Fregatt
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Språk: Denne artikkelen trenger språkvask og korrektur for å oppnå en høyere språklig standard.
Fregatt er et mellomstort krigsskip
Betegnelsen har variert over tid, mest alminnelig er den brukt om mellomstore krigsskip. På 1700-tallet ble fregatter også brukt som handelsskip. Selve størrelsen kan variere fra slagskips størrelse, til de minste korvetter, og er i seg selv ikke noen fullverdig og detaljert definisjon på en enkelttype skip. Man skiller oftest mellom fregattene fra seilskutetiden og fregattene fra den andre verdenskrig og senere.
Innhold |
[rediger] Seilskutetidens fregatt
En fregatt var en fullrigger, med tre skværriggede master. Den var mellomstor, rask og fungerte som en sveitsisk armékniv i de europeiske marinene som tok den i bruk. Til forskjell fra mange andre skip, ble gjerne fregatten beholdt i tjeneste i fredstid grunnet forholdsvise lave kostnader.
[rediger] Historikk
Begrepet fregatt har eksistert siden det syttende århundre. Det ble først brukt av franskmennene (fr. frégate). Utviklingen av skipstypen tok forskjellige retninger hos de store skipsbyggernasjonene på denne tiden. Man ser klare forskjeller mellom de franske og britiske fregattene under Napoleonskrigene.
[rediger] Begynnelsen
Rundt 1650 var skipstypen i sin sprede barndom. De fleste mariner fikk behov for oppklaringsfartøy for rekognosering, kaperbekjempelse og kryssing over store havsområder. Dette kom i tillegg til de større linjeskip som var under utvikling. I England hadde man delt inn krigsskip etter antall kanoner. Betegnelsen Sixth Rate ble brukt om skip med 16 kanoner og Fifth Rate om skip med 32 kanoner. På det tidspunktet var fremdeles sjøtaktikk ikke helt utviklet utover det vanlige mêléesammenstøt med de større krigsskipene som skulle ha assistanse fra de mindre under kamp og på reise. Få år senere, etter linjetaktikken var etablert og videreført til et punkt der sterk artilleristyrke var kritisk viktig, ble de mindre fartøyene tildelt andre roller. De ble benyttet mer til rekognosering som «flåtens øyne» og til kryssertokt for å oppbringe mindre fartøy og for å stoppe kapere som hjemsøkte de europeiske farvannene på siste halvdel av 1600-tallet.
[rediger] De første fregattene
I starten var de første fregattene minatyrversjoner av linjeskipene med ett lukket kanondekk. De hadde også et åpent dekk med kanonporter i bakken foran, og halvdekket med et hyttedekk øverst.
Nederlenderne og de nordeuropeiske mariner valgte å bruke en allerede utviklet skipstype, pinasse, som allerede var kjent for være hurtigseilende med skarpe linjer i skroget til dette formålet. De nordeuropeiske mariner, inkludert den svenske og danske-norske orlogsflåten, bygget sine fregatter på basis av det nederlandske praksis med pinasse som utgangspunkt, men med et karakteristisk utseende som miniatyrer av de større orlogsskipene.
Engelskmennene på sin side foretrukket lavtliggende fartøyer med et åpent kanondekk. Ettersom forfølgelse var ansett for å være viktig, var kanonene normalt gruppert forover eller akterover med få kanoner midtskips. Dette ble allikevel forandret etter kort tid dersom man i Cromwells regjeringstid bevitnet en hurtig utvikling fra den enkle fregatten med kun et kanondekk med tyve kanonporter til en todekker, som mer korrekt kan betraktes som det minste linjeskipet, med 50 kanonporter. Med artilleriets økte betydning frem mot 1660, ble denne skipstypen av større fregatter den gang kalt great frigates.
