Thailands historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Logo siam.jpg

Thailands historie begynner med thai-folkets utvandring fra det sørlige Kina til sørøstlige Asia, rundt 900-tallet etter Kristus. Før dette, ble det området som idag er Thailand styrt av kongeriker for folkeslagene mon, khmerfolket og malayer. Thai-folket grunnla sine egne stater, og det er først med thai-folkets ankomst at man begynner å snakke om «Thailands historie».

Thai-folkets første stat hadde hovedsete i Sukhothai, og de senere i Ayutthaya og Bangkok. Disse landene ble stadig angrepet av Burma, mon-folket, khmerfolket, og Vietnam. Mye senere kom angrep fra europeiske kolonimakter1800- og begynnelsen av 1900-tallet, men Thailand klarte, som det eneste sørøstasiatiske landet, å unnslippe kolonistyre, selv om kongedømmet måtte gi fra seg noen av sine besittelser i dagens Kambodsja, Laos og Malaysia. Vestlig påvirkning har likevel satt sitt merke på landet, både gjennom handel og etter trusler om maktbruk fra bl.a. Storbritannia, noe som førte til ulike reformer på 1800-tallet.

Absolutt monarki ble avskaffet i 1932. Etter dette hadde Thailand nesten 60 år med permanent militærdiktatur, selv om statsforfatningen postulerte at landet skulle styres av et folkevalgt parlament. I 1973, førte store opptøyer i Bangkok til parlamentsvalg og demokrati, men dette varte bare frem til 1976, da det militære igjen tok over styringen av landet. I 1992, ble demokratisk styre igjen gjeninnført, og denne gangen så det ut til å vare, frem til 2006, da hæren igjen grep inn i Thailands politikk og kastet ut statsminister Thaksin Shinawatra. Hæren har alltid lovet at landet skal returneres til demokratisk styresett, og den nye grunnloven skrevet etter maktovertakelsen gir Thailand en demokratisk forfatning.

Thailands historie, etter thaienes ankomst deles inn i perioder, som er oppkalt etter hvor hovedstaden til landet da lå. Historien begynner med Sukhothai-perioden (1238–1365), som etterfølges av Ayutthaya-perioden (1365–1767), avhengig av kilden man bruker vil denne etterfølges av Thonburi-perioden (1767–1782) som ellers ansees som å tilhøre Bangkok-perioden (1782-idag).

Thailands tidligste historie[rediger | rediger kilde]

De eldste funnene man har gjort i Thailand er fossiler av homo erectus, den såkalte «Lampang-mannen», i utgravninger i Lampang-provinsen i det nordvestlige Thailand. Disse funnene har blitt datert til å være mellom 500 000 og 1 000 000 år gamle. Den mest kjente før-historiske bosetningen i Thailand er ved Ban Chiang, som kan dateres tilbake til hvertfall 1500 f.Kr., der innbyggerne hadde utviklet bronse og dyrket ris. Det finnes ellers en mengde bosetninger fra både bronsealderen og jernalderen. Før thai-folket (og andre tai-folk) ankom sør-øst Asia, var denne regionen bebodd av austro-asiatiske grupper, som er i slekt med befolkninger fra Madagaskar til New Zealand.

Dvarvati-kulturens utbredelse

Frem til thai-folkets ankomst på 900-tallet, var det flere kongedømmer som lå i det området som idag er Thailand. Disse kongedømmene bestod av kulturer som benyttet mon-, khmer- eller malayiske språk. Disse kongedømmene var sterkt påvirket av India, og mange adopterte først hinduismen, og senere buddhismen, derfra.

Fra rundt år 500, florerte Dvaravati-kulturen i dagens Thailand. Det er lite som vites sikkert om denne perioden, som f.eks. hvorvidt denne kulturen var sentralt organisert som ett land, eller om det heller er snakk om en rekke byer og landsbyer som delte samme kultur. Dvaravati-kulturen skrev mon.

