Pleiadene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Foto av Pleiadene fra Hubble-teleskopet

Pleiadene, også kjent som M45, SED og de syv søstre, er en stjernehop som befinner seg 440 lysår unna i stjernetegnet Tyren.

Stjernehopen er dominert av varme blå stjerner, som er blitt dannet i de siste 100 millioner år.

Navnet «M45» ble brukt av den franske astronomen Charles Messier i en katalog over «kometlignende objekter» som ble utgitt i 1771. Selv om dette var en feiltagelse (pleiadene er ikke kometer), ble navnet beholdt.

Kometen Machholz passerer nær Pleiadene tidlig i 2005

Utdypende artikkel: Pleiadene (astromytologi)

Andre nevneverdige navn på pleiadene er:

Stjernehop[rediger | rediger kilde]

Pleiadene er fysisk tilknyttede stjerner, som alle beveger seg i samme retning. Deres sammenheng er ikke en optisk illusjon, sett fra jorden. I 1767 kalkulerte John Michell at sannsynligheten for at så mange sterke stjerner utgjorde en tilfeldig hop, som 1:496 000.[1]

Avstanden til pleiadene[rediger | rediger kilde]

Bestemmelsen av avstanden til Pleiadene er utgangspunkt for oppmålingen av avstander i hele universet. Avstanden til Pleiaderne er 135 parsec, eller 440 lysår.

Denne avstanden var også alment akseptert før den europeiske romfartsorganisasjonen skjøt opp satellitten Hipparcos i 1989. Ved å måle stjernehopens parallakse, beregnet astronomer i 1997 en avstand på bare 118 parsec.[2] Senere observasjoner, foretatt av blant annet Hubble-teleskopet, har påvist at avstands-beregningene gjort av Hipparcos var feil, uten at man forstår hvorfor.[3][4][5] Andre beregninger har også bekreftet at avstanden er 135 parsec.[6][7]

Sammensetning[rediger | rediger kilde]

Foto av Pleiadene med infrarødt lys viser en stjernetåke (NASA's Spitzer-teleskop i september 2004)

Pleiadenes radius er henholdsvis 8 og 43 lysår. Stjernehopen består av omtrent 1400 registrerte objekter, hvorav flere kan være dobbeltstjerner. Den er dominert av relativt unge og varme blå stjerner, hvorav 14 kan bli sett med det nakne øye. Stjernehopens totale masse er anslått til å være 800 solmasser.[8]

25% av stjernene er trolig brune dverger, med en masse som utgjør 2% av stjernehopen.[9] Pleiadenes hvite dverger er et mysterium, på grunn av stjernehopens unge alder. Stjerner med liten og mellomstor masse behøver milliarder av år for å utvikle seg til hvite dverger.

En teori er at Pleiadenes hvite dverger opprinnelig var dobbelt-stjerner, der den ene hadde ekstremt høy masse. Overføringen av masse fra den tyngste stjernen til dens tvilling, kunne ha resultert i en ekstremt rask dannelse av en hvit dverg. Teorien forklarer ikke hvordan masse kan overføres fra en tung stjerne med sterk gravitasjon, til en lett stjerne med mindre gravitasjon.

Støvet fra stjernetåken omkring Pleiadene reflekterer det blå lyset fra de varme, unge stjernene. Tidligere trodde man at dette støvet var restene av stjernehopens dannelse. Dersom stjernehopen bare er 100 millioner år gammel, vil imidlertid hele tåken forlengst ha blitt oppløst av trykket fra de unge stjernenes stråling.

En alternativ forklaring er at stjernehopen passerer gjennom en støvrik region i galaksen, som den ikke har gitt opphav til. Støvet i tåken er fordelt i to lag. Disse to lagene kan ha blitt dannet gjennom en prosess der det ene laget har beveget seg mot stjernene.[10]

Navn og tekniske data[rediger | rediger kilde]

Merope sett gjennom teleskopet Soligor 200/800

De 9 sterkeste stjernene blant Pleiadene er oppkalte etter de syv søstre i gresk mytologi: Sterope, Merope, Elektra, Maia, Taygete, Celaeno og Alkyone, sammen med deres foreldre Atlas og Pleione. Som døtre av Atlas, var Hyadene søstrene til pleiadene.

Navnet er av gresk opprinnelse, selv om etymologien er usikker. Navnet har vært tolket som «døtrene av Pleione», men det kan også være avledet av πλεîν plein, «å seile» (sjøfolk navigerte etter stjernene), av pleos – «full» eller «mange», eller fra peleiades som betyr «en flokk duer».

Pleiadenes 9 lyseste stjerner
Navn Angivelse Tilsynelatende størrelsesklasse Spektralklasse
Alcyone Eta (25) Tauri 2.86 B7IIIe
Atlas 27 Tauri 3.62 B8III
Electra 17 Tauri 3.70 B6IIIe
Maia 20 Tauri 3.86 B7III
Merope 23 Tauri 4.17 B6IVev
Taygeta 19 Tauri 4.29 B6V
Pleione 28 (BU) Tauri 5.09 (Variabel stjerne) B8IVep
Celaeno 16 Tauri 5.44 B7IV
Asterope 21 and 22 Tauri 5.64;6.41 B8Ve/B9V
18 Tauri 5.65 B8V

Planet-dannelser[rediger | rediger kilde]

I 2007 oppdaget astronomer ved Gemini-observatoriet på Hawaii, samt astronomer i Florida (ved hjelp av romteleskopet Spitzer) en uvanlig stor mengde støvpartikler omkring stjernen HD 23514, som er litt større enn vår sol. Støvmengden omkring HD 23514, som antas å være mellom 100 og 400 millioner år gammel, ble anslått å være flere hundre tusen ganger større enn den totale mengden støvpartikler i vårt solsystem.[11]

Astronomene har tolket dette som kollisjoner mellom planeter på størrelse med Jorden, som er i ferd med å danne større planeter.

