muhammed Reza Pahlavi i september 1941. Sjahen ble etter invasjonen presset til å abdisere til fordel for sin sønn.

Etter urolighetene i Iran tidlig på 1900-tallet delte Storbritannia og Russland i 1907 Persia (Irans daværende navn) i interessesfærer med en britisk i sør, en russisk i nord og et nøytralt område i midten. Anglo-Persian Oil Company ble stiftet i 1909 da det første vesentlige oljefunnet i Midtøsten ble gjort. Under første verdenskrig førte tysk og osmansk innflytelse i Vest-Persia til at Storbritannia forsterket sitt nærvær. Etter første verdenskrig gjorde Storbritannia landet til sitt protektorat mens Sovjetunionen oppga de gamle russiske ambisjonene overfor Persia. Storbritannia trakk utover på 1920-tallet tilbake mer av sine styrker i områder.[4]

Selv om Iran var offisielt nøytral under krigen var den sittende monarken Reza Pahlavi vennlig innstilt til Aksemaktene, og avfeide alliert press om å utvise tyske statsborgere fra landet. Haj Amin al-Husseini, den tysk-vennlige stormuftien av Jerusalem, fikk opphold i Iran. Tyskland var Irans viktigste handelspartner før krigen med omtrent halvparten av eksport og import.[3]

Tysk spesialister og rådgivere arbeidet på flere militære og sivile prosjekter i Iran før krigen; antall tyske borgere i landet (anslått til i størrelsesorden 1000 til 3000) og hvor mange av disse som var hemmelige agenter er usikkert. Sommeren 1941 drev Tyskland utstrakt etterretningsvirksomhet i Iran med i størrelsesorden 200 agenter. De tyske agentene forsøkte blant annet å undergrave britisk stilling i landet ved å spre anti-britiske rykter og oppfordret folk til ikke å arbeide for Anglo-Iranian Oil Company. Nord i Iran drev tyske agenter etterretning mot Sovjetunionen; før invasjonen av Sovjetunionen trappet Tyskland opp de anti-sovjetiske tiltakene nord i Iran: Tyske agenter forsøkte med lite hell å rekruttere frivillige armenere, aserbadjanere, turkmenere og russere til undergraving og sabotasje nord for grensen. Inntil nederlaget ved Stalingrad og det tyske sammenbruddet på østfronten ønsket den tyske ledelsen at oljeinstallasjonene ved rundt Gulfen skulle forbli uskadet med håp om å erobre disse intakte.[1]

Iran var forberedt på å yte motstand mot britisk-sovjetisk invasjon. Sjahen selv, Reza Pahlavi, trodde antakelig at Tyskland var Sovjetunionen militært overlegen og ville nedkjempe sovjetiske styrker innen relativt kort tid. Sjahen kan også ha sett for seg at Tyskland var en bedre alliert enn Storbritannia og at det var best å motsette seg allierte krav inntil tyske styrker kom Iran til unnsetning - sjahens regjeringen var ikke enig i dette.[2]

Britiske motiver[rediger | rediger kilde]

Iran produserte før krigen omlag 8 millioner tonn olje årlig noe som var stor strategisk verdi for de allierte.[5] Iran hadde på den tiden de største oljereservene tilgjengelig for Storbritannia. Fra britisk perspektiv ville ethvert tysk fremstøt mot Britisk India (som inkluderte det senere Pakistan med grense til mot Iran) gå via Iran og okkupasjon av Iran ville skape en forsvarslinje.[1]

I slutten av juni 1941 skisserte britiske myndigheter (i samtale med sovjetiske representanter) Iran som en mulig forsyningsrute. Storbritannia og Sovjetunionen signerte 1. oktober 1941 en formell avtale om forsyninger. Høsten 1941 trodde britiske myndigheter at sovjetiske styrker snart ville stanse og kanskje slå tilbake den tyske fremrykkingen, og antok at forsyninger fra Storbritannia og USA ikke ville ha betydning. Vinteren 1941-1942 informerte britiske myndigheter om at de fortsatt ikke var i stand til å gjøre bruk av ruten gjennom Iran. I midten av 1942 ble ruten gjennom Iran særlig viktig etter at konvoi PQ-17 til Arkhangelsk mistet 24 av 35 handelsskip - noe som skapte tvil om den nordlige sjøruten var trygg nok.[1]

Før angrepet på Sovjetunionen var sovjetiske og britiske myndigheter lite bekymret for tysk tilstedeværelse i Iran. Etter invasjonen av Sovjetunion forsøkte britiske myndigheter å presse Iran til å utvise tyskerne. Iranske myndigheter var sommeren 1941 lite interessert i å provosere den tyske regjeringen fordi den allmenne oppfatningen i Iran var at tyske styrker innen noen få måneder ville erobre Ukraina og nå Baku hvorpå Iran ville bli invadert. Britiske myndigheter antok at den iranske regjeringen ville se an den strategiske situasjonen.[2]

Det britisk utenriksdepartementet ved utsendingen i Teheran og ved Anthony Eden selv hadde 28 og 30 juni 1941 samtaler med Ali Mansur (statsminister) og med Mohammad Ali Moqaddam (utsending i London). Iranske myndigheter var ikke villige til å utvise tyskerne med begrunnelse at de var tekniske eksperter som var avgjørende for landets økonomi. Britiske myndigheter var forberedt på det iranske svaret og innledet tidlig planer for tiltak mot Iran dersom regjeringen der ikke ville samarbeide. Det britiske ministeriet for India insisterte på å legge press på Iran med sovjetisk hjelp også med sikte på å etablere britiske flybaser i landet. Den britiske militære toppledelsen i India advarte mot å forsyne Iran med våpen og utstyr før situasjonen på østfronten var avklart, av frykt for at materiellet ville falle i tyske hender. Den britiske utsendingen i Teheran mente at Iran burde holde strengt på nøytraliteten fordi det ville gi britene en fordel i tilfelle tyske styrker nådde landets nordlige grense. Den britiske ministeren for krigsøkonomien, Hugh Dalton, fremholdt i juli 1941 at Iran ville være den eneste tilgjengelige forsyningsruten fra Storbritannia og USA dersom ruten via Stillehavet og Vladivostok ble sperret.[2]

Invasjonen var dels motivert av ønske om å nøytralisere tysk påvirkning i Iran og komme tyske planer om å innsette et nazi-vennlig regime i landet i forkjøpet. Sikring av en forsyningsrute i henhold til lend-lease-avtalen var et annet viktig motiv. Historikere har i ettertid også nevnt Sovjetunionens (for eksempel hadde Sovjetunionen i 1920 forsøkt å ta kontroll over provinsen Gilan) og Storbritannias territorielle ambisjoner som medvirkende motiv for invasjonen.[1]

Sovjetiske motiver[rediger | rediger kilde]

Sovjetiske myndigheter antok at det sommeren 1941 var opp mot 7000 tyskere i Iran og den sovjetiske ledelsen var bekymret for dette. Stalin uttalte 8. juli i samtale med den britiske utsendingen at det hastet med å gjøre noe med situasjonen i Iran. Britene ville gjøre et felles diplomatisk fremstøt mot Iran kombinert med oppmarsjering av styrker ved Irans grenser i nord og sør. Forslaget om alliert bruk av Irans jernbaner og veier samt anlegg av flybaser, ville neppe bli akseptert fordi det ville stride mot Irans nøytralitet. Storbritannia og Sovjetunionen måtte derfor være forberedt på bruk av militærmakt for å få tilgang til iransk territorium.[2]