Fregatten som skipstype utviklet seg gradvis gjennom den siste halvdelen av 1600-tallet, før engelskmennene vendte tilbake til sitt forrige design, nå kalt Sixth Rate. Denne skipstypen hadde 8 til 18 kanoner etter 1660, mens franskmennene i 1670-årene utviklet en ny skipstype kalt frègates lègéres med mellom tyve og tretti kanoner.
[rediger] Gallei-fregattene
I Middelhavet hadde engelsk skipfart fått et omfang som gjorde det nødvendig for engelske krigsskip å beskytte handelsfartøyene mot nordafrikanske pirater. Det ustadige været med mye vindstillhet førte til at piratene utviklet hurtige piratskip. De var en krysning mellom ro- og seilfartøy, de såkalte «galeifregatter» med stor seilføring og årehull mellom, eller under kanonportene. Et av de første eksemplarer av denne skipstypen er «Charles Galley» sjøsatt i 1676 med 32 kanoner på et åpent dekk og et lavt dekk med årehuller. Dette dekket lå så lavt at årehullene måtte lukkes ved moderate og røft vær.
Danmark-Norge så fordelen for innenskjærs seiling og muligheten til å manøvrere i havneanlegg i vindstillhet og overtok den nye skipstypen fra engelskmennene. Dette ble demonstrert i praksis under Slaget ved Møn i 1677. Engelskmennene videreutviklet sine galeifregatter inn i de overdimensjonerte demi-batterie, fregatter med et høyt åpent kanondekk og et dekk med både årehull og kanonporter med mellom 36 og 42 kanoner i alt. De ble faktisk krigsskip med to dekk, mer i tråd med linjeskipene. Franskmenn og dansk-nordmennene tok etter, men valgte å ha kanonene kun på øverst dekk som på Løvendals Galei. Slike fregatter fikk ord på seg for å være hurtigseilende og meget velegnet for deres oppdrager, men det var i en tid som ikke så noe standardisering på bestemte skipstyper etter bestemte oppdrag og formål i de ulike europeiske krigsflåtene.
I flere tilfeller hadde man et lite antall kanonporter på nedeste dekk som på flere av de berømte kaperfartøyer som «La Glorie» fram til 1715.
[rediger] Fregatten seiler inn på arenaen
I årene mellom 1690 og 1720 pågikk flere maritime kriger som også angikk landenes handelsflåter som hadde vital betydning for forsyningssituasjonen for de krigførende nasjonene og for den økonomiske evne til å føre krig. Etterhvert den engelske krigsflåten tok ledelsen militært sett på havene, begynte motstanderne inkludert Frankrike med en ny form for økonomisk krigføring ved kapering av handelsfartøyer der formålet handlet om å lamslå de maritime virksomheter som er kritisk viktig for de britiske øyene. Den nye krigføringen til sjøs ført til en rivende utvikling av bestykkede patruljefartøyer som måtte kunne være i stand til å stoppe kaperfartøyer og garantere handelsfartøyenes sikkerhet.
Kaperreder, som Dunkerque, hadde fremstående skipsbyggerne som innså behovet for hurtigseilende fartøyer med nok slagkraft, uten å kreve stort mannskap. Etter hvert dukket det opp mindre, deretter større kaperfartøyer. Skipene bygget i Dunkerque ble meget ettertraktet i begynnelsen av 1700-tallet både som kaperfartøyer og som fregatter.
I Sverige dukket de første forgjengerne opp som den store «Illerim»(36) og Vita Örn(30). Disse to skipene er i ettertid ansett som forgjengerne for de første «sanne fregatter». Utviklingen av den nye skipstypen begynte i Sverige med skipsbyggeren William Smith i 1711 som sjøsatt en fregatt på tretti kanoner på Karlskrona. Denne senere så berømte fregatten ble en meget stor suksess hos svenskene og senere danskene som nordmennene deriblant Peter Wessel, også kjent som Tordenskjold som erobret «Vita Örn» og gjorde den til sitt egne skip under navnet «Hvide Ørn» i 1715.