På dette tidspunktet var thai-folket organisert i såkalte mueang i sitt hjemland i det sørlige Kina, men allerede hadde de begynt sin emigrasjon sørover mot sør-øst Asia. I 698 ble Luang Prabang, i dagens Laos, erobret av prinsen Khun Lo. Thai-folket hadde også grunnlagt byen Chiang Saen i det nordlige Thailand. Thai-folket hadde mektige naboer (khmer-folket, mon-folket og burmeserne) som de ble påvirket av. Bl.a. lærte thaiene om hinduismen og buddhismen fra disse nabofolkene. Dette er fremdeles de to største religionene blant thaiene og Thailands tidsregning begynner ved år 543 f.Kr. og Buddhas død.

Sukhothai og Lannathai[rediger | rediger kilde]

Thaiene regner grunnleggelsen av landet sitt til 1200-tallet, da høvdingene Pho Khun Pha Muang og Pho Khun Bang Klang Hao (som senere tok regentnavnet Pho Khun Si Indrathit) erklærte uavhengighet fra Khmerriket i 1238, og grunnla sitt eget kongedømme i Sukhothai. Kongedømmet hadde en kort storhetstid, og falt i 1365 for kongedømmet Ayutthaya (også kalt Siam) som skulle komme til å dominere sørlige og sentrale Thailand frem til 1700-tallet.

Selv om Sukhothai regnes som thaienes første kongedømme, og begynnelsen av thaienes styre i Thailand, eksisterte det andre thai-kongedømmer i Thailand på denne tiden, som Lanna i nord. Dette riket oppsto samtidig med Sukhothai, men overlevde lengre. Dets selvstendighet opphørte i 1558 da det falt for Burma. Deretter ble det styrt vekselvis av Burma og Ayutthaya frem til det i 1775 ble erobret av kong Taksin.

Ayutthaya[rediger | rediger kilde]

Ruiner etter den gamle hovedstaden Ayutthaya.

Ayutthaya (også kalt Siam hadde byen Ayutthaya som hovedstad. De lykkes i å underlegge seg khmerfolket, i det nåværende Kambodsja, og grensene ble flyttet vest- og sydover, til Malayahalvøya. Kontrollen av rikets grenser var imidlertid ikke særlig effektiv. Under kong Trailok på 1400-tallet ble det innført et forvaltningssystem, saktina, som var gjeldende frem til begynnelsen av 1900-tallet, og som man i dag fremdeles kan se spor av. Systemet innplasserte embedsmennene i et strengt hierarki etter hvor mye jord de fikk lov til å disponere. Jorden var imidlertid kongens eiendom, og på den måten sikret han seg sitt folks lojalitet.

Den første kongen av Ayutthaya, Ramathibodi I, bidro med to viktige ting til Thailands historie: Han gjorde den buddhistiske grenen Theravada til offisiell religion – for å skille sitt land fra det hinduistiske kongeriket Angkor – og samlet Dharmashastra, en lovtekst basert på hinduistiske kilder og thailandske skikker. Dharmashastran var en del av thailandsk lovsamling helt frem til sent på 1800-tallet.

Ayutthaya dominerte et stort område, fra de første islamske statene på Malayahalvøya til stater på området som i dag utgjør nordlige Thailand. Til tross for dette gjorde Burma, som kontrollerte Lanna, flere forsøk på å invadere Ayutthaya på 1750- og 1760-tallet. Til slutt, i 1767 angrep burmeserne landet og inntok det. Kongefamilien flyktet og kongen døde ti dager senere av sult. Ayutthayas kongeætt døde ut.

Forbindelser med europeere[rediger | rediger kilde]

Thailands ambassadør til Louis XIV (1686) av Nicolas Larmessin.

