Anti-gender-bevegelsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Demonstrasjon mot «kjønnsidentitet» og «kjønnsideologien» i Polen. Anti-kjønnsidentitet-bevegelsen bruker ofte fargen rosa som symbol på det de er mot, særlig det de kaller «homolobbyen» og «translobbyen». Ofte brukes det engelske ordet gender for å fremme ideen om at kjønnsidentitet er et fremmed konsept funnet på av korrupte, internasjonale eliter[1]

Anti-gender-bevegelsen(e) eller anti-kjønnsidentitet-bevegelsen(e) (engelsk: anti-gender movement(s)) er en løs bevegelse eller bevegelser som bekjemper det den kaller «kjønnsideologien» med flere lignende begreper.[2][3][4][5][6] Den omtales ofte i flertall for å understreke at den er en svært uensartet bevegelse.[trenger referanse]

Ifølge Andrea Pető er kritikken av kjønn som et sosialt fenomen et «symbolsk lim» som binder bevegelsene sammen.[7] Anti-gender-bevegelsen har røtter i den katolske kirke som har vært en pådriver,[6] men ble først et fenomen som fikk større oppmerksomhet fra rundt 2012/2013.[8] Andrea Pető beskriver anti-gender-bevegelsene som et grunnleggende nytt fenomen.[9]

I land som Ungarn og Polen har ytre høyre rettet harde angrep mot kjønnsforskningen.[10] Bevegelsens synspunkter har særlig fått oppslutning i land der høyrepopulistisk og nasjonalkonservative partier har stått sterkt etter år 2000, blant annnet Russland, Polen, Ungarn, Italia og Brasil. I Norge og Sverige har bevegelsen ikke hatt særlig gjennomslag.[6]

Anti-gender-bevegelsen har blitt en bred betegnelse som kan omfatte mange ulike miljøer som har det til felles at de kjemper mot likestilling, seksuelle og reproduktive rettigheter, LHBT+-rettigheter og kjønnsforskning, og det de omtaler som «kjønnsideologi», «kjønnsidentitetsideologi», «kjønnsteori» (genderism) og lignende.[1] Bevegelsen er kjennetegnet av å spre konspirasjonsteorier.[11][12][13] Anti-kjønnsidentitet-bevegelsens sentrale konsepter og terminologi har fra 2016 fått oppslutning blant transekskluderende radikalfeminister (TERFer), samtidig som det har vært en økende tilnærming og samarbeid mellom anti-LHBT+-miljøer på ytre høyre og ytre venstre.[14]

Bevegelsen har blitt omtalt som et eksempel på at ytre høyre og deler av ytre venstre finner sammen i felles motstand mot LHBT+-rettigheter,[15][16] og som del av et bredere internasjonalt populistisk backlash mot kjønns- og seksuelle minoriteter.[17] Flere kommentatorer, som Judith Butler, har beskrevet bevegelsen som en type fascisme.[18] Både TERF-bevegelsen og anti-kjønnsidentitet-bevegelsen generelt anses som en form for motstand mot sosial endring.[19] En rapport fra International Centre for the Study of Radicalisation and Political Violence fra 2021 uttalte at transfobi og transfiendtlig retorikk er «et av de mest utbredte narrativene blant ideologisk motiverte voldelige ekstremistiske økosystemer».[20]

Historie[rediger | rediger kilde]

Pearce og medforfattere skriver at

«Forestillingen om 'kjønnsideologien' har røtter i antifeministiske og anti-trans-diskurser blant høyreorienterte kristne […] i det siste tiåret har konseptet i økende grad fått aksept blant høyreekstreme organisasjoner og politikere i amerikanske, europeiske og afrikanske stater. De fremstiller likestilling, seksuell frigjøring og LGBTQ+-rettigheter som et angrep på tradisjonelle verdier fra 'globale eliter' som multinasjonale selskaper og internasjonale organisasjoner som FN […] Mallory Moore (2019) viste hvordan ideen om 'kjønnsideologien' først dukket opp i en 'kjønnskritisk' kontekst […] på et transekskluderende radikalfeministisk nettsted i 2016 […] fra det tidspunktet har konseptet fått økt utbredelse i transekskluderende radikalfeministisk diskurs.»[14]

