Karl Dönitz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Karl Dönitz
Karl Dönitz.jpg
Født16. september 1891
Grünau
Død24. desember 1980 (89 år)
Aumühle
naturlige årsaker
Utdannet ved Naval Academy at Mürwik
Beskjeftigelse
6 oppføringer
Soldat (19101918), politiker, selvbiograf, submariner, offiser, soldat (19201945)
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Nasjonalitet Tyskland
Livssyn Den evangelisk-lutherske kirke
Utmerkelser
28 oppføringer
NSDAPs partimerke i gull, Jernkorsets ridderkors med eikeløv (1943), Mikael den tapres orden, Clasp to the Iron Cross, Wehrmacht tjenestemedalje, Sudetenlandmedaljen (1939), Memellandmedaljen, 2. klasse av Den røde ørns orden, Königlicher Hausorden von Hohenzollern, Æreskorset, Military Merit Cross, Sverdordenen, Gallipoli Star, Liakat Medal, Mecidi-ordenen, storkors av Ungarns fortjenstorden, Commendatore of the Military Order of Savoy, Q35794198, storbånd av Den oppadstigende sols orden, Frihetskorsets orden, Ubåt-krigsmerket (1940), Jernkorset av 1. klasse (1916), Jernkorset av 2. klasse (1914), Den røde ørns orden, Ungarns fortjenstorden, Military Order of Italy, Crosses of Military Merit, Den oppadstigende sols orden (1943)
TroskapKeiserriket Tyskland Tyske keiserriket til 1918
Tyskland Weimarrepublikken til 1933
Tyskland Tyskland til 1945
VåpenartDen tyske keiserlige flåte, Reichsmarine, Kriegsmarine
Tjenestetid19101945
Militær gradStoradmiral
EnhetDet tyske krigsflagget Den tyske keiserlige flåte
Weimarrepublikken Reichsmarine
Det tyske krigsflagget Kriegsmarine
KommandoerDet tyske krigsflagget Kriegsmarine
StillingReichspräsident
Deltok iFørste verdenskrig
Andre verdenskrig
Signatur
{{{navn}}}s signatur

Åtte av de anklagede under Nürnberg-prosessen etter andre verdenskrig: På første rekke sitter fra venstre Göring, Hess, Ribbentrop og Keitel, bak Karl Dönitz og Erich Raeder, som var øverstkommanderende storadmiraler i den tyske krigsmarinen i henholdsvis 1943–1945 og 1935-1943, samt Schirach og Sauckel. Raeder var en av hovedpådriverne bak Operasjon Weserübung, det tyske angrepet på Danmark og Norge, men ble siden erstattet av Dönitz.

Karl Dönitz (født 16. september 1891 i Grünau, død 24. desember 1980) var den siste storadmiral i den tyske marine og, med tittelen rikspresident, det siste statsoverhodet i det tredje riket.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Karl Dönitz ble født i Grünau utenfor Berlin, og gikk inn i den tyske marinen i 1910. Han deltok under første verdenskrig frem til han ble tatt som krigsfange av britene. Under andre verdenskrig var han storadmiral og sjef for det tyske ubåtvåpenet. 31. januar 1943 overtok han kommandoen over den tyske krigsmarinen etter Erich Raeder. Han mistet begge sønnene sine, Klaus og Peter, i sjøkrigen. Etter Hitlers død ble den partiløse Dönitz 30. april 1945 Tysklands president, med greve Lutz Schwerin von Krosigk som rikskansler, fra 1. mai 1945 til 23. mai 1945. Den 7. mai gav han general Alfred Jodl tillatelse til å kapitulere betingelsesløst.

Regjeringen Dönitz ble tatt til fange av britene i Flensburg den 23. mai. I de siste dagene av krigen var regjeringens myndighetsområde i praksis begrenset til et lite område på 14 kvadratkilometer. Under Nürnbergprosessen ble Dönitz dømt til 10 års fengsel. Han ble imidlertid ikke dømt for å ha gitt ordre til uinnskrenket ubåtkrig. Bakgrunnen var at domstolen fant det bevist at også britene og US-amerikanerne hadde ført uinnskrenket ubåtkrig: Storbritannia fra tidlig i mai 1940, og USA fra første stund i stillehavskrigen etter det japanske angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941.

Dönitz satt i Spandau-fengselet til 1956. Han bosatte seg deretter i en landsby nær Hamburg, hvor han skrev to memoarbøker. Dönitz var absolutt uten anger når det gjaldt sin rolle i den annen verdenskrig.[1][2] siden han fullt og fast trodde at ingen ville respektere en som kompromisser i forhold til sin tro eller plikt mot nasjonen på noen måte, uansett om det er i liten eller stor skala. Om sin overbevisning skriver Dönitz (i en kommentar til Himmlers fredsforhandlinger)

En som forråder militære hemmeligheter er en paria, foraktet av hvert menneske og hver nasjon. Selv fienden han tjener har ingen respekt for ham, men bare bruker ham. En nasjon som ikke er enstemmig kompromissløs i sin fordømmelse av denne type forræderi underminerer selve grunnlaget for sin stat, uansett hva slags regjering den har.[3]

Dönitz døde julaften 1980 i Aumühle og ble begravet 6. januar året etter. Ved den store begravelsen ble han hedret av en rekke utenlandske marineoffiserer og tidligere fiender.

