International Alliance of Women

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
International Alliance of Women
Alliance Internationale des Femmes
Logo of the International Woman Suffrage Alliance (IWSA), now the International Alliance of Women (IAW).png
TypeInternasjonal ikke-statlig organisasjon
Stiftet1904
PresidentAlison Brown
IdeologiLiberal feminisme, Liberal internasjonalisme
Nettstedwomenalliance.org
IAWs grunnlegger og første president Carrie Chapman Catt, som også grunnla League of Women Voters i USA

International Alliance of Women (IAW) (fransk: Alliance Internationale des Femmes, AIF), opprinnelig International Woman Suffrage Alliance (IWSA) og tidligere også kalt International Alliance of Women for Suffrage and Equal Citizenship, er en internasjonal ikke-statlig organisasjon som arbeider for jenters og kvinners menneskerettigheter og likestilling over hele verden, og som historisk var den viktigste internasjonale organisasjonen som arbeidet for kvinners stemmerett. IAWs norske seksjon er Norsk Kvinnesaksforening.

Organisasjonen, da kalt Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen, ble dannet i 1904 av Carrie Chapman Catt, Millicent Fawcett, Susan B. Anthony og andre ledende kvinnesaksforkjempere for å arbeide for kvinners stemmerett, og den første presidenten var Carrie Chapman Catt, som også grunnla League of Women Voters. Organisasjonen er tradisjonelt den sentrale organisasjonen innen den progressive og likestillingsorienterte borgerlig-liberale kvinnesaksbevegelsen internasjonalt, og står for en progressiv liberal feminisme forankret i menneskerettighetene og det liberale demokratiet som har et likestilt samfunn som hovedmål. I stemmerettskampen tilhørte organisasjonen den moderate suffragistbevegelsen som arbeidet for lovendringer gjennom reformistiske virkemidler som kontakt med ledende liberale politikere. IAW har historisk vært preget av en «ovenfra-og-ned-tilnærming, der eliten ses som de viktigste endringsagentene», samtidig som organisasjonen hevder å snakke for alle kvinner.[1]

Prinsippene for IAW slår fast at alle uansett kjønn «er født frie og uavhengige» med «rett til individuelle rettigheter og frihet», at «kvinnesak er menneskerettigheter» og at «menneskerettigheter er universelle, udelelige og gjensidig avhengige».[2] IAW tok i 1904 gull (gull og hvitt) som farge, som var det eldste symbolet for kvinnesak og som hadde blitt hovedsymbolet for den liberale stemmerettsbevegelsen i USA på 1800-tallet. Gjennom IAW ble gull og hvitt utbredte symboler på den borgerlig-liberale kvinnesaksbevegelsens kamp for stemmerett internasjonalt.[3]

IAW representerer over 50 medlemsorganisasjoner med flere hundre tusen medlemmer på verdensbasis, og er åpen for alle kjønn. Blant medlemsorganisasjonene er Norsk Kvinnesaksforening, Dansk Kvindesamfund, Kvenréttindafélag Íslands, Fredrika Bremer-förbundet, Deutscher Frauenring og All India Women’s Conference. Som del av den liberale kvinnesaksbevegelsen var IAW klart provestlig under den kalde krigen.[4] Idag arbeider IAW blant annet for ratifisering og implementering av FNs kvinnekonvensjon (CEDAW) og dens tilleggsprotokoll, og fokuserer på menneskerettigheter, demokrati, fred, arbeid mot vold, og kvinne- og barnehelse. IAW begynte i 1946 å fokusere mer på kvinners stilling i utviklingsland, delvis for å demme opp for kommunismen. IAW forstår LHBT+-rettigheter og annet minoritetsvern som en integrert del av kvinnesaken. Under møtet i FNs kvinnekommisjon i 2021 arrangerte IAW et forum om hvordan kvinnesaksbevegelsen kan motvirke «transfiendtlige stemmer [som] truer feministisk solidaritet».[5]