[omstridt ]

O’Connor og medforfattere skriver at TERF-bevegelsen oppstod som en marginal politisk bevegelse, og at den utgjør en antitransbevegelse som har kjønnsessensialisme som grunnlag, og som samarbeider med konservative og høyreorienterte krefter.[21]

Kuhar og Paternotte skriver at anti-kjønnsidentitet-bevegelsen forestilling om «kjønnsideologien» ofte omfatter påstander om at EU og internasjonale organisasjoner er manipulert av en «kjønnslobby» og amerikanske milliardærer, frimurere, feminister eller jøder. For å fremme ideen om at sosialt kjønn er et fremmed konsept funnet på av korrupte eliter, bruker de ofte det engelske ordet gender heller enn en oversettelse til det lokale språket.[1]

Forskere har omtalt bevegelsens forestilling om en «kjønnsideologi» (eller «kjønnsidentitetsideologi») som en moralsk panikk eller konspirasjonsteori.[11][12][13] Filosofen Christa Peterson uttaler at transfiendtlig ideologi i økende grad er knyttet til spredningen av konspirasjonsteorier, og at den transfobiske retorikken «idag fungerer som en inngangsport til høyreekstremisme.[22] For eksempel hevder transfobiske aktivister ofte at «transpersoner invaderer kvinners garderober, sportsarrangementer og fengsler».[23] «Garderobepanikk» omtales som en moralpanikk som bygger på ubegrunnede, falske påstander om at transpersoner er en trussel mot kvinner og barn gjennom bruk av garderober, toaletter og lignende fasiliteter.[24] Forskning har vist at påstandene om transpersoner som en trussel mangler empirisk belegg og videre at uønskede hendelser i garderober, toaletter og lignende er «eksepsjonelt sjeldne».[25] Garderobepanikk har blitt et fokusområde for «kjønnskritiske» (TERF-)grupperinger, men fremmes også av høyrepopulister[26] og Trump-republikanere.[24] Jones og Slater skriver at «uansett om det bunner i naivitet, kunnskapsløshet eller eksplisitt transfobiske holdninger, bidrar ekskludering av transpersoner lite for å bedre tilgangen til toaletter for majoriteten, og setter i stedet transpersoner, og andre som avviker fra et kjønnskonformt uttrykk, i større fare for å bli utsatt for vold, og bidrar til en farlig homogenisering av kvinnelighet».[26][omstridt ]

I 2022 vedtok Europarådet resolusjon 2417 (2022) om bekjempelse av hatefulle ytringer, vold og hatkriminalitet mot LHBTI-personer, som fordømte «de omfattende og ofte virulente angrepene på rettighetene til LHBTI-personer» i Polen, Russland, Storbritannia og Ungarn, og som videre fordømte «antikjønn-, ‘kjønnskritiske’ og anti-trans-narrativer» som «dehumaniserer [LHBTI-personer] og ofte feilaktig påstår at deres grunnleggende rettigheter er i konflikt med kvinners og barns rettigheter [og som] er dypt skadelige for LHBTI-personer og for kvinners og barns rettigheter og samfunnet», og som «bevisst feilfremstiller [LHBTI-personers rettigheter] som 'kjønnsideologi'».[27][omstridt ]

Med utgangspunkt i teori om radikalisering skrev forskeren Craig McLean at diskursen om transpersoner særlig i Storbritannia har blitt radikalisert som følge av aktivitetene til nye pressgrupper som fremmer «en radikal agenda om nekte transpersoner grunnleggende rettigheter […] under dekke av 'ytringsfrihet'.» McLean skrev videre at

