Henriette Bie Lorentzen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Henriette Bie Lorentzen
Anna Henriette Wegner Bie Lorentzen
Henriette Bie Lorentzen - Henriette Haagaas (1939).jpg
Magister Henriette Haagaas som lærer ved Nansenskolen i 1939
FødtAnna Henriette Wegner Haagaas
18. juli 1911
Christiania
Død23. august 2001 (90 år)
Oslo
Ektefelle Øyvind Bie Lorentzen
Far Theodor Haagaas
Utdannet ved Universitetet i Oslo
UtdannelseMag.art. i litteraturhistorie
Beskjeftigelse Redaktør, forlegger, journalist, feminist
Nasjonalitet Norge
Utmerkelse St. Hallvard-medaljen (1995)

Anna Henriette Wegner Bie Lorentzen (født Anna Henriette Wegner Haagaas 18. juli 1911 i Vestre Aker, død 23. august 2001 i Oslo), før andre verdenskrig kjent som Henriette Haagaas og siden som Henriette Bie Lorentzen, var en norsk journalist, litteraturhistoriker, humanist, fredsforkjemper, kvinnesaksforkjemper og motstandskvinne.

Henriette Haagaas tok sin magistergrad i litteraturhistorie ved Det Kongelige Frederiks Universitet i 1937. Hun var en av grunnleggerne av Nansenskolen – Norsk Humanistisk Akademi i 1938 og var en av de tre opprinnelige faste lærerne sammen med Kristian Schjelderup og Anders Platou Wyller; hun bidro til å introdusere humanismen som filosofi og livsholdning i Norge, og holdt en stor foredragsaktivitet om humanismen i tiden før andre verdenskrig. Under andre verdenskrig var hun involvert i den kulturelle motstandskampen sammen med ektemannen Øyvind Bie Lorentzen og fetteren, Cappelen-direktør Henrik Groth, og ble arrestert, torturert av GestapoArkivet og sendt som Nacht und Nebel-fange i konsentrasjonsleiren Ravensbrück. I etterkrigstiden ble hun kjent for sitt engasjement for kvinners stilling, særlig som redaktør, utgiver og eier av kvinnetidsskriftet Kvinnen og Tiden i perioden 1945–1955, sammen med Norges første kvinnelige statsråd, Kirsten Hansteen og med støtte fra den svenske liberale politikeren Elisabeth Tamm. Hun fortsatte samtidig sitt fredsengasjement og sitt engasjement for den humanistiske filosofien i den brede og inkluderende tradisjonen Nansenskolen står for, forstått som en etisk-filosofisk strømning som går på tvers av religioner og livssyn. Hun ble også ofte intervjuet om sine opplevelser i Gestapos fangenskap og i konsentrasjonsleir.

Hun arbeidet senere som lektor i norsk og drama ved Den kvinnelige industriskole, var aktivt engasjert i Norsk Kvinnesaksforening, Foreningen Norden, Amnesty Norge og Bestemødre mot atomvåpen, og ledet Ravensbrück-komiteen i en årrekke. Hun mottok St. Hallvard-medaljen i 1995 og Henriette Bie Lorentzens hus ved Høgskolen i Oslo og Akershus er oppkalt etter henne.

Bakgrunn og tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Barndomshjemmet i Riddervolds gate 9. Den såkalte «engleskolen» til prinsesse Märtha Louise holdt senere til i bygningen.

Anna Henriette Wegner Haagaas, som til vanlig brukte navnet Henriette, vokste opp Bak Slottet i Oslo og var datter av skolemannen Theodor Haagaas (1873–1961) og lærer ved Nissens Pikeskole Henriette Wegner Paus (1879–1942). Faren var medeier i Frogner skole og Nissens Pikeskole, og grunnla Haagaas gymnas på Frogner. Hennes besteforeldre var de kjente skolefolkene Bernhard Pauss og Anna Henriette Wegner som ledet og eide Nissens Pikeskole i mange tiår; navnet Anna Henriette hadde gått i arv i hennes morslinje fra tippoldemoren Anna Henriette Gossler (1771–1836), eldste datter av bankierene Johann Hinrich Gossler og Elisabeth Berenberg i Hamburg. Hun ble døpt 3. september 1911 i Vestre Aker, der familien da bodde i Villa SollysFrøen.[1] Familien flyttet kort tid etter til Riddervolds gate 9[2] Bak Slottet.

