Arabisk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Arabisk
العربية al-'arabiyyah
Land i grønt har arabisk som eneste offisielle språk; land i blått har arabisk som ett av flere offisielle språk.
Land i grønt har arabisk som eneste offisielle språk; land i blått har arabisk som ett av flere offisielle språk.
Brukt i Algerie Algerie
Bahrain Bahrain
De forente arabiske emirater De forente arabiske emirater
Djibouti Djibouti
Egypt Egypt
Eritrea Eritrea
Irak Irak
Israel Israel
Jemen Jemen
Jordan Jordan
Kuwait Kuwait
Libanon Libanon
Libya Libya
Marokko Marokko
Mauritania Mauritania
Oman Oman
Palestina Palestina
Qatar Qatar
Saudi-Arabia Saudi-Arabia
Somalia Somalia
Sudan Sudan
Syria Syria
Tunisia Tunisia
Vest-Sahara Vest-Sahara
Iran Iran
Tyrkia Tyrkia
Er også liturgisk språk for islam.
Region Den arabiske verden
Antall brukere Ca 270 millioner (206 millioner i følge Ethnologue est. 1998); 323 millioner (antall mennesker i arabiske land, The World Factbook est. 2006), ekskludert arabiske minoriteter i andre land og flerspråklige personer.
Lingvistisk
klassifikasjon
Afroasiatisk
Semittisk
Sentralt
Arabisk
Skriftsystem Det arabiske alfabetet
Offisiell status
Offisielt i Algerie Algerie
Bahrain Bahrain
De forente arabiske emirater De forente arabiske emirater
Djibouti Djibouti
Egypt Egypt
Eritrea Eritrea
Irak Irak
Israel Israel
Jemen Jemen
Jordan Jordan
Komorene Komorene
Kuwait Kuwait
Libanon Libanon
Libya Libya
Marokko Marokko
Mauritania Mauritania
Oman Oman
Palestina Palestina
Qatar Qatar
Saudi-Arabia Saudi-Arabia
Sudan Sudan
Syria Syria
Tsjad Tsjad
Tunisia Tunisia
Normert av Egypt: Akademi for det arabiske språket
Språkkoder
ISO 639-1 ar
ISO 639-2 ara
ISO 639-3 ara – arabisk (generisk)
arbstandard arabisk
Se varianter av arabisk for de individuelle kodene

Wikipedia på arabisk
Arabisk på Wiktionary
Portal: Språk

Arabisk (اللغة العربي, al-luġatu l-ʿarabiya (klassisk arabisk utt.), eller العربية, al-ʿarabiya, eller enklere عربي, ʿarabīstandard arabisk eller selv ʿarbī) er et av verdens mest utbredte språk. Rundt 200 millioner[1] har arabisk som morsmål. Arabisk er også et liturgisk språk i islam og Koranen er skrevet på klassisk arabisk. Det tilhører den semittiske undergruppen av den afroasiatiske språkfamilien.

Klassifikasjon[rediger | rediger kilde]

Arabisk er et språk i den semittiske språkgruppen, og er nært beslektet med for eksempel hebraisk. I likhet med hebraisk stammer arabisk blant annet fra akkadisk. Arabisk som språk er 2000 år gammelt. Tradisjonelt er arabisk klassifisert som et sørvest-semittisk språk, sammen med etiopisk og sør-arabisk.

Standard og dialekt[rediger | rediger kilde]

Arabisk består av standard arabisk (MSA), også kalt fousha (اللغة العربية الفصحى, al-luġatu l-ʿarabiyatu l-fuṣḥā) og klassisk arabisk (عربية القرآن, koranisk uttaling: ʿarabiyatu l-qurʿāni). MSA er et begrep mest brukt av vestlige lingvister. Arabere selv refererer sjeldnere til dette skillet, og snakker gjerne bare om fousha og dialekt (اللَهْجَة, bl. a. al-lahja). Det finnes og flere lokale talemål eller dialekter. Det er store forskjeller mellom arabiske dialekter, større enn for eksempel skandinaviske språk. Dialektene er regionale, med mange lokale avarter. Det eksisterer også dialekter som blir brukt av spesielle grupper, som nomadefolk (beduiner) eller religiøse minoriteter. Derimot er skriftlig standard arabisk nokså likt, slik at man uten større problemer kan lese aviser fra ulike arabiske land.

