Likestillingsloven
| Likestillingsloven | |||
|---|---|---|---|
| Type | Lov | ||
| Virkeområde | Norge | ||
| Myndighet | Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet | ||
| Vedtatt | 21. juni 2013 | ||
| I kraft | 1. januar 2014 | ||
| Opphevet | 1. januar 2018 | ||
| Formål | Kjønnslikestilling | ||
| Nettside | Lovdata | ||
Lov om likestilling mellom kjønnene (korttittel likestillingsloven) var en norsk lov som ble vedtatt 9. juni 1978 og som trådte i kraft den 15. mars 1979. Likestillingsloven ble 1. januar 2018 erstattet av likestillings- og diskrimineringsloven. Den var tidligere blitt revidert i sammenheng med et bredere tiltak for å skape større harmonisering mellom alle de fire diskriminerings- og likestillingslovene.
Loven skulle hindre diskriminering, men i §1 står det at den «tar særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling.» [1] Likestillingsloven ga ikke mulighet til å særbehandle menn i samme grad som man særbehandler kvinner.
«Da vi fikk likestillingsloven og likestillingsarbeidet startet, var det behov for å prioritere kvinner. Men vi mener at en likestillingslov i dag, må gi like muligheter for kvinner og menn», sa viserektor Oddrun Samdal ved Universitetet i Bergen etter at universitetet søkte om å få kvotere menn inn på psykologiutdanningen, men fikk avslag på grunn av bestemmelsene i likestillingsloven.[2]
Formål[rediger | rediger kilde]
På tross av sitt formelle korttittel fremmet likestillingsloven aldri likestilling generelt, men kun likestilling mellom kjønnene. Den hadde et spesielt fokus på å bedre kvinners stilling i samfunnet, ut fra kvinner i større grad enn menn var tradisjonelt diskriminert i samfunnet. Den skulle sikre at kvinner og menn gis like muligheter til utdanning, arbeid og faglig utvikling.
Formålet med loven var at de to kjønn skulle få like muligheter i samfunnsliv, hjem og arbeid, men det var uttrykkelig sagt at loven «tar særlig sikte på å bedre kvinnens stilling». Likestillingsloven var en delvis gjennomføring på nasjonalt nivå av den grunnleggende menneskerettigheten til ikke å bli diskriminert, men mens Den europeiske menneskerettskonvensjon og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter forbyr diskriminering uansett diskrimineringsgrunnlag, begrenset den norske loven seg kun til kjønn. I tillegg til norsk lov og menneskerettslige regler kom EØS-rettslige forpliktelser til anvendelse. EØS-avtalens artikkel 69 om lik lønn for arbeid av lik verdi og artikkel 70 om prinsippet om lik behandling av kvinner og menn og en rekke EF-direktiver ble gjennomført via bestemmelser i likestillingsloven.
Likestillingslover for andre diskrimineringsgrunnlag[rediger | rediger kilde]
Norsk likestillingslovgivning har tradisjonelt vært preget av hvilke grupper som har hatt tilstrekkelig politisk tyngde for å bli beskyttet i lovverket. Det tok over et kvart århundre før Stortinget vedtok en likestillingslov for noe som helst annet diskrimineringsgrunnlag enn kjønn. Dette skjedde i 2005 med lov om etnisk diskriminering m.v., som samtidig hadde et klart svakere vern mot rasisme og etnisk diskriminering enn kjønnslikestillingsloven mot kjønnsdiskriminering. I 2008 ble lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne vedtatt. Barne- og likestillingsdepartementets prosess for å få til en felles likestillingslov for alle diskrimineringsgrunnlag, ble stoppet av likestillingsminister Audun Lysbakken i 2011 på grunn av press fra feminister i Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, som ønsket at kjønnslikestilling fremdeles skulle ha en særstilling i norsk lovverk.[3] I stedet for en felles lov, ble i stedet de tre eksisterende lovene supplert med Lov om forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk i 21. juni 2013. Selv om lovene i noe grad ble harmonisert, var det fremdeles sterkest vern mot kjønnsdiskriminering. Aldersdiskriminering var fremdeles fortsatt ikke inkludert.
Felles likestillingslov for alle diskrimineringsgrunnlag ble først vedtatt i 2017, da mot stemmene til Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet som argumenterte at det var viktig å opprettholde en eksklusiv gullstandard for kjønnslikestilling som ikke måtte deles med andre diskrimineringsgrunnlag.[4]
Den 10. juni 2005 ble FNs kvinnekonvensjon (De forente nasjoners internasjonale konvensjon 18. desember 1979 om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner) inkorporert i loven som § 1b, som gjeldende norsk lov (i kraft 1. juli 2005). Denne paragrafen ble opphevet den 19. juni 2009, men til gjengjeld er kvinnekonvensjonen inkorporert i Menneskerettighetsloven av 1999 som gjeldende norsk lov. FNs Rasekonvensjon og FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter ble derimot ikke inkorporert.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2017-06-16-51?q=likestillingsloven». Besøkt 22. februar 2021. Ekstern lenke i
|title=(hjelp) - ^ «Vil endre loven for å kvotere inn mannlige studenter». nrk.no. 8. februar 2017. Besøkt 4. mars 2021.
- ^ Dag Øistein Endsjø Lysbakkens homosvik‘', Dagbladet 20. juli 2011.
- ^ Marie Simonsen Dette er slutten på gullstandarden i norsk likestilling, Dagbladet 7. april 2017.
Se også[rediger | rediger kilde]
- Kjønnslikestilling
- Likestilling
- Lov om etnisk diskriminering m.v.
- Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven
- Likestillings- og diskrimineringsloven
- Lov om forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk