Gaston Flosse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gaston Flosse
Født24. juni 1931[1][2]Rediger på Wikidata (92 år)
Fransk Polynesia[3]
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Embete
PartiUnion pour un mouvement populaire
Rassemblement pour la République
Union des démocrates pour la République
NasjonalitetFrankrike
UtmerkelserGrand Cross of the Order of Tahiti Nui (1996)
Gaston Flosse på Commons

Gaston Flosse (født 24. juni 1931 i Rikitea på Mangareva) er en franskpolynesisk politiker for partiet Tahoeraa huiraatira. Han har vært president (regjeringssjef) i Fransk Polynesia fem ganger:[4] 1984–1987, 1991–2004, 2004–2005, februar–april 2008 og fra 17. mai 2013 til 5. september 2014. Han ble i september 2014 fjernet fra presidentposten på grunn av tap av politisk verv som følge av en korrupsjonsdom. Flosse har vært fransk statssekretær, sittet i Frankrikes nasjonalforsamling og Frankrikes senat, samt vært medlem av Europaparlamentet. I mange år var han ordfører i Pirae.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Flosse er sønn av en franskmann og en polynesisk mor. Han vokste opp i beskjedne kår på Mangareva i Gambierøyene.[5]

Han tok utdannelse i Papeete på Tahiti og i Lyon i Frankrike.[6] Flosse begynte sitt yrkesaktive liv som lærer.[5] Senere har han vært forsikringsagent.[7]

Inn i politikken[rediger | rediger kilde]

Flosse var gaullist og gikk inn i politikken i 1958, da franskpolynesierne skulle ta stilling til om territoriet skulle bli selvstendig eller gå inn i den femte franske republikk som et oversjøisk område. Partiet han sluttet seg til, Union Tahitienne–Union pour la nouvelle République, kjempet for fortsatt tilknytning til Frankrike.[5]

I 1965 ble han valgt til ordfører i Pirae øst for Papeete. Han beholdt denne politiske posisjonen til 2000.[6]

Flosse ble i 1967 første gang valgt til territorieforsamlingen, der han var medlem til 2014. Flosse ble i 1971 partileder i Union Tahitienne-Union pour la défense de la République og i 1977 i etterfølgerpartiet Tahoeraa huiraatira.[5]

I 1980 skiftet Flosse og hans parti standpunkt i selvstyrespørsmålet.[8] Etter dette ble Tahoeraa huiraatira en dominerende politisk kraft i Fransk Polynesia og Flosse en pådriver for større selvstyre.[6] Han er beskrevet som en god taler, både på fransk og tahitisk.[8] I franskpolynesisk politikk har Flosse hatt sine fremste rivaler først i selvstendighetspartiet Tavini Huiraatira og Oscar Temaru, samt senere i det konkurrerende selvstyrepartiet O Porinetia To Tatou Ai'a under ledelse av Gaston Tong Sang.

Regjeringspresident[rediger | rediger kilde]

Flosse har vært en dominerende skikkelse i partiet Tahoeraa huiraatiras
Flosse fikk en gammel kaserne i Papeete omgjort til lokaler for Fransk Polynesias president. Bygningen kalles La Présidence

Med 30 % av stemmene ble Tahoeraa huiraatira største parti i valget i 1982. Flosse kunne dermed sikre seg ledende posisjoner i franskpolynesisk politikk. I 1982 ble han leder for regjeringsrådet, med tittelen visepresident. Etter at selvstyreordningen ble reformert, ble han i 1984 den første president i Fransk Polynesia.[6]

I begynnelsen av sin politiske karriere var Flosse motstander av selvstyre, men da selvstyreordningen ble virkelighet, skiftet han standpunkt. Flosse ble tilhenger av franskpolynesisk selvstyre innenfor en ordning med fortsatt nære forbindelser med Frankrike, ikke minst til gaullistiske politikere. Han har vært en pådriver for økt selvstyre.[9] Samtidig har Flosse hatt gode kontakter i fransk politikk og har selv vært representert i riksinstitusjonene. Fra 1986 til 1988 var han statssekretær for stillehavsspørsmål i Frankrikes regjering.