Vestlige språkforskere har betegnet den arabiske språksituasjonen som diglossi. Dette betyr at standardspråket regnes som et tillært språk. Ingen, eller svært få, lærer MSA som morsmål. Kunnskapen om dette språket kommer gjennom utdanning, religiøse skoler, media og lignende institusjoner.

Fordi analfabetisme fortsatt er utbredt i deler av den arabiske verden har mange brukere av språket begrenset eller liten kunnskap om MSA. For mange brukere er kunnskapen om dette språket bare passiv, de er i liten eller ingen grad i stand til selv å bruke språket i skrift eller tale.

Geografisk utbredelse[rediger | rediger kilde]

Språket snakkes i Midtøsten og Nord-Afrika. 99% av all arabisk tekst skrives på MSA. Når det gjelder det skrevne ord er altså MSA så å si helt dominerende, både i aviser, magasiner, blader og når det gjelder faglitteratur og skjønnlitteratur. MSA er også det som brukes mest i TV og radio, samt det språket som anvendes i alle formelle sammenhenger. MSA bygger på klassisk arabisk. Grammatikken er nesten uendret, men ordbruken skiller seg vesentlig fra historisk bruk.

Skriftsystem[rediger | rediger kilde]

Det er et eget arabisk alfabet for det arabiske språket, og skrives fra høyre mot venstre. I tillegg finnes det skrifttegn for korte vokaler, kasusendelser, ligaturer og diakriter. Disse skrifttegnene brukes i liten grad i vanlig skrift, men i Koranen og enkelte andre religiøse tekster. I moderne bruk brukes disse skrifttegnene ellers bare i situasjoner der misforståelser ellers kan oppstå.

Grammatikk[rediger | rediger kilde]

Alle arabiske ord har røtter, og disse røttene består som regel av to eller tre konsonanter. Alle ord innen en bestemt rot er relaterte. Når man har lært seg hvordan dette fungerer, kan en gjette seg fram til meningen av et ukjent ord, om man kjenner et annet ord i samme rot.

MSA et VSO-språk, det vil si at verbet normalt kommer først i en setning, etterfulgt av subjektet og deretter objektet, som i eksemplet yuḥibbu al-māliku al-mālikata (elsker kongen dronningen) – «Kongen elsker dronningen». I dialektene er den vanligste setningsoppbygningen SVO, altså som i norsk: (Egyptisk dialekt) ana šarabt al-'ahwe – «Jeg drakk kaffe».

Verb[rediger | rediger kilde]

الفعل al-fiᶜl

Arabiske verb er basert på røtter, oftest tre konsonanter (noen ganger fire), som går igjen gjennom alle paradigmene. Foran, bak og mellom disse rotkonsonantene fylles vokalmønstre og konsonantprefiks, -suffiks og -infiks. Roten representerer en semantisk kjerne (f.eks. ’’k-t-b’’ «å skrive», ’’q-t-l’’ «å drepe», ’’ḥ-b-b’’ «å elske»). Fra roten dannes substantiv, adjektiv og verb. Roten kan forekomme i femten ulike former, og det er disse som utgjør bøyningsstammen til verbene. Formene assosieres med ulike semantiske funksjoner, men ikke alle røtter tar i bruk alle former, så formene bør helst ses som leksikalske kategorier. Rotkonsonanten kan betegnes av R1, R2 og R3 for henholdsvis den første, andre og tredje rotkonsonanten.

Former[rediger | rediger kilde]

Her presenteres verbstammen i verbets ti former. Når disse stammene konjugeres kobles de sammen med prefiks og suffiks for å danne fullstendige verbformer.