Sovjetiske myndigheter begrunnet invasjonen blant annet med henvisning til artikkel 6 i traktaten av 1921 som ga adgang til å intervenere i tilfelle uroligheter i Iran. Traktaten ga Sovjetunionen rett til å utplassere styrker i på Irans territorium dersom det var fare for at et tredje land ville bruke Iran som utgangspunkt for angrep på Sovjetunionen. I den diplomatiske noten overlevert fra sovjetiske representanter til iranske myndigheter på invasjonstidspunktet viste den sovjetiske regjeringen til tre advarsler overlevert tidligere (26. juni, 19. juli og 16. august 1941) angående tysk aktivitet i landet. Sovjetiske regjeringen forsikret den iranske regjeringen om at styrkene ville bli trukket tilbake så snart trusselen forårsaket av tysk aktivitet i Iran var over.[6][2]

Historikere har i ettertid også nevnt Sovjetunionens (for eksempel hadde Sovjetunionen i 1920 forsøkt å ta kontroll over provinsen Gilan) og Storbritannias territorielle ambisjoner som medvirkende motiv for invasjonen. Tilgang til sovjetiske og britiske arkiver har hemmet historikernes forskning på bakgrunnen for invasjonen; etterhvert som dokumentene har blitt nedgradert har forskerne fått mer innsikt i detaljene særlig etter oppløsingen av Sovjetunionen i 1991.[1]

Forberedelser[rediger | rediger kilde]

Irans første reaksjoner på allierte krav var militære forberedelser. Iran fikk sommeren 1941 stadig tydeligere rapporter om at Storbritannia ville invadere. Styrkene i Kermanshah og i provinsene nærmest Kaukasus ble forsterket. Khuzestan inkludert Abadan med Irans største oljefelt skulle forsvares så godt som mulig og flere styrker ble overført dit.[2]

Den britiske og sovjetiske regjeringen var enige om en samordnet operasjon. Representanter for de to landene leverte 16. august identiske krav til Irans regjering. Britiske og sovjetiske myndigheter mottok 20. august svar på sitt krav overfor Iran. Fordi svaret ikke ble ansett som tilfredsstillende ble styrkene klargjort med sikte på innmarsj 23. august. Sovjetiske styrker viste seg likevel ikke å være klare og innmarsjen ble utsatt til 25. august.[2]

Invasjon[rediger | rediger kilde]

Sovjetisk stridsvogn T-26 i Tabriz, omkring 28. august 1941.
Indiske soldater (i britisk tjeneste) og sovjetiske soldater møtes i Iran, 1941.

De britiske styrkene besto for en stor del av indisk mannskap (en infanteridivisjon, en infanteribrigade, og to armoured brigader). De sovjetiske styrkene besto av 47. og 53. arme. Iran stilte med ni infanteridivisjoner. Britiske og sovjetiske styrker krysset grensen tidlig på dag 25. august. Dette var den eneste felles britisk-sovjetiske operasjonen under andre verdenskrig. Invasjonen var hurtig og relativt ukomplisert for de allierte. Britiske styrker rykket inn fra sine baser i Irak og sovjetiske styrker rykket inn fra nord. De iranske infanterstyrkene ble raskt overvunnet av sovjetiske og britiske panservåpen; de iranske styrkene trakk seg raskt tilbake eller forble i sin forlegninger. Den iranske regjeringen kunngjorde 31. august at den væpnede motstanden opphørte. Britiske og sovjetiske styrker møttes i Teheran 17. september 1941.[5][6]

Samtidig med innmarsjen la de britiske og sovjetiske utsendingene i Teheran frem sine diplomatisk noter for statsminister Ali Mansur. Den britiske noten la vekt på at Iran ikke hadde utvist tyske borgere og at Storbritannia ville respektere Irans selvstendighet når krisen var over.[2]