Alder og fremtidig utvikling[rediger | rediger kilde]

Pleiadenes alder er blitt estimert til mellom 75 og 150 millioner år, ved å kombinere teoretiske modeller for stjerners evolusjon med et Hertzsprung-Russell diagram. Ulike estimater skyldes usikkerhet i stjernenes evolusjons-modeller. Noen evolusjons-modeller impliserer at en konvektiv sone innenfor en stjerne som gjennomtrenger en ellers ikke-konvektiv sone, tilsier en høyere alder.

Alderen kan også beregnes ved å studere stjernene med minst masse. I stjerner tilhørende hovedserien, blir lithium raskt nedbrutt i kjernefysiske fusjoner, mens brune dverger bevarer deres lithium lengre. På grunn av den svært lave forbrennings-temperaturen til lithium på 2,5 millioner kelvin, vil de brune dvergene med høyest masse være de siste som forbrenner stoffet. Ved å studere de brune dvergene med høyest masse som fortsatt inneholder lithium, er Pleiadenes alder blitt estimert til 115 millioner år.[12][13]

Pleiadene beveger seg i en slik retning at deres posisjon på himmelen om noen tusen år, sett fra Jorden, vil befinne seg under foten av stjernetegnet Orion. Beregninger anslår også at Pleiadene vil oppløses som stjernehop om ca. 250 millioner år, etterhvert som stjerner forlater hopen gjennom møtet med andre stjernehoper, tyngdekraften fra gigantiske molekylære skyer og tyngdekraften fra melkeveiens spiralarmer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ John Michell (1767): An Inquiry into the probable Parallax, and Magnitude, of the Fixed Stars, from the Quantity of Light which they afford us, and the particular Circumstances of their Situation, Philosophical Transactions, v. 57, p. 234-264
  2. ^ Bas den Hond: Did the Pleiades «blind» Hipparcos?, Astronomy Magazine, 30. september 2004.
  3. ^ Soderblom D.R., Nelan E., Benedict G.F., McArthur B., Ramirez I., Spiesman W., Jones B.F.: Confirmation of Errors in Hipparcos Parallaxes from Hubble Space Telescope Fine Guidance Sensor Astrometry of the Pleiades, The Astronomical Journal, Volume 129, Issue 3, mars 2005, s. 1616-1624.
  4. ^ Bohdan Paczynski: Astronomy: A problem of distance, Nature 427, 299-300, 22. januar 2004
  5. ^ Xiaopei Pan, M. Shao and S. R. Kulkarni: A distance of 133–137 parsecs to the Pleiades star cluster, Nature 427, 326-328, 22. januar 2004
  6. ^ Percival, S. M.; Salaris, M.; Groenewegen, M. A. T.: The distance to the Pleiades. Main sequence fitting in the near infrared, Astronomy and Astrophysics, v.429, januar 2005, s.887.
  7. ^ Zwahlen, N.; North, P.; Debernardi, Y.; Eyer, L.; Galland, F.; Groenewegen, M. A. T.; Hummel, C. A.: A purely geometric distance to the binary star Atlas, a member of the Pleiades, Astronomy and Astrophysics, v.425, oktober 2004 s.L45-L48
  8. ^ Adams, Joseph D.; Stauffer, John R.; Monet, David G.; Skrutskie, Michael F.; Beichman, Charles A.: The Mass and Structure of the Pleiades Star Cluster from 2MASS, The Astronomical Journal, v.121, Volume 121, Issue 4, april 2001, s.2053.
  9. ^ Moraux, E.; Bouvier, J.; Stauffer, J. R.; Cuillandre, J.-C.: Brown dwarfs in the Pleiades cluster: Clues to the substellar mass function, Astronomy and Astrophysics, v.400, mars 2003, s.891-902
  10. ^ Gibson, Steven J.; Nordsieck, Kenneth H.: The Pleiades Reflection Nebula. II. Simple Model Constraints on Dust Properties and Scattering Geometry, The Astrophysical Journal, Volume 589, Issue 1, mai 2003, s. 362-377
  11. ^ UCLA Newsroom, Stuart Wolpert, 14. november 2007: Planets forming in Pleiades star cluster, astronomers report
  12. ^ Basri G., Marcy G. W., Graham J. R.: Lithium in Brown Dwarf Candidates: The Mass and Age of the Faintest Pleiades Stars, Astrophysical Journal v.458, februar 1996, s.600
  13. ^ Ushomirsky, G., Matzner, C., Brown, E., Bildsten, L., Hilliard, V., Schroeder, P.: Light-Element Depletion in Contracting Brown Dwarfs and Pre-Main-Sequence Stars, Astrophysical Journal v.497, april 1998, s.253-266