De arabiske verbformene
Mønster – Perfektiv Mønster – Imperfektiv Semantisk funksjon Eksempel
Form I R1-a-R2-a/i/u-R3-
(katab-, ᶜalim-, kabur-)
-R1 -R2-a/i/u-R3-
(-ḏhab-, -rjiᶜ-, -ktub-)
Grunnbetydningen av roten katab- كَتَب "å skrive"
Form II R1-a-R2-R2-a-R3-
(darras-)
-R1-a-R2-R2-i-R3-
(-darris-)
Kausativ av transitiv form I ᶜallam- عَلَّم "å lære bort (= få noen til å vite)" < ᶜalim- عَلِم "å vite"
Transitiv av intransitiv form I ǧaddad- جَدَّد "å fornye, gjøre ny" < ǧadda جَدَّ "å være ny "
Intensiv(ert) eller repetitiv handling kassar- كَسَّر "å knuse"
Denominativ ṣawwar- صَوَّر ”å fotografere” < ṣūra صورَة ”fotografi”
Form III R1 - ā - R2 - a - R3 -
(sāᶜad-)
- R1 - ā - R2 - i - R3 -
(-sāᶜid-)
Assosiativ handling sāᶜad- ساعَد ”å hjelpe (en annen)”
Resiprok handling rāsal- راسَل ”å brevveksle”
Forsøkt handling sābaq- سابَق ”å konkurrere (forsøke å komme først)”
Form IV ᵓa-R1-R2-a-R3-
(ᵓafraḥ-)
-R1-R2-i-R3-
(-friḥ-)
Kausativ av intransitiv form I ᵓawḍaḥ- أَوْضَح "å forklare, gjøre tydelig" < waḍaḥ- وَضَح "å være tydelig"
Dobbelt transitiv av transitiv form I ᵓaᶜṭā أَعْطَى ”å gi noen noe”
Kan sammenfalle med form II ᵓaḫbar- أَخْبَر ”å informere” = ḫabbar- خَبَّر ”å informere”
Form V ta-R1-a-R2-R2-a-R3-
(takallam-)
-ta-R1-a-R2-R2-a-R3-
(-takallam-)
Refleksiv/medium-passiv av form II tanaṣṣar- تَنَصَّر "å bli kristen" < naṣṣar- نَصَّر "å gjøre noen kristen"
Resultativ av form II takassar- تَكَسَّر ”å knuses/å knuse seg”
Gradvis utvikling taḥassan- تَحَسَّن ”å forbedre, bli forbedret”
Ta på seg en oppførsel, å late som taᵓassaf- تَأَسَّف ”å være/spille lei seg”
Form VI ta-R1-ā-R2-a-R3-
(taᶜāwan-)
-ta-R1-ā-R2-a-R3-
(-taᶜāwan-)
Resiprok av form III taᶜānaq- تَعانَق ”å omfavne hverandre”
Gradvis forandring taḍāᵓal- تَضاءَل ”å bli mindre”
Å late som noe taǧāhal- تَجاهَل ”å late som man ikke vet"
Form VII in-R1-a-R2-a-R3-
(indaras-)
-n-R1-a-R2-i-R3-
(-ndaris-)
Passiv av form I indaras- اِنْدَرَس "å bli utryddet" < daras- دَرَس "å utrydde"
Resultativ - konsekvens av form I (antikausativ) infataḥ- اِنْفَتَح "å åpne seg" < fataḥ- فَتَح "å åpne"
Admissiv - å la seg utsettes for noe inḫaḍaᶜ- اِنْخَضَع "å la seg lure" < ḫaḍaᶜ- خَضَع "å lure"
Form VIII in-R1-a-R2-a-R3-
(iltamas-)
-n-R1-a-R2-i-R3-
(-ltamis-)
Refleksiv av form I iftaraq- اِفْتَرَق "å gå istykker" < faraq- فَرَق "å dele"
Resiprok handling/tilstand ištabah- اِشْتَبَه "å ligne på hverandre"
Samme funksjoner som form VII, spesielt hvis R1 = ء,و,ي,ر,ل,ن intafaḫ- اِنْتَفَخ "å bli blåst opp" < nafaḫ- نَفَخ "å blåse opp"
Form IX i-R1- R2-a-R3-R3-
(iṣfarr-)
R1-R2-a-R3-R3-
(-ṣfarr-)
Stativ/inkoativ med farger iḥmarr- اِحْمَرّ "å være/bli rød" < ᵓaḥmar أَحْمَرُ "rød"
Stativ/inkoativ med fysiske trekk izwarr- اِزْوَرّ "å være/bli skjeløyd" < ᵓazwar أَزْوَرُ "skjeløyd"
Form X ista-R1-R2-a-R3-
(istarhan-)
-sta-R1-R2-i-R3-
(-starhin-)
Å kreve eller spørre om noe istafsar- اِستَفْسَر "å kreve/be om forklaring"
Estimativ/deklarativ - å anse noe for å være istaḥsan- اِستَحْسَن "å anse for å være bra"
Refleksiv av form IV istaᶜadd- اِسْتَعَدّ "å forberede seg" < ᵓaᶜadd- أَعَدّ "å forberede"