Henriette Haagaas tilhørte i sin familie tredje generasjon yrkesaktive kvinner med høyere utdannelse, med et langvarig engasjement i utdannelse av jenter og kvinner. Hun tok examen artium ved latinlinjen ved Frogner skole i 1930[3] og ble mag.art. i litteraturhistorie (med tysk og filosofiens historie som støttefag) ved Det Kongelige Frederiks Universitet i 1937 med avhandlingen Hebbel og Ibsen.[4]

Hun ble gift i 1938 med forretningsmann og senere lektor Øyvind Bie Lorentzen, sønn av ingeniør og grosserer Hans Bie Lorentzen. Ektemannen tilhørte skipsrederslekten Lorentzen og var en fjern slektning av Erling Lorentzen.[5] De fikk en sønn og en datter.[6]

Nansenskolen og humanismen[rediger | rediger kilde]

Gjennom studiekameraten Nic. Stang ble Henriette Haagaas, som hun da het, introdusert til Kristian Schjelderup, som hun fikk et nært vennskap med som varte livet ut.[7] Hun kom i 1937 med i kretsen som grunnla Nansenskolen – Norsk Humanistisk Akademi året etter og virket sammen med Schjelderup og Anders Platou Wyller som en av de tre opprinnelige faste lærerne ved skolen frem til den ble stengt under andre verdenskrig. Hun etterfulgte i 1938 også Nic. Stang som redaksjonssekretær i Schjelderups tidsskrift Fritt Ord, som samtidig ble organ for Nansenskolen. Nansenskolen ble grunnlagt for å formidle et humanistisk verdenssyn i en tid da totalitære ideologier som nazisme og stalinisme fikk stadig større oppslutning. Schjelderup og Wyller var begge kristne humanister, mens Henriette Bie Lorentzen var agnostiker, men de la vekt på at humanismen samler på tvers av religiøse skillelinjer.

Hun foreleste ved Nansenskolen i litteratur og kvinnespørsmål, og holdt også en stor foredragsaktivitet om Nansenskolen og humanismen over hele Norge. Hun holdt også mange foredrag rettet mot kvinner, og mente det var viktig at kvinner som tilbragte det meste av tiden i hjemmet kom ut og opplevde og lærte noe nytt som de kunne fortelle videre til sine egne barn. I mai 1939 tok hun initiativ til Nansenskolens første kurs – «Hva er humanisme?» – som rettet seg mot kvinner.[8]

Ifølge Karoline Frogner var Henriette Bie Lorentzen «en stor humanist, som var med på å stake ut den antinazistiske veien Nansenskolen sto for, både før og etter krigen. Henriette sa: 'Ha alltid dine meningers mot.'»[9]

Bjørn Egge skrev i 2001:

Som den unge magister Henriette Haagaas var hun den praktiske drivkraften bak Kristian Schjelderup og Anders Wyller da deres visjoner om et norsk humanistisk akademi, Nansenskolen, skulle formes i det virkelige liv. Hun ble tidlig tilsatt som redaksjonssekretær i tidsskriftet Fritt Ord, og da Nansenskolens Råd ble konstituert 23. februar 1937, ble hun fast tilknyttet skolen. Med sin dype forankring i de humanistiske idealer var dette det rette element for Henriette. Hun sørget for solid kunnskapsformidling og holdt orden på de mange praktiske gjøremål som hennes mer akademisk anlagte kolleger ikke hadde samme sans for. Hun utarbeidet opplegg for studiesirkelvirksomheten og reiste land og strand rundt og holdt foredrag om Nansenskolen og dens idéinnhold i en tid da truende skyer samlet seg over Europa.[10]

Motstandsarbeid og tiden i konsentrasjonsleir[rediger | rediger kilde]

Henriette Bie Lorentzen var involvert i motstandsarbeid sammen med sin fetter, Cappelen-direktør Henrik Groth

Under krigen ble Bie Lorentzen aktiv i ikke-voldelig motstandsarbeid sammen med ektemannen Øyvind. Deres innsats omfattet flyktningarbeid, kurérvirksomhet og spredning av illegale aviser i samarbeid med Henriette Bie Lorentzens fetter, Cappelen-direktør Henrik Groth. Ektemannen ble en av lederskikkelsene i motstandskampen i Kristiansand. Den unge Henriette Haagaas hadde selv hørt Adolf Hitler tale under et lite arrangement på en studentkneipe i Tyskland i 1934; om dette skrev hun senere: «Jeg erindrer at han skrek og brølte, skrek, brølte og fektet, og at de fleste studentene ropte Heil. Det var fælt».[11]

