Hopp til innhold

Fredrik Arentz Krog

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fredrik Arentz Krog
Født23. okt. 1844[1]Rediger på Wikidata
Flakstad
Død6. apr. 1923[1]Rediger på Wikidata (78 år)
BeskjeftigelseAdvokat Rediger på Wikidata
EktefelleCecilie Thoresen (18871911)[1]
SøskenGina Krog
BarnHelge Krog
PartiVenstre
NasjonalitetNorge
Medlem avNorsk Kvinnesaksforening

Fredrik Arentz Krog (1844–1923) var en norsk høyesterettsadvokat, kommuneadvokat i Christiania, venstrepolitiker og kvinnesaksforkjemper. Han var gift med Cecilie Thoresen og bror av Gina Krog. I 1884 var han sammen med søsteren og den senere ektefellen medstifter av Norsk Kvinnesaksforening (NKF). Han var i flere perioder mellom 1885 og 1891 formann i Kristiania Liberale Forening – en forløper til Oslo Venstre – og var medlem av bystyret i Christiania. Fredrik Krog markerte seg som en «radikal», det vil si fremskrittsvennlig eller progressiv, venstrepolitiker. Han hadde et nært forhold til søsteren Gina, som han bodde sammen med store deler av voksenlivet. Han støttet henne materielt, økonomisk og personlig, og muliggjorde dermed søsterens virksomhet som fulltids kvinnesaksforkjemper gjennom flere tiår. Som hennes enearving overtok han i 1916 tidsskriftet Nylænde og bad NKF fortsette utgivelsen.

Fredrik Arentz Krog som jusstudent i 1866

Han ble født i 1844 i Flakstad i Lofoten, der faren Jørgen Sverdrup Krog (1805–1847) var sogneprest fra 1841. Faren døde da han var tre år, og han vokste opp med moren Ingeborg Anna Dass Brinchmann (1813–1872). Han var bror av kvinnesaksforkjemper Gina Krog (1847–1916) og av Valentine Fredrikke Amanda Krog (1841–1856) som døde som 14-åring. Like etter farens død flyttet familien til hans hjemsted Karmøy, og i 1855 videre til Christiania. I folketellingen i 1865 bodde Fredrik, Gina og moren i en fornem bygård som da hadde adressen Christian Augusts Gade 17–19, der hvor Domus Juridica står i dag, og moren livnærte seg av å leie ut rom, bl.a. til studenter.[2]

Karriere og politisk virke

[rediger | rediger kilde]

Han ble utdannet cand.jur. ved Det Kongelige Frederiks Universitet i 1868, var advokatfullmektig fra 1869, ble overrettssakfører i 1875 og høyesterettsadvokat i 1892.

Fra 1876 drev han egen advokatforretning i Christiania. I 1891 ble han kompanjong med Annæus Schjødt, under firmanavnet Krog & Schjødt. I 1897 ble han også kommuneadvokat i Christiania og hadde denne stillingen alene til 1920, da den ble delt. Han var kommunens første fastlønnede advokat.[3] Han var også medlem av direksjonen i Hovedbanen fra 1884 til 1908 og medlem av representantskapet i Norges Bank.[4]

Han var formann i Kristiania Liberale Forening, en forløper til Oslo Venstre, i periodene 1885, 1887–1888 og i 1891. Han var medlem av bystyret i Christiania fra 1894 til 1902. Han var suppleant i Nobelstiftelsen.[4] Som venstrepolitiker ble han omtalt som en «radikal» (dvs. progressiv) demokrat.[5] Han var sammen med søsteren medstifter av Norsk Kvinnesaksforening i 1884.[6] Han var også fungerende leder i Kristiania Sakførerforening en periode.[7]

Forhold til søsteren Gina Krog og ekteskapet med Cecilie Thoresen

[rediger | rediger kilde]
Ektefellen Cecilie Thoresen var Norges første kvinnelige student og første præsidentinde i Diskusjonsforeningen Skuld. De senere ektefellene Cecilie Thoresen og Fredrik Krog var medgrunnleggere av Norsk Kvinnesaksforening.

Fredrik Krog støttet søsteren Gina gjennom store deler av voksenlivet, og gjorde det dermed mulig for henne å slutte som lærer og gå inn i det hun kalte «min kamptid» som fulltids kvinnesaksforkjemper og senere redaktør i Nylænde. Historikeren Kari Melby skriver at Fredrik Krog «spilte en avgjørende rolle for søsteren gjennom store deler av hennes liv. Han støttet henne materielt, økonomisk og personlig, også etter at han giftet seg og stiftet egen familie».[8] De bodde også sammen gjennom større deler av voksenlivet. I folketellingen for 1885 bodde de ugifte søskenene Fredrik og Gina Krog i Fastingsgade 8 med en husholderske og en tjenestepike.[9] Fredrik ble gift på Eidsvoll 16. november 1887 med søsterens venninne og samarbeidspartner, kvinnesaksforkjemperen Cecilie Thoresen, som allerede hadde blitt landskjent som Norges første kvinnelige student i 1882. De ble foreldre til blant andre Helge Krog.[10][11] Fredrik og Gina flyttet hver for seg da Fredrik giftet seg, men etter at han ble enkemann i 1911 flyttet søsteren Gina inn hos ham igjen, og bodde der til sin død.[12]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Fredrik Arentz Krog ble omtalt som en «fortræffelig jurist og meget anset advokat [med] et rolig, stilfærdig væsen [og] hjertevarme og samfølelse med alt godt [...] sammen med sin hustru og sin søster Gina Krog var han altid levende optat av kvindesaken og av de med den samhørende spørsmaal».[5]

Som Gina Krogs arving overlot Fredrik Arentz Krog eierskapet til Nylænde til Norsk Kvinnesaksforening i 1916, og bad foreningen fortsette utgivelsen.

Han ble i 1901 utnevnt til ridder av første klasse av St. Olavs orden, «for fortjenstfuld Udførelse af offentligt Hverv».[4]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Folketelling 1865
  3. ^ Kommuneadvokaten i Oslo 1936–1986. Oslo kommune. 1986. s. 47–49. 
  4. ^ a b c Amundsen, O. Delphin (1947). Den kongelige norske Sankt Olavs Orden (på norsk). Oslo: Grøndahl. s. 324. 
  5. ^ a b Finne-Grønn, S.H. (Stian Herlofsen) (1940). Norges prokuratorer, sakførere og advokater 1660-1905. Den norske sakførerforening. s. 129–130. 
  6. ^ «Indbydelse til at indtræde i Norsk Kvindesags-Forening stiftet den 28de Juni 1884», Bergens Tidende, 18. november 1884
  7. ^ «Dagbladet». 26. januar 1911. 
  8. ^ «Myten Gina Krog». Klassekampen. 15. august 2022. s. 3. 
  9. ^ Folketelling 1885
  10. ^ «Krog, Fredrik Arentz». Hvem er Hvem? Haandbog over samtidige norske mænd og kvinder (på norsk) (1 utg.). Kristiania: Aschehoug. 1912. 
  11. ^ «Krog, Gina». Hvem er Hvem? Haandbog over samtidige norske mænd og kvinder (på norsk) (1 utg.). Kristiania: Aschehoug. 1912. 
  12. ^ «Morgenbladet». 8. juli 2022. s. 36–37.