Debatten om transrettigheter i Storbritannia er for tiden giftig, men det ville være uredelig å anlegge en falsk balanse for å forstå hvorfor situasjonen har oppstått. En fast bestemt gruppe mennesker har latt seg inspirere av meningsfeller i USA […] for å aktivt gjøre livet vanskeligere for transpersoner […] Disse gruppene har [presset] frem en fortelling om at transkvinner er farlige og ikke bør få bruke kvinnelige fasiliteter […] med retoriske figurer som at de «bare har rimelige bekymringer» og «bare stiller spørsmål», men realiteten er at de har bidratt til å demonisere en allerede sårbar minoritet.[28]

I 2021 presenterte FNs spesialrapportør om beskyttelse mot vold og diskriminering basert på seksuell orientering og kjønnsidentitet rapportene The Law of Inclusion og Practices of Exclusion for FNs menneskerettighetsråd. Rapportene uttalte at bevegelsen som arbeider mot såkalt «kjønnsideologi» utgjør en moralpanikk som undergraver menneskerettighetene og beskyttelsen mot diskriminering, og at virkningen av anti-kjønnsidentitet-narrativer belaster transpersoner.[29]

Filosofen Judith Butler beskrev i 2021 bevegelsen mot «kjønnsideologi» som en type fascisme.[18][30] Butler uttalte også at transekskluderende radikalfeminisme er «en marginal bevegelse som prøver å snakke for flertallet, og vårt ansvar er å forhindre at det skjer».[31] Tidsskriftet Forskningspolitikk beskrev TERF-ideologien som en venstreekstrem tradisjon som har lagt seg nær opp til argumenter fra den ekstreme høyresiden i sin kamp mot kjønnsmangfold.[32]

En rapport fra International Centre for the Study of Radicalisation and Political Violence fra 2021 uttalte at transfobi og transfiendtlig retorikk er «et av de mest utbredte narrativene blant ideologisk motiverte voldelige ekstremistiske økosystemer, og også et av de minst studerte».[20]

Professor Elisabeth Lund Engebretsen publiserte i 2022 det første norske vitenskapelige arbeidet som tematiserte anti-kjønnsidentitet-bevegelsens virksomhet i Norge. I artikkelen identifiserte hun grupper og nettsteder som Women’s Declaration International (WDI), LLH2019 (som beskriver seg som en norsk variant av LGB Alliance) og Matriarken som sentrale anti-kjønnsidentitet-grupperinger i Norge, og knyttet dem til et «reaksjonært populistisk backlash mot grunnleggende menneskerettigheter og selve demokratiet».[17] En annen organisasjon i miljøet er Kvinneaktivistene, som i § 1 i vedtektene sine uttaler at «med kvinner mener vi kvinner».[33] Videre har anti-kjønnsidentitet-aktivister i Norden organisert seg i det «kjønnskritiske» nettverket Sigerdriva. Ifølge Engebretsen har disse gruppene bare støtte fra et lite antall personer, men slipper til i uforholdsmessig grad i diskusjoner om transpersoner i media.[17] WDI står bak et opprop som krever eliminering av «transkjønnpraksisen».[34][35]

Professor Hande Eslen-Ziya, som leder forskergruppen på Populisme, anti-kjønnsidentitet og demokrati ved Universitetet i Stavanger, skriver at anti-kjønnsidentitet-bevegelsen er en høyrepopulistisk ideologi som skaper en alternativ «trollvitenskap»-diskurs, med henvisning til begrepet trolling i internettkontekst.[36] Etnologen og kjønnsforskeren Marion Näser-Lather skriver likeledes i en artikkel i Kvinder, Køn & Forskning at den «kjønnskritiske» diskursen har røtter i en antifeministisk tradisjon og ofte angriper kjønnsforskningen. Ifølge Näser-Lather «tilhører ikke [de ‘kjønnskritiske’ argumentene] den vitenskapelige diskursen, men kan tolkes som en form for vitenskapspopulisme som gir ‘vitenskapelig’ autoritet til dannelsen av autoritære, antifeministiske diskurser som tar sikte på å reifisere ‘sikker’ kunnskap om ‘kjønn’. Følgelig leses ‘kjønnskritiske’ forfattere hovedsakelig av lekfolk, herunder høyreorienterte og kristenfundamentalistiske medier og aktører.»[37]