Skiftet av standpunkt i selvstyrespørsmålet tok brodden av kravene fra andre partier og Flosse og hans parti vant en dominerende posisjon i franskpolynesisk politikk.[10] Tahoeraa huiraatira er beskrevet som et enmannsparti, dominert av Flosse, som ikke tolererer å bli motsagt.[11]

Flosse ble i 1987 tvunget til å gå av etter anklager om misbruk av offentlige midler.[12] Flosse har flere ganger senere vært involvert i korrupsjon og misbruk av offentlige midler. I 1992 ble han dømt for korrupsjon, men ble sittende som regjeringspresident.[13] I 1999 ble han igjen dømt, denne gang for ulovlig partifinansiering.[14] Til tross for dette fortsatte Flosse og hans parti å innkassere valgseire.

I 1987 ble Flosse etterfulgt av Alexandre Léontieff, men kom i 1991 tilbake som regjeringspresident i spissen for en løs allianse. Regjeringsperioden skulle denne gang vare til 2004. Flosse arbeidet i denne perioden for å utvide selvstyreordningen og begynte i 1992 å kalle landet «Tahiti Nui».[15] I 1998 la Flosse fram et forslag til ny og utvidet selvstyreordning, der Fransk Polynesia ikke lenger var omtalt som et territorium, men som et land. Dette ledet til at Fransk Polynesia i 2004 fikk utvidet selvstyre og status som et oversjøisk land i Den franske republikk.[16]

Flosse var motstander av å gjenoppta atomprøvesprengninger i Fransk Polynesia, med bøyde av for president Jacques Chirac da han i 1995 bestemte seg for å foreta en serie prøvesprengninger.[17] Tahoeraa huiraatira og Flosse ga pragmatisk støtte til prøvesprengningene som middel til å få mer ut av Paris.[18] Dette medførte også at Flosse fikk en regional diplomatisk rolle på vegne av Frankrike, der han reiste rundt i regionen for å forsvare prøvene og med tilbud om fransk bistand. Da Frankrikes atomprøvesprengninger i Fransk Polynesia opphørte i 1996, kjempet Flosse for økte overføringer fra Frankrike som kompensasjon for redusert aktivitet. Fransk Polynesia og Frankrike inngikk en framskrittspakt. Fransk Polynesia fikk også mer omfattende selvstyre.

Etter prøvesprengingsopptøyene i 1995 etablerte Flosse Groupement d'intervention de la Polynésie (GIP), som utviklet seg fra å være en livvaktstyrke til å bli en organisasjon engasjert i en rekke typer virksomhet, fra innsatsenhet ved naturkatastrofer til bygge- og anleggsarbeid. PIG hadde flere hundre ansatte og var direkte underlagt presidenten.[19] GIP drev også overvåkning av Flosses politiske motstandere. Etter at han gikk av, ble Flosses overvåkningsenhet etterforsket. I mars 2016 fikk Flosse en betinget 18-måneders straff i saken, etter tidligere å ha blitt dømt for misbruk av midler til samme formål.[20]

I 1998 ble Flosse valgt til Frankrikes senat som representant for Fransk Polynesia. Han vant gjenvalg i 2008.[7]

Klientelisme og korrupsjon[rediger | rediger kilde]

Det er viktig å forstå at Territoriets virksomhet er, av natur og i essens, det motsatte av markedsøkonomi. Det handler ikke om å organisere bytte, men om å gjøre visse varer og tjenester gratis tilgjengelige for brukerne.

Gaston Flosse[21]

Flosses politikk har ofte gått ut på igangsettelse av store offentlige prosjekter. Offentlige midler anses som et middel til å belønne egne tilhengere og velgere, i et klientelistisk system. I Flosses regjeringsperioder fant det sted maktkonsentrasjon, der regjeringspresidenten tok alle beslutninger selv, med utdeling av offentlige goder.[22] På bakgrunn av dette har Flosses virksomhet vært etterforsket og misbruk av offentlige midler er gransket.

Tilbakeslag og comeback[rediger | rediger kilde]

Ved valget i 2004 ble Flosses dominans brutt da uavhengighetspartiene gikk i koalisjon og Oscar Temaru ble president. En ustabil periode fulgte og i 2004–2005 var Flosse en periode tilbake i regjeringskontorene.[23] Flosse fikk opposisjon i eget parti og ble utfordret av Gaston Tong Sang, noe som førte til at de to gamle rivalene Flosse og Temaru gikk sammen i en skjør allianse.[24] I forsøk på å få ned offentlige utgifter, har både Tong Sang og Temaru forsøkte å selge offentlige eiendommer anskaffet av Flosse. Blant annet er Flosses presidentfly, på folkemunne kalt «Air Flosse One», avhendet.[25]

I september 2009 ble Flosse idømt ett års betinget fengsel, en bot 1 millioner stillehavsfranc og tap av valgbarhet til politisk verv. Dommen ble anket. Det kom anklager om bestikkelse av et forsamlingsmedlem fra UDLP for å skifte side slik at Flosse kunne gjenvinne flertall for seg selv. Frankrikes senat opphevde Flosses parlamentariske immunitet og han ble 9. november 2009 varetektsfengslet, før han 25. november samme år ble løslatt mot kausjon.[26] Flosse har særlig vært opptatt av å få omgjort dommen om tap av valgbarhet til politisk verv. I 2010 anla han, sammen med andre, sak for det franske grunnlovstribunalet for å få kjent automatisk tap av valgbarhet i strid med grunnloven.[27]

På bakgrunn av en kortvarig allianse med Temarus UDLP kom Tahoeraa huiraatira og Flosse tilbake i regjeringsposisjon mellom februar og april 2008. Etter dette var Flosse ute av regjeringskontorene fram til 2013. I oktober 2011 fikk Flosse fire års fengsel i en sak som gjaldt fiktive ansettelser med høy lønn for sine tilhengere og medarbeidere mens han var president. Flere medarbeidere ble også domfelt. Flosse anket dommen.[28]

I valget til Fransk Polynesias forsamling i mai 2013 gjorde Tahoeraa huiraatira det svært godt. Partiet fikk 45,1 % av stemmene og 38 av 57 mandater.[29] Dermed ble Flosse Fransk Polynesias president for femte gang.

Fjernet fra makten[rediger | rediger kilde]

Flosses anke i en korrupsjonssak fra 1990-tallet ble i juli 2014 avvist av ankeinstansen i Paris og dommen mot ham på fire års betinget fengsel, en bot på 125 000 euro og tap av politiske verv i tre år ble opprettholdt.[30] De statlige myndighetene i Fransk Polynesia unnlot først å forelegge dommen for Flosse, som anmodet Frankrikes president François Hollande om benådning. Han kunne dermed fortsette som regjeringssjef inntil president Hollande fattet beslutning angående benådningssøknaden. President Hollande avslo benådningssøknaden og den 5. september 2014 ble Flosse fjernet fra makten av den franske høykommissæren.[31][32] Han ble etterfulgt av Edouard Fritch.

Dommen med tap av politiske rettigheter hadde også konsekvenser for Flosses sete i Senatet i Paris. Det ble i august 2014 kjent at han var den eneste senator som ikke hadde møtt en eneste dag i det foregående år, til tross for at han hevet både lønn og godtgjørelser.[33]