Dönitz platz var navnet på en ekserserplass som ble brukt av tyske ubåtmannskaper i Laksevåg bydel i Bergen[4]. Denne plassen som var oppkalt etter Karl Dönitz eksisterer fremdeles, men er i dag en del av et parkområde med lekeplass i Monrad Mjeldes veiMelkeplassen.

Dönitzs forhold til jøder og nazisme[rediger | rediger kilde]

Til tross for sine påstander etter krigen ble Dönitz under krigen sett på som en tilhenger av nazismen.[5] Flere marineoffiserer omtalte ham som «nært knyttet til Hitler og naziideologien.»[5] Ved en anledning gikk han så langt at han skrøt av Hitlers menneskelighet.[5] Ved en annen anledning, da han talte til Hitlerjugend-medlemmer på det som ble kalt «en upassende måte», fikk han tilnavnet Hitlerjugend Dönitz.[5] Han nektet å hjelpe Albert Speer med å stoppe den brente jord-politikken Hitler beordret og er også sitert slik: «i forhold til Hitler er vi alle null. Alle som tror de kan være bedre enn Føreren er dumme.»[5]

Flere antisemittiske utsagn fra hans side er kjent.[5] Da Sverige under den annen verdenskrig stengte sine havområder for Tyskland beskyldte han «internasjonal jødisk kapital» for å stå bak.[5] I august 1944 erklærte han: «Jeg ville heller spise møkk enn å se mine barnebarn vokse opp i den skitne og giftige jødiske atmosfæren.»[5]

På Tyske Helters dag (12. mars) 1944 sa Dönitz at uten Adolf Hitler ville Tyskland vært omgitt av «jødisk gift» og at landet ville vært ødelagt uten nasjonalsosialisme.[6] Under Nürnberg-prosessen hevdet Dönitz at utsagnet om jødisk gift gjaldt «utholdenheten, kraften til å utholde, til folket, som det var sammensatt, kunne bedre bli bevart enn om det var jødiske elementer i nasjonen». Til å begynne med slo han fast: «Jeg kunne forestille meg at det ville være svært vanskelig for befolkningen i byene å holde ut under de voldsomme bombeangrepene hvis en slik innflytelse ble tillatt å fungere.» Forfatteren Erich Zillmer hevder at ideologisk sett var Dönitz anti-marxist og antisemitt.[7] Under Nürnberg-prosessen hevdet Dönitz at han ikke visste om Holocaust og erklærte at ingen av «hans menn» tenkte på vold mot jøder.[6]

Dönitz fortalte Leon Goldensohn, en amerikansk psykiater, i Nürnberg: «Jeg hadde aldri noen idé om hendelsene når det gjaldt jøder. Hitler sa at hver mann skulle ta seg av sine saker, og mine saker var ubåter og marinen».[8] Til Goldensohn fortalte også Dönitz om sin støtte for admiral Bernhard Rogge, som var av jødisk herkomst og som NSDAP hadde startet en forfølgelse av.

Publikasjoner[rediger | rediger kilde]

  • Zehn Jahre, Zwanzig Tage (1958)
  • Mein wechselvolles Leben (1968)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Karl Dönitz – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons

Wikiquote-logo.svg Tysk Wikiquote: Karl Dönitz – Sitater

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Robert Cowley, Geoffrey Parker. The Reader's Companion to Military History. Houghton Mifflin Harcourt. 
  2. ^ The Lion Is Out - TIME
  3. ^ Ten Years and Twenty Days, page 190, first edition
  4. ^ «Ungdommer med lengsler og drømmer». Bergens Tidende. Besøkt 22. mai 2018. 
  5. ^ a b c d e f g h The Impact of Nazism: New Perspectives on the Third Reich and Its Legacy by Alan E. Steinweis, Daniel E. Rogers, University of Nebraska Press 2003 pages 186–188.
  6. ^ a b «Hva ville blitt av vårt land i dag hvis ikke Føreren hadde forent oss under nasjonalsosialismen? Splittet av partier, omgitt av den spredende jødiske gift og sårbare for den, fordi vi ville manglet forsvaret vår kompromissløse ideologi gir, og gitt oss selv opp overfor fienden som nådeløst ville ødelagt oss.»The Avalon Project at Yale Law School Arkivert 23. desember 2007 hos Wayback Machine.
  7. ^ Zillmer, Eric A. (1995). The Quest for the Nazi Personality: A Psychological Investigation of Nazi War Criminals. Lawrence Erlbaum Associates. s. 141. 
  8. ^ Leon Goldensohn: The Nuremberg Interviews. Vintage Books. New York. 2004. ISBN 1-4000-3043-9