Konjugasjoner[rediger | rediger kilde]

اقتران iqtirān

Arabiske verb bøyes etter tre tall (entall, totall og flertall), tre personer (1., 2. og 3.) og to kjønn (hankjønn og hunkjønn). Noen av disse sammenfaller og det komplette antallet bøyningsformer i en verbkategori er tretten. Arabisk verbkonjugasjon tar to hovedformer: suffikskonjugasjon og prefikskonjugasjon. Hvorvidt det arabiske systemet baserer seg på et tids- eller aspektskille er ikke avklart, og derfor verserer mange ulike navn på de to konjugasjonene. Suffikskonjugasjonen kalles ofte perfekt(iv)/fortid (الماضي). Prefikskonjugasjonen kalles imperfekt(iv)/nåtid/presens (المُضارِع). Prefikskonjukgasjonen bøyes i fire modi: indikativ, konjunktiv/subjunktiv, jussiv og imperativ. Verbet har også tre infinitte former: verbalnomen, aktiv partisipp og passiv partisipp.

Finitte former Infinitte former
Perfektiv Imperfektiv Verbalnomen Partisipper
Indikativ Konjunktiv Jussiv Imperativ Aktiv partisipp Passiv partisipp
Suffikskonjugasjon / perfektiv[rediger | rediger kilde]

Endelser som markerer tall (entall, totall, flertall), person (1., 2., 3.) og kjønn (hankjønn (m), hunkjønn (f), felleskjønn (c)) legges til perfektivstammen.

Arabisk form av verbet k-t-b "å skrive"
Entall (sg.) 3.m katab-a كَتَبَ
3.f katab-at كَتَبَتْ
2.m katab-ta كَتَبْتَ
2.f katab-ti كَتَبْتِ
1.c katab-tu كَتَبْتُ
Totall (du.) 3.m katab-ā كَتَبَا
3.f katab-atā كَتَبَتَا
2.c katab-tumā كَتَبْتُمَا
Flertall (pl.) 3.m katab-ū كَتَبُوا
3.f katab-na كَتَبْنَ
2.m katab-tum كَتَبْتُم
2.f katab-tunna كَتَبْتُنَّ
1.c katab-nā كَتَبْنَا
Prefikskonjugasjon / imperfektiv[rediger | rediger kilde]

Prefiks og suffiks som markerer tall (entall, totall, flertall), person (1., 2., 3.) og kjønn (hankjønn (m), hunkjønn (f), felleskjønn (c)) legges til imperfektivstammen. Denne tabellen viser imperfekt i indikativ modus.

Arabisk form av verbet k-t-b "å skrive"
I, V, VI, VII, VIII, IX, X form II, III, IV form
Entall (sg.) 3.m ya-ktub-u يَكْتُبُ yu-kattib-u يُكَتِّبُ
3.f ta-ktub-u تَكْتُبُ tu-kattib-u تُكَتِّبُ
2.m ta-ktub-u تَكْتُبُ tu-kattib-u تُكَتِّبُ
2.f ta-ktub-īna تَكْتُبِينَ tu-kattib-īna تُكَتِّبِينَ
1.c ᵓa-ktub-u أَكْتُبُ ᵓu-kattib-u أُكَتِّبُ
Totall (du.) 3.m ya-ktub-āni يَكْتُبَانِ yu-kattib-āni يُكَتِّبَانِ
3.f ta-ktub-āni تَكْتُبَانِ tu-kattib-āni تُكَتِّبَانِ
2.c ta-ktub-āni تَكْتُبَانِ tu-kattib-āni تُكَتِّبَانِ
Flertall (pl.) 3.m ya-ktub-ūna يَكْتُبُونَ yu-kattib-ūna يُكَتِّبُونَ
3.f ya-ktub-na يَكْتُبْنَ yu-kattib-na يُكَتِّبْنَ
2.m t-ktub-ūna تَكْتُبُونَ tu-kattib-ūna تُكَتِّبُونَ
2.f ta-ktub-na تَكْتُبْنَ tu-kattib-na تُكَتِّبْنَ
1.c na-ktub-u نَكْتُبُ nu-kattib-u نُكَتِّبُ

Dialekter[rediger | rediger kilde]

