Lys

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk


Lys er en form for elektromagnetisk stråling. Det har både bølgeegenskaper og partikkelegenskaper. Lys består av fotoner. Synlig lys er visse bølgelengder av elektromagnetisk stråling som forårsaker synsinntrykk i det menneskelige øye. Vi snakker også om ultrafiolett lys (UV-stråling) og infrarødt lys (IR-stråling), men disse «fargene» ligger utenfor det synlige spektrum for mennesket, og kan ikke oppfattes av det menneskelige øyet. Det synlige spektrum har omtrentlige bølgelengder mellom 380–750 nm (frekvensområde: 790–400 THz).

Spektralfargenes bølgelengdeområde
Farge Bølgelengde Bølgefrekvens Energi per foton
Fiolett 380–420 nm 789,5–714,5 THz 3,26–2,955 eV
Blått 420–490 nm 714,5–612,5 THz 2,95–2,535 eV
Grønt 490–575 nm 612,5–522,5 THz 2,53–2,165 eV
Gult 575–585 nm 522,5–513,5 THz 2,16–2,125 eV
Oransje 585–650 nm 513,5–462,5 THz 2,12–1,915 eV
Rødt 650–750 nm 462,5–400,5 THz 1,91–1,655 eV

Hvilken farge det menneskelige øye vil oppfatte at lyset har, avhenger av den spektrale sammensetningen. Elektromagnetisk stråling med større eller mindre bølgelengde oppfattes ikke av øyet, og her finner vi blant annet radiobølger, infrarød stråling (varmestråling), ultrafiolett stråling og røntgenstråling.

Lysets forplantning er rettlinjet med meget stor hastighet, 299 792 458 m/s (ca. 300 000 km/s) i vakuum og viser en rekke karakteristiske fenomener, såsom absorpsjon, refleksjon, brytning og fargespredning, dobbeltbrytning, interferens og bøyning samt polarisasjon. Den elektromagnetiske lysteorien (Maxwell, Lorentz m.fl.), sier at lyset er en elektromagnetisk bølgebevegelse. Fotoelektriske fenomener og strukturen hos ulike spektra m.m. viser på den annen side at lyset også har kvantenatur (Planck, Einstein m.fl.).

Våre elektriske lyskilder er konstruert slik at de omvandler elektrisk strøm til elektromagnetisk stråling. Sambandet mellom en lyskildes lysutbytte, livslengde og den elektriske effekten er meget viktig. I likhet med andre tekniske produkter er lyskildene stemplet med viktige opplysninger. Man kan da finne den rette typen belysning med rett spenning og slik velge riktig lampe for rett tilfelle.

Siden 1983 har lysets hastighet i vakuum blitt brukt som definisjon for SI-enheten meter for lengde.

Lysets trykk[rediger | rediger kilde]

Lysets trykk tilsvarer energien til lyset dividert på hastigheten til lyset (c). Denne kraften gjør at objekter som blir lyst på får et lite dytt, på samme måte som å kaste gjentatte baller på en lekebil for å sette den i bevegelse. En vanlig laserpenn på 5mW trykker på det den lyser på med 16,5 piconewton[1].

Begreper og måleenheter[rediger | rediger kilde]

  • Lysfluks betegner hvor mye lys som sendes fra en lyskilde. Symbol: Φ. Måleenhet: Lumen (lm)
  • Lysstyrken forteller hvordan lysfluksen fordeler seg i rommet. Det er dette som er grunnenheten for lys i SI-systemet. Symbol: I. Måleenhet: candela (cd).
  • Belysningsstyrke forteller hvor mye lysfluks som treffer et areal. Symbol: E. Måleenhet: Lux (lx)
  • Lysutbytte betegner hvor mye effekt som er tilført en lyskilde per avgitt mengde lysfluks. Måleenhet: lumen/Watt
  • Luminans er forholdet mellom den lysstyrken som treffer øyet, og flaten av lyskilden eller den flaten som reflekterer lyset. Med andre ord kan vi si at luminans er lystetthet, og den måles i cd/m2
  • Lysår * Begrep som er mest brukt i astronomien. Det er en måleenhet som tilsvarer om lag 9,46 billioner km.

I astronomien snakkes om magnitude.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tang, Hong (1 October 2009Feil datoformat). «May The Force of Light Be With You». IEEE Spectrum, 46 (10), s. 46–51. doi:10.1109/MSPEC.2009.5268000. 

Se også[rediger | rediger kilde]