[rediger] De første «sanne fregatter»
Fra 1715 til 1745 var det fred i Europa. Videreutvikling av krigsskipene gikk langsomt i fredstiden. Demi-batterie fregatter med ett eller to kanondekk var fremdeles dominerende i Royal Navy og i Frankrike, men det var et feilskritt som i 1745 fulgt til den konsekvens at begge parter hadde få, velegnede fregatter til patruljeoppdrag ved krigstid.
I 1741 bygde skipsbyggeren Blaise Olliver en lett fregatt, «Medée»(26), med kun et åpent kanondekk og et lukket dekk, i likhet med «Vita Örn» bygget tretti år før. Den nye konstruksjonen skapt fram et velegnet artilleriplattform for strid i moderate og røft vær med tilstrekkelig fribord og et skrog som kunne utformeres for sjødyktighet og manøvreringsevne. Det lukket dekket ble redustert i høyde og endog plassert langs vannlinjen eller under den.
Suksessen med denne lette fregatten førte til et byggingsprogram med hele 30 skip i Frankrike og dermed var skipstypen fregatt etablert med sin egen form. Todekks-, demi-batterie fregatter og galei-fregatter ble umoderne rundt 1750 og tilsidesatt av den nye skipstypen. Den imponerte engelskmennene så meget at de kopierte franskmennene, og bygde sine første fregatter, «Unicorn»(28) og «Lyme», i 1747.
Franskmennene satset på kjappe raid med kort kamp, engelskmennene fokusert på langvarig kamp og mye røft vær for deres skipene under ledelse av aggressive skipsjefer. Derfor fikk de engelske fregatter en mer robust konstruksjon, noe høyere kanondekk og litt høyere kledning på bakken og akterskipet. De franske fregattene i motsetning var av lett konstruksjon og deretter relativt underlegent ovenfor deres engelske motstykker i sjøstrid.
[rediger] Storhetstiden
Rundt 1750 ble fregatten et allsidig og alminnelig krigsskip med klart definerte oppgaver også i fredstid ettersom kontroll av egne territorialfarvann hadde fått stor betydning. Samtidig var de tidlige, spesialiserte skipstypene, som linjeskip, en del av en krigsflåte ment for sjøslag og maktdemonstrasjoner. Dessuten representerte de en sterkt økonomisk belastning med tanke på at de var dyre i drift. I Danmark-Norge ble de fleste krigsskip lagt i opplag og bare tatt ut i krisetid eller krigstid. Fregatten fikk en mer dominerende rolle både i fredstid og i krisetid for hundre år framover.
[rediger] «Den sanne fregatten»
I Frankrike, Storbritannia og Sverige hadde man kommet fram til den rette konstruksjonen som skulle utgjør en fregatt med standard bevæpning på mellom 28 og 36 kanoner og en besetning på mellom 150 og 200 mann. Halvdekket og bakken blir satt sammen ved kubrygger på hver reling så kanondekket ble med tiden lukket med bare et åpent rom midtskips tilbake.
En kapprustning mellom Storbritannia og Frankrike var startet under den Østerrikske arvefølgekrigen når det gjaldt skipsartilleriet. Først brukte franskmennene 8-punds, deretter 12-punds kanoner. Britene svarte med større kaliber og stykkvekt. I 1770 hadde kaliberet på hovedskytset økt til 18-pund. Samtidig var antall kanoner økt, men ikke på bekostning av seilegenskaper eller egenskapene til sjøs. I 1790 hadde den største fregatten i alminnelig tjeneste 38 kanoner med 18-punds kaliber.
Kapprustningen måtte til slutt resulterte i større fregatter. Frankrike satset tradisjonelt på hurtigseilende egenskaper og sterk ildkraft i tråd med sin tro på kaperkrigføring og raid ute på havet der man skulle beseire de mindre eller likverdige motstanderer og seile vekk fra de sterkeste. I 1785 kom den første store fregatten, «Pomone», med 40 kanoner oppstilt på ett kanondekk som var 48,5 m langt samt på bakken. Fregatten målte 1240 tonn og var praktisk talt likeverdig med et linjeskip som bare var litt større og hadde et ekstra kanondekk.