Med henvisning til selverklærte radikalfeministers omfavnelse av antikjønnbevegelsens ideologi skriver professor Wencke Mühleisen at

det viktigste ankepunktet mot radikalfeministisk transfobisk politikk og biologisk reduksjonistisk forståelse av kjønn, er at den spiller rett i hendene på religiøst konservative og politiske krefter på den ekstreme høyresiden (...) [Antikjønnbevegelsen] er både antifeministisk, homofobisk og transfobisk idet de bekjemper kvinners seksuelle frihet, likestilling, reproduktive rettigheter og transrettigheter, slik vi har sett i USA og land som Polen.

SAIHs kampanje «Dominoeffekten» fra 2020 satte fokus på anti-gender-bevegelsen.[39]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Kuhar, Roman; Paternotte, David (2017). «Introduction». Anti-Gender Campaigns in Europe: Mobilizing against Equality. Rowman & Littlefield. ISBN 978-1-78660-001-1. S. 14
  2. ^ «Korleis påverkar den globale anti-gender-rørsla forsking og aktivisme i Noreg?». Universitetet i Bergen. Besøkt 3. september 2023. «SKOK-debatten, som i år arrangerast i samarbeid med SAIH og Litteraturhuset i Bergen, skal handle om "anti-gender-rørsla".» 
  3. ^ «Dårligere vilkår for kjønnslikestillingen i verden». Universitetet i Agder (norsk). 19. oktober 2022. Besøkt 3. september 2023. «– Anti-gender-retorikken, som er synlig hos flere politiske ledere i verden i dag, er et symptom på en større bevegelse og et alvorlig tilbakeslag for likestillingen globalt, sier førsteamanuensis Arnhild Leer-Helgesen.» 
  4. ^ Kováts, Eszter (2017), Köttig, Michaela; Bitzan, Renate; Petö, Andrea, redaktører., «The Emergence of Powerful Anti-Gender Movements in Europe and the Crisis of Liberal Democracy» (på en), Gender and Far Right Politics in Europe (Cham: Springer International Publishing): ss. 175–189, DOI:10.1007/978-3-319-43533-6_12, ISBN 978-3-319-43532-9 
  5. ^ Danbolt, Mathias; Schmidt, Cecilie Ullerup (26. mai 2021). «Kampen mot «identitetspolitikk» og angrep på forskningsfriheten: Rapport fra Danmark». Tidsskrift for kjønnsforskning. 1 (norsk). 45: 56–63. ISSN 0809-6341. doi:10.18261/issn.1891-1781-2021-01-05. Besøkt 3. september 2023. «....argumenterer denne kommentaren for viktigheten av å se angrepene på dansk kjønns- og rasismeforskning i lys av en voksende politisk trussel mot forskningsfriheten både i og utenfor Danmark, manifestert blant annet av den transnasjonale «anti-gender»-bevegelsen.» 
  6. ^ a b c Kitterød, Ragni Hege; Teigen, Mari (28. august 2023). «Oppslutning om likestilling: Er enigheten i ferd med å slå sprekker?». Tidsskrift for samfunnsforskning (norsk). 64 (3): 262–275. ISSN 0040-716X. doi:10.18261/tfs.64.3.6. Besøkt 3. september 2023. «....Anti-gender-bevegelsen avviser tanken om kjønn som sosialt konstruert og mobiliserer rundt motstand mot feminisme og frykt for at likestilling innebærer en nedvurdering av kjønnstradisjonelle verdier og familiepraksiser. I kjølvannet av dette inngår mobilisering til støtte for tradisjonelle kjønnsroller og tradisjonell fordeling av oppgaver i familien, motstand mot homofile og transkjønnedes rettigheter, motstand mot selvbestemt abort og/eller abort i det hele tatt og motstand mot statlig innblanding for å forhindre vold i nære relasjoner osv. Anti-gender-bevegelsen har særlig funnet gjenklang i land hvor høyrepopulistiske og nasjonalkonservative partier har vunnet oppslutning...» 
