Hopp til innhold

Norges utenrikspolitikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Norges utenrikspolitikk er forankret i Norges medlemskap i NATO, FN og EFTA. Gjennom EFTA deltar Norge i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) sammen med Den europeiske union (EU). Norges utenriksdepartement har ansvar for både den egentlige utenrikspolitikken og bistandspolitikken. Tidligere var bistandspolitikken forvaltet av et eget departement. I unionstiden med Sverige fra 1814 til 1905 hadde Sverige og Norge felles utenrikspolitikk, selv om statene ellers styrte sine egne indre anliggender. På den tiden ble Norges utenrikspolitikk forvaltet av det felles Utenriksdepartementet i Stockholm. Det norske Utenriksdepartementet ble etablert i 1905 som følge av unionsoppløsningen.

Land der Norge har ambassade. Kilde: Regjeringen.no
  Land med norsk ambassade
  Land der Norge representeres av en ambassadør med sideakkreditering (klikk på bildet for mer informasjon)

Norge har ambassader i 81 land, og 60 land har sine ambassader i Norge, hvorav samtlige holder til i Oslo.[1][2] Som en del av samarbeidet med EU har Norge en egen delegasjon til EU. De ledende tjenestemenn ved delegasjonen er diplomater og stasjonen ledes av en ambassadør.[3] Dette er Norges største utenriksstasjon og har i overkant av 50 ansatte. Tilsvarende har EU en egen delegasjon til Norge med kontorer i Oslo.

Norge deltok i opprettelsen av De forente nasjoner (FN), Den nordatlantiske allianse (NATO), Europarådet og Det europeiske frihandelsforbund (EFTA). Gjennom Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) har Norge adgang til EUs indre marked og andre deler av EUs ordninger.

Norge bidro til fremforhandlingen av Oslo-avtalen, et forsøk på å løse Israel-Palestina-konflikten.[4]

Norges utenrikspolitikk er tradisjonelt preget av bred konsensus innenlands med vekt på demokrati, frihandel og samarbeid gjennom internasjonale organisasjoner. Siden andre verdenskrig har NATO og USA som sikkerhetsgaranti og støtte til FN vært sentralt.[5][6][7] Norges økonomiske interesser internasjonalt er særlig knyttet til EU og Europa. Oppfatningen om at norsk territorium er utsatt, har siden selvstendigheten i 1905 vært viktig premiss for utenrikspolitikken. Etter selvstendigheten og til andre verdenskrig holdt Norge fast på nøytraliteten, mens etter krigen har lojalitet i NATO vært konsensus. Den utvidete utenrikskomiteen har lukkede møter uten referat og i perioder var også møtedatoene hemmelige. Utenriksministeren konsulterer komiteen hvor det er relativt lite debatt.[8]

Norges forhold til EU

[rediger | rediger kilde]

EFTA ble opprettet som et motstykke til EEC (EUs forløper) ved Stockholm-konvensjonen av 1960. EFTA ble som EEC opprettet i henhold til GATT-avtalens artikkel XXIV. Formålet med EFTA var blant annet å styrke forhandlingsposisjonen overfor EEC og bidra til et mer omfattende frihandelsområde i Europa. EFTA er en tradisjonell internasjonal organisasjon uten overnasjonalitet og Storbritannia var hovedaktøren bak EFTA.[9]

Norge fulgte etter da nordiske naboland i 1962, 1967 og 1992 søkte medlemskap i Den europeiske union (EU) eller dens forgjengere. Danmark, Sverige og Finland ble medlemmer, mens Norge ikke sluttet seg til ved at den fremforhandlede tilslutningsavtalen ble avvist i rådgivende folkeavstemninger både i 1972 og 1994. Siden 1992 har Norge tatt del i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), et avtaleverk som gir adgang til mesteparten av EUs indre marked, mot at landet implementerer all den lovgivning som anses for å være relevant for de deler av Det indre marked som omfattes av avtalen. I 2010 utgjorde dette til sammen omkring 7 000 rettsakter.[10] Norge har siden 1994 blitt innvilget deltagelse uten stemmerett i ytterligere deler av EUs samarbeid, eksempelvis i unionens felles utenriks-, sikkerhets-, asyl-, utdannings- og politisamarbeid, Schengen-avtalen, samt 19 ytterligere programmer (per 2010).[11]

