Maur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Maur
Maur
Vitenskapelig(e)
navn
:
Formicidae
Norsk(e) navn: maur
Hører til: Vespoidea,
broddvepser,
årevinger
Antall arter: 12 500 i verden
55 i Norge
Habitat: på land
Utbredelse: kosmopolitisk
Delgrupper:

Maur er hovedsakelig små insekter som utgjør en familie av årevinger. De er nær beslektet med vepsene, spesielt stikkvepser og Scoliidae. Enkelte entomologer plasserer maur systematisk i overfamilien Vespoidea, andre i en egen overfamilie, Formicoidea.

De fleste artene er under 1 cm lange. Det er beskrevet 12 500 forskjellige arter i verden, men det blir stadig oppdaget nye og man regner med at det finnes 15 000. Maurene har mindre artsmangfold i kalde klima og det er funnet bare 53 arter i Norge. De er sosiale insekter, som lever i kompliserte samfunn. Mange arter bygger forseggjorte bol, kalt maurtuer.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Region Antall
arter [1]
Neotropis 2162
Nearktis 580
Europa 180
Afrika 2500
Asia 2080
Melanesia 275
Australia 985
Polynesia 42

Maur finnes på alle kontinenter unntatt Antarktis, og bare noen få store øyer som Grønland, Island og deler av Polynesia og Hawaii mangler innfødte maurarter.[2][3] Maur okkuperer et bredt spekter av økologiske nisjer og er i stand til å utnytte et bredt spekter av matressurser enten som direkte eller indirekte planteetere, rovdyr og åtseletere. Anslag i ulike miljøer antyder at de bidrar med 15-20% (i gjennomsnitt og nesten 25% i tropene) av den totale zoologiske biomassen, noe som overstiger vekten av virveldyr.[4] De fleste artene lever i tropene. De nordligste forekomstene av maur er i Norge, hvor det er funnet maur så langt nord som 70. breddegrad.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Hodet til en jordmaur i slekten Lasius. Knebøyde antenner. Munnen har kraftige kjever. Tre punktøyne på pannen, fasettøynene er ikke særlig store og ligger plant med hodet.
Maur (arbeidere og dronning)
Mange maur beskytter bladlus og får honningdugg tilbake. Her på stilk av rødknapp.

Mauren har et kuleformet kroppsledd (pedicel), mellom brystet (thorax) og bakkroppen (abdomen), dette leddet er hos vepsene sammenvokst med brystet.

Hodet har knebøyde antenner, det vil si at de har et langt ledd først, som er omtrent så langt som halve antennen. Deretter kommer flere små ledd som er runde, eller litt avlange.

Foruten fasettøynene er det tre punktøyne plassert i en trekant på pannen.

Munnen domineres av noen kraftige kjever. Med disse kan maur løfte og bære med seg mat og bygningsmaterialer til bolet. Kjevene brukes også til å dele opp større gjenstander.

De fleste maur i et samfunn er vingeløse og kalles for arbeidere (sterile hunner). Noen arter har også ufruktbare hunner som kalles soldater. Noen arter har arbeidere med forskjellige størrelser, som utfører forskjellige oppgaver.

Dronningene (de forplantningsdyktige hunnene) og hannene er som oftest å finne utpå seinsommeren, og de fleste har vinger. Hos noen arter er det imidlertid bare ett av kjønnene som har vinger. Under svermingen, som består av kjønnsindivider (forplantningsdyktige), kan det være arbeidere med vinger. Når et nytt sted er valgt, biter disse arbeiderne av seg vingene.

Noen arter har brodd. Noen arter har ikke brodd og kan isteden bite hardt og sprøyte «gift» i såret. Giften kalles maursyre og minner om et stoff som også fins i enkelte planter.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Maur er eusosiale og har mange likhetstrekk med andre samfunnsdannende arter innenfor årevingene, som stikkveps, honningbier og humler. Eggene legges av en eller, hos noen arter, flere fruktbare hunner eller dronninger. De fleste utklekkede maurene utvikles til ufruktbare, vingeløse hunner som kalles arbeidere. Grunnen til at de er sterile er dronningens kjemiske innvirkning på samfunnet. Arbeideren som steller avkommet «fôrer ikke larvene nok» til at de blir helt utviklet og kjønnsmodne. For at de skal bli kjønnsmodne, må de fôres på ekstra næringsrik mat. Hanner utvikles av ubefruktede egg.