I forbindelse med maktmisbruks- og korrupsjonssaken i 2016 ble han forbudt å holde politisk verv inntil 2019.[34]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ www.senat.fr[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Sycomore, Sycomore-ID 3037, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 22. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ «Le Président de la Polynésie française» Arkivert 27. juni 2013 hos Wayback Machine., Haut-Commissariat de la République en Polynésie française.
  5. ^ a b c d Henningham, Stephen: France and the South Pacific. A contemporary history, North Sydney: Allen & Unwin, 1992, s. 140.
  6. ^ a b c d «Flosse, Gaston (1931–)», i Robert D. Craig: Historical Dictionary of Polynesia, 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 90–91.
  7. ^ a b «FLOSSE Gaston», Frankrikes senat.
  8. ^ a b Henningham, s. 141.
  9. ^ «French Polynesia», Historical Dictionary of Polynesia, s. 97 og 99.
  10. ^ Henningham, s. 140.
  11. ^ Al Wardi, Sémir (2009): «Twenty Years of Politics in French Polynesia», The Journal of Pacific History, bd. 44, nr. 2, s. 204.
  12. ^ Historical Dictionary of Polynesia, s. 98.
  13. ^ Historical Dictionary of Polynesia, s. 100.
  14. ^ Historical Dictionary of Polynesia, s. 101.
  15. ^ Historical Dictionary of Polynesia, s. 99.
  16. ^ Historical Dictionary of Polynesia, s. 100.
  17. ^ von Strokirch, Karin: «French Polynesia», The Contemporary Pacific, bd. 8, nr. 1, 1996, s. 186.
  18. ^ von Strokirch, Karin: «French Polynesia», The Contemporary Pacific, bd. 9, nr. 1, 1996, s. 227.
  19. ^ Von Strokirch, Karin: «French Polynesia», The Contemporary Pacific, bd. 14, nr. 1, 2002, s. 218-219.
  20. ^ «Tahiti's Flosse won't appeal spy case conviction». Radio New Zealand. Besøkt 4. mars 2016. 
  21. ^ «Il est essentiel de bien comprendre que les activités du Territoire sont, par nature et par essence, aux antipodes de l'économie de marché. Il ne s'agit pas d'organiser des échanges, mais de mettre gratuitement certains biens et services à la disposition des usagers», sitert i Jean-Marc Régnault: «Comment devient-on Gaston Flosse? Etude sur la carrière du président de Tahiti» Arkivert 28. november 2012 hos Wayback Machine., Tahiti-Pacifique magazine, nr. 109, mai 2000. Til engelsk er utsagnet oversatt slik: «It is vital to understand that the Territory's activity is, by essence and by nature, at the polar opposite of a market economy. It's not about organising exchange, it's about providing free goods and services for constituents.», i Al Wardi, s. 196.
  22. ^ Al-Wardi, s. 203.
  23. ^ Historical Dictionary of Polynesia, s. 102.
  24. ^ Historical Dictionary of Polynesia, s. 103.
  25. ^ Gonschor, Lorenz: «French Polynesia», The Contemporary Pacific, bd. 24, nr. 1, 2012, s. 179.
  26. ^ Gonschor, Lorenz: «French Polynesia», The Contemporary Pacific, bd. 23, nr. 1, 2011, s. 216-17.
  27. ^ Gonschor, Lorenz: «French Polynesia», The Contemporary Pacific, bd. 23, nr. 1, 2011, s. 220.
  28. ^ Gonschor, Lorenz: «French Polynesia», The Contemporary Pacific, bd. 25, nr. 1, 2013, s. 156.
  29. ^ «Results for Second Round for Territorial Assembly», IFES Elections Guide.
  30. ^ «La Cour de cassation confirme l'inéligibilité de Gaston Flosse», La1ere.fr, 23. juli 2014.
  31. ^ «Tahiti's Flosse removed from office», Radio New Zealand International, 6. september 2014. Lest 6. september 2014.
  32. ^ «Gaston Flosse perd tous ses mandats en Polynésie», Le Monde, 6. september 2014. Lest 6. september 2014.
  33. ^ «No candidate yet for Tahiti's French Senate seats», Pacific Islands News Association, 15. august 2014. Lest 6. september 2014.
  34. ^ «Tahiti's Flosse ineligible until 2019». Radio New Zealand. Besøkt 4. mars 2016. 

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Al Wardi, Sémir (2009): «Twenty Years of Politics in French Polynesia», The Journal of Pacific History, bd. 44, nr. 2, s. 195–208
  • «Flosse, Gaston (1931–)», i Robert D. Craig: Historical Dictionary of Polynesia, 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 90–91
  • «French Polynesia», Historical Dictionary of Polynesia, s. 94–107
  • Gonschor, Lorenz: «French Polynesia», The Contemporary Pacific, bd. 23, nr. 1, 2011, s. 215–227
  • Gonschor, Lorenz: «French Polynesia», The Contemporary Pacific, bd. 24, nr. 1, 2012, s. 171–184
  • Gonschor, Lorenz: «French Polynesia», The Contemporary Pacific, bd. 25, nr. 1, 2013, s. 151–164
  • Henningham, Stephen: France and the South Pacific. A contemporary history, North Sydney: Allen & Unwin, 1992
  • von Strokirch, Karin: «French Polynesia», The Contemporary Pacific, bd. 8, nr. 1, 1996, s. 182–187
  • von Strokirch, Karin: «French Polynesia», The Contemporary Pacific, bd. 9, nr. 1, 1996, s. 227–233
  • von Strokirch, Karin: «French Polynesia», The Contemporary Pacific, bd. 14, nr. 1, 2002, s. 213–219

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Gaston_Flosse&oldid=23261093»