Medlemskap

[rediger | rediger kilde]

Norge har søkt tre ganger om medlemskap i den europeiske unionen (eller dens forløpere) og spørsmålet om medlemskap har vært et av de viktigste etter andre verdenskrig.[12]

Den første søknaden i 1962 ble stanset av Frankrikes president Charles de Gaulle da han ensidig la ned veto mot britisk medlemskap, noe som også forhindret videre forhandling med Norge, Danmark og Irland. Etter de Gaulles avgang ble det på nytt levert en søknad i 1970, denne ble stoppet av en folkeavstemning i 1972 da 53,5 % av de som stemte gikk mot, og valgdeltagelsen var på 79,2 %.[13]

Det ble en ny folkeavstemning i 1994 etter at Norges tredje søknad hadde blitt levert to år tidligere. Denne gangen var deltagelsen ved avstemningen enda høyere, og resultatet enda jevnere. Valgdeltakelsen var på 89 %.[14] Bare 126 806 stemmer skilte ja fra nei i avstemningen som endte med 52,2 % flertall for å avvise medlemskap.[15] EU-spørsmålet var ikke høyt på dagsorden ved valget i 1989, mens det ved stortingsvalget i 1993 var et EU mer fremtredende. Maastricht-traktaten og søknader fra Sverige og Finland om medlemskap (som skjedde på bakgrunn slutt på den kalde krigen) var viktig rammebetingelse for den norske debatten om medlemskap.[12]

I Norge var EU-saken like mye et innenrikspolitisk som utenrikspolitisk spørsmål. EU-saken splittet de tradisjonelle alliansene i norsk partipolitikk og skapte nye som ikke fulgte den tradisjonelle høyre-venstre-aksen. Nei-siden omfattet Sp, KrF, SV, Venstre og RV; SV og Sp var de mest markerte motstanderne, mens KrF og Venstre var for EØS-avtalen. Blant medlemmer og velgere i de fleste partier var det ulike syn. FrP var det eneste store partiet uten erfaringer fra EF-saken i 1972. Partiet begynte uten standpunkt i slutten av 1980-årene, Carl I. Hagen gikk etter hvert inn for EF men mot EU og landsstyret endte før folkeavstemningen i 1994 med å gå inn for EU-medlemskap. Gro Harlem Brundtland, leder av Arbeiderpartiet, ventet lenge med å gi til kjenne sitt syn og sin anbefaling. På Hordaland Arbeiderpartis møte våren 1992 sa hun første gang tydelig at hun gikk inn for norsk medlemskap, og begrunnet standpunktet. Landsmøtet i Ap vedtok å søke medlemskap med 182 mot 106 stemmer.[12]

EØS og Schengen-avtalen

[rediger | rediger kilde]

Da Norge sa nei til EU i 1972 fremforhandlet Norge isteden en frihandelsavtale med EF.

Mens EØS-avtalen bygger på EFTA, inngikk Norge frihandelsavtalen med EF fra 1973 alene og uten EFTA som mellomledd.[16]

Som medlem av EFTA har Norge et tett samarbeid med EU gjennom EØS-avtalen. Den ble signert i Porto i 1992 og sikret Norge tilgang til EUs indre marked. Norge var i 2019 EUs åttende største handelspartner. Norge eksporterte da til EU for ca. 2,4 milliarder euro mer enn det landet importerte.[17]

EØS-avtalen omfatter også samarbeid innenfor forskning, utdannelse, miljøvern, sosiale spørsmål og kultur. Avtalen omfatter imidlertid ikke fisk og landbruk. Selv om det ikke er noen formell kontingent i EØS bidrar Norge økonomisk til EU og EUs medlemsland. Overføringene beløp seg i 2010 til rundt 5 milliarder kroner, men en del midler blir også ført tilbake til Norge i form av diverse programmer i EU-regi, så nettokostnadene var på ca. 3,4 milliarder kroner.[18] EØS-midlene går blant annet til prosjekter innen miljø og klimatiltak, helse, kulturarv, forskning, trening og utveksling, sivilt samfunn, regionalt og grensekryssende samarbeid.