Kommunikasjon[rediger | rediger kilde]

Medlemmer av et samfunn kommuniserer ved hjelp av feromoner, lyd og berøring. Feromonene er bedre utviklet hos maur enn hos andre årevingearter fordi de for det meste ferdes nær jorden. Hvis en arbeider f.eks. finner føde på veien hjem etterlater den et spor på bakken. Dette sporet blir fulgt av andre fra kolonien, og når de vender hjem vil de forsterke sporet inntil matkilden er oppbrukt. Deretter fordamper sporstoffene langsomt og maurene slutter å følge sporet.

Feromoner benyttes ikke bare i jakten på mat. En såret maur sender ut et alarmferomon som gjør andre maur i nærheten klar til kamp hvis signalet er kraftig. Hvis det er svakere tilkaller det i stedet andre fra boet. På dette tidspunktet vil noen av maurene utskille propaganda-feromoner som skal forvirre eventuelle fiender.

I likhet med andre insekter bruker mauren følehornene som lukteorganer. De er svært bevegelige da de har et albueledd like utenfor det forlengede førsteleddet. Siden følehornene sitter parvis kan de gi opplysninger om både intensitet og retning til en luktkilde. Visse feromoner blir blandet med maten i bolet, på den måten utvekler maurene ikke bare føde, men også opplysninger om hverandres helse- og ernæringstilstand. Dessuten kan de også oppfatte hvilken arbeidsgruppe en annen maur tilhører (om det er fødesamlerne eller barnepleierne f.eks.). Det er også sentralt for samfunnet at dronningen utskiller et feromon som hindrer arbeiderne i å oppfostre nye dronninger. Når hun dør mangler dette stoffet, og arbeiderne går i gang med å fore opp nye arvtagere.

Sverming[rediger | rediger kilde]

Noen ganger svermer maur, det vil si at en gruppe av maur forlater bolet (samfunnet) for å etablere seg et nytt sted. Dette skjer til litt ulike tider og på ulike måter.

Når bolet har nådd en viss størrelse produserer samfunnet hanner (droner) og kjønnsmodne hunner (dronninger). Hos de norske artene, bortsett fra gjestemauren, har disse kjønnsindividene vinger, og flyr ut på en kort eller lengre paringsflukt. Hos enkelte arter svermer også mengder av arbeidere. Disse svermene kan telle svært mange individer. Tidspunktet for svermingen kan skje plutselig og til samme tid hos flere samfunn. På den måten kan gener fra ulike samfunn blandes. Disse kan noen ganger slå seg sammen til gigantiske svermer. Tidspunktet kan være styrt av blant annet temperatur, luftfuktighet og vindstille vær.[5]

Paring[rediger | rediger kilde]

Hos arter med lite antall individer i maurtuen er dronningen ofte vingeløs. Hun sitter ute på tuen og sender ut feromoner. Dette er luktstoff hun utsondrer på bakkroppen. Hannene (dronene) oppsøker dronningen for å pare seg på bakken, ved bolet.

Arter som lever i store samfunn, har vingede kjønnsindivider, og de flyr gjerne langt bort fra bolet. Her er det hannene som utsondrer feromoner og dronningene som kommer inn i svermen for å pare seg. Under paringsflukten griper ofte en hann tak i en hunn i lufta, og de lander på bakken hvor paringen finner sted.

Hannene dør kort etter paringen. Dronningene overvintrer.

Danning av nye samfunn[rediger | rediger kilde]

Hos noen få arter vil de befruktede dronningene vende tilbake til maurtua som de kom fra, for å legge egg der. Men de fleste grunnlegger nye samfunn etter en overvintring. Bare noen få av dronningene vil lykkes med å etablere et nytt bol. Dronninger som flyr, blir ofte bytte for fugler, øyenstikkere og andre. Når de lander, biter de av seg vingene og kryper rundt for å finne et egnet sted for det nye samfunnet. På bakken er de utsatt for mange farer fra edderkopper, biller, fugler og pattedyr.