Ayutthaya hadde en del kontakt med de vestlige landene fra 1500-tallet av, men frem til 1700-tallet var det først og fremst kontakten med nabolandene India og Kina som var av betydning. Ayutthaya lå såpass langt nede langs elven Chao Phraya at byen kunne motta skip fra sjøen, hvilket var fordelaktig, både for kontrollen av riket og for handel med omverdenen. Noen forskere mener at byen var verdens største ved midten av 1600-tallet.[trenger referanse]

På 1500-tallet begynte europeerne å vise interesse for Sørøst-Asias rikdommer. Portugiserne var de første som etablerte et handelshus i Ayutthaya, og inngitt snart handelsavtaler med andre stormakter. Ettersom handel i større målestokk ikke var en naturlig del av den lokale kulturen, var de fleste kjøpmennene kinesere. Det er fremdeles slik i Thailand.[trenger referanse]

Siam ble snart klemt mellom de europeiske stormaktene som kjempet om herredømmet i området, først og fremst franskmenn, briter og hollendere. Siams konger forsøkte å tilgodese europeernes krav i forsøket på å bevare landets selvstendighet. Det var diplomatiske forbindelser mellom Siam og det franske hoff i Versailles, og kong Narai (konge fra 1656 til 1688) ansatte en gresk oppdagelsesreisende som minister. Imidlertid ble Ayutthaya lukket for Vesten under samme konge, muligens på grunn av europeiske misjonærers forsøk på å omvende de siamesiske buddhistene til kristendommen, med en varighet på nesten 150 år. Ayutthayas ressurser ble færre, og kongemakten svekket.

Thonburi- og Bangkokperioden[rediger | rediger kilde]

Etter at Ayutthaya hadde falt for Burma lykkes Taksin i å forene thailenderne i et nytt kongerike, styrt fra den nye hovedstaden Thonburi, og han utropte seg selv til konge i 1769. Taksin ble imidlertid påstått sinnssyk, og ble avsatt, fengslet og henrettet i 1782. General Chakri etterfulgte ham som kong Rama I, den første av Chakridynastiet. Samme år grunnla han den nye hovedstaden Bangkok, tvers over elva Chao Phraya fra Thonburi. På 1790-tallet ble burmeserne beseiret og drevet ut av Siam. Til og med Lanna ble frigjort fra Burma, men kongen som ble tilsatt som regent der, var i praksis en marionett for Chakri-monarken.

Etter at britene seiret i nabolandet Burma i 1826, økte Rama Is arvingers uro ovenfor trusselen om europeisk kolonialisme. Den første thailandske erkjenningen av europeisk makt i området var en freds- og handelsavtale med Storbritannia fra 1826. I 1833 innledet USA diplomatiske forbindelser med Siam, samt mellom 1945 og 1949. Det var imidlertid under regjeringstiden for kong Mongkut og hans sønn Chulalongkorn at Thailand på alvor innledet forbindelser med vestlige land. Samtidig fikk utlendingene større frihet i landet. Kongene viste interesse for teknikk og vestlige ideer, og Chulalongkorn fikk siden tilnavnet «det moderne Thailands far». Han avskaffet det gamle saktinasystemet, moderniserte forvaltningen og innførte skoleundervisning. Det er en vanlig oppfatning at disse monarkenes diplomatiske dyktighet i kombinasjon med moderniseringen av Siams regjering, gjorde at Siam var det eneste landet i Sørøst-Asia som unngikk europeisk kolonisering. Dette vises blant annet gjennom landets moderne navn: Prathet Thai eller Thai-land, der Prathet betyr «nasjon» og thai betyr «fri». (Selv om en annen forklaring er at dette betyr Landet til «thai»ene, den største folkegruppen i Thailand.)

En grenseavtale med Storbritannia fra 1909 definerte grensen mellom Siam og britiske Malacca ved at Thailand fikk kontrollen over provinsene Pattani, Yala, Narathiwat og Satun, som tidligere hadde tilhørt de delvis selvstendige sultanaten Pattani og Kedah. En rekke avtaler med Frankrike fastslo landets østlige grense, mot Laos og Kambodsja.

I førsten av 1900-tallet ble Siam mer og mer velstående, fordi produksjonen og eksporten av ris steg. Bangkok utviklet seg til et viktig handelssentrum. Spenningen mellom kongen og den etter hånden mer innflytelsesrike byråkratiske eliten økte, og i 1912 gjennomførte eliten et mislykket kuppforsøk mot kongen. Tjue år senere gjorde et ublodig statskupp ende på eneveldet, og det ble innført konstitusjonelt monarki.

Militærstyre[rediger | rediger kilde]

Phibun Songkhram ved besøk i New York.