Sommeren 1943 måtte ektemannen flykte til Sverige, men Henriette Bie Lorentzen ble værende i Norge. Som småbarnsmor og gravid regnet hun ikke med å bli arrestert. Et par dager etter ektemannens flukt ble hun likevel anholdt og torturert av Gestapo under avhør på Statsarkivet i Kristiansand. Torturscenen er rekonstruert i museet på Statsarkivet. Hun ble deretter sendt til Grini fangeleir (fangenr. 12684).[12] Hun fikk vite at hennes ufødte datter ville bli sendt til et barnehjem i Tyskland, og i fortvilelse forsøkte hun å ta sitt eget liv. «Jeg følte en fortvilelse og skyld så sterk at jeg tenkte at det er bedre at barnet ikke kommer til verden. Jeg tenkte at det jeg hadde gjort av illegalt arbeid ikke var så viktig at det skulle resultere i en sånn skjebne for barnet», sa hun i et intervju i 1997.[13]

De hvite bussene

En dag kom en mann i offisersuniform inn i cellen. Han satte seg ned og sa til henne: «Jeg er østerriker, jeg er lege, jeg er et menneske, jeg er Deres venn». Denne militærlegen, dr. Hauer (oberstløytnant Alois Hauer, i det sivile liv kommunelege i Wien), fikk gjennomslag for at barnet skulles overlates til hennes far og søster i Oslo og for at Bie Lorentzen skulle få føde på lasarett. I mange sammenhenger har hun skrevet og fortalt om møtet med dr. Hauer som et eksempel på medmenneskelighet: «Han lever videre i mine tanker, i mitt sinn. Han har lært meg å forstå at i alle land, i alle verdensdeler, selv der hvor krigen raser og folkemord skjer, fins det alltid også mennesker som kjemper for menneskeverd og fred. Det gir håp, og det er håp vi trenger i dag».[13]

Kort etter at datteren ble født ble Bie Lorentzen sendt som Nacht und Nebel-fange til konsentrasjonsleiren Ravensbrück i Tyskland. Etter krigen skrev hun: «Jeg arbeidet bevisst med å venne meg til dødstanken. Jeg husker jeg sa til meg selv dag etter dag: En gang skal jeg jo dø, du har fått mye ut av livet. Jeg tror jeg klarte å se døden i øynene. Jeg var 33 år da jeg kom til Ravensbrück og hadde tross alt et liv bak meg».[14]

8. april 1945 ble hun og rundt 100 skandinaviske kvinnelige fanger reddet av De hvite bussene og kjørt til Padborg i Danmark, og hun ble gjenforent med ektemannen i Sverige.

Etter krigen fikk hun vite at Gestapo hadde lest opp opp en falsk tilståelse av henne for Henrik Groth etter at han ble arrestert, der hun skal ha fortalt om fetterens motstandsarbeid.[15]

Kvinnen og Tiden[rediger | rediger kilde]

Fogelstad slott er et gods i Katrineholm kommune i Sverige der kvinnegruppa Fogelstadsgruppen drev Kvinnliga medborgarskolan vid Fogelstad 1922–1954. Godseieren Elisabeth Tamm, liberal politiker, testamenterte herregården til tidsskriftet Kvinnen og Tiden, men testamentet ble omgjort da abonnementstallene sank.

Etter krigen fortsatte Bie Lorentzen sitt opplysningsarbeid for humanismens idealer, og arbeidet rettet seg særlig mot kvinnene, som hun mente hadde en nøkkelrolle å spille i gjenoppbygningen av landet. Sammen med Kirsten Hansteen (Norges første kvinnelige statsråd) grunnla og utgav hun i ti år tidsskriftet Kvinnen og Tiden, som hun også var redaktør for. I redaksjonsrådet satt bl.a. Aaslaug Aasland, Margarete Bonnevie, Gerda Evang, Inger Hagerup, Åse Gruda Skard, Halldis Moren Vesaas, Nic Waal, Harriet Bog, Eva Kolstad og Rønnaug Eliassen. Tidsskriftet ble de første årene utgitt av Cappelen forlag, som ble ledet av Bie Lorentzens fetter Henrik Groth, men på grunn av Hansteens kommunistiske bakgrunn fikk tidsskriftet problemer under den kalde krigen og fra 1947 ønsket ikke lenger Cappelen å stå som utgiver.