Schengen-avtalen trådte 25. mars 2001 i kraft for Norge,[19] noe som førte til at norske statsborgere kunne reise uten pass innenfor det som er kjent som Schengen-området. Avtalen er gjensidig, så statsborgere fra Schengen-området kan også komme inn i Norge uten pass. Avtalen, og dermed også området, omfatter i dag 26 land og over 400 millioner mennesker.

EUs byråer og programmer

[rediger | rediger kilde]

Norge deltok per 2017 i 31 av EUs byråer, enten gjennom EFTA eller gjennom direkte samarbeid. Som hovedregel har norske representanter i byråene møte-, forslags- og talerett, men ikke stemmerett. Norges regjering har uttrykt ønske om å delta i elleve av EUs programmer i perioden 2021–2027. Det gjelder blant annet Erasmus+, Galileo og Egnos-programmene, Horisont 2020 og Det europeiske forskningsområdet.[20][21][22][23]

Norden og baltikum

[rediger | rediger kilde]

Nordisk råd ble opprettet i 1952 og består av medlemmer fra parlamentene i de nordiske land. I 1971 ble Nordisk ministerråd dannet som regjeringenes samarbeidsorgan for de nordiske landene.

Norge er med i N5 som består av de fem nordiske landene Island, Norge, Danmark, Finland og Sverige.

Norge er også med i NB8, som er de samme fem landene som i N5, men har i tillegg med de tre baltiske landene Estland, Latvia og Litauen.[24]

Forsvarspolitiske allianser

[rediger | rediger kilde]

Norge sluttet seg i 1949 til Atlanterhavspakten og landets forsvar ble da samordnet med NATO. Stortinget bestemte da at andre land ikke skulle ha baser på norsk jord i fredstid. Atomvåpen skulle heller ikke lagres i Norge. I krigstid stilles de norske styrkene under NATOs kommando.[25][26]

Norge inngikk en samarbeidsavtale med EUs sikkerhets- og forsvarssamarbeid,[27][28] Det europeiske forsvarsbyrået (European Defence Agency – EDA), i 2006 og utvidet dette samarbeidet i mai 2024.[29]

Norge ble med i Joint Expeditionary Force (JEF) i 2015.[30]

I 2025 inngikk Norge avtaler med Frankrike og Storbritannia om å forsterke forsvarssamarbeidet. Norge og Storbritannia inngikk 4. desember 2025 en omfattende forsvarsavtale, "Lunna House"; avtalen omfatter samarbeid om sjøforsvar, fregatter, hurtig forsterkning til Norge ved kriser og droneforsvar i nordområdene.[31]