I 1932 gikk Siam ved et statskupp over fra et absolutt monarki til et konstitusjonelt monarki. Kong Prajadhipok godtok til å begynne med denne endringen, men abdiserte senere og overlot tronen til sin brorsønn Ananda Mahidol. Ved abdikasjonen sa kong Prajadhipok at en regents oppgave var å regjere til hele folkets vel, og ikke for en utvalgt gruppe. Kong Ananda Mahidol døde i 1946 under noe mystiske omstendigheter; den offisielle forklaringen var at han ved en ulykke skjøt seg selv idet han rengjorde våpenet sitt. Han ble etterfulgt av broren bror Bhumibol Adulyadej, den av Thailands konger som har regjert lengst, og som dessuten er meget populær blant thailenderne.

Selv om Thailand etter navnet var et monarki, ble det styrt av en rekke militærregjeringer, hvorav de første var ledet av Phibun Songkram (Plaek Pibulsonggram) og Sarit Dhanarajata, med korte perioder av demokratisk styre innimellom. Fra 1938 ble marskalk Phibun Songkhram, som var en stor beundrer av Hitler, diktator i Thailand. Samfunnet ble innrettet etter europeisk fascistisk forbilde. Det var Phibun som i 1939 endret landets navn til Thailand. Under andre verdenskrig samarbeidet Thailand med Japan. Etter krigen fikk landet likevel gode forbindelser med USA, i forbindelse med kampen mot kommunismen.

Den siste lederen for disse militærregjeringene, Sarit Dhanarajata, ga opp makten i 1992 etter massive folkelige protester. Fra 1992 til 2006 var Thailand et fungerende demokrati. I september dette året ble den daværende kontroversielle regjeringen til statsminister og milliardær Thaksin Shinawatra, avsatt gjennom et statskupp, og militæret tok igjen regjeringsmakten.

Den fransk-thailandske krig[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen av 1941 invaderte Thailand Fransk Indokina og startet Den fransk-thailandske krig. Thailenderne, som var bedre utrustet og overlegne franskmennene i antall, erobret Laos. Franskmennene vant imidlertid et sjøslag ved Koh Chang. Japan meglet i konflikten, og en våpenstillstand ble utropt den 28. januar 1941. Den 9. mai ble en fredsavtale undertegnet i Tokyo, der Vichy-Frankrike, etter overtalelse fra Japan, ga de omstridte områdene til Thailand. Etter Andre verdenskrig gikk den daværende statsministeren Pridi Phanomyong med på å gi de erobrede områdene tilbake til Frankrike, hvilket var et vilkår for at Thailand skulle få medlemskap i FN.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Se også Stillehavskrigen.

Den 8. desember 1941, bare timer etter angrepet på Pearl Harbor krevde Japan å få frakte tropper gjennom Thailand til fronten på Malayahalvøya. Japan invaderte deretter Thailand, og kamper mellom thailandske og japanske tropper pågikk i mellom seks og åtte timer, inntil feltmarskalk Phibun Songkram beordret våpenstillstand. Kort etter fikk Japan tillatelse til å flytte troppene over det thailandske territoriet, og 21. desember 1941 undertegnet Thailand og Japan en militærallianse, med en hemmelig protokoll der Japan forpliktet seg til å hjelpe Thailand å ta tilbake territoriene som ble gitt til de franske og britiske kolonimaktene. Thailand forpliktet seg til å hjelpe Japan i krigen mot De allierte. Den 25. januar 1942 erklærte Thailand krig mot USA og Storbritannia. En thailandsk motstandsbevegelse, med navnet Seri Tahi, bekjempet likevel, med amerikansk støtte, japanerne under krigen.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etter Japans kapitulasjon i 1945 ble Thailand betraktet som en beseiret nasjon av de allierte, men landet ble aldri okkupert. I etterkrigstiden hadde Thailand gode forbindelser med USA, som ble sett på som beskytter mot kommunistiske revolusjoner i nabolandene, og USA innledet et omfattende militært og økonomisk bistandsprogram.

Thailand var også med på å grunnlegge ASEAN (Assiciation of SouthEast Asian Nations) i 1967, og har, spesielt etter at demokratiet ble innført i 1992, vært aktiv i organisasjonens virksomhet.

I Thailand var tiden etter krigen urolig. Phibun ble avsatt av en motstandsbevegelse støttet av USA i 1944, etter Japans tilbakegang. Formelt ble demokratiet gjeninnført, men de politiske partiene var svake, og militæret erobret igjen makten etter et kupp i 1947, og Phibun ble igjen landets leder. Samtidig sørget blant annet Koreakrigen for at Thailands økonomi kom inn i en gunstig utvikling, og de thailandske generalene ble av en stor del av omverdenen betraktet som en bastion mot trusselen om kommunisme.

I 1957 forsøkte Phibun å styrke sin stilling ved å gjennomføre et valg. Svindelen ved valget var imidlertid så åpenlys at regjeringens valgseier også ble deres fall. Det ble en annen general, Sarit Thanarat, som overtok makten og innledet en ny diktaturperiode med vekt på tradisjonelle, nasjonale verdier. Den økonomiske utviklingen fortsatte, Japan foretok store investeringer i ladet, og den eskalerende krigen i Vietnam gavnet Thailands utenrikshandel. Amerikanere fikk lov til å etablere flere militærbaser i landet, og utbygde også veinettet og annen infrastruktur i den forsømte østlige delen av Thailand.

Demokrati[rediger | rediger kilde]

Demokratimonumentet i Bangkok. Dette monumentet ble bygd i 1940 for å markere at det absolutte monarkiets fall i 1932. Ved dette stedet ble det holdt massive demonstrasjoner i 1973, 1972 og 1992.

Overgang til demokrati[rediger | rediger kilde]

Etter Sarits død i 1963 tok nye generaler over. Til tross for kommunismens fremgang i nabolandene fikk en venstreorientert opprørshær aldri fotfeste hos det thailandske folket. I 1970-årene ble det likevel studentprotester i Bangkok. Amerikanernes beslutning om å trekke seg ut av Vietnam og de forsiktige tilnærmelsene mellom USA og Kina skapte usikkerhet i Thailand. Den økonomiske fremgangen ble svakere, og det ble harde tider for mange. Det ble flere og flere protester, og de første i 1973 til militærdiktaturets sammenbrudd.

Utviklingen i Thailand etter 1973 kjennetegnes av en kamp om å definere landets politiske struktur. Kampen ble vunnet av kongen og generalen Prem Tinsulanonda, som forordnet en demokratisk statmodell. Årene etter 1973 besto av en vanskelig, og iblant blodig, overgang fra militært til sivilt styre, med flere tilbakeslag på veien. Revolusjonen i 1973 medførte en kort til et ustabilt demokrati, hvor politiske partier raskt ble dannet og oppløst. Foruten studenter begynte også bønder, arbeidere og munker å organisere seg. Regjeringen gjorde meget lite for å imøtekomme kravene om reformer. I 1976 fikk landet militærregjering igjen, og lederne slo hardt ned på venstresiden.

Nytt militærregime[rediger | rediger kilde]

Under general Prem Tinsulanonda, som ble landets leder i 1980, ble det tidligere nære forholdet til USA gjenopprettet. En ny regjeringsform, hvor makten var delt mellom regjering og militæret med kongen som mellomledd, ble innført. Samtidig ble regimets holdning ovenfor annerledes tenkende mindre hard, og noen politiske fanger fikk amnesti. Det ble gjort olje- og gassfunn i Siambukten, hvilket ga en viss optimisme etter noen økonomisk harde år. Thailand fikk igjen en økonomisk vekst, slik de hadde hatt i 1960-årene, og den etterfølgende moderniseringen forandret de sosiale strukturene.

Prems regime skilte seg fra Sarits ved at det savnet en tydelig ideologi. Hovedmålet var å sikre stabilitet. Den gamle såkalte klientilistiske politiske strukturen – hvor makthaverne kjøper til seg lojalitet hos de forskjellige samfunnsgruppene – ble litt etter litt avløst av et politisk liv med allianser, dannet av et interessefellesskap eller felles ideologi. Forfatningen ble endret, og det håndplukkede senatets makt ble kraftig innskrenket. Dette førte til et statskuppforsøk i 1985, men dette ble mislykket.