Klaustral etablering[rediger | rediger kilde]

Hos enkelte arter danner dronningen et nytt samfunn alene, som hos jordmaur og stokkmaur. Det kan by på store påkjenninger. Om høsten finner hun seg et sted å overvintre, i et hulrom under en stein eller en grein. Hun tetter alle åpninger. Det er her hun etablerer det nye bolet.

Når vårsolen begynner å varme, legger hun inntil 20 egg. Hun må alene sørge for de første larvene og ale opp de første arbeiderne. De får et næringsrikt «spytt», og hun legger noen spesielle «egg» som larvene spiser. Når de første arbeiderne har nådd sitt voksne stadium begynner de straks å hjelpe dronningen med bolet. De skaffer mat og pleier avkommet.

Dronningen har nå helt siden høsten, nesten et helt år, fastet og ikke tatt til seg føde. Med sin egen opplagrede næring har hun funnet og begynt på byggingen av et nytt bol, overvintret, lagt egg og alet opp avkommet.

Hos stokkmaur og jordmaur kan to dronninger gå sammen om å danne et nytt samfunn. I noen tilfelle kan faktisk to dronninger av to nærstående arter gå sammen. Da hver koloni hos disse artene har bare en dronning, må den deles, som hos jordmaurene. Stokkmaurdronninger som har hjulpet hverandre med å etablere bol, slåss til døden, og den ene seirer.

Halvklaustral etablering[rediger | rediger kilde]

Hos de fleste Myrmica-artene lager dronningen en åpning i bolet under etableringen og tar seg en tur ut for å finne mat til seg selv og avkommet. Mange dronninger blir spist av rovdyr før bolet er blitt etablert med utvokste arbeidere. Dersom den lykkes og arbeiderne tar over matsankingen, forblir dronningen i bolet.

Utvandring[rediger | rediger kilde]

Noe arter svermer ikke, men forlater moderbolet til fots for å etablere et nytt bol like i nærheten. Dette er vanlig hos de skogsmaur som bygger tue (Formica sp.). Ofte er det kontakt (en maursti) mellom bolene.

Temporære sosialparasitter[rediger | rediger kilde]

Noen maurarter er delvis parasitter og kalles temporære sosialparasitter. De tar over et allerede etablert bol. Dronningen leter etter paringen opp et passende bol. Hun trenger seg inn og går til kamp mot bolets dronning. Klarer hun å drepe dronningen, tar hun over og starter eggleggingen. Arbeiderne i bolet hjelper hunnen med å ale opp avkommet. Etterhvert blir det flere og flere arter av parasittmauren, som til sist tar over hele bolet.

En dronning av slekten Formica. Dem kan man se hele sommeren, men særlig i juli-september.

Bolet[rediger | rediger kilde]

Mange maurarter bygger de typiske bolene som kalles maurtuer. Slike tuer har innvendige rom og ganger og kan gå dypt ned i jorden. Noen arter bygger bol som henger i trær. Noen bor i trær eller nede i jorda, under en stein og lignende. De såkalte vandremaur bor ikke fast, men flytter rundt. Noen vandremaur bygger midlertidige bol.

Bolet til jordmaur er oftest anlagt i jorden, ofte under en større stein, eller annen gjenstand. Det dannes ofte løse tuer av jord over bolet. Det hender at jordmaur etablerer bol i råteskadet treverk innendørs, eller isolasjonen, som f.eks. under baderomsgulv. Maur i bygningsmaterialer er et problem som bør tas alvorlig. Ofte er det jakten på mat som er årsaken til at maur etablerer seg i hus.

Dronningen er i bolet hele tiden, dens funksjon er å legge egg.[5]

Snyltere i maurtua[rediger | rediger kilde]

Mange andre insekter har sitt tilhold i maurkoloniene og bruker de utroligste måter for å tilpasse seg livet i tua.

Enkelte biller lever hele sitt liv i maurtuer, de produserer et narkotisk stoff som de gir til mauren og får mat som «betaling». De maurene som blir avhengige av stoffet de får, konsentrerer seg om å skaffe mat til billene og produksjonen i maurtua går ned. Blir det for mange biller og avhengige maur, kan tua gå til grunne. Da flytter billene til ei ny tue.

En annen bille, blind køllebille, lever av maurlarver og egg. Utrolig nok hjelper maurene billene inn til ungene og nærmest fôrer dem med sitt eget avkom. Man kjenner ikke til hvordan billene lurer mauren til dette.

Det er også en del biller som lever rundt maurtua og utnytter maurene på ulike måter. Arter av glansbille-slekten Amphotis stopper maur på vei hjem til tua og får dem til å gulpe opp mat til billen. Dette klarer den ved å etterligne maurenes feromoner. Kortvinger av slekten Zyras ligger også på lur. De overfaller og dreper maurene. Uvanlig for insekter er det at flere biller tilsynelatende kan samarbeide om å overmanne en maur.

Flere arter lever i samspill (symbiose) med maur. Larvene til flere arter blåvinger (sommerfugl) er myrmecofile. De utskiller et sukkerholdig stoff og aminosyrer, kalt honningdugg, fra en kjertel på bakkroppens sjuende ledd. Maur tiltrekkes og spiser dette stoffet, samtidig gir dette sommerfugllarven en viss beskyttelse.

Slaver hos maur[rediger | rediger kilde]

Noen maur holder andre maur som slaver. Det fins ca. 35 maurarter som gjør det. Forsøk har vist at disse artenes samfunn går til grunne om de mister slavene sine. De skaffer seg slaver ved å angripe andre maursamfunn og røve kokonger som inneholder pupper av arbeidsmaur. Når arbeidsmauren kommer ut av kokongen starter de umiddelbart å finne mat til sine slavedrivere og annet arbeid de er genetisk programmert til. Slaver hos maur finnes bare i de nordlige kjølige områdene. I Norge fins det to arter som holder slaver, amasonmaur og rovmaur. Begge disse artene holder sauemaur som slaver.

Plagsomme maur – skadedyr[rediger | rediger kilde]

Flere maurarter som normalt holder til under jordoverflaten kan også lage seg et bol i hus. Svart sauemaur, (Formica fusca), kan etablere seg i hulrom under gulv eller i vegger særlig i kjellere i eldre hus. Den vanlige sukkermauren (Lasius niger) velger gjerne morkent trevirke som oppholdssted og er derfor normalt ikke et problem i nyere hus. Den kan likevel være vanlig i hagen og enkeltindivider kan søke inn i hus. Stokkmaur velger helst trevirke som er svekket, men kan også etablere sitt bol i helt friskt treverk.

Systematisk Inndeling / norske arter[rediger | rediger kilde]

Maur. Formicinae – det lille runde ekstra kroppsleddet er enkelt og høyere enn langt.

De to mest artsrike underfamiliene i Norge kan skilles på det lille runde ekstra kroppsleddet (pedicel), som hos Myrmicinae er todelt og lengre enn det er høyt, mens det hos Formicinae er enkelt og høyere enn langt.

Systematikken følger delvis Bolton, 1995 og Seifert, 1996, delvis Rabeling, Brown og Verhaagh, 2008.[1]. De norske navnene er hentet fra den norske navnelisten i Fauna 1982, 35(2). (se kilde)


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hölldobler & Wilson (1990), p. 4
  2. ^ Jones, Alice S. Fantastic ants – Did you know?. National Geographic Magazine. Arkivert fra originalen 30. juli 2008. Besøkt 5. juli 2008.
  3. ^ Thomas, Philip (2007). Pest Ants in Hawaii. Hawaiian Ecosystems at Risk project (HEAR). Besøkt 6. juli 2008.
  4. ^ Schultz TR (2000). «In search of ant ancestors». Proceedings of the National Academy of Sciences 97 (26): 14028–14029. doi:10.1073/pnas.011513798.
  5. ^ a b Hågvar, Sigmund. 1998.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Ant – bilder, video eller lyd