Etter «Pomone» var erobret av briterne i 1794, oppdaget de at det var 24-punds skyts på kanondekket og det førte til rabalder som fulgt til at man valgt å ombygge tre 64-kanoners linjeskip til formidable 44-kanoners fregatter ved å hugge bort det øverste dekket. De startet byggingen av en kopi av «Pomone» som fikk navnet «Endyion» i 1797. Denne fregatten eksistert som et krigsskip med meget anbefalende egenskaper fram til 1830-årene.
[rediger] De første «superfregatter»
Amerikanerne var interessant i overveldende ildkraft mot likeverdige motstandere og eksperimenterte i 1790-årene med en ny skipsklasse av «United States», «Constitution» og «President». Resultatet var blandet. Disse 44-kanoners fregatter med to dekk i aktiv tjeneste krevde for mange menn og for mange kanoner av grov kaliber. Etter 1800 gikk de tilbake til 38-kanoners fregatter med mindre kaliber.
Men under krigen i 1812 hadde de amerikanske «superfregatter» bevist seg suverent overlegne med en ildkraft fra hele 54 kanoner på «Constitution» alene. Kanondekket var nå nesten helt lukket og halvdekket var blitt til et dekk sammen med bakken i hele skipets lengde med bare en mindre åpning midtskips som gav et delvis åpen kanondekk. Et slikt åpent dekk deretter het spardekk som kan forsterkes for den ekstra lasten av bestykning, og skulle bli meget viktig for den videre utviklingen av trebygde krigsskip i 1800-tallet.
Suksessen i 1812-1814 inspirerte mange stater til å bygge likende fregatter med et lukket og et åpent kanondekk. Disse nye «superfregattene» ble også omtalt som dobbelte fregatter med to lag skyts. Den nye konstruksjonsmetoden utviklet av Thomas Seppings i begynnelsen av 1800-tallet tillot et hopp i dimensjoner for trebygde krigsskip på 1800-tallet. Det var ikke lenger umulig å bygge store, lange skip på opptil sytti meter. Som før ledet franskmennene an med den nye 60-kanoners «La Belle Poule», bygget i 1834 som den første med helt lukket kanondekk og med fullstendig artilleri på begge dekk og med ubrutte relinger fra for til akter.
Rettlinjede relinger fra for til akter ble meget karakteristiske for den siste generasjonen av krigsskip uansett størrelse bygget i tre i de fleste marineorganisasjoner verden rundt. Et synlig unntak var den britiske Royal Navy med skansebekledning på akter og for på deres linjeskip og større fregatter.
Fregattene ble større i deplasement og slagkraft, at de minste variantene av fregattene etterhvert ble erstattet av korvetten som overtok de fleste opprinnelige roller som rekognosering og kryssertokt og patruljeformål. Begrepet korvette i midten av 1800-tallet var om krigsskip med ét åpent kanondekk. Flere fregatter var ombygget til korvetter ved å ta bort spardekket.
[rediger] Dampens æra
Dampmaskineri kom på begynnelsen av 1800-tallet og det oppstod et ønske om å integrere den nye teknologien i en fregatt som nå var like lang og bare halvparten så massiv som et linjeskip. Etter å ha prøvd skovlhjul på et par fregatter innså britene at maskineriet var sårbart og lite hensiktsmessig ettersom mange kanoner måtte vike til fordel for skovlhjulene.
Løsningen kom med propellen. Rundt 1850 kom de første fregatter med dampmaskin som kunne seile som før eller bruke dampkraft overført via propell som kan ved behov trukkes inn i en brønn i akterskipet. En slik fregatt ble også kalt «skrue-fregatt». Bare en skruefregatt har blitt bevart, fregatten «Jylland» sjøsatt i 1860 som et 71 m langt skip med en deplasement på 2456 tonn i København, Danmark. «Jylland» som deltok i det siste sjøslaget mellom upansrede og tradisjonelle krigsskipene bygget av treverk i historien, Slaget ved Heligoland den 9. mai 1864, hadde blitt et museumskip i Ebeltoft i dag.