IAW står i en liberal internasjonalistisk og menneskerettsorientert tradisjon. I IAWs tidsskrift International Women's News het det i 1946 at «støtte til FN og demokratiet må være i fremste rekke i vårt program».[1] IAW hadde fra 1926 tette bånd til Folkeforbundet og var den fjerde organisasjonen som i 1947 fikk generell konsultativ status i FNs økonomiske og sosiale råd, en status reservert for store ikke-statlige organisasjoner som deltar i alle saksfelt rådet arbeider med. Organisasjonen har vært sentral i utviklingen av FNs kvinne- og likestillingspolitikk. Den norske venstrepolitikeren Eva Kolstad var i flere tiår svært sentral i IAW, der hun var styremedlem, og ble også medlem av FNs kvinnekommisjon som følge av arbeidet i IAW. Organisasjonen har også deltagerstatus i Europarådet. IAW har representanter ved FN-hovedkvarteret i New York, FN-kontoret i Genève, FN-kontoret i Wien, UNESCO i Paris, FNs organisasjon for ernæring og landbruk i Roma, Europarådet i Strasbourg, Den arabiske liga i Kairo og Golfrådet i Riyadh, og er medlem av European Women's Lobby i Brussel. President og sjefsrepresentant til FN er Alison Brown. Arbeidsspråkene er engelsk og fransk.

Historie[rediger | rediger kilde]

Svenske stemmerettsforkjempere (med studentluer) foran IWSAs (nå IAWs) fane på stemmerettskonferansen i Stockholm i 1911. Gull og hvitt var den liberale eller borgerlige kvinnesaks- og stemmerettsbevegelsens farger, brukt av IWSA/IAW og dens medlemsorganisasjoner som Norsk Kvinnesaksforening.

Initiativet til å etablere Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen kom fra tilhengere av kvinnelig stemmerett innen den amerikanske liberale kvinnesaksbevegelsen, som var frustrerte over at International Council of Women (ICW) vegret seg for å støtte kvinnelig stemmerett. Beslutningen om å etablere alliansen ble tatt i Washington D.C. i 1902.[6] Alliansen ble formelt etablert i Berlin i 1904, under navnet Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen (International Woman Suffrage Alliance; IWSA), og ble den mest sentrale internasjonale organisasjonen som arbeidet for kvinners stemmerett, og den ledende internasjonale kvinnesaksorganisasjonen i den borgerlig-liberale tradisjonen. Alliansen hadde en klarere progressiv og likestillingsorientert profil enn ICW, der kampen for stemmerett og politisk og juridisk likestilling stod sentralt. Alliansens første president var Carrie Chapman Catt, som også grunnla League of Women Voters i USA. Ved siden av Catt fikk visepresident Millicent Fawcett stor innflytelse på den politiske retningen alliansen tok.

Den moderate suffragisten og liberale politikeren Millicent Fawcett var en toneangivende skikkelse i IWSA (senere IAW), og visepresident og medlem av det første styret. Hun var pragmatisk suffragist som kjempet for stemmerett gjennom lovreformer, og tok skarp avstand fra suffragettene i hjemlandet, og sørget for at de ble nektet medlemskap i IWSA
Den norske venstrepolitikeren og leder i Norsk Kvinnesaksforening Eva Kolstad var i flere tiår svært sentral i IAW og var styremedlem i flere perioder
Den svenske liberale politikeren Hanna Rydh, tidligere medlem av Sveriges riksdag, var president for IAW 1946–1952

Det ble senere holdt kongresser i bl.a. København (1906), Amsterdam (1908), London (1909) og Stockholm (1911). IWSA utga også tidsskriftet Jus Suffragii. IWSA la seg på en moderat linje og var suffragister i den liberale tradisjonen som arbeidet for lovreformer og gjennom kontakt med ledende politikere, påvirket av Millicent Fawcett. Alliansen tok avstand fra de militante suffragettene. På kongressen i 1906 avslo alliansen søknad om medlemskap fra den radikale suffragetteorganisasjonen Women's Social and Political Union.[7] Alliansen etablerte seg dermed tydelig som en del av den borgerlig-liberale kvinnesaksbevegelsen. I 1926 endret organisasjonen navn til International Alliance of Women for Suffrage and Equal Citizenship, og i 1946 ble navnet forkortet til bare International Alliance of Women.