Parlamentsvalg, nytt statskupp og opprør[rediger | rediger kilde]

Ved parlamentsvalget i 1988 gikk landets eldste parti, Det Demokratiske Parti, sterkt tilbake, og det høyreorienterte Thainationen vant frem. Dets leder, Chatichai Choonhavan, ble statsminister. Dette var første gang siden 1976 at Thailand fikk en folkevalgt regjeringsleder. Chatichai innledet en rekke reformer, som blant annet gavnet det private næringslivet. Thailand begynte dessuten å investere i sine fattige naboland.

Bekymringen for den frie markedsøkonomiens negative effekter – inflasjon, korrupsjon, trafikk- og miljøproblemer mm. – var imidlertid voksende. Regjeringen overlevde inntil flere mistillitsavstemninger, men også høytstående militærfolk uttrykte at de var misfornøyde. For å dempe denne utilfredsheten tillot Chatichai at militære nøkkelposter ble besatt av folk fra den såkalte «klasse 5». Dette var en gruppe bestående av innflytelsesrike menn, som hadde tatt eksamen fra militærakademiet på samme tid i 1950-årene. Dette banet veien for et nytt, ulovlig kupp i februar 1991. Grunnloven ble satt ut av kraft. Det var fortsatt tillatt å ha politiske partier, men de eksisterende partiene ble dypt splittet. I desember var den nye grunnloven klar, og det ble avholdt parlamentsvalg i mars 1992. Valget resulterte i en svak koalisjonsregjering med fem partier, og da ingen av dem kunne presentere en troverdig leder, ble posten som regjeringsleder inntatt av en av de som hadde deltatt i kuppet, Suchinda Kraprayoon.

Denne gangen reagerte offentligheten sterkt, og det var store demonstrasjoner i Bangkoks gater, senere referert til som «blodig mai». Demonstrantene krevde at regjeringslederen skulle være en av de folkevalgte parlamentsmedlemmene. Protestene fortsatte hele foråret. Den 17. mai besluttet Suchinda å stoppe dem med vold. Kampene varte i tre dager, og det antas at minst 100 mennesker ble drept. Deretter grep kongen inn, Suchinda måtte gå av, det ble innsatt en overgangsregjering, og den militære øverstbefalhavende lovet at militæret ikke ville gripe inn.

Nyere tid[rediger | rediger kilde]

Ved valget som ble holdt i slutten av 1992 fikk det gamle demokratiske parti flest plasser i parlamentet, men Thainasjonen og det nye partiet Nasjonal utvikling, som Chatichai dannet kort tid etter urolighetene i mai, fikk nesten like mange. Det demokratiske partis leder, Chuan Leekpai, ble ny statsminister, og lovet ved sin tiltredelse å forsøke å bekjempe korrupsjonen i den thailandske politikken.

En viktig oppgave for parlamentet var dermed å få gjennomført en demokratisk reform av grunnloven. I januar 1995 lykkes det endelig for Chuan å få samlet en flertall for en rekke tillegg ved grunnloven. Reformene innebar blant annet at den stemmerettsalderen ble satt ned fra 20 år til 18, at det ble fjernet plasser i det militærdominerende senatet, og at senatorer og ministre ikke lengre skulle nyte frynsegoder hos myndighetene eller i statlige virksomheter.

I forbindelse med et forslag til en jordreform ble regjeringen imidlertid i begynnelsen av 1995 anklaget for korrupsjon. Etter en tillitsavstemning ble parlamentet oppløst i mai samme år, og det ble avholdt nyvalg tre måneder senere. Valget resulterte i stor seier til Thainasjonen, og lederen Banharn Silapa-archa, ble statsminister i spissen for en skrøpelig koalisjon av syv partier. General Chaovalit Yongchaiyudhs, som hadde fått posten som forsvarsminister, kom til å stå mer og mer frem som statsministerens største rival, og formodentlig hans arvtaker. Regjeringen framsto som stadig mer korrupt, og forsøkte å vinne popularitet ved å gjennomføre noen av de tidligere lovede reformene. Det meste av lovgivingsarbeidet stoppet imidlertid opp på grunn av uenigheter internt i regjeringen. Mot slutten av 1996 trakk Banharn seg, og utskrev nyvalg.