[rediger] «Dampdrevne superfregatter»
I de siste to tiår på midten av 1800-tallet fram til midten av 1860-årene kom de enorme superfregatter i flere land, inkludert Norge. Den norske superfregatten «Kong Sverre» var ansett som det mektigste krigsskipet i Nord-Europa i 1864 med en bestykning på 40 kanoner, et mannskap på 600 mann og en lengde på 77,2 m med deplasement på 3475 tonn. Den norske marinen oppdaget allerede i det samme året at superfregatten var altfor kostbart å ha i tjeneste med et stort mannskap og måtte settes i opplag. Nordmennene var ikke alene om å gjøre den samme observasjon.
I Storbritannia ble superfregatten «Undaunted» sjøsatt i 1861, 76,2 m lang og 16,09 m bred i vannlinjen med en vekt på 4100 tonn. De kanskje største superfregatter i tre som noensinne var sett, var søsterskipene «Mersey» og «Orlando» bygget i 1859-1861 på 5643 tonn med en lengde på hele 102,41 m i vannlinjen og 40 store kanoner.
Det fantes et tredje søsterskip, «Warrior», bygget i jern med panserplater og som er 115,87 m langt. Med det hadde superfregatten utviklet seg inn i den neste generasjonen av krigsskip som ble kalt bredsides panserskip ved at bredside av deres monterte artilleri langs sidene var det meste foretrukkende form for bestykning. Disse dampdrevne superfregattene som hadde utviklet seg inn i bredsides panserskip, endt opp som et evolusjonsmessig blindspor med de enorme «Minotaur»-klassen på fem svære skip bygget i 1861-1868.
HMS «Minotaur» var 124 m langt og altfor lite manøvrerbart. Hele konseptet ble umiddelbart droppet på grunnlag av erfaringene med disse monstre som var på grensen til det umulig. Det samme hendt med de få upansrede fregattene fra 1870-årene bygget i jern som «Shah» som bare var noe mindre enn deres forgjengeren «Warrior», disse ble hurtig erstattet av nye og mer potensielle skipstyper. Den samme erfaringen ble også høstet annensteds som i USA som hadde i 1860-årene bygget et antall skruefregatter inkludert «Wampanoag»-klassen på tre skip ut av planlagte 5 skip som svar på de konfødererte kaperfartøyene som hadde herjet vidt på havene under den amerikanske borgerkrigen 1861-65. «Wampanoag» var sjøsatt i 1864 med en lengde på 102 m. Denne fregatten var bygget i tre med deplasement på 4215 tonn og hadde fire skorsteiner.
[rediger] Den tradisjonelle fregattens endeliket
Den tradisjonelle fregatten etter 1865 forble ikke aktive krigsskip i tråd med den rivende utvikling i teknologien omkring skipsbygging, pansring, artilleri og framdriftsmaskineri. Superfregattene hadde forstørret seg så meget at den falt utenfor den skipstekniske utviklingen. Korvettene hadde blitt tvunget til å overta mange av den opprinnelige fregattens naturlige oppdrag allerede i forveien, og var også blitt overdimensjonelt ved 1865. De minste krigsskipene kalt slupp i nederste trinn målt etter størrelse og deplasement fulgt opp og overtok i tur de samme oppdragene som hadde vært en selvfølgenhet for fregatten et århundre før. Det varieres mellom de ulike mariner verden rundt om hva er en fregatt, en korvett eller en slupp så man ble lettere forvirret.
