Anneksjon
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Anneksjon (lat.) er en tilegnelse eller besettelse av landområde ved ensidig erklæring av en stat. Særlig er begrepet brukt om tilegnelse av et landområde som ikke tilhører en annen stat. En forutsetning for en anneksjon er fullstendig underkastelse eller manglende motstandsevne fra det annekterte områdets side. Særlig den europeiske koloniseringen kan stå som eksempler på annekteringer.
[rediger] Eksempler på bruk av begrepet
- Begrepet skal ha blitt brukt første gang av Napoleon III i 1860 i forbindelse med at Savoie ble innlemmet i Frankrike
- Frankrikes annektering av Madagaskar i 1896 (etter å ha vært et protektorat siden 1885).
- Østerrike-Ungarn annektering av Bosnia-Hercegovina i 1908, etter tillatelse fra Berlinerkongressen i 1878
- Englands annektering av Transvaal, som senere førte til Boerkrigen
- Japans annektering av Korea i 1910
- Italias annektering av Tripoli i 1911
- Oppdelingen av Antarktis tidlig på 1900-tallet, senere regulert av Antarktis-traktaten fra 1959
- Norges annektering av Eirik Raudes Land i 1931-1932
- Innlemmelsen av Østerrike i Tyskland i 1938 (Anschluss)
- Frankrike brukte uttrykket «desanneksjon» da de tok tilbake Alsace og Lorraine etter andre verdenskrig for slik unngå krav om folkeavstemning etc
- Marokkos annektering av Vest-Sahara i 1975
- Innlemmelsen av Øst-Tyskland i Forbundsrepublikken Tyskland i 1989
Ordet ble også brukt da private interesser tok land på Svalbard for utvinning av kull på sent 1800- og tidlig 1900-tall.

