Betty Friedan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Betty Friedan
Født4. feb. 1921[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Peoria[5]
Død4. feb. 2006[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (85 år)
Washington D.C.[6]
BeskjeftigelseJournalist, skribent, kvinnesaksforkjemper, sosiolog, psykolog Rediger på Wikidata
Utdannet vedSmith College[7]
University of California, Berkeley
Esalen Institute
Peoria High School
NasjonalitetUSA[8]
Medlem avPhi Beta Kappa
UtmerkelserÅrets humanist (1975)
National Women's Hall of Fame (1993)[9]

Betty Naomi Goldstein Friedan (født 4. februar 1921 i Peoria, Illinois, USA, død 4. februar 2006 i Washington D.C., USA[10]) var en amerikansk feminist, debattant, aktivist og forfatter. I 1963 utga hun boken Myten om kvinnen (The Feminine Mystique), som utfordret datidens husmorideologi og som ble et sentralt verk innen moderne liberalfeministisk teori. Boken fikk stor betydning for fremveksten av kvinnebevegelsen i USA i 1960-årene. I 1966 var Friedan medstifter av National Organization for Women,[10] og var organisasjonens første president frem til 1970. I 1993 ble hun innvotert i National Women's Hall of Fame.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Friedan ble født inn i en jødisk familie av russisk-ungarsk opprinnelse. Foreldrene hadde en gullsmedforretning. Da faren, Harry, ble for syk til å arbeide, begynte moren Miriam å forsørge familien ved å arbeide som journalist.[trenger referanse]

Friedan var allerede som meget ung aktiv i såvel marxistiske som jødiske grupper.[trenger referanse] Hun startet et litterært tidsskrift, Tide, sammen med noen venner. Hun ble uteksaminert summa cum laude fra Smith College i 1942 og ble utdannet i psykologi fra University of California i Berkeley.[10]

Myten om kvinnen[rediger | rediger kilde]

Friedans bok Myten om kvinnen fra 1963 utfordret samtidens husmorideologi og solgte i over en million eksemplarer da den først kom ut. Boken var opprinnelig tenkt som en artikkel, men prosjektet grep om seg og Friedan endte med å ha stoff til en bok. Boken er dels basert på en lang rekke intervjuer med hjemmeværende husmødre og dels basert på psykologisk forskning og medie- og reklameforskning.[trenger referanse] Boken dokumenterer i hvilken grad kvinner som har måttet oppgi studier og jobb for å passe barn og hus er ulykkelige. Dette omtales som «the problem with no name».

Friedan argumenterte for at kvinner i motsetning til hvordan det ble fremstilt i datidens medier, var fullt ut i stand til å påta seg en hvilken som helst jobb de måtte ønske, i like så høy grad som menn.

Ideologi[rediger | rediger kilde]

Friedan har blitt beskrevet som liberalfeminist.[11] Hun la vekt på at det er opp til kvinnene selv å bryte den kvinnelige mystikk[12] og å skape en egen identitet utenfor den identitet som den feminina mystikk skaper rundt dem.[13] Samtidig mente Friedan at det er viktig at diverse deler av samfunnet hjelper til med å muliggjøre reformeringen av kvinneidealet og avsløringen av den feminine mystikk.[14]

Friedan la vekt på betydningen av utdannelse som en vesentlig del av kvinnenes frigjøring.[15] Friedan gjorde bruk av statistikk for å bevise kvinners minskede andel blant studenter, professorer og lærere innen høyere utdannelse.[16] Ved utdannelsesinstitusjoner i 1950-årene var det funnet sted en orientering mot kjønnsinndelt inndeling som prioriterte tilpasning for kvinnene som hjemmeværende husmødre i stedet for ferdigheter som kritisk tankeevne, noe hun kritiserte sterkt.[trenger referanse] Dette bidro til et tankemønster blant samtidens kvinner om at utdannelsen ikke skulle spille noen rolle dersom de fant noen å gifte seg med.

Friedan mente at den eneste måte for kvinner å finne mulighet til selvrealisering er ved arbeide.[17][18] Arbeidet måtte belønnes med betalt lønn og skal inneha en fornemmelse av å bidra til samfunnet. Friedan mente at kvinners inntreden i arbeidslivet og fravær fra hjemmene skulle føre til at barn og menn ville bli mer selvstendige.[trenger referanse] Hun understreket også at kvinner er nødt til å velge mellom karriere og familie, for begge var mulige.

På 1980-tallet i samband med utgivelsen av boken Neste fase (The Second Stage) endret Friedan en del av sin ideologi. På 1960-tallet hadde Friedan argumentert at kvinner skal bli aksepterte i samfunnet og for personlig frigjøring skal de kunne gjøre allting mennene gjør. På 1980-tallet omfavnet Friedan imidlertid det syn at kvinner bør akseptere forskjellene, og omfavne sin femininitet. Femininitet bør istedet aksepteres på samme måte som maskulinitet i samfunnet.[19]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • The Feminine Mystique (1963), norsk utgave: Myten om kvinnen (Universitetsforlaget, 1967)
  • It Changed My Life: Writings on the Women's Movement (1976)
  • The Second Stage (1981)
  • The Fountain of Age (1993)
  • Beyond Gender (1997)
  • Life So Far (2000)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Betty-Friedan, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000017044, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 12. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Union List of Artist Names, ULAN 500216837, utgitt 26. april 2011, besøkt 21. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ The Feminist Companion to Literature in English, side(r) 400[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 26. september 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.womenofthehall.org[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b c Margalit Fox (5. februar 2006). «Betty Friedan, Who Ignited Cause in 'Feminine Mystique,' Dies at 85» (engelsk). The New York Times. Besøkt 16. desember 2014. 
  11. ^ Tong, 2009, s. 34.
  12. ^ Friedan, 1968, s. 230.
  13. ^ Friedan, 1968, s. 257.
  14. ^ Friedan, 1968, s. 277.
  15. ^ Friedan, 1968, s. 271-275.
  16. ^ Friedan, 1968, s. 98-129.
  17. ^ Friedan, 1968, s. 262-266.
  18. ^ Tong, 2009, s. 28.
  19. ^ Tong, 2009, s. 30-31.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]