Angers

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Angers
Château d'Angers

Flagg

Våpen

LandFrankrikes flagg Frankrike
RegionPays de la Loire
DepartementMaine-et-Loire
ArrondissementAngers
StatusKommune
Postnummer49000
Areal42,71 km²[1]
Befolkning157 175[2] (2021)
Bef.tetthet3 680,05 innb./km²
Høyder
 – Høyeste
 – Laveste

64
12
Høyde o.h.20 meter
Nettsidewww.angers.fr
Politikk
MaireJean-Claude Antonini (2001–2014)
Kart
Angers
47°28′22″N 0°33′20″V

Angers er en kommune i departementet Maine-et-Loire i regionen Pays de la Loire vest i Frankrike. Angers ligger ved elven Maine, en sideelv til Loire, ca. 300 km sørvest for Paris. Det er en åpen og «grønn» by med mange parker og plasser. Angers er en aktiv by med kontakter til utlandet på mange områder, ikke minst når det gjelder næringslivet. Angers var før den franske revolusjon hovedstad i provinsen Anjou og innbyggere av både byen og provinsen kalte seg for angevinere. Selve kommunen Angers, og uten storbyområdet, er den tredje mest folkerike i nordvestlige Frankrike etter Nantes og Rennes, og det 17. i hele Frankrike.[3]

Angers er den historiske hovedstaden i Anjou og var i mange århundrer et viktig befestet sted i nordvestlige Frankrike. Det er krybben for huset Plantagenet (som ble konger av England) og var under styret til fyrsten René av Anjou et av de intellektuelle sentrene i Europa. Byen utviklet seg ved å være lokalisert i det strategiske samløpet av tre elver: Mayenne, Sarthe, og Loir, som alle kommer fra nord og flyter over til Loire flere km i sør. Storbyområdet Angers er et betydelig økonomisk senter i vestlige Frankrike, særlig aktiv i den industrielle sektor, forretningsturisme, foruten de tradisjonelle aktivitetene innen jordbruk og hagebruk.[4]

Selv Angers dekker et areal på 42,70 km²[5] og har en befolkning på 147 305 innbyggere, mens rundt 394 700 bor i dens storbyområde. Sammenhopingen Angers Loire Métropole består av 33 kommuner som dekker 540 km² med 287 000 innbyggere. Angers har et rikt kulturliv grunnet sine universiteter og museer. Det gamle middelaldersenteret er fortsatt dominert av den store festningen og slottet til huset Plantagenet, Château d'Angers. Det er også stedet hvor Apokalypsebilledteppet oppbevares, den største billedtappesamlingen fra middelalderen i verden. Angers er også både utkanten av Val de Loire, sted tilhørende verdens kulturarv, og Loire-Anjou-Touraine regionale naturpark.

En av byens videregående skoler, Lycée Chevrollier, har siden 1997 tatt imot 6 norske elever hvert år som ønsker å gå førsteklasse på videregående i Frankrike. Dette organiseres gjennom Det franske kultursenter (Institut français i Norge) og før avreise går elevene på et fire ukers langt forkurs med franskundervisning i Oslo.

Toponymi[rediger | rediger kilde]

Navnets opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Byen ble første gang nevnt av den greske geografen Klaudios Ptolemaios i hans Geografike en gang rundt 150 e.Kr. Den er da kalt for Juliomagus (skrevet Ιουλιομαγος på gresk).[6][7] Byen opptrer på nytt i Tabula Peutingeriana (kart over veiene i Romerriket, 300-400-tallet e.Kr.) hvor den nevnes som Iuliomago.