I mellomkrigstiden var organisasjonen en av de tre store internasjonale «borgerlige» kvinneorganisasjonene, ved siden av International Council of Women (ICW) og Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF). Av disse var IWSA (IAW) mer progressiv og likestillingsorientert enn ICW, med likestilte politiske rettigheter som hovedsak. IWSA var samtidig langt mer konservativ enn IKFF. IAW var tradisjonelt dominert av velutdannede kvinner fra borgerskapet. Organisasjonens medlemmer var ofte tilknyttet liberale partier og bevegelser, men noen var også progressive konservative eller liberalkonservative. Organisasjonen ser tradisjonelt på kontakten med ledende politikere, regjeringer og siden også internasjonale organisasjoner som den mest effektive måten å arbeide for likestilling. IAW var dermed preget av en «ovenfra-og-ned-tilnærming, der eliten ses som de viktigste endringsagentene». Samtidig gjorde IAW krav på å være den internasjonale organisasjonen som snakket for alle kvinner.[1]

For IAW er det liberale demokratiet en selvsagt forutsetning for bevegelsens arbeid; «støtte til FN og demokratiet må være i fremste rekke i vårt program» het det i IAWs tidsskrift International Women's News i 1946.[1] IAW står i en liberal internasjonalistisk tradisjon, og slutten på andre verdenskrig markerte begynnelsen på en periode med et sterkt internasjonalt engasjement, herunder i utviklingsland, under ledelse av den daværende presidenten, Hanna Rydh fra Sverige. Dette var delvis motivert av et ønske om å demme opp for kommunismen: «Det var oss eller kommunistene som ville organisere [kvinnene i] Midtøsten» skrev IAWs andre president Margery Corbett Ashby.[1] Under den kalde krigen var IAW dermed klart provestlig.[4]

Ved organisasjonens kongresser var det gjennom det meste av 1900-tallet vanlig at vertslandets stats- eller regjeringssjef deltok. F.eks. deltok Indias statsminister Indira Gandhi ved kongressen i 1973.[8]

Den norske Landskvindestemmeretsforeningen var blant organisasjonene som deltok i etableringen av IAW i 1904, og Norsk Kvinnesaksforening (NKF) arvet Landskvindestemmeretsforeningens medlemskap i 1937. NKF har vært representert i IAWs internasjonale styre med NKF-lederne Margarete Bonnevie, Eva Kolstad, Karin M. Bruzelius og Margunn Bjørnholt. Eva Kolstad var svært aktiv i IAW fra hun ble styremedlem i 1949 og frem til hun ble likestillingsombud i Norge i 1978, og som følge av engasjementet i IAW ble hun også valgt til FNs kvinnekommisjon (der hun ble nestleder) av statspartene etter å ha blitt nominert som felles kandidat av regjeringene i de nordiske landene.[9]