Nyere skipstyper som hadde blitt utviklet på basis av nyere teknologi, overtok deretter mange av fregattens tradisjonelle oppdrag som for eksempel krysseren som ved slutten av 1800-tallet hadde blitt skilt inn i ulike varianter fra de upansrede krysserer til de pansrede krysserne. De eldre betegnelsene på krigsskipene i den siste halvdel av 1800-tallet deretter ble bare benyttet om skip med rigging og seil med master. Krysseren er et ektefødt barn av den rivende utviklingen innenfor skipsteknologi fra 1870-årene der avhengigheten av dampdrevne framdriftsmaskineri gradvis avløste seilføring.
[rediger] Den moderne fregatt
[rediger] De første moderne fregattene
Den moderne fregatt stammer fra lette eskortekrigsskip fra den andre verdenskrig, større enn korvetter men mindre enn destroyere (jagere). Disse har hatt merkbart mindre slagkraft enn sine storebrødre i engelske Royal Navy, og har kun kunnet operere virkelig effektivt i kystnære områder som patrulje- og eskortefartøy. Begrensningene gjaldt ikke kun bestykning, da fregattene gjerne ble lavere prioritert og fikk dårligere maskineri og mindre drivstoffkapasitet. Fregattene var ofte i strid med tyske ubåter, uten å ha grunnlag for å kunne prestere bedre enn jagerne. Fregattene tilhørte ikke større kampgrupper på grunn av sin dårlige pansring, og var ikke tiltenkt sjøslag.
Etter andre verdenskrig fikk fregattene bedre bestykning i form av radarstyrte raketter for mål i luften, på sjø og på land, noe som særlig økte deres evne til å ta opp strid med fiendtlige fly. For fregattenes historie er det viktig å merke at slagskipene stort sett forsvinner ut av verden på denne tiden, det samme gjør til en mindre grad krysserne. På et generelt plan minsker størrelsen på krigsskip, og flere oppgaver gis til eksisterende skip. Norges egen Oslo-klasse fregatter er eksempler på amerikanske Dealey-klasse eskortejagere - disse har små og større kanoner, synkeminer, skrogmontert sonar og torpedoer.
Årene 1950-1960-1970 er fregattene fortsatt primært tiltenkt eskorteoppdrag, men spesialiseringer er utbredt: Mens noen fregatter bygges med tanke på å holde unna fiendtlige fly og raketter (såkalt AAW - Anti Aircraft Warfare), er andre designet for å skulle jakte på ubåter (ASW - Anti Submarine Warfare). AAW tar i bruk SAM (bakke til luft-missil), chaff og andre metoder for å ødelegge eller lure fienden og/eller hans ammunisjon, mens ASW fokuserer på bruk av torpedoer, synkeminer, sonar og lignende for å finne og ødelegge den fiendtlige ubåt, alternativt bare forhindre angrep på viktige skip.
[rediger] Dagens moderne fregatter
I dag er det meget vanlig at en fregatt har mulighet til å ta opp kamp med både fiendtlige fly og raketter, sjø- og landmål samt ubåter. Veldig viktig for en fregatts mulighet til å kunne føre strid mot fiendtlige ubåter er dets eget helikopter, i Norges tilfelle brukes Westland Lynx under utfasing til NH-90. Helikoptrene er gjerne bestykket med lettvektertorpedoer og dyppesonar, noe som gjør dem til uvurderlige våpen- og lytteplattformer, en forlenget arm hos fregattkapteinen som også i større grad kan assistere skipbrudne.
Fregatter forekommer med all slags framdriftsmaskineri, fra dampturbiner til dieselmotorer og atomreaktorer. Skipene har ofte en maksfart på over 25 knop, gjerne 30 knop for de aller raskeste. I dag er det en voksende trend å konstruere skipene så deres radarsignatur er minimert (etter såkalt Stealth-prinsipp), slik som med den norske fregatt-klassen Fridtjof Nansen. Slike konstruksjoner er tradisjonelt enkle å se, kjennetegnet ved store, dekkende flater som får skipene til å ligne på klosser.