Det antikke navnet til Angers, Juliomagus, er sammensatt av Julius, antagelig en dedikasjon til Julius Cæsar, og det galliske ordet magas som betyr «marked». Tilsvarende bydedikasjoner var vanlige i romerske Gallia, og toponymer beholdt ofte et gallisk element.[8] Senere ble Andecavorum lagt til navnet slik at det ble til Juliomagus Andecavorum. «Andecavorum» viser til andekaviene, det galliske folket som levde i og rundt byen.[9]

Andecavorum ble til sist det navnet som byen ble omtalt som. Rundt 400 e.Kr. ble den primitive formen Juliomagus erstattet av begrepet civitas, således opprettet civitas Andecavorum, en vanlig navnendring i Gallia som også er synlig i navnene til Paris, Tours eller Évreux som da begynte å benytte bruken av navnene til de lokale stammer.[10]

I løpet av middelalderen ble Angers ble etter hvert omtalt som Andecava civitas (500-tallet), Andecavis (769 e.Kr.),[6] Andegavis (mellom 861 og 882), Angieus (i 1127) og Angeus (i 1205). Formen Angiers oppsto på 1100-tallet,[11] og er senere korrumpert til Angers. Den endelige «-s» er en levning av den latinske ablative lokativ.

Andecavum er også bakgrunnen for navnet Anjou, som ble benyttet på provinsen hvor Angers. Denne doble formasjonen er ganske vanlig i Frankrike, eksempelvis med Poitiers/Poitou og Bourges/Berry.

Byens eldste hus

Befolkningsutvikling[rediger | rediger kilde]

Antall innbyggere i kommunen Angers

Referanse: INSEE
Referanse: INSEE

Referanse: INSEE[12]

Befolkningsutvikling
År Bef. ±%
1793 33 900
1800 33 000 −2,7%
1806 29 187 −11,6%
1821 29 873 +2,4%
1831 32 743 +9,6%
1836 35 901 +9,6%
1841 39 884 +11,1%
1846 44 781 +12,3%
1851 46 599 +4,1%
1856 50 726 +8,9%
1861 51 797 +2,1%
1866 54 791 +5,8%
1872 58 464 +6,7%
1876 56 846 −2,8%
1881 68 049 +19,7%
1886 73 044 +7,3%
1891 72 669 −0,5%
1896 77 164 +6,2%
1901 82 398 +6,8%
1906 82 935 +0,7%
1911 83 786 +1,0%
1921 86 158 +2,8%
1926 86 260 +0,1%
1931 85 602 −0,8%
1936 87 988 +2,8%
1946 94 408 +7,3%
1954 102 142 +8,2%
1962 115 252 +12,8%
1968 128 533 +11,5%
1975 137 591 +7,0%
1982 136 038 −1,1%
1990 141 404 +3,9%
1999 151 279 +7,0%
2006 152 237 +0,6%
2007 151 108 −0,7%
2008 148 405 −1,8%
2009 147 305 −0,7%
2010 147 571 +0,2%
2011 148 803 +0,8%
2012 149 017 +0,1%
2013 150 125 +0,7%
2014 151 056 +0,6%

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ https://www.insee.fr/fr/statistiques/2521169; besøksdato: 10. oktober 2021.
  2. ^ (på fr) Populations légales 2021, INSEE, 28. desember 2023, Wikidata Q124036546, https://www.insee.fr/fr/statistiques/7728826 
  3. ^ «Population municipale, données légales de population en vigueur à partir du 1er janvier 2011». INSEE.
  4. ^ «Étude comparative des villes européennes» (PDF)
  5. ^ «L'Internaute», bydata
  6. ^ a b Dauzat, Albert; Rostaing, Charles (1979): Dictionnaire étymologique des noms de lieu en France. Paris: Librairie Guénégaud. ISBN 2-85023-076-6. s. 18b
  7. ^ Ptolemaios: Geografike, II, 8, 8.
  8. ^ Rostaing, Charles (1945): Presses universitaires de France, red. Les noms de lieux. Paris. ISBN 2-13-038660-1. s. 59.
  9. ^ Rostaing, Charles (1945): Presses universitaires de France, s. 47
  10. ^ Rostaing, Charles (1945): Presses universitaires de France, s. 46-47
  11. ^ Nègre, Ernest (1990): Toponymie générale de la France, Librairie Droz, s. 151
  12. ^ Chiffres clés - Évolution et structure de la population

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]