I tråd med det liberale ståstedet anser IAW minoritetsvern, herunder LHBT+-rettigheter, som en integrert del av kvinnesaken og feminismen. IAWs medlemsorganisasjoner, som Deutscher Frauenring, arbeider for en transinkluderende feminisme.[10] IAWs danske medlemsorganisasjon, Dansk Kvindesamfund, har f.eks. ​uttalt at foreningen tar homofobi og transfobi svært alvorlig og at «vi støtter op om alle initiativer der fremmer homo- og transkønnedes rettigheder (...) vi ser LGBTQA som nære allierede i kampen mod ulighed og vi kæmper sammen for et samfund, hvor køn og seksualitet ikke på nogen måde skal kunne begrænse et individ».[11] I forbindelse med kvinnekommisjonsmøtet i FN (CSW) i 2021 arrangerte IAW og den islandske datterorganisasjonen Kvenréttindafélag Íslands et forum om hvordan kvinnesaksbevegelsen kan motvirke «transfiendtlige stemmer [som] truer feministisk solidaritet», der IAW-president Marion Böker diskuterte sin organisasjons inkluderende ståsted.[5] Kvenréttindafélag Íslands har uttalt at foreningen arbeider for «kvinners rettigheter og likestilling av alle kjønn i alle deler av samfunnet» og «for alle kvinner – feminisme uten transkvinner er ikke feminisme».[12][13] IAWs medlemsorganisasjoner har stilt seg positive til innføringen av et tredje kjønn i lovgivningen; Kvenréttindafélag Íslands har utgitt en rapport om likestilling av ikke-binære på Island.[14]

Symboler[rediger | rediger kilde]

Alliansen tok ved etableringen gull som farge, etter forbilde av den liberale kvinnesaksbevegelsen i USA. Solsikken og fargen gull er kvinnesakens og kvinnestemmerettsbevegelsens eldste symboler, og ble brukt av amerikanske liberale kvinnesaksforkjempere fra 1867. Gjennom alliansens innflytelse ble gull og hvitt den etablerte, borgerlige kvinnestemmerettsbevegelsens fremste farger internasjonalt. Gull og hvitt ble også brukt av den norske kvinnesaksbevegelsen fra 1894, også etter amerikansk forbilde.

Laquote.svgFarger var viktige i ikonografien i stemmerettsbevegelsen. Bruken av fargen gull begynte med Elizabeth Cady Stanton og Susan B. Anthonys kampanje i Kansas i 1867 og stammet fra fargen til solsikken, Kansas' delstatssymbol. Suffragister brukte gullfargede pins og bånd, og gule roser, for å symbolisere sin sak. I 1876, under hundreårsjubileet for USAs uavhengighetserklæring, bar kvinner gule bånd og sang sangen 'The Yellow Ribbon'. I 1916 arrangerte suffragister 'Den gylne veien' på det demokratiske landsmøtet; for å komme til kongresshallen måtte delegatene passere en linje med kvinner som strakk seg flere kvartaler, kledd i hvitt med gylne bånd og gule paraplyer, og hundrevis av meter med gyllen girlander. Gull symboliserte også opplysning, det erklærte målet for USAs liberale (mainstream) stemmerettsbevegelseRaquote.svg

Amazons, Bluestockings and Crones: A Feminist Dictionary[15]

Presidenter[rediger | rediger kilde]

  1. Carrie Chapman Catt (USA) 1904–1923
  2. Dame Margery Corbett Ashby (Storbritannia) 1923–1946
  3. Hanna Rydh (Sverige) 1946–1952
  4. Ester Graff (Danmark) 1952–1958
  5. Ezlynn Deraniyagala (Sri Lanka) 1958–1964
  6. Begum Anwar Ahmed (Pakistan) 1964–1970
  7. Edith Anrep (Sverige) 1970–1973
  8. Irène de Lipkowski (Frankrike) 1973–1979
  9. Olive Bloomer (Storbritannia) 1979–1989
  10. Alice Yotopoulos-Marangopoulos (Hellas) 1989–1996
  11. Patricia Giles (Australia) 1996–2004
  12. Rosy Weiss (Østerrike) 2004–2010
  13. Lyda Verstegen (Nederland) 2010–2013
  14. Joanna Manganara (Hellas) 2013–2020
  15. Cheryl Hayles (Canada) 2020–2021
  16. Marion Böker (Tyskland) 2021–2022
  17. Alison Brown (USA) 2022–

Medlemsorganisasjoner[rediger | rediger kilde]