MSA skrives i aviser men brukes ikke muntlig i uformelle, dagligdagse sammenhenger. Her er det «dialekter» eller mer presist talemålet kommer inn i bildet, den regionale arabisken, og denne varierer sterkt fra område til område. Vi kan dele opp talemålsarabisk i to hovedgrupper, vest- og østarabiske dialekter. De vestarabiske dialektene tales i hele Nord-Afrika med unntak av Egypt. De østarabiske dialektene anvendes i Midtøsten og Egypt. Talemålsarabisk skrives sjelden ned, med unntak av dialoger i for eksempel dramamanuskript. Den største og best forståtte arabiske dagligdagsarabisken er egyptiskarabisk. Denne er så allment forstått pga. egyptiske filmer og TV-serier. De vestarabiske dialektene er de som har de største variasjonene, og de som er mest påvirket av andre språk, som fransk, berbisk og andre språk. Kommunikasjon mellom vestarabiske og østarabiske dialekter er vanskeligere. Det har vært vanlig å se ned på dialektbruk i offentlige sammenhenger. Men de senere årene har dialekt også blitt vanligere i mer offisiell bruk. Dette varierer mellom regionene, men blant annet i Egypt og deler av Levanten er det i politiske sammenhenger vanlig å bruke dialekt med stort innslag av ord fra MSA. Dette er for eksempel svært utbredt i Libanon. Noen lingvister kaller dette for wusta, «mellom-fousha».

Arabisk er også det offisielle religiøse språket i islam. Koranen er skrevet på klassisk arabisk, som også er kjent som koransk arabisk. Dette er språket de brukte i Hijaz for rundt 1400 år siden da Muhammed levde.

Historie[rediger | rediger kilde]

I den arabiske språkhistorien deles utviklingen av det arabiske språket i to eller tre utviklingsfaser. al-jahiliyya (ignoransens periode) betegner språksituasjonen før islam. al-arabiyyatu al-fuṣḥâ (Det klare arabiske språket) eller fuṣḥâ at-turâth er det klassiske arabiske språket, brukt i Koranen og Hadith og i skriftlig og formell arabisk i den tidlige islamske perioden. Språket var ikke standardisert før åpenbaringen av Koranen. Moderne arabisk blir av og til omtalt som et eget språkhistorisk stadium også i den arabiske språkforskningen, fuṣḥâ al-hadîth. Dette begrepet er tilsvarende det vestlige språkforskere kaller Modern Standard Arabic (moderne standard arabisk), eller forkortet til MSA.

Det er uenighet om hvorvidt det koranske språket tilsvarer talemålet til beduinene i Hijjaz-området under den islamske profeten Mohammeds levetid. Vestlige språkforskere vil hevde at Koranen lå nært en samtidig poetisk standard (høyspråk), mens det tradisjonelle islamske synet er at Koranen ble åpenbart slik stammene i Mekka snakket. Vi vet imidlertid at det fantes dialektalske forskjeller mellom stammene i øst- og vest-arabia, noe som også kommer til syne i jahiliyya-litteraturen.

Under den islamske ekspansjonen spredte det arabiske språket seg til områder der arabisk tidligere ikke ble snakket. Gradvis erstattet arabisk lokale talemål, blant annet i Syria, Irak og Egypt og senere delvis i Nord-Afrika. De første arabiske dialektene skal ha oppstått i militærgarnisonene der de islamske hærene forskanset seg. Språket ble forenklet og tok opp i seg ord og uttrykk fra de loakle talemålene. Dette ser vi blant annet i Egypt, der mange ord og uttrykk på egyptisk dialekt er hentet fra det koptiske språket.

Videre oppsto det etter hvert et skille mellom dialektene i byene og i nomadestammene. Dette skillet blir på arabisk kalt ḥâydari og biddawi ("sivilisasjonsspråk" og "beduinspråk"). Dialektene kan i mange situasjoner skille seg sterkt både syntaktisk og morfologisk fra standard arabisk. I dag mener enkelte språkforskere å se tendenser til at de arabiske dialektene nærmer seg hverandre på grunn av felles massemedia, blant annet film og satellitkanaler i den arabiske verden. Den egyptiske filmindustrien og musikk-kanalene er ofte siterte eksempler. Samtidig er mange av dialektene utenfor byene i nedgang på grunn av sterk urbanisering i de fleste områdene av den arabiske verden.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Arabic - UCLA Language Materials Project, University of California Los Angeles (UCLA).