  7. ^ «Andrea Pető: – Å jobbe innen høyere utdanning er blitt høyrisiko». Besøkt 14. desember 2022. 
  8. ^ Kuhar og Paternotte 2017, s. 12.
  9. ^ Pető, Andrea (2021). «Feminist Stories from an Illiberal State: Revoking the License to Teach Gender Studies in Hungary at a University in Exile (CEU)». Gender and Power in Eastern Europe: Changing Concepts of Femininity and Masculinity in Power Relations. Societies and Political Orders in Transition. Springer International Publishing. s. 35–44. ISBN 978-3-030-53130-0. doi:10.1007/978-3-030-53130-0_4. 
  10. ^ «European gender scholars unite in resistance against right-wing attacks: How are Hungarian, Polish and Swedish gender scholars responding to criticism and campaigns to discredit their work? Not only do they emphasize the intrinsic value of gender studies – they also use humour to counter the anti-gender campaigns.». Kilden kjønnsforskning.no. Besøkt 14. desember 2022. 
  11. ^ a b Marchlewska, Marta; Cichocka, Aleksandra; Łozowski, Filip; Górska, Paulina; Winiewski, Mikołaj (2. november 2019). «In search of an imaginary enemy: Catholic collective narcissism and the endorsement of gender conspiracy beliefs». The Journal of Social Psychology. 6 (engelsk). 159: 766–779. ISSN 0022-4545. doi:10.1080/00224545.2019.1586637. Besøkt 29. desember 2021. 
  12. ^ a b Sternisko, Anni; Cichocka, Aleksandra; Van Bavel, Jay J (2020). «The dark side of social movements: social identity, non-conformity, and the lure of conspiracy theories». Current Opinion in Psychology (engelsk). 35: 1–6. doi:10.1016/j.copsyc.2020.02.007. Besøkt 29. desember 2021. 
  13. ^ a b Żuk, Piotr; Żuk, Paweł (19. oktober 2020). «‘Murderers of the unborn’ and ‘sexual degenerates’: analysis of the ‘anti-gender’ discourse of the Catholic Church and the nationalist right in Poland». Critical Discourse Studies. 5 (engelsk). 17: 566–588. ISSN 1740-5904. doi:10.1080/17405904.2019.1676808. Besøkt 29. desember 2021. 
  14. ^ a b Pearce, Ruth; Erikainen, Sonja; Vincent, Ben (2020). «TERF wars: An introduction». The Sociological Review. 4 (engelsk). 68: 677–698. ISSN 0038-0261. doi:10.1177/0038026120934713. Besøkt 29. desember 2021. 
  15. ^ Burns, Katelyn (5. september 2019). «The rise of anti-trans "radical" feminists, explained». Vox (engelsk). Besøkt 8. mars 2021. 
  16. ^ Michaelson, Jay (4. september 2016). «Radical Feminists and Conservative Christians Team Up Against Transgender People». The Daily Beast (engelsk). Besøkt 29. desember 2021. 
  17. ^ a b c Engebretsen, Elisabeth L. (2022). «Scientizing Gender? An Examination of Anti-Gender Campaigns on Social Media, Norway». I Eslen–Ziya, H.; Giorgi, A. Populism and Science in Europe. Palgrave Macmillan. s. 185–206. ISBN 978-3-030-97534-0. doi:10.1007/978-3-030-97535-7_9. 
  18. ^ a b Judith Butler (23. oktober 2021). «Why is the idea of ‘gender’ provoking backlash the world over?». The Guardian (engelsk). Besøkt 19. desember 2021. 
  19. ^ «The Roots of Anti-Trans Feminism in the U.K.». U.S. News & World Report. Besøkt 14. oktober 2022. 