Tidsskriftet ble deretter utgitt av et eget aksjeselskap, Kvinnen og Tiden A/S, og finansiert av den svenske godseieren og liberale politikeren Elisabeth Tamm, som tilhørte en av Sveriges rikeste familier. Hun testamenterte også Fogelstad slott og det meste av sin formue (flere millioner i 1949-kroner) til tidsskriftet, og det ble opprettet et fond til dette formålet med Bie Lorentzen, Hansteen, Gerda Evang, Eva Kolstad, Honorine Hermelin og en svensk advokat som styre. På Fogelstad ble det også holdt forskjellige kurs og arrangementer. Til tross for støtten fra Tamm gikk opplaget nedover, fra en topp på 12 000 abonnenter i 1947 til bare 900 i 1955. Bie Lorentzen og Hansteen besluttet derfor å legge ned tidsskriftet og bad Tamm omgjøre testamentet, fordi de ikke følte de kunne gjøre bruk av en så stor formue.[16]

Senere arbeid og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Fra 1960 til hun gikk av med pensjon i 1978 arbeidet hun som lektor i norsk og drama ved Den kvinnelige industriskole/Statens lærerskole i forming, Oslo (nå Høgskolen i Oslo og Akershus). I senere år var hun aktiv i Bestemødre mot atomvåpen og Amnesty Norge. Bie Lorentzen var også aktiv i Norsk Kvinnesaksforening og startet flere kvinnesaksrelaterte studiesirkler og kurs. Hun åpnet den gjenopprettede Norsk Kvinnesaksforening med en tale på landsmøtet i september 1945, der hun sa: «Sann humanisme er stridende humanisme ... vi må følge våkent med og alltid rope fra når det skjer urett. Vi må gjøre vår innflytelse gjeldende overalt.» Budskapet var helt i tråd med de verdiene Nansenskolen hadde stått for i 1930-årene og ikke minst Anders Platou Wyllers tanker om «kjempende humanisme». Hun var en periode nestleder i Stor-Oslo Kvinnesaksforening.[17]

Bie Lorentzen startet med å samle kvinner til å diskutere litteratur allerede mens hun satt som fange på Grini under krigen. Dette arbeidet fortsatte senere i form av en litterær studiesirkel som holdt på i over 60 år, med bl.a. Rønnaug Eliassen og Hendy Coward som medlemmer.[18] Hun var forkvinne i den norske Ravensbrück-komiteen i en årrekke og i denne sammenhengen involvert i arbeidet til den internasjonale Ravensbrück-komiteen. Hun var også rådsmedlem i Foreningen Norden, der fetteren Henrik Groth var leder.[19]

Henriette Bie Lorentzen har vært intervjuet i en rekke sammenhenger om sine opplevelser under krigen. Hun var en av ti kvinner som medvirket i Karoline Frogners film Mørketid – kvinners møte med nazismen (1994). Sammen med datteren Kristin var hun intervjuet i Cecilie N. Seiness' bok Livsmot (2001). Datteren var også intervjuet i Mirjam Kristensens bok Etter freden: Barn av konsentrasjonsleirfanger forteller (2009).

Hun mottok St. Hallvard-medaljen i 1995[20] for sitt opplysningsarbeid om kvinner og fred. Henriette Bie Lorentzens hus ved Høgskolen i Oslo og Akershus (i Pilestredet Park, gamle Rikshospitalet) er oppkalt etter henne.[21] Et møterom i Kristiansand rådhus bærer også hennes navn. I forbindelse med utbyggingen av Filipstad har bydelens navnekomité foreslått at en av de nye gatene skal oppkalles etter Bie Lorentzen, etter forslag fra Norsk Kvinnesaksforening.[22][23]

Under Stemmerettsjubileet i 2013 ble hun av VG utpekt som en av «Norges 100 viktigste kvinner» i århundret som gikk.[24] I 2015 var hun en av tre nordmenn (ved siden av Jens Christian Hauge og Vidkun Quisling) som ble løftet frem under en utstilling i Deutsches Historisches Museum i Berlin om andre verdenskrigs slutt i 12 land.[25] I åpningstalen sa utenriksminister, senere president, Frank-Walter Steinmeier at Bie Lorentzen «etter krigen spilte en sentral rolle i å gjenoppbygge sitt hjemland Norge som utgiver av kvinnetidsskriftet Kvinnen og Tiden».[26][27]

Hun er begravet i anonym minnelundVestre gravlund i Oslo (gravnr. 20.912).