Tsunami[rediger | rediger kilde]

I desember 2004 ble Thailands vestkyst rammet av en tsunami etter jordskjelvet i Indiahavet.

Militærkuppet i 2006[rediger | rediger kilde]

Væpnede kjøretøy parkert i den 1. armés hovedkvarter, under kuppet i 2006

Utdypende artikkel: Militærkuppet i Thailand 2006

Det populistiske partiet Thai Rak Thai med statsminister Thaksin Shinawatra vant valget i 2001. I september 2005 grunnla Sondhi Limthongkul Folkealliansen for demokrati(PADS). Han ønsket å fjerne statsministeren, som han betraktet som korrupt.

Den 19. september 2006, mens statsministeren var på et besøk i New York i forbindelse med et møte i FN, gjennomførte den kongelige thailandske hær, ledet av armésjefen generalløytnant Sonthi Boonyaratglin, et vellykket statskupp. Statsministeren uttalte fra USA at han forbød militæret å foreta seg noe ulovlig, men kuppmakerne fikk etter få dager støte fra kongen. Kongene av Thailands Chakridynasti, og spesielt den nåværende monarken, er av thaiene sett som den moralske autoritet, og med den regjerende monarks støtte lyktes kuppet.

Kuppet, som var det første på femten år, etterfulgte en ettårig politisk krisesituasjon, som involverte Thaksin og politiske motstandere, og oppsto kun en måned før et nasjonalt valg var planlagt. Militæret avlyste det kommende valget, suspenderte forfatningen, oppløste parlamentet, forbød protester og all politisk aktivitet, undertrykte og sensurerte mediene, og arresterte medlemmer av kabinettet.

2008[rediger | rediger kilde]

Demostranter fra People's Alliance for Democracy i Bangkol.

I januar 2008 ble lederen av Folkemaktpartiet (PPP), Samak Sundaravej, statsminister.

I juli 2008 ble Thaksin shiawatras hustru funnet skyldig i korrupsjon. Hun ble løslatt mot kausjon og reiste til London sammen med ektemannen.

26. august 2008 okkuperte demonstranter regjeringsbygninger og statskringkastingen. De forlangte at regjeringen skal avgå.

27. august 2008 utstedte myndighetene arrestordre for ni av demonstrasjonenes ledere.

28. august 2008 lovte statsminister Samak Sundaravej å ikke anvende makt mot demonstrantene.

29. august 2008 prøvde politiet å fjerne demonstrantene, men måtte trekke seg ilbake.

30. august 1008 utelukket statsminister Sundaravej å fratre etter et møte med kongen.

31. august 2008 holdt parlamentet drøftelser om uroen.

1. september 2008 døde en person i sammenstøt mellom demonstranter samt tilhengere av regjeringen.

2. september 2008 innførte Thailands statsminister Samak Sundaravej unntakstilstand i hovedstaden Bangkok etter demonstrasjoner fra opposisjonen.

3. september 2008 avgikk utenriksminister Tej Bunnang-

9. september 2008 ble statsminister Samak Sundaravej dømt av grunnlovsdomstolen for å ha brutt Thailands grunnlov for å ha mottatt 15 000 kroner i betaling som TV-kokk for et privat firma. Han ble fradømt sitt embete og fratrådte sammen med sin regjering. Shinawatras svoger, Somchat Wongsawat, ble fungerende statsminister.

2010[rediger | rediger kilde]

Den tidligere hæroffiseren kjent som Seh Daeng ble skutt den 13. mai 2010, trolig av en snikskytter, da han deltok i en beleiring (i forbindelse med en demonstrasjon mot regjeringen, som hadde vart i flere dager) av et område i Bangkok.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:History of Thailand – bilder, video eller lyd