  20. ^ a b «Far From Gone: The Evolution of Extremism in the First 100 Days of the Biden Administration». International Centre for the Study of Radicalisation and Political Violence. 2021. 
  21. ^ O’Connor, Aoife M.; m.fl. (2022). «Transcending the Gender Binary under International Law: Advancing Health-Related Human Rights for Trans* Populations». Journal of Law, Medicine & Ethics. 50 (3): 409–424. doi:10.1017/jme.2022.84. 
  22. ^ «Antisemitism Meets Transphobia». Besøkt 12. oktober 2022. 
  23. ^ Vile, Julian. «A TERF-Far Right Alliance Has Launched a New Transphobic Onslaught». Left Voice. 
  24. ^ a b «Anti-transgender bathroom hysteria, explained». Vox. Besøkt 7. november 2022. 
  25. ^ Hasenbush, Amira; Flores, Andrew R.; Herman, Jody L. (2019). «Gender Identity Nondiscrimination Laws in Public Accommodations: a Review of Evidence Regarding Safety and Privacy in Public Restrooms, Locker Rooms, and Changing Rooms». Sexuality Research and Social Policy. 16: 70–83. doi:10.1007/s13178-018-0335-z. 
  26. ^ a b Jones, Charlotte; Slater, Jen (2020). «The toilet debate: Stalling trans possibilities and defending ‘women’s protected spaces’». The Sociological Review. 68 (4). doi:10.1177/0038026120934697. 
  27. ^ «Resolution 2417 (2022): Combating rising hate against LGBTI people in Europe» (PDF). Europarådet. Besøkt 28. januar 2022. 
  28. ^ McLean, Craig (2021). «The Growth of the Anti-Transgender Movement in the United Kingdom. The Silent Radicalization of the British Electorate». International Journal of Sociology: 1–10. doi:10.1080/00207659.2021.1939946. 
  29. ^ «Reports on Gender: The Law of Inclusion & Practices of Exclusion» (PDF). FNs spesialrapportør om beskyttelse mot vold og diskriminering basert på seksuell orientering og kjønnsidentitet. 2021. Besøkt 3. januar 2022. 
  30. ^ «Judith Butler says 'anti-gender ideology movement' is a dangerous 'fascist trend'». PinkNews | Latest lesbian, gay, bi and trans news | LGBT+ news (engelsk). 26. oktober 2021. Besøkt 19. desember 2021. 
  31. ^ A. Ferber (22. september 2020). «Judith Butler on the culture wars, JK Rowling and living in “anti-intellectual times”». New Statesman (engelsk). Besøkt 19. mars 2021. 
  32. ^ «Forskningens rolle i skeiv historie: undertrykker eller frigjører?». Forskningspolitikk. Besøkt 20. juni 2022. 
  33. ^ «Kvinneaktivistene Oslo». Arkivert fra originalen 8. september 2022. Besøkt 1. oktober 2022. 
  34. ^ «MPs urged by anti-trans 'women's rights' group to eliminate 'transgenderism' and scrap Gender Recognition Act». PinkNews. 27. januar 2021. Besøkt 2. desember 2021. 
  35. ^ «Labour shadow equalities minister Taiwo Owatemi systematically condemns LGB Alliance». PinkNews. 14. oktober 2021. Besøkt 2. desember 2021. 
  36. ^ Eslen-Ziya, Hande (2020). «Right-wing populism in New Turkey: Leading to all new grounds for troll science in gender theory». HTS Teologiese Studies. 76 (3). doi:10.4102/hts.v76i3.6005. 
  37. ^  Näser-Lather, Marion  (2021). « Academics against Gender Studies: Science populism as part of an authoritarian anti-feminist hegemony project ».  Kvinder, Køn & Forskning .   ( ):  . doi:10.7146/kkf.v29i2.124901. 
  38. ^ Wencke Mühleisen (16. august 2022). «En inkluderende feminisme». Klassekampen. 
  39. ^ «Dominoeffekten». SAIH. Besøkt 14. desember 2022.