Norge og Frankrike inngikk 27. mai 2026 atomvåpenalliansen Narvik-avtalen hvor Frankrike skal komme Norge til unnsetning militært om behovet kommer.[32]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ↑ Norges ambassadører, regjeringen.no. Besøkt 8. august 2017.
  2. ↑ Diplomatic Missions accredited to Norway, Utenriksdepartementet, 14. august 2012. Besøkt 6. september 2012.
  3. ↑ Håndbok i EU-arbeid i interimsperioden 1994. Oslo: Statskonsult. 1994. ISBN 8274830512.
  4. ↑ Harpviken, K. B. & Skjelsbæk, I. (2010). Tilslørt fredspolitikk. Nytt Norsk Tidsskrift, 27(4), 379–388. https://doi.org/10.18261/ISSN1504-3053-2010-04-04
  5. ↑ Neumann, Iver B. (31. desember 2024). «I en urolig tid er samhold i utenrikspolitikken viktig for et lite land (+)». DN.no. Besøkt 14. juni 2026.
  6. ↑ Haugevik, K., & Sending, O. J. (2018). Norske svar på internasjonale utfordringer: Retorisk endring, stabilitet i tiltak. Internasjonal Politikk, 76(4), 366-383.
  7. ↑ Leira, Halvard; Sverdrup, Ulf (28. november 2013). «Norske utenrikspolitiske interesser - endringer i praksis, stillstand i debatt». Nytt Norsk Tidsskrift. 4. 30: 337–348. ISSN 0800-336X. doi:10.18261/ISSN1504-3053-2013-04-05. Besøkt 14. juni 2026.
  8. ↑ Larsen, T. (2012). Norsk utenrikspolitikk 100 år etter - tilbake til start? Internasjonal Politikk, 63(2–3), 241–254. https://doi.org/10.18261/ISSN1891-1757-2005-02-03-06
  9. ↑ Rike, Tarald (1992). Guide til EFs indre marked. [Oslo]: T. Rike. ISBN 8299241200.
  10. ↑ «Refleksjoner fra Brussel – Hospitering ved Sørlandets Europakontor – Vest-Agder fylkeskommune». Intportal.vaf.no. Arkivert fra originalen 6. juni 2013. Besøkt 29. august 2010.
  11. ↑ «EU-programmer». Eu-norge.org. 30. juni 2009. Arkivert fra originalen 1. mai 2011. Besøkt 29. august 2010.
  12. 1 2 3 Saglie, Jo (2000). Standpunkter og strategi: EU-saken i norsk partipolitikk, 1989–1994 (dr.avhandling). Oslo: Institutt for statsvitenskap, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo. ISBN 8257045489.
  13. ↑ «Folkeavstemningene om EU og EF. Fylkesvis». www.ssb.no. Besøkt 10. august 2020.
  14. ↑ «Folkeavstemningen 1994 om norsk medlemskap i EU» (PDF). s. 49.
  15. ↑ ssb.no: Folkeavstemningen 1994 om norsk medlemskap i EU, besøkt 1. april 2012
  16. ↑ «Norges handelsforhandlinger med EU gjennom 50 år: Sakskoblinger og forhandlingsmakt». 6. november 2020. «Mens EØS-avtalen bygger på EFTA, ble frihandelsavtalen med EF fra 1973 forhandlet av Norge alene og uten EFTA som mellomledd.»
  17. ↑ «Client and Supplier Countries of the EU27 in Merchandise Trade (value %)» (PDF). Europakommisjonen. Arkivert fra originalen (PDF) 17. januar 2017. Besøkt 5. juli 2020.
  18. ↑ NOU 2012:2, kapittel 26.2.2, besøkt 1. april 2012
  19. ↑ «Om Schengen-samarbeidet | europalov». europalov.no. Besøkt 3. februar 2024.
  20. ↑ «EU Agencies | European Free Trade Association». www.efta.int. Besøkt 11. august 2020.
  21. ↑ «Associated Countries» (PDF). Europakommisjonen. 2019. Besøkt 2. juli 2020.
  22. ↑ regjeringen.no (8. august 2018). «Norges forskningssamarbeid med EU». Regjeringen.no (på norsk). Besøkt 21. august 2020.
  23. ↑ Utenriksdepartementet (9. april 2021). «Norsk deltakelse i EUs programmer 2021–2027». Regjeringen.no (på norsk). Besøkt 26. april 2021.
  24. ↑ «Det nordiska utrikes- och säkerhetspolitiska samarbetet».
  25. ↑ «Kongeriket Noregs grunnlov».
  26. ↑ «Forsvaret».
  27. ↑ [regjeringen.no «Frankrike og Norge trapper opp forsvarssamarbeidet»] Sjekk |url=-verdien (hjelp).
  28. ↑ «Norge knytter seg tettere til Storbritannia – etablerer omfattende forsvarsavtale Norge og Storbritannia er i ferd med å utarbeide en omfattende avtale o». Dagsavisen.no. 20.02.2025. linjeskift-tegn i |tittel= på plass 82 (hjelp)
  29. ↑ «Norge og EU inngår nytt forsvarssamarbeid». Nrk.no. 18.05.2024.
  30. ↑ «Norge med viktig rolle i den «ukjente» militæralliansen: – Vi har god situasjonsforståelse». Nettavisen.no. 15.06.2022.
  31. ↑ «Historisk ny norsk-britisk forsvars­avtale». NRK.no. 04.12.2024.
  32. ↑ «Norge og Frankrike inngår atomvåpen-allianse». VG.no. 27.05,2026. Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Norges_utenrikspolitikk&oldid=25831112»