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

  • Hebbel og Ibsen, 1937, magistergradsavhandling i litteraturhistorie
  • Barn i norsk diktning, 1957
  • «Hver av oss kan gi sin skjerv til lyset», i Andreas Skartveit: Vi valgte det vi ikke kjente: Norske krigsdeltakere om dengang og nå, Forum, 1995 (s. 117–140)
  • Selvbiografisk skildring i Kari Skjønsberg (red.), Hvor var kvinnene? Elleve kvinner om årene 1945–1960, 1979, ISBN 8205120161
  • Fra Camilla Collett til 1913 : en studieplan om kvinneskjebner i norsk litteratur fra Camilla Colletts Amtmandens Døttre til Sigrid Undsets Jenny, Samnemnda for studiearbeid, 1981
Oversettelser
  • Olga Knopf: Kunsten å være kvinne. Gyldendal, 1938
  • Heinrich Mann: Den blå engel. Cappelen, 1939
  • Benedikt Kautsky: Djevler og fordømte. Erfaringer og erkjennelser fra 7 år i tyske konsentrasjonsleirer, 1949
  • Mieczysław Jastrun: Mickiewicz: Polens nasjonalskald, Frisprog, 1955 (oversatt sammen med Kirsten Hansteen)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Filmografi[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Oslo fylke, Vestre Aker, Ministerialbok nr. 14 (1903–1921), Fødte og døpte 1911, side 138.
  2. ^ Arkitektur og historie i Oslo: Riddervolds gate 9, Artemisia
  3. ^ «Bie Lorentzen, Anna Henriette Wegner», Studentene fra 1930; biografiske opplysninger, statistikk og artikler samlet til 25 års jubileet 1955, s. 226, Oslo, 1955
  4. ^ «Ny magister», Aftenposten 27. mai 1937
  5. ^ I. F. Lorentzen (1913). Holmestrandsfamilien Lorentzen. En borgerslekt gjennem 300 aar. Kristiania.
  6. ^ Sofie Rogstad: Henriette Bie Lorentzen, i: Norsk biografisk leksikon
  7. ^ Pål Repstad, Mannen som ville åpne kirken: Kristian Schjelderups liv, s. 290, Universitetsforlaget, 1989, ISBN 8200027872
  8. ^ Pål Repstad, Teologisk profilering i sosial kontekst. Kristian Schjelderups liv, tid og teologi, dr.avh. UiO, Kristiansand 1994, s. 436–437
  9. ^ Nansenskolen 75 år: Idékamp og dialog – taler og hilsninger, jubileumshefte, 2014, s. 28
  10. ^ Nekrolog av Bjørn Egge, Aftenposten, 30.08.2001, s. 19
  11. ^ «Hver av oss kan gi sin skjerv til lyset», i Andreas Skartveit: Vi valgte det vi ikke kjente: Norske krigsdeltakere om dengang og nå, Forum, 1995 (s. 120)
  12. ^ Giertsen, Børre R. (red. ) (1946). Norsk fangeleksikon. Grinifangene. Oslo: Cappelen.
  13. ^ a b Henriette Five, «Tyske soldater ville ta fra henne barnet», Aftenposten, 7. november 1997
  14. ^ «Hver av oss kan gi sin skjerv til lyset», i Andreas Skartveit: Vi valgte det vi ikke kjente: Norske krigsdeltakere om dengang og nå, Forum, 1995 (s. 127)
  15. ^ Vi valgte det vi ikke kjente: Norske krigsdeltakere om dengang og nå, Oslo, Forum, 1995 (s. 121)
  16. ^ Kari Skjønsberg, Hvor var kvinnene? Elleve kvinner om årene 1945–1960. Oslo, Gyldendal, 1979
  17. ^ Lønnå, Elisabeth, Stolthet og kvinnekamp : Norsk kvinnesaksforenings historie fra 1913, Oslo, Gyldendal Norsk Forlag, 1996
  18. ^ Magnhild Folkvord, «Studiesirkel i 60 år», Klassekampen, 20.01.2007
  19. ^ Fakta om Foreningen Nordens organisasjon: 1971-1972 (s. 6–7), [Oslo]: Foreningen Norden, 1972
  20. ^ «Tidligere mottakere av St. Hallvard-medaljen». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 10. januar 2014. Besøkt 30. januar 2017. 
  21. ^ Historiske kvinner bak høgskolens ulike bygg, khrono.no
  22. ^ Gatenavn til en HiOA'er i Oslo?, Khrono
  23. ^ Henriette Bie Lorentzen, Norsk Kvinnesaksforening
  24. ^ Norges 100 viktigste kvinner, VG
  25. ^ Stiftelsen Arkivet tilstede ved åpning av ny utstilling i Berlin, Stiftelsen Arkivet
  26. ^ Speech by Foreign Minister Frank-Walter Steinmeier at the opening of the exhibition “1945 – Defeat. Liberation. New Beginning” at the Deutsches Historisches Museum (German Historical Museum), Auswärtiges Amt
  27. ^ «Anerkjennes av Tyskland: Tysk museum viser historien til den norske motstandskvinnen Henriette Bie Lorentzen», VG, 19. juli 2015, s. 28–29

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]