Britiske og indiske styrker gikk i land i Abadan og Bandar Shapur for å sikre oljefelter og -raffinerier der og i Ahvaz. Britiske styrker fra Basra krysset Shatt al-Arab fra irakisk side og gikk mot Ahvaz. Andre britiske hæravdelinger krysset grensen fra irakisk side på høyde med Bagdad og rykket i retning Kermanshah. Fire tyske og fire italienske handelsskip skip i Bandar Shapur ble tatt. Australske krigsskip deltok i operasjonen i Persiabukta. Britisk flyvåpen satte den iranske flystyrken på 50 fly raskt ut av spill. Britiske fly kastet flygeblader over Teheran og andre hovedbyer med begrunnelser for invasjonen.[6]

Sovjetiske styrker krysset grensen ved Kaukasus og rykket frem mot Tabriz. Sovjetiske skip på Det kaspiske hav landsatte styrker i byene ved kysten uten å møte motstand. Den iranske regjeringen under Ali Mansur gikk av 27. august, den nye regjeringen under Mohamed Ali Furughi bestemte seg for å innstille motstanden og 29. august informerte en iransk utsending de britiske styrkene om at motstanden var innstilt. Britiske styrker tok kontroll over en sørlig sone, sovjetiske en nordlig sone og områdene i midten ble ansett som nøytrale. Britiske og sovjetiske styrker møttes ved Qazvin. USA opparbeidet under okkupasjonen forbindelser til landets myndigheter og bisto blant annet til opplæring av politi og militære styrker. Iran inngikk 28. desember 1941 en allianse med de allierte. Amerikanske styrker kom inn i 1942.[6][7][8][9] Storbritannia, Sovjetunionen og Iran inngikk 29. januar 1942 en traktat som garanterte oljeforsyninger til de allierte og som anerkjente Irans suverenitet.[10]

Få dager etter at okkupasjon var fullført ble Reza Pahlavi presset til å abbdisere til fordel for sin britiskvennlige sønn Muhammed Reza Pahlavi. I 1942 avbrøt Iran alle forbindelser med aksemaktene og utviste borgere fra aksemaktene.[3]

Den iranske statsministeren meldte 10. september at regjeringen gikk med på de britisk-sovjetiske kravene: (1) tyske, italienske og rumenske ambassader skulle stenges, (2) statsborgere fra aksemaktene skulle utleveres til de allierte, (3) iranske styrkere skulle trekkes ut av områder besatt av de allierte, (4) jernbane og veier skulle stilles til fri disposisjon for frakt av krigsmateriell til Sovjetunionen. De allierte ville selv ta omkostningene ved okkupasjonen og Storbritannia var villig til å betale avgift for bruk av iranske oljefelt.[6]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Indiske soldater i britisk tjenester holder vakt ved raffineriet i Abadan, 4. september 1941.
Roosevelt, Churchill og Stalin under Teheran-konferansen (Churchills fødselsdag i den britiske ambassaden).

I september 1941 begynte de allierte å internere tyske borgere i leirer blant annet i Ahvaz. Hitler ville som hevnaksjon for internering av tyske borgere i Iran deportere britiske borgere på Kanaløyene. Diplomater og ansatte ved ambassaden fikk fritt leide til Tyrkia. Den tyske overkommandoen og det tyske utenriksdepartementet fikk utsatt denne aksjonen til 1942.[6]

Innen 1943 var allierte styrker formelt trukket ut av Teheran, men det var fortsatt et stort antall allierte soldater i byen. Den sovjetiske ambassaden i byen ble ansett som et trygt sted å avholde møte mellom de allierte topplederne. Roosevelt og Stalin bodde i den sovjetiske ambassaden, mens Churchill bodde i den britiske legasjonens lokaler i nærheten.[11] Teheran-konferansen mellom de allierte under verdenskrig ble avholdt i slutten av november 1943.[12] USA opparbeidet under okkupasjonen forbindelser til landets myndigheter og bisto blant annet til opplæring av politi og militære styrker.[13]

I september 1943 erklærte Iran krig mot Tyskland. Okkupasjonen varte til 1946: britiske og amerikanske styrker trakk seg ut i januar 1946 og etter internasjonalt press trakk sovjetiske styrker seg ut i mai 1946. Ved Teherankonferansen i 1943 bekreftet Storbritannias Winston Churchill, USAs Franklin D. Roosevelt og Sovjetunionens Josef Stalin Irans territorielle integritet, og tilbød landet økonomisk hjelp til å reise seg fra krigens skader. Involvering i andre verdenskrig hadde negative økonomiske konsekvenser for Iran, landet tok mot mange europeiske flyktninger og landets nøytralitet og suverenitet ble ignorert.[3]

Invasjonen og involveringen i andre verdenskrig truet den iranske statsdannelsen og var en av de største krisene i landets moderne historie. Okkupasjonen medførte ny politisk frihet innad i landet med fagforeninger, fri presse og opposisjonspartier. Mot slutten av krigen ble det med sovjetisk støtte etablert egne administrasjoner i de kurdiske og de aserbajdsjanske områdene. USA hadde militære stasjonert i landet fra 1942 og Pahlavi-regimet gjenvant såvidt kontrollen på grunn av den internasjonale situasjonen etter krigen. USA støttet landet militært, politisk og økonomisk blant annet for å demme opp for sovjetisk innflytelse. I mars 1946 trakk Sovjetunionen sine styrker ut av kurdiske og aserbajdsjanske områder, og overlot kontrollen til sjahens hær.[14]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Kozhanov, Nikolay A. (juni 2012). «The Pretexts and Reasons for the Allied Invasion of Iran in 1941». Iranian Studies. 4 (engelsk). 45: 479–497. ISSN 0021-0862. doi:10.1080/00210862.2012.673827. Besøkt 22. januar 2022. 
  2. ^ a b c d e f g h i Eshraghi, F. (1. januar 1984). «Anglo‐Soviet occupation of Iran in August 1941». Middle Eastern Studies. 1. 20: 27–52. ISSN 0026-3206. doi:10.1080/00263208408700570. Besøkt 22. januar 2022. 
  3. ^ a b c d «Iran during World War II». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 14. januar 2022. 
  4. ^ Det 20. århundre. [Oslo]: Aschehoug. 1995. ISBN 8203164935. 
  5. ^ a b «WW2 People's War - Persia Invaded». www.bbc.co.uk. Besøkt 22. januar 2022. 
  6. ^ a b c d e f Piekalkiewicz, Janusz (1988). Den annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105238. 
  7. ^ Geografisk leksikon. Oslo: Cappelen. 1981. ISBN 8202044499. 
  8. ^ Hess, Gary R. (1974). «The Iranian Crisis of 1945-46 and the Cold War». Political Science Quarterly. 1. 89: 117–146. ISSN 0032-3195. doi:10.2307/2148118. Besøkt 14. juni 2020. 
  9. ^ Piekalkiewicz, Janusz (1988). Den annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. s. 124. ISBN 8240105238. 
  10. ^ Det 20. århundre. Oslo: Aschehoug. 1995. ISBN 8203170404. 
  11. ^ Roberts, Geoffrey (1. oktober 2007). «Stalin at the Tehran, Yalta, and Potsdam Conferences». Journal of Cold War Studies. 4. 9: 6–40. ISSN 1520-3972. doi:10.1162/jcws.2007.9.4.6. Besøkt 14. juni 2020. 
  12. ^ Caplex: Cappelens ettbinds leksikon : leksikon, atlas, tabellverk. [Oslo]: Cappelen. 1990. ISBN 8202091829. 
  13. ^ Hess, Gary R. (1974). «The Iranian Crisis of 1945-46 and the Cold War». Political Science Quarterly. 1. 89: 117–146. ISSN 0032-3195. doi:10.2307/2148118. Besøkt 14. juni 2020. 
  14. ^ Halliday, Fred (1979). Iran - diktatur og revolusjon. Oslo: Pax. ISBN 8253010486. 

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]