Fulle medlemmer
Assosierte medlemmer
  • Alliance of Women of Serbia, Serbia
  • Action Sociale pour le Développement Intégral de la fille et de la femme congolaise, Den demokratiske republikken Kongo
  • Association pour le Planning Familial et l’Epanouissement de la Femme, Mali
  • Autonomes FRAUENzentrum, Østerrike
  • Bali Women’s Union of Farming Groups, Kamerun
  • Croatian Alliance of Women IWAD, Kroatia
  • Egyptian Society for the Development of Local Communities, Egypt
  • Fédération de Femmes pour la Paix et le Développement, Den demokratiske republikken Kongo
  • Femmes rurales contre la violence et les maladies sexuellement transmissibles, Den demokratiske republikken Kongo
  • Fund for Women in Asia, USA
  • Josephine Butler Society, Storbritannia
  • La Colombe (organization)|La Colombe, Togo
  • League of Women Voters of Victoria, Australia
  • Metro Manila Council of Women Balikatan, Filippinene
  • Mmabatho Foundation Women’s Development, Sør-Afrika
  • ONG-SAPHTA, Niger
  • Platform of Women’s Empowerment and Rights, Bangladesh
  • Promo Femmes/Développement Solidarité, Burkina Faso
  • Saroj Nalini Dutt Memorial Association, India
  • Slum Aid Project, Uganda
  • Sri Lanka Women’s Association UK, Storbritannia
  • Union of Australian Women (Victoria) Inc., Australia
  • Women’s Comfort Corner, Zimbabwe
  • Women’s Rights Movement of the Philippines, Filippinene

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Gerdov, Christian (2022). «The ‘World-Embracing’ Hanna Rydh: An International Feminist (c. 1945–1964)». NORA: Nordic Journal of Feminist and Gender Research. 30 (1): 7–19. doi:10.1080/08038740.2021.1987981. 
  2. ^ «Principles and Constitution». International Alliance of Women. Besøkt 5. desember 2022. 
  3. ^ «Our color». International Alliance of Women. Besøkt 11. mars 2023. «On its founding, the International Woman Suffrage Alliance adopted yellow as its color. The color yellow or gold (for many practical purposes, they are the same color) had long been used by American suffragists and yellow and white came to be the colors that symbolized the international women’s suffrage movement.» 
  4. ^ a b Francisca de Haan, Rosa Manus (1881–1942), s. 17, Brill, 2016, ISBN 9789004333185
  5. ^ a b «Transfeminism and the Women's Movement». Kvenréttindafélag Íslands. 15. mars 2021. Besøkt 1. januar 2022. 
  6. ^ Jill Liddington, The Long Road to Greenham, 1989, p. 37
  7. ^ Liddington, s. 63
  8. ^ Stavanger Aftenblad 1. desember 1973
  9. ^ Eva Kolstad
  10. ^ «Transgender Day of Remembrance – Internationaler Gedenktag für die Opfer von transfeindlicher Gewalt» (PDF). Deutscher Frauenring. 20. november 2021. Arkivert fra originalen (PDF) 19. januar 2022. 
  11. ^ «Køn, sex og seksualitet». Dansk Kvindesamfund. Arkivert fra originalen 5. januar 2022. Besøkt 5. januar 2022. 
  12. ^ «Mission Statement». Kvenréttindafélag Íslands. Arkivert fra originalen 7. januar 2022. Besøkt 7. januar 2022. 
  13. ^ «IWRA works for the rights of all women». Kvenréttindafélag Íslands. Besøkt 28. november 2021. 
  14. ^ «Being non-binary in Iceland: How is gender equality for non-binary people?». Kvenréttindafélag Íslands. Besøkt 8. november 2022. 
  15. ^ Cheris Kramarae og Paula A. Treichler (red.), Amazons, Bluestockings and Crones: A Feminist Dictionary, Pandora Press, 1992

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=International_Alliance_